...så tar man tastatur-pennen fatt igjen.
Idag har jeg vært på første kontroll etter fett-transplantasjonen i april. 4 mnd siden. Jeg har bevisst skjøvet tankene om dette foran meg, fordi fettet fra denne operasjonen er helt borte nå. Det var skuffende siden jeg var så fornøyd da jeg våknet fra narkosen sist. Så, da visste jeg at jeg på denne timen idag ville vi diskutere veien videre. Onkolog og kirurg har nok tenkt at jeg "burde" avslutten prosessen nå. Jeg har tross alt et slags bryst å putte i BH'en og det er ikke gunstig å legge meg i narkose i hytt og pine. Man blir redusert av det.
Så, for å unngå krisemaksimering i kjent mønster så stilte jeg helt uforberedt på timen idag egentlig. Ingen lange tankeprosesser, forberedelser eller gule lapper med spørsmål. Da jeg satt på venterommet lastet jeg dog ned bildet fra bloggen her; slik jeg så ut etter operasjoneen sist. Greit å ha det friskt i minnet før samtalen.
Det var tredje gang med Dr Ausen på St. Olav idag, og igjen ett veldig positivt møte med god samtale. Jeg er så på gråten og blank i øya hver gang jeg skal på time der på Bevegelsessenteret. - det er som om hele kreftopplevelsen kommer veltende over en der man sitter. Men hver gang jeg snakker med henne så er det veldig rolig og hyggelig og ikke noe stress, og mine tanker og følelser kimses ikke vekk. Jeg føler meg alltid ivaretatt og kan både gråte samt kjøre galgenhumor-kortet, begge deler blir like godt mottatt.
Så. Idag sa jeg ganske enkelt at jeg var veldig fornøyd med resultatet da jeg våknet sist - og håpet at vi kunne gjenta prosessen. Jeg har lest på Facebook-grupper og andre blogger at jenter som får påfylling gjerne gjør dette både 2 og 3 ganger før fettet setter seg, så jeg nevnte dette idag. Dette stemte, sa kirurgen. Fettpåfyllingen vi sist tok fra flankene kan i det minste ha myket opp huden, og det var slettes ikke dumt å prøve en fettpåfylling til. Dog er jeg veldig slank på overkroppen og har ikke nok å hente fra magen eller flanken så hun spurte om jeg hadde no å hente fra lårene.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte; høh?? - kødder du - KJØR PÅ! For ett dumt spørsmål ......både mindre lår og større pupp?! Ja takk.
Så, etter mange nedturer og tunge stunder og utfordringer etter kreftdiagnosen og starten av rekonstruksjons-prosessen, så føles det nå som det ENDELIG løsner litt. Husk at det å få ett nytt bryst etter kreft er liksom premien.... En premie vi tøffe, kule tjeier venter VELDIG lenge på...etter å ha gjennomgått ett helvete både fysisk og psykisk. Så idag var det godt å få en god og postitiv beskjed om fremtiden, UTEN at jeg behøvde å grue meg eller mase eller "stå på krava" og bruke uhorvelige mengder energi... DEILIG!!
Det har vært en tung vår og sommer med mange emosjonelt vanskelige avgjørelser og tunge, energikrevende tankeprosser og tårer og tak-stirring. En endring tøffere enn det gikk av å forberede seg på...
Derfor er det ekstra lettende og godt å føle at ihvertfall venstre-puppen nå kommer i fokus og får litt påfyll og omsorg, mens jeg jobber med prosessen som angår det å føle seg HEL; kanskje både psykisk og fysisk.
Etter alle cellegifter og legetimer og kontroller har jeg fått premie, enten av foreldrene mine i posten, eller rett og slett av meg selv. En fin greie jeg har tenkt å opprettholde. Hvis du lurte så er dagens premie 1,5 liter hvitvin. Det ligger dermed an til Facebook-fylla og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig...
...men sånn går nu dagan.
HEIA MEG!
22 august 2014
18 juni 2014
Montebellosenteret
"Kreftsykdom handler om mer enn fysiske plager. Det handler om livet videre".
Jepp, jeg og Montebello er enig der. Det handler om å finne ut av sitt nye liv. Etterlivet! Å bli venner med aksepten, finne selvtillit i sitt nye jeg og å kunne sette grenser ovenfor både seg selv og andre.
Vi snakket mye om dette, vi jentene på gruppa den uka vi var der. Uavhengig av kreft-diagnose, livssituasjon og alder satt vi der og fortalte om hverandres tanker og følelser, selv om vi hadde møttes kun få dager tidligere og visste nada om hverandre. Allikevel satt vi og nikket gjenkjennede.
Det er ganske sprøtt.
Men da fikk vi igjen bekreftet, mamma og jeg, at det er fatigue-symptomer vi har. Det er fatiguen som plager oss, som tidvis tar over og styrer dagene våre og som gjør at vi innimellom føles oss mindre av det vi egentlig vet vi kan være. Fordi alle i gruppen fortalte også om de samme tanker, følelser, utfordringer og fysiske plager;
"...jeg er så lei av å høre at andre sier at de også er slitne innimellom, at de også glemmer hvor de har lagt ting eller at de er så trøtte at de ikke kan stå på beina. De er ikke sliten på samme måte som meg! Det kjennes ikke på sammen måten for de andre - og jeg er så lei av å forklare meg."
"...det er så vanskelig å sette grenser. Jeg klarer ikke lenger det samme på jobb som jeg gjorde før, men de andre ser ikke det. Hvordan skal jeg si fra, hvordan ikke ta på seg for mye, det går helt rundt for meg - enda det er flere år siden kreftbehandlingen..."
"...jeg trenger lengre tid på å komme igang på morningen. Etter å ha stått opp, dusjet, kledd på meg, spist frokost og jeg egentlig skal igang med dagen - så er jeg fullstendig utslitt å må sitte og hvile istedet. Så når jeg endelig har fått karret meg på jobb så sitter jeg bare helt apatisk og alt folk sier til meg går inn det ene og ut det andre..."
"...det er økonomisk viktig for meg å jobbe, og jeg prøver og prøver å øke jobbprosenten, men jeg makter det ikke. Det er så nedtur å ikke orke det samme som før, samtidig som at andre klapper i hendene over at jeg er tilbake på jobb og gir meg komplimenter for at jeg ser så uforskamma bra ut...når jeg forklarer hvordan jeg egentlig har det høres jeg ut som en som dyrker kreften!"
Det er ikke lett å ha fatigue etter kreftbehandling, og det er ikke lett å være de rundt som ikke forstår. Og når ikke en gang fastlegen eller NAV-kontor forstår eller anerkjenner fatigue-diagnosen eller gidder å sette seg inn i den, hvordan skal man da forklare det til mannen i gata.
Men. Kanskje er det der det ligger. Hva om vi bruker all energien man ellers bruker på å forklare og unnskylde seg og på å hvile i smug på å heller akseptere at sånn har vi blitt nå. Dette er "nye meg". Dette er det jeg orker, og det er kjempebra etter alt jeg har vært igjennom. Bry seg mindre om hva andre tror og tenker om at vi ser så jævla bra ut, men at vi orker så fuckings lite - og styre alle den energien inn mot å hvile før vi blir slitne samt å være glad for alt vi faktisk orker.
Lettere sagt enn gjort...
Det beste vi fikk ut av Montebello-uka var vel å få snakket med likesinnede. Å dele erfaringer med folk som forstår uten at man behøver å forklare ihjel seg gjør det litt lettere å akseptere at vi ikke orker like mye som før, at kortidshukommelsen ikke er som før, at lungene føles 5 nummer for små osv. Det gjør det litt mer greit å være kreftpasient og det gjorde godt å klage til de som sliter med nøyaktig det samme.
I hverdagslivet ellers er det lett å føle seg litt utenfor og "dum". Det går litt saktere rundt i topplokket og det tar lengre tid å finne ordene når man prater.
Gudskjelov redder jeg meg inn på utseendet. Jeg ser jo så utrolig, fantastisk godt ut!
Vi snakket mye om dette, vi jentene på gruppa den uka vi var der. Uavhengig av kreft-diagnose, livssituasjon og alder satt vi der og fortalte om hverandres tanker og følelser, selv om vi hadde møttes kun få dager tidligere og visste nada om hverandre. Allikevel satt vi og nikket gjenkjennede.
Det er ganske sprøtt.
Men da fikk vi igjen bekreftet, mamma og jeg, at det er fatigue-symptomer vi har. Det er fatiguen som plager oss, som tidvis tar over og styrer dagene våre og som gjør at vi innimellom føles oss mindre av det vi egentlig vet vi kan være. Fordi alle i gruppen fortalte også om de samme tanker, følelser, utfordringer og fysiske plager;
"...jeg er så lei av å høre at andre sier at de også er slitne innimellom, at de også glemmer hvor de har lagt ting eller at de er så trøtte at de ikke kan stå på beina. De er ikke sliten på samme måte som meg! Det kjennes ikke på sammen måten for de andre - og jeg er så lei av å forklare meg."
"...det er så vanskelig å sette grenser. Jeg klarer ikke lenger det samme på jobb som jeg gjorde før, men de andre ser ikke det. Hvordan skal jeg si fra, hvordan ikke ta på seg for mye, det går helt rundt for meg - enda det er flere år siden kreftbehandlingen..."
"...jeg trenger lengre tid på å komme igang på morningen. Etter å ha stått opp, dusjet, kledd på meg, spist frokost og jeg egentlig skal igang med dagen - så er jeg fullstendig utslitt å må sitte og hvile istedet. Så når jeg endelig har fått karret meg på jobb så sitter jeg bare helt apatisk og alt folk sier til meg går inn det ene og ut det andre..."
"...det er økonomisk viktig for meg å jobbe, og jeg prøver og prøver å øke jobbprosenten, men jeg makter det ikke. Det er så nedtur å ikke orke det samme som før, samtidig som at andre klapper i hendene over at jeg er tilbake på jobb og gir meg komplimenter for at jeg ser så uforskamma bra ut...når jeg forklarer hvordan jeg egentlig har det høres jeg ut som en som dyrker kreften!"
Det er ikke lett å ha fatigue etter kreftbehandling, og det er ikke lett å være de rundt som ikke forstår. Og når ikke en gang fastlegen eller NAV-kontor forstår eller anerkjenner fatigue-diagnosen eller gidder å sette seg inn i den, hvordan skal man da forklare det til mannen i gata.
Men. Kanskje er det der det ligger. Hva om vi bruker all energien man ellers bruker på å forklare og unnskylde seg og på å hvile i smug på å heller akseptere at sånn har vi blitt nå. Dette er "nye meg". Dette er det jeg orker, og det er kjempebra etter alt jeg har vært igjennom. Bry seg mindre om hva andre tror og tenker om at vi ser så jævla bra ut, men at vi orker så fuckings lite - og styre alle den energien inn mot å hvile før vi blir slitne samt å være glad for alt vi faktisk orker.
Lettere sagt enn gjort...
Det beste vi fikk ut av Montebello-uka var vel å få snakket med likesinnede. Å dele erfaringer med folk som forstår uten at man behøver å forklare ihjel seg gjør det litt lettere å akseptere at vi ikke orker like mye som før, at kortidshukommelsen ikke er som før, at lungene føles 5 nummer for små osv. Det gjør det litt mer greit å være kreftpasient og det gjorde godt å klage til de som sliter med nøyaktig det samme.
I hverdagslivet ellers er det lett å føle seg litt utenfor og "dum". Det går litt saktere rundt i topplokket og det tar lengre tid å finne ordene når man prater.
Gudskjelov redder jeg meg inn på utseendet. Jeg ser jo så utrolig, fantastisk godt ut!
17 april 2014
Jeg nærmer meg sluttfasen....
Da er min første uke med kroppen innsvøpet i not-so-sexy kompresjonstøy over og vel så det. Three weeks to go, og fra og med lørdag kan jeg trene igjen.
Trene igjen........begynne å trene i det hele tatt, er vel mer riktig nå...
Forrige onsdag lå jeg under kniven på St. Olav. Planen denne gangen var som tidligere forklart å hente ut litt fett fra hver siden for så å fylle på rundt omkring protese-brystet for å forsterke hud. Jeg har jo stort sett ikkeno vev mellom huden og protsese, og mellom hud og resten av kroppens indre. Å fylle på fett innunder huden på disse områdene kan forsterke huden - og det var dette vi gikk for i denne omgang.
Narkosen kan slettes ikke ha vært så dyp - jeg følte meg veldig kvikk og fresh etter de vekket meg. Ikke tung og dorsk og trøtt som etter andre operasjoner. Men så var ikke denne operasjonen særlig langtekkelig eller omfattende heller. Vanligvis gjøres operasjonen med lokalbedøvelse, men siden jeg skulle hente fett fra store områder så ble det litt mye å lokalbedøve - ergo; narkose.
Praten med kirurgen var oppløftende og fin før hjemreise noen timer senere. Hun var godt fornøyd med å ha få løftet opp arret mitt såpass mye som hun hadde gjort, og hadde fått sprøytet inn mer fett enn forventet. Vi fryktet arrvevet var mer klumpete og hardt inni der. Det er vanskelig å forutsi hvordan strålebehandlet hud oppfører seg i en arr-prosess. Så hun var superfornøyd. Da jeg kikket ned på brystet første gang, var jeg veldig overrasket og litt glad egentlig - denne gangen var ikke den skeive protesen like synlig, fettet hadde utgjort myyyye! Hun ba meg senke forventningene litt uansett fordi det var litt hovent enda samt at noe av fettet vil forsvinne. Det kan vandre litt i kroppen, og ende opp andre plasser. Men uansett - jeg nyter følelsen av å ikke være helt skrapa og beinete og senete under armen, det ser sååå mye bedre ut. Syns jeg. Dere vet jo ikke helt hvordan det så ut før operasjonen - jeg angrer på at jeg ikke tok et før-bilde.... :
Det kan virke litt personlig og utleverende å legge ut dette bildet, men for meg så er jo ikke dette puppen min. Det er strålebehandlet hud med stort kreft-arr som er pumpet opp gradvis med saltvannsballong for så å få en silikonprotese som peker med fylden feil vei mot venstre her, og nå med ekstra fett. Men jeg må si det er nå jeg syns det begynner å se ut som ett skikkelig bryst. Pga vinkelen det er tatt i, så synes det ikke nå at det er ganske flatt ned mot der dere ser tusj-strekene går. Men jeg synes fasongen nå er kjempefin, fra denne vinkelen. Og inn mot armhulen ser det nå helt naturlig ut istedet for en bratt hump der protesen startet og masse stramme sener og groper. Bildet er også fint å se for dere damer som snart skal gjennom det samme, tenkte jeg.
Arrene under disse to dusje-plastrene er ikke en 1 cm store en gang - de vil nok ikke synes med tida.
Kirugen viste meg at hun har fylt på med fett til ca midt på brystet, så hvis hun på kontrollen om 4 mnd klarer å løfte både hud og fettvevet under opp med 2 fingre, så skal hun lage brystvorte til meg allikvel. Yay... Har lave forventninger på akkurat det siden jeg vet hvor tynn huden er akkurat der, men kjente jeg ble positiv når hun nevnte det.
På 4 mnds kontrollen skal vi også avgjøre om jeg er fornøyd med resultatet slik det blir etter denne fett-transplantasjonen og gå mot siste operasjon som da blir brystvorte og tatovering av fargen rundt. Opprinnelig plan har jo også vært å bytte ut den dråpeformede protesen jeg har nå til en helt rundt en. Men hvis jeg ser med tida nå at jeg er fornøyd med det som ble gjort forrige uke, så dropper vi dette.
Det tar på kroppen å opereres etter alt en kreftpasient har vært gjennom. Den tåler mindre og mindre å være i narkose, og generelt alt det mentale rundt en operasjon. Bare det å sette veneflon har blitt en stor greie for meg, fordi kroppen husker alle gangene den ble stukket i forbindelse med kreftbehandlingen. Så å stålsette seg for denne digre nåla i håndbaken setter meg ut i ettertid. Jeg sliter med fatigue-symptomer og de forsterkes under slike ting vi skal igjennom. Symptomene slår ut aller mest på alt som har med pust å gjøre...blir supersliten etter å ha snakket mye, må liksom trekke pusten flere ganger i en setning, og man blir mer apatisk og klarer ikke konsentrere seg. Skikkelig ekkelt egentlig........ Men, må leves med.
Nok et argument for å prøve å unngå flere operasjoner rundt dette med det nye brystet. Skåne kroppen.
Nå er det påske og jeg bruker tiden til å sove og hvile. Det er no dritt å gå med kompresjonsplagg rundt livet og hoftene 24 timer i døgnet, men det skal til for å holde huden inn der fettet er hentet fra. Det blir et par groper der, ser jeg - men ikke så mye at jeg føler for å få det korrigert senere, tror jeg...
Time will show!! Riktig god påske alle sammen :)
Trene igjen........begynne å trene i det hele tatt, er vel mer riktig nå...
Forrige onsdag lå jeg under kniven på St. Olav. Planen denne gangen var som tidligere forklart å hente ut litt fett fra hver siden for så å fylle på rundt omkring protese-brystet for å forsterke hud. Jeg har jo stort sett ikkeno vev mellom huden og protsese, og mellom hud og resten av kroppens indre. Å fylle på fett innunder huden på disse områdene kan forsterke huden - og det var dette vi gikk for i denne omgang.
Narkosen kan slettes ikke ha vært så dyp - jeg følte meg veldig kvikk og fresh etter de vekket meg. Ikke tung og dorsk og trøtt som etter andre operasjoner. Men så var ikke denne operasjonen særlig langtekkelig eller omfattende heller. Vanligvis gjøres operasjonen med lokalbedøvelse, men siden jeg skulle hente fett fra store områder så ble det litt mye å lokalbedøve - ergo; narkose.
Praten med kirurgen var oppløftende og fin før hjemreise noen timer senere. Hun var godt fornøyd med å ha få løftet opp arret mitt såpass mye som hun hadde gjort, og hadde fått sprøytet inn mer fett enn forventet. Vi fryktet arrvevet var mer klumpete og hardt inni der. Det er vanskelig å forutsi hvordan strålebehandlet hud oppfører seg i en arr-prosess. Så hun var superfornøyd. Da jeg kikket ned på brystet første gang, var jeg veldig overrasket og litt glad egentlig - denne gangen var ikke den skeive protesen like synlig, fettet hadde utgjort myyyye! Hun ba meg senke forventningene litt uansett fordi det var litt hovent enda samt at noe av fettet vil forsvinne. Det kan vandre litt i kroppen, og ende opp andre plasser. Men uansett - jeg nyter følelsen av å ikke være helt skrapa og beinete og senete under armen, det ser sååå mye bedre ut. Syns jeg. Dere vet jo ikke helt hvordan det så ut før operasjonen - jeg angrer på at jeg ikke tok et før-bilde.... :
Det kan virke litt personlig og utleverende å legge ut dette bildet, men for meg så er jo ikke dette puppen min. Det er strålebehandlet hud med stort kreft-arr som er pumpet opp gradvis med saltvannsballong for så å få en silikonprotese som peker med fylden feil vei mot venstre her, og nå med ekstra fett. Men jeg må si det er nå jeg syns det begynner å se ut som ett skikkelig bryst. Pga vinkelen det er tatt i, så synes det ikke nå at det er ganske flatt ned mot der dere ser tusj-strekene går. Men jeg synes fasongen nå er kjempefin, fra denne vinkelen. Og inn mot armhulen ser det nå helt naturlig ut istedet for en bratt hump der protesen startet og masse stramme sener og groper. Bildet er også fint å se for dere damer som snart skal gjennom det samme, tenkte jeg.
Arrene under disse to dusje-plastrene er ikke en 1 cm store en gang - de vil nok ikke synes med tida.
Kirugen viste meg at hun har fylt på med fett til ca midt på brystet, så hvis hun på kontrollen om 4 mnd klarer å løfte både hud og fettvevet under opp med 2 fingre, så skal hun lage brystvorte til meg allikvel. Yay... Har lave forventninger på akkurat det siden jeg vet hvor tynn huden er akkurat der, men kjente jeg ble positiv når hun nevnte det.
På 4 mnds kontrollen skal vi også avgjøre om jeg er fornøyd med resultatet slik det blir etter denne fett-transplantasjonen og gå mot siste operasjon som da blir brystvorte og tatovering av fargen rundt. Opprinnelig plan har jo også vært å bytte ut den dråpeformede protesen jeg har nå til en helt rundt en. Men hvis jeg ser med tida nå at jeg er fornøyd med det som ble gjort forrige uke, så dropper vi dette.
Det tar på kroppen å opereres etter alt en kreftpasient har vært gjennom. Den tåler mindre og mindre å være i narkose, og generelt alt det mentale rundt en operasjon. Bare det å sette veneflon har blitt en stor greie for meg, fordi kroppen husker alle gangene den ble stukket i forbindelse med kreftbehandlingen. Så å stålsette seg for denne digre nåla i håndbaken setter meg ut i ettertid. Jeg sliter med fatigue-symptomer og de forsterkes under slike ting vi skal igjennom. Symptomene slår ut aller mest på alt som har med pust å gjøre...blir supersliten etter å ha snakket mye, må liksom trekke pusten flere ganger i en setning, og man blir mer apatisk og klarer ikke konsentrere seg. Skikkelig ekkelt egentlig........ Men, må leves med.
Nok et argument for å prøve å unngå flere operasjoner rundt dette med det nye brystet. Skåne kroppen.
Nå er det påske og jeg bruker tiden til å sove og hvile. Det er no dritt å gå med kompresjonsplagg rundt livet og hoftene 24 timer i døgnet, men det skal til for å holde huden inn der fettet er hentet fra. Det blir et par groper der, ser jeg - men ikke så mye at jeg føler for å få det korrigert senere, tror jeg...
Time will show!! Riktig god påske alle sammen :)
22 mars 2014
Omplassering av fett!
Da ble det brått dags for fett-transplantasjon!
9.april kl 08.00 starter festen.
Det blir henting av fett fra flankene, og dette skal sprøytes inn i det skrapede området der de fjernet 16 lymfekjertler i 2010. Jeg er helt skrapa inn til beinet der og det er smertefullt å komme borti samt litt vondt å gå med BH pga dette.
Videre fylles det på over og på sidene av den eksisterende protesen. Dette fordi huden min er så tynn overalt der - man tar sikte på å forsterke huden ved fylle på dette ekstra fettet.
Alt dette kan gjøres med lokalbedøvelse, men siden det er litt store områder det dreiser seg om så velger dr. Kirurg å legge meg i narkose.
Flott!
Alt dette lurte du på.
9.april kl 08.00 starter festen.
Det blir henting av fett fra flankene, og dette skal sprøytes inn i det skrapede området der de fjernet 16 lymfekjertler i 2010. Jeg er helt skrapa inn til beinet der og det er smertefullt å komme borti samt litt vondt å gå med BH pga dette.
Videre fylles det på over og på sidene av den eksisterende protesen. Dette fordi huden min er så tynn overalt der - man tar sikte på å forsterke huden ved fylle på dette ekstra fettet.
Alt dette kan gjøres med lokalbedøvelse, men siden det er litt store områder det dreiser seg om så velger dr. Kirurg å legge meg i narkose.
Flott!
Alt dette lurte du på.
07 mars 2014
Fatigue etter kreftbehandling
Sa jeg det?
For et par måneder siden opprettet jeg en gruppe på Facebook som heter "FATIGUE etter kreftbehandling".
Fatigue blir det informert fint lite om når man er underveis i kreftbehandlingsprosessen og det er mange som ikke vet at dette er noe de har eller kan få. Fastlegene og NAV har også liten kunnskap om Fatigue, noe som gjør det vanskelig å forklare seg og bli trodd.
Begrepet "fatigue" er latinsk og oversettes med utmattelse, svekkelse eller trøtthet. Det er graden av subjektiv opplevd energimangel som står sentralt. Den kan også beskrives som kroppslig ubehag og redusert funksjonskapasitet som ikke forsvinner ved hvile eller søvn.
Det er tydeligvis stort behov for en slik gruppe og vi er allerede over 130 medlemmer der. Så, hvis dette er noe du føler deg rammet av, uansett kjønn eller krefttype, så er det bare å melde deg inn og spre gjerne gruppe-eksistensen videre! :-)
Det er godt å skrive med likesinnede!
For et par måneder siden opprettet jeg en gruppe på Facebook som heter "FATIGUE etter kreftbehandling".
Fatigue blir det informert fint lite om når man er underveis i kreftbehandlingsprosessen og det er mange som ikke vet at dette er noe de har eller kan få. Fastlegene og NAV har også liten kunnskap om Fatigue, noe som gjør det vanskelig å forklare seg og bli trodd.
Begrepet "fatigue" er latinsk og oversettes med utmattelse, svekkelse eller trøtthet. Det er graden av subjektiv opplevd energimangel som står sentralt. Den kan også beskrives som kroppslig ubehag og redusert funksjonskapasitet som ikke forsvinner ved hvile eller søvn.
Det er tydeligvis stort behov for en slik gruppe og vi er allerede over 130 medlemmer der. Så, hvis dette er noe du føler deg rammet av, uansett kjønn eller krefttype, så er det bare å melde deg inn og spre gjerne gruppe-eksistensen videre! :-)
Det er godt å skrive med likesinnede!
27 februar 2014
Kreftkontroll = OK!
Idag var det på'n igjen.
Min siste 4 måneders kontroll ble gjennomført på St.Olav hospital i god stil, og ingen frekke kreftceller hadde valgt å gjenoppstå for å ha fest i årene mine.
Good.
Fra og med nå blir det 6 måneders kontroller. Veldig uvant; jeg startet med kontroll hver 4de måned på vårparten i fjor, før det var det hver 3de måned. Høres masete ut siden det nå er 3 år siden jeg var ferdigbehandlet. Men faktum er at det føles veldig greit å være i ett system fortsatt. Når man en gang har opplevd å finne en kul og har måttet sitte på kontor med hvitkledde alvorstyngede mennesker, så sitter angsten hardt i, skal jeg si deg.
Jeg har kreftdiagnosen "triple negative"; en hissig og brysom variant. Da skal jeg love deg at man lærer å sette pris på disse forholdsvis hyppige utfluktene til sykehuset for å bli kontrollert.
I den kliniske undersøkelsen ba jeg også om at han sjekket ut skjoldbruskkjertelen min på halsen. Jeg ble operert for struma i 2005; fjernet halve kjertelen siden det vokste en knute der på størrelse med ett lite hønse-egg. Derfor har jeg siden brukt stoffskiftemedisin. I det siste syns jeg at jeg har merket litt hevelse eller trykk der i halsen sånn innimellom. Han kunne ikke kjenne noe, men satt meg opp til ultralyd slik at jeg kan få sjekket det ut.
Greit det, ingen som har kommet på tanken å ultralydisfisere kjertelen min disse siste 9 årene. Føles lurt siden det har vokst ulumskheter der før.
Symptomer på lavt stoffskifte er skremmende lik symptomer på fatigue som man kan få som senskade etter brystkreftbehandling. Ingen festlig oppgave å daglig skulle prøve å skille hva som er hva. Er kjempefornøyd med at jeg har fått begge disse diagnosene........
Jeg spurte onkologen min om hva han tenkte om fatigue og om det ble forsket mye på det . Han sa at ja, det gør det. Og at de her oppe hadde fulgt 250 pasienter ang dette over tid, og funnet ut at ca 20% av disse opplevde fatigue i etterkant; kortvarig eller langvarig. De vet fortsatt ikke hvorfor det dukker opp, og de fant også at det gjaldt både de som hadde fått "full pakke" samt de som "bare" har fått stråling og/eller operasjon. Man vet ikke hvorfor det rammer "den og ikke den" og det finnes ikkeno middel mot det.
Jeg føler uansett at han ikke er den jeg vil snakke om min fatigue med; jeg ser han smiler litt og nikker, og jeg får følelsen av at "jo, men du er jo jente og det er hormoner og det er det mentale etter det du har vært gjennom og bla-bla-bla". Han SIER ikke dette, men dette er følelsen jeg får; at jeg ikke skal klage på verken rekonstruksjon eller fatigue-opplevelser, men fokusere på det positive, akseptere situasjonen og resultatet og whatsoever og se fremover.
Ja, det er jo lett å si det...
Jeg snakker aldri om fatigue med han. Og lite med den andre legen min også. Sikkert dumt, fordi det burde stå om det i journalen min både her og hos fastlegen. Også med tanke på NAV og jobb-fremtid.
Ellers?
Venter på time for fettpåfyllingen, har fått brev om at jeg står på venteliste og at det vil skje innen 2 til 3 måneder.
Yay :-)
Min siste 4 måneders kontroll ble gjennomført på St.Olav hospital i god stil, og ingen frekke kreftceller hadde valgt å gjenoppstå for å ha fest i årene mine.
Good.
Fra og med nå blir det 6 måneders kontroller. Veldig uvant; jeg startet med kontroll hver 4de måned på vårparten i fjor, før det var det hver 3de måned. Høres masete ut siden det nå er 3 år siden jeg var ferdigbehandlet. Men faktum er at det føles veldig greit å være i ett system fortsatt. Når man en gang har opplevd å finne en kul og har måttet sitte på kontor med hvitkledde alvorstyngede mennesker, så sitter angsten hardt i, skal jeg si deg.
Jeg har kreftdiagnosen "triple negative"; en hissig og brysom variant. Da skal jeg love deg at man lærer å sette pris på disse forholdsvis hyppige utfluktene til sykehuset for å bli kontrollert.
I den kliniske undersøkelsen ba jeg også om at han sjekket ut skjoldbruskkjertelen min på halsen. Jeg ble operert for struma i 2005; fjernet halve kjertelen siden det vokste en knute der på størrelse med ett lite hønse-egg. Derfor har jeg siden brukt stoffskiftemedisin. I det siste syns jeg at jeg har merket litt hevelse eller trykk der i halsen sånn innimellom. Han kunne ikke kjenne noe, men satt meg opp til ultralyd slik at jeg kan få sjekket det ut.
Greit det, ingen som har kommet på tanken å ultralydisfisere kjertelen min disse siste 9 årene. Føles lurt siden det har vokst ulumskheter der før.
Symptomer på lavt stoffskifte er skremmende lik symptomer på fatigue som man kan få som senskade etter brystkreftbehandling. Ingen festlig oppgave å daglig skulle prøve å skille hva som er hva. Er kjempefornøyd med at jeg har fått begge disse diagnosene........
Jeg spurte onkologen min om hva han tenkte om fatigue og om det ble forsket mye på det . Han sa at ja, det gør det. Og at de her oppe hadde fulgt 250 pasienter ang dette over tid, og funnet ut at ca 20% av disse opplevde fatigue i etterkant; kortvarig eller langvarig. De vet fortsatt ikke hvorfor det dukker opp, og de fant også at det gjaldt både de som hadde fått "full pakke" samt de som "bare" har fått stråling og/eller operasjon. Man vet ikke hvorfor det rammer "den og ikke den" og det finnes ikkeno middel mot det.
Jeg føler uansett at han ikke er den jeg vil snakke om min fatigue med; jeg ser han smiler litt og nikker, og jeg får følelsen av at "jo, men du er jo jente og det er hormoner og det er det mentale etter det du har vært gjennom og bla-bla-bla". Han SIER ikke dette, men dette er følelsen jeg får; at jeg ikke skal klage på verken rekonstruksjon eller fatigue-opplevelser, men fokusere på det positive, akseptere situasjonen og resultatet og whatsoever og se fremover.
Ja, det er jo lett å si det...
Jeg snakker aldri om fatigue med han. Og lite med den andre legen min også. Sikkert dumt, fordi det burde stå om det i journalen min både her og hos fastlegen. Også med tanke på NAV og jobb-fremtid.
Ellers?
Venter på time for fettpåfyllingen, har fått brev om at jeg står på venteliste og at det vil skje innen 2 til 3 måneder.
Yay :-)
14 februar 2014
Endelig lys i tunnelen...
Etter at den etterlengtede rekonstruksjons-prosessen min smalt i bakken så det sang midt i september og gjorde alt til en opplevelse av "boob-job gone wrong", så var jeg mer enn klar og meget engstelig for min "second opinion"-time på St. Olav idag.
Først og fremst håpet jeg å få en kvinnelig lege - og det fikk jeg. Mannlig kirurger er jo såklart vel så dyktige, men akkurat når det gjelder å snakke om bryster og BH'er og hvordan dette arter seg i hverdagen, så føles det lettere å snakke med noen av det samme kjønn. De skjønner viktigheten på en annen måte enn menn.
Var også veldig spent på om denne nye legen hadde fått viderelevert det 3,5 sider lange brevet med tekst og bilder som jeg sendte til ass.legen og en annen kirurg for 3 uker siden, og det lå på tastaturet hennes da jeg kom inn. Det er såååå mye mer behagelig å møte opp til slike følelsesmessig krevende timer når legen er forberedt på alt når man kommer inn.
Hun snakket litt om protesen jeg har nå som har snudd seg, og sa at dette derssverre ofte skjer. Grunnen til dette er at det er veldig glatt inne i hudlomma så protesen har lett for å skli før den fester seg. Slik vil det også være når protesen skal byttes ut, risikoen for at det samme kan skje igjen er faktisk større da. Derfor sa hun at det pga dette kanskje var fornuftlig slik jeg hadde tenkt, nemlig å bytte ut til en rund protese istedet for den dråpeformede jeg har nå. Da har det jo ingenting å si om protesen snurrer rundt der inne, hvis det er det den har lyst til.
Så satte hun på en falsk brystvorte på silikonbrystet slik at jeg kunne se for meg hvordan dette ville gjøre at brystet står litt mer frem når det er ferdig. Hun snakket faktisk en del om brystvorte-konstrueringen - jeg holdt klokt kjeft hele tiden siden min forrige kirurg sa jeg ikke kom til å få dette pga for tynn hud! Kanskje second opinion kommer til å bli myyye mer smart enn jeg først forestilte meg....
Den protesen jeg har nå er 13x13,5 cm så den er ikke langt fra å være helt rund, sa hun. Den er 395 ml og neste gang tenkte hun å gå for ca 440-50 siden jeg sa at 500 ml blir altfor stort. Det var den størrelsen jeg hadde når jeg var ferdig med påfyllinger - makan til Pamela. Protesen er ganske flat på venstre side og har fylden til høyre, så jeg spurte hvordan dette ville påvirke det å ha en rund en. Hun sa at forhåpentligvis har ikke strålingen gjort at huden min er ganske hard på venstre side og at det er derfor protesen forble litt flat der og ikke lengre fyller bher. Dette ville hun se når hun nå neste gang åpner opp og snitter litt inn mot armhulen for å frigjøre hud og plass til en rund og litt større protese.
Yay!...
Så tok jeg opp dette med at jeg har smerter på siden av kroppen inn mot ribbeina og opp mot armhulen på brystfjerningsiden, det er så skrapt inn til beinet der med tynn hud over og jeg har nervesmerter og andre rare smerter der når jeg tar på det eller på annet vis støter borti. Jeg har ønsket å fylle på med fett der for å få fylde samt minske smerten og den brå kanten opp mot protese-start slik jeg ble forespeilet da jeg ble operert på Rikshospitalet. Hun trykka forsiktig og følte rundt på arret, jeg auet og offet meg, hun spurte om jeg hadde hatt dren der fordi det kjentes nesten ut som de hadde glemt igjen en bit?! Herlighet, tenkte jeg!!!? Men nei, det måtte være arrvev eller en veldig stram sene, hun måtte nesten åpne for å sjekke om det var noe som kunne skjæres bort ved protesebytte. Hun var enig i fettpåfyllingen, og ville også gjøre dette litt i overkant av protesen og kanskje litt inn mot kløften, dette for å styrke den tynne huden.
Etterpå vil jeg bli veldig gul og blå, men trenger ingen sykmelding og kan jobbe (hvis jeg da har fått meg jobb via opplegget til NAV, vel og merke). Jeg må også gå med korsett rundt livet en del uker for å holde inn de områdene som blir fettsugd.
Etter å ha tenkt litt frem og tilbake så heller hun nå mot å kjøre fettpåfylling før protesebytte, da blir det fettsuging fra sidene, magen min har for lite fett til dette. Woohoo! Fettsuging på kjøpet! Det ble bestilt fettpåfylling innen 2-3 mnder. Så blir det kontroll av dette 6 måneder etterpå, og på den timen bestemmes proteseoperasjonens forløp. Dette kan ikke finne sted før 3 mnd etter dette igjen. Kroppen trenger 9 mnd til å ta imot det flyttede fetter og gro seg til skikkelig før ny operasjon.
Greit for meg!
I løpet av denne operasjonen vil det også bli laget brystvorte; hvis huden min har hatt godt av nytt fett. Tatovering av fargen rundt vil bli gjort uansett.
Så - hurra hurra hurra!! 10 kg vekt er vekk fra skuldrene mine, og tankebanken har blitt mye slankere. Godt å plassere ansvaret i andres hender og føle seg ivaretatt. Om neste brystrekonstruksjon kommer til å ta lang tid har ingen ting å si for meg. Jeg har ett helt greit fungerende bryst nå mens jeg venter, så da føles ikke ventetiden lang i det hele tatt. Viktigst er at jeg ble hørt og at mine ønsker og følelser ble tatt hensyn til, og at jeg nå endelig kan se frem mot slutten av hele kreft-sirkuset.
For det er jo slik det føles - som om man står plassert i kreften fortsatt, selv 3 år etter behandlingslutt. Bare fordi man fortsatt har narkoser foran seg.
Ganske fatigue-sliten i brystet nå etter timen, kjenner jeg - den senskaden kommer alltid godt til syne etter mye stress og tankevirksomhet, eller av mye snakking. Pusten blir ekstremt tung og hodet fungerer overhodet ikke.
Til dere som ikke er fornøyd med resultatet og som ikke føler dere hørt vil jeg si følgende; be om second opinion hos annen kirurg på samme sted eller bytt sykehus! Det er fritt sykehusvalg og det er veldig verdt det når man endelig blir hørt, selv om det kan være slitsomt å måtte stå på og kreve sjøl.
To be continued!!
Først og fremst håpet jeg å få en kvinnelig lege - og det fikk jeg. Mannlig kirurger er jo såklart vel så dyktige, men akkurat når det gjelder å snakke om bryster og BH'er og hvordan dette arter seg i hverdagen, så føles det lettere å snakke med noen av det samme kjønn. De skjønner viktigheten på en annen måte enn menn.
Var også veldig spent på om denne nye legen hadde fått viderelevert det 3,5 sider lange brevet med tekst og bilder som jeg sendte til ass.legen og en annen kirurg for 3 uker siden, og det lå på tastaturet hennes da jeg kom inn. Det er såååå mye mer behagelig å møte opp til slike følelsesmessig krevende timer når legen er forberedt på alt når man kommer inn.
Hun snakket litt om protesen jeg har nå som har snudd seg, og sa at dette derssverre ofte skjer. Grunnen til dette er at det er veldig glatt inne i hudlomma så protesen har lett for å skli før den fester seg. Slik vil det også være når protesen skal byttes ut, risikoen for at det samme kan skje igjen er faktisk større da. Derfor sa hun at det pga dette kanskje var fornuftlig slik jeg hadde tenkt, nemlig å bytte ut til en rund protese istedet for den dråpeformede jeg har nå. Da har det jo ingenting å si om protesen snurrer rundt der inne, hvis det er det den har lyst til.
Så satte hun på en falsk brystvorte på silikonbrystet slik at jeg kunne se for meg hvordan dette ville gjøre at brystet står litt mer frem når det er ferdig. Hun snakket faktisk en del om brystvorte-konstrueringen - jeg holdt klokt kjeft hele tiden siden min forrige kirurg sa jeg ikke kom til å få dette pga for tynn hud! Kanskje second opinion kommer til å bli myyye mer smart enn jeg først forestilte meg....
Den protesen jeg har nå er 13x13,5 cm så den er ikke langt fra å være helt rund, sa hun. Den er 395 ml og neste gang tenkte hun å gå for ca 440-50 siden jeg sa at 500 ml blir altfor stort. Det var den størrelsen jeg hadde når jeg var ferdig med påfyllinger - makan til Pamela. Protesen er ganske flat på venstre side og har fylden til høyre, så jeg spurte hvordan dette ville påvirke det å ha en rund en. Hun sa at forhåpentligvis har ikke strålingen gjort at huden min er ganske hard på venstre side og at det er derfor protesen forble litt flat der og ikke lengre fyller bher. Dette ville hun se når hun nå neste gang åpner opp og snitter litt inn mot armhulen for å frigjøre hud og plass til en rund og litt større protese.
Yay!...
Så tok jeg opp dette med at jeg har smerter på siden av kroppen inn mot ribbeina og opp mot armhulen på brystfjerningsiden, det er så skrapt inn til beinet der med tynn hud over og jeg har nervesmerter og andre rare smerter der når jeg tar på det eller på annet vis støter borti. Jeg har ønsket å fylle på med fett der for å få fylde samt minske smerten og den brå kanten opp mot protese-start slik jeg ble forespeilet da jeg ble operert på Rikshospitalet. Hun trykka forsiktig og følte rundt på arret, jeg auet og offet meg, hun spurte om jeg hadde hatt dren der fordi det kjentes nesten ut som de hadde glemt igjen en bit?! Herlighet, tenkte jeg!!!? Men nei, det måtte være arrvev eller en veldig stram sene, hun måtte nesten åpne for å sjekke om det var noe som kunne skjæres bort ved protesebytte. Hun var enig i fettpåfyllingen, og ville også gjøre dette litt i overkant av protesen og kanskje litt inn mot kløften, dette for å styrke den tynne huden.
Etterpå vil jeg bli veldig gul og blå, men trenger ingen sykmelding og kan jobbe (hvis jeg da har fått meg jobb via opplegget til NAV, vel og merke). Jeg må også gå med korsett rundt livet en del uker for å holde inn de områdene som blir fettsugd.
Etter å ha tenkt litt frem og tilbake så heller hun nå mot å kjøre fettpåfylling før protesebytte, da blir det fettsuging fra sidene, magen min har for lite fett til dette. Woohoo! Fettsuging på kjøpet! Det ble bestilt fettpåfylling innen 2-3 mnder. Så blir det kontroll av dette 6 måneder etterpå, og på den timen bestemmes proteseoperasjonens forløp. Dette kan ikke finne sted før 3 mnd etter dette igjen. Kroppen trenger 9 mnd til å ta imot det flyttede fetter og gro seg til skikkelig før ny operasjon.
Greit for meg!
I løpet av denne operasjonen vil det også bli laget brystvorte; hvis huden min har hatt godt av nytt fett. Tatovering av fargen rundt vil bli gjort uansett.
Så - hurra hurra hurra!! 10 kg vekt er vekk fra skuldrene mine, og tankebanken har blitt mye slankere. Godt å plassere ansvaret i andres hender og føle seg ivaretatt. Om neste brystrekonstruksjon kommer til å ta lang tid har ingen ting å si for meg. Jeg har ett helt greit fungerende bryst nå mens jeg venter, så da føles ikke ventetiden lang i det hele tatt. Viktigst er at jeg ble hørt og at mine ønsker og følelser ble tatt hensyn til, og at jeg nå endelig kan se frem mot slutten av hele kreft-sirkuset.
For det er jo slik det føles - som om man står plassert i kreften fortsatt, selv 3 år etter behandlingslutt. Bare fordi man fortsatt har narkoser foran seg.
Ganske fatigue-sliten i brystet nå etter timen, kjenner jeg - den senskaden kommer alltid godt til syne etter mye stress og tankevirksomhet, eller av mye snakking. Pusten blir ekstremt tung og hodet fungerer overhodet ikke.
Til dere som ikke er fornøyd med resultatet og som ikke føler dere hørt vil jeg si følgende; be om second opinion hos annen kirurg på samme sted eller bytt sykehus! Det er fritt sykehusvalg og det er veldig verdt det når man endelig blir hørt, selv om det kan være slitsomt å måtte stå på og kreve sjøl.
To be continued!!
24 januar 2014
Godt nytt puppe-år til meg!
Long time, no see.
Dagene og ukene flyr. Formen er helt grei, silikonoperasjonen er 4 måneder bak meg, og komplikasjoner og andre ulumskheter har holdt seg unna. Silikonprotesen er fortsatt skjev, noe som gjør kløfta fin, men forskjellen stor.
Fysikk ganske bra, psyke litt frynsete.
Jeg ba om time hos kirurg ei god stund før jul for å konfrontere de med de merkelige resultatet i september. Det var ikke så lett å gå inn på avdelingen uanmeldt, tårefylt og frynsete - men selv uten time fikk jeg tilslutt snakke med en sykepleier som også tilslutt klarte å hoste opp ass.legen som faktisk var med på akkurat min operasjon.
Det ble snørr og tårer og fotografering og trykking og forklaring og trøsting. Kom vel kanskje ikke så mye ut av det bortsett fra at man ble hørt og fikk tømt seg, og det hjelper alltid. Ass.legen skulle diskutere bildene og "case'n" min med resten av kirurg-teamet og jeg fikk ny time i desember. Skjedde ikke så mye mer der. Etter å ha roet meg ned og fått dagene tilbake til normalen psykisk etter dette møtet, så blir jo alt røsket opp og frem igjen på ny sykehustime.
Det er som om kroppen går helt i spinn og i forsvar med en gang jeg går av bussen og trer inn på sykehusområdet.
På desember-timen ble det mer tårer og mer kverrulering på om størrelse var rett eller gal i forhold til kropp og forhånds-avtaler. Kanskje, men bare kanskje kunne de bytte til en rund protese under snu-operasjonen som skal bestilles.... Men protesen jeg har nå skal ihvertfall snus hvis den blir værende...
Nå er det et nytt år, og imorgen formiddag har jeg min siste kirurg-time før evt operasjon for å korrigere resultatet - dette blir tidligst i mars/april siden jeg må vente minimum 6 mnd etter forrige operasjon før de rører vevet mitt noe mer.
Merker jeg er anspent før timen. Jeg føler de ikke helt skjønner problematikken; det med at jeg ikke passer inn i BH'er slik jeg ser ut nå. At jeg forstatt blir skjev, slik som man blir med løsproteser etter brystfjerings-operasjonen. Kirurger, fastlege og onkolog syns resultatet er flott, og at jobben er utført nydelig. Det er ikke så lett å sitte og høre på dette når man selv daglig opplever problematikken rundt det å ha to helt forskjellige størrelser på brystet, og er nødt til å face det hver gang man ser seg i speilet.
Andre kan si det ser bra ut og at det ikke synes - det er annerledes å føle det på kroppen.
Huden min så syltynn etter bryst-/vevsfjerningen i 2010 så det er jo rett inn på ribbeina på sida. Det er ømt og til tider smertefullt ved berøring, og jeg håper på å få sprøytet inn litt fett der etterhvert. Også for å lage mykere overgang mot protese-kanten. Dette ble nevnt og planlagt da jeg tilhørte Rikshospitalet - ikke hørt noe om dette på St.Olav. Hm.
Jammen meg mye rart en skal igjennom.
Så har uken vært preget bortgangen til kjære Anbjørg... Det blir så nært når folk man føler man kjenner gjennom media, som har frontet sykdommen så inderlig som hun har, også får kreft og går bort. Tenker mye på at hun var "triple negative" som jeg også er - denne agressive styggedommen...
Det må vel gå bra, vel.
Hvil i fred, Anbjørg...
Dagene og ukene flyr. Formen er helt grei, silikonoperasjonen er 4 måneder bak meg, og komplikasjoner og andre ulumskheter har holdt seg unna. Silikonprotesen er fortsatt skjev, noe som gjør kløfta fin, men forskjellen stor.
Fysikk ganske bra, psyke litt frynsete.
Jeg ba om time hos kirurg ei god stund før jul for å konfrontere de med de merkelige resultatet i september. Det var ikke så lett å gå inn på avdelingen uanmeldt, tårefylt og frynsete - men selv uten time fikk jeg tilslutt snakke med en sykepleier som også tilslutt klarte å hoste opp ass.legen som faktisk var med på akkurat min operasjon.
Det ble snørr og tårer og fotografering og trykking og forklaring og trøsting. Kom vel kanskje ikke så mye ut av det bortsett fra at man ble hørt og fikk tømt seg, og det hjelper alltid. Ass.legen skulle diskutere bildene og "case'n" min med resten av kirurg-teamet og jeg fikk ny time i desember. Skjedde ikke så mye mer der. Etter å ha roet meg ned og fått dagene tilbake til normalen psykisk etter dette møtet, så blir jo alt røsket opp og frem igjen på ny sykehustime.
Det er som om kroppen går helt i spinn og i forsvar med en gang jeg går av bussen og trer inn på sykehusområdet.
På desember-timen ble det mer tårer og mer kverrulering på om størrelse var rett eller gal i forhold til kropp og forhånds-avtaler. Kanskje, men bare kanskje kunne de bytte til en rund protese under snu-operasjonen som skal bestilles.... Men protesen jeg har nå skal ihvertfall snus hvis den blir værende...
Nå er det et nytt år, og imorgen formiddag har jeg min siste kirurg-time før evt operasjon for å korrigere resultatet - dette blir tidligst i mars/april siden jeg må vente minimum 6 mnd etter forrige operasjon før de rører vevet mitt noe mer.
Merker jeg er anspent før timen. Jeg føler de ikke helt skjønner problematikken; det med at jeg ikke passer inn i BH'er slik jeg ser ut nå. At jeg forstatt blir skjev, slik som man blir med løsproteser etter brystfjerings-operasjonen. Kirurger, fastlege og onkolog syns resultatet er flott, og at jobben er utført nydelig. Det er ikke så lett å sitte og høre på dette når man selv daglig opplever problematikken rundt det å ha to helt forskjellige størrelser på brystet, og er nødt til å face det hver gang man ser seg i speilet.
Andre kan si det ser bra ut og at det ikke synes - det er annerledes å føle det på kroppen.
Huden min så syltynn etter bryst-/vevsfjerningen i 2010 så det er jo rett inn på ribbeina på sida. Det er ømt og til tider smertefullt ved berøring, og jeg håper på å få sprøytet inn litt fett der etterhvert. Også for å lage mykere overgang mot protese-kanten. Dette ble nevnt og planlagt da jeg tilhørte Rikshospitalet - ikke hørt noe om dette på St.Olav. Hm.
Jammen meg mye rart en skal igjennom.
Så har uken vært preget bortgangen til kjære Anbjørg... Det blir så nært når folk man føler man kjenner gjennom media, som har frontet sykdommen så inderlig som hun har, også får kreft og går bort. Tenker mye på at hun var "triple negative" som jeg også er - denne agressive styggedommen...
Det må vel gå bra, vel.
Hvil i fred, Anbjørg...
20 oktober 2013
Pusterom...
Det kan være mye å reflektere over til tider.
Hva gjorde kreften med meg....?
Hvem var jeg før det skjedde....?
Hvordan tok jeg det...?
Hva tenkte jeg...følte jeg?
Hvem ble jeg...?
Hva fikk jeg...?
Hva lærte jeg....?
Og, hvorfor er det så vanskelig å gå videre etter vellykket behandling...?
Jeg har ihvertfall fått 1000 nye tanker. "Du må ikke tenke så mye...!", sier medmennesker. Tankene er utenfor min styring. De kommer og går som de vil, og dukker gjerne opp i helt absurde situasjoner. De svirrer rundt i bakhodet, noen ganger farer de gjentakende frem og tilbake lengre frem i panna... Det verste er når jeg sitter og spiller av hendelser i hodet mitt...hendelser som ikke har hendt!
Worst case scenarioer med forskjellige utganger... De gir klump i magen og høy puls.
Jeg har blitt en enda verre krisemaksimerer enn det jeg var. Og det kommer av at nå har jeg opplevd å motta en kreftdiagnose, motta beskjeden om cellegift, motta beskjeden om at brystet ikke kunne reddes... Og nå går livet mitt ut på å krisemaksimere. Å forberede meg på diverse forferdelige hendelser som kan inntreffe rundt meg selv, min psyke, min kropp... Derfor disse scenarioene... Jeg ser for meg at det skjer, og føler på følelsene jeg kommer til å ha...
...men det har ikke skjedd. Og det skjer sannsynligvis ikke heller. Men dog. Det er utenfor min kontroll.
En annen ting er at jeg har måttet innrømme at i den perioden jeg hadde kreft, så nøt jeg det på en bisarr måte som en pause i livet... En pause fra det som opplevdes som vanskelig, en pause fra utfordringer jeg måtte ta og som jeg ikke orket, en pause fra å orke i det hele tatt, en pause fra det å måtte klare..... Altså livet. Kreften gav meg lov til å slippe alt jeg hadde i hendene og overgi meg til andre og skjebnen. Det var på en måte veldig deilig, det har jeg skjønt nå etterpå. Ikke at man skylder på kreften på noe vis, men inni meg kunne jeg nok kjenne på at det var godt å være "hun som hadde kreft" - det gav meg fritak fra livets gang.
"Fritak fra livet". Det høres nok rart ut for mange. Jeg vet at mange andre finner nyvunnen glede over nettopp livet. Ny livsgnist over å ikke dø av kreften...nytt syn på hvordan man ønsker å leve resten av livet. Måten man lever på, hvem man vil omgi seg med......
Men vi er jo ikke like. Jeg innrømmer at jeg syns det var godt med en pause fra livet. Jeg var ikke opptatt av døden....det at jeg hadde en sykdom som raskt får dødelige utganger... Hva sier dette om meg og livet jeg hadde før?
Ikke at jeg ønsket å dø - misforstå meg rett. Men, sett bortifra det tunge ved behandlingen, så var det en god pause for meg. Du behøver ikke å forstå det...
Enda en ting; cellegift dreper alle delelige celler i kroppen. Så i fire måneder var jeg en kvinne uten hormoner. Kanskje ser du på dette humoristisk, ser den - men for meg så var det bare fantastisk!! Ingen celler som styrte kroppen opp og ned i svingninger, humøret var stabilt på topp - kunne til og med ta meg i å føle ett ørlige pust av livsgnist! Det var rare følelser....jeg kunne sitte hjemme alene i 1-roms'n i Oslo uten hår på hodet og med ett bryst og føle bobler i magen og lykkerus. Som om jeg hadde tatt meg ett par glass vin, du kjenner følelsen! Går det an å si at man savner dette?
Ikke diagnosen og giften...men tingene jeg opplevde og følte i disse månedene...
Pausen.
Hvor er jeg nå.... Det vet jeg ikke helt. Det er straks 3 år siden jeg fikk satt siste cellegift-kursen. Jeg føler meg rastløs og tiltaksløs samtidig. Står og slurer i grusen uten jobb eller form til å søke noen jobb, uten gnist, uten stabilt ork og form...det er slettes ikke gleden over å overleve jeg føler på ihvertfall! Om jeg kunne "tatt meg sammen" og "tenkt positivt" som du nå har lyst til å be meg gjøre - så lover jeg deg at det er ikke sånn det fungerer når man har blitt drassa etter håret gjennom kreft-sølepytten.
Skulle gjerne orket og fått til. Men opplevelsen bremser fortsatt.
Minnene kom i full fart tilbake nå i rekonstruksjons-prosessen. Når man igjen ligger i sykehus-tøy på metallbenken med operasjons-sola i fleisen.....da blir man liten igjen. Sårbar og sliten...
Kroppen husker. Det gjør meg rørt absolutt hele tiden. Tårene sitter fortsatt like løst som for 3 år siden. Det er ergerlig! Man vil ikke gråte overalt, blant fremmede mennesker, i køa på Rimi, på bussen....
Men sånn er det blitt. Det er mitt nye "jeg". Og jeg aksepterer det. Man kommer aldri tilbake dit man var før kreften, og det har heller aldri vært noe mål for meg. Og, om ikke veien går rett opp og fremover enda, så kan jeg kanskje gå litt ut til siden...på små stier ut fra hovedveien....
Jeg prøver.
LIVET, gi meg litt slack...
Hva gjorde kreften med meg....?
Hvem var jeg før det skjedde....?
Hvordan tok jeg det...?
Hva tenkte jeg...følte jeg?
Hvem ble jeg...?
Hva fikk jeg...?
Hva lærte jeg....?
Og, hvorfor er det så vanskelig å gå videre etter vellykket behandling...?
Jeg har ihvertfall fått 1000 nye tanker. "Du må ikke tenke så mye...!", sier medmennesker. Tankene er utenfor min styring. De kommer og går som de vil, og dukker gjerne opp i helt absurde situasjoner. De svirrer rundt i bakhodet, noen ganger farer de gjentakende frem og tilbake lengre frem i panna... Det verste er når jeg sitter og spiller av hendelser i hodet mitt...hendelser som ikke har hendt!
Worst case scenarioer med forskjellige utganger... De gir klump i magen og høy puls.
Jeg har blitt en enda verre krisemaksimerer enn det jeg var. Og det kommer av at nå har jeg opplevd å motta en kreftdiagnose, motta beskjeden om cellegift, motta beskjeden om at brystet ikke kunne reddes... Og nå går livet mitt ut på å krisemaksimere. Å forberede meg på diverse forferdelige hendelser som kan inntreffe rundt meg selv, min psyke, min kropp... Derfor disse scenarioene... Jeg ser for meg at det skjer, og føler på følelsene jeg kommer til å ha...
...men det har ikke skjedd. Og det skjer sannsynligvis ikke heller. Men dog. Det er utenfor min kontroll.
En annen ting er at jeg har måttet innrømme at i den perioden jeg hadde kreft, så nøt jeg det på en bisarr måte som en pause i livet... En pause fra det som opplevdes som vanskelig, en pause fra utfordringer jeg måtte ta og som jeg ikke orket, en pause fra å orke i det hele tatt, en pause fra det å måtte klare..... Altså livet. Kreften gav meg lov til å slippe alt jeg hadde i hendene og overgi meg til andre og skjebnen. Det var på en måte veldig deilig, det har jeg skjønt nå etterpå. Ikke at man skylder på kreften på noe vis, men inni meg kunne jeg nok kjenne på at det var godt å være "hun som hadde kreft" - det gav meg fritak fra livets gang.
"Fritak fra livet". Det høres nok rart ut for mange. Jeg vet at mange andre finner nyvunnen glede over nettopp livet. Ny livsgnist over å ikke dø av kreften...nytt syn på hvordan man ønsker å leve resten av livet. Måten man lever på, hvem man vil omgi seg med......
Men vi er jo ikke like. Jeg innrømmer at jeg syns det var godt med en pause fra livet. Jeg var ikke opptatt av døden....det at jeg hadde en sykdom som raskt får dødelige utganger... Hva sier dette om meg og livet jeg hadde før?
Ikke at jeg ønsket å dø - misforstå meg rett. Men, sett bortifra det tunge ved behandlingen, så var det en god pause for meg. Du behøver ikke å forstå det...
Enda en ting; cellegift dreper alle delelige celler i kroppen. Så i fire måneder var jeg en kvinne uten hormoner. Kanskje ser du på dette humoristisk, ser den - men for meg så var det bare fantastisk!! Ingen celler som styrte kroppen opp og ned i svingninger, humøret var stabilt på topp - kunne til og med ta meg i å føle ett ørlige pust av livsgnist! Det var rare følelser....jeg kunne sitte hjemme alene i 1-roms'n i Oslo uten hår på hodet og med ett bryst og føle bobler i magen og lykkerus. Som om jeg hadde tatt meg ett par glass vin, du kjenner følelsen! Går det an å si at man savner dette?
Ikke diagnosen og giften...men tingene jeg opplevde og følte i disse månedene...
Pausen.
Hvor er jeg nå.... Det vet jeg ikke helt. Det er straks 3 år siden jeg fikk satt siste cellegift-kursen. Jeg føler meg rastløs og tiltaksløs samtidig. Står og slurer i grusen uten jobb eller form til å søke noen jobb, uten gnist, uten stabilt ork og form...det er slettes ikke gleden over å overleve jeg føler på ihvertfall! Om jeg kunne "tatt meg sammen" og "tenkt positivt" som du nå har lyst til å be meg gjøre - så lover jeg deg at det er ikke sånn det fungerer når man har blitt drassa etter håret gjennom kreft-sølepytten.
Skulle gjerne orket og fått til. Men opplevelsen bremser fortsatt.
Minnene kom i full fart tilbake nå i rekonstruksjons-prosessen. Når man igjen ligger i sykehus-tøy på metallbenken med operasjons-sola i fleisen.....da blir man liten igjen. Sårbar og sliten...
Kroppen husker. Det gjør meg rørt absolutt hele tiden. Tårene sitter fortsatt like løst som for 3 år siden. Det er ergerlig! Man vil ikke gråte overalt, blant fremmede mennesker, i køa på Rimi, på bussen....
Men sånn er det blitt. Det er mitt nye "jeg". Og jeg aksepterer det. Man kommer aldri tilbake dit man var før kreften, og det har heller aldri vært noe mål for meg. Og, om ikke veien går rett opp og fremover enda, så kan jeg kanskje gå litt ut til siden...på små stier ut fra hovedveien....
Jeg prøver.
LIVET, gi meg litt slack...
27 september 2013
Den store skuffelsen...
Jeg vet hvor skoen trykker....hvor sorgen gjenoppstod.
Jeg skulle få en opplevelse. Opplevelsen av å forventningsfullt skli inn i narkose for så å endelig våkne opp med nytt bryst etter 3 år uten.
Men jeg ble frarøvet den opplevelen jeg har gledet meg sånn til.
Jeg fikk en skjev halv-høy hevelse på huden istedet. An liten A-cup sammen med min friske B-cup. Nå har jeg grått hver dag siden operasjonen. Det føles som om noen har bestemt over kroppen min. Akkurat sammen følelsen som da jeg fikk brystet fjernet. Det også føltes som et overgrep, at noen bestemte over meg. Nå kom alle disse følelsene opp igjen....
....jeg er veldig sliten.
Man avskyr nesten kroppen sin tilslutt. Det blir som at den delen av kroppen overses og ikke eksisterer. Fordi det ble noe rart der.
Denne uken hadde jeg kommet meg såpass at jeg orket å ta turen ned til St. Olav for å få noen til å se på det. Jeg måtte bare snakke med noen i hvitt, noen som har greie på det. En vurdering, en forklaring.
De syntes jo alt så vellykket og fint ut, arret fint grodd og størrelsen fin... Jeg ba de stå bak ryggen min og titte over skulderen min, er tross alt den retningen jeg ser resultatet. Ass.legen forstod at den kunne oppleves skjev. Og med skjev menes ---> dråpeformet bryst med all fylden til siden mot høyre.
Skrekk.
Det ble knipset, lest og vurdert. Og ikke minst trøstet. Masse trøsting.
Idag ringte assistentlegen meg tilbake. Hun sa at hun hadde konferert med kollegaer og kommet frem til at siden min operasjon er kun 14 dager siden så ønsket de ikke å evt gjøre noe/operere på nytt før etter ca 6 mnd - dette pga danningen av arrvev som er igang og at den prosesssen som pågår nå må få gå seg ferdig.
Dette pga best mulig resultat ved en evt ny operasjon.
Videre sa hun at jeg med venstre hånd kunne prøve å massere protesen/fylden nedover mot der jeg ønsket den skulle være, flere ganger om dagen - dette kunne kanskje hjelpe en evt skjev protese til å rette seg opp litt. Så skulle hun gi meg en time hos de om 4 uker og se hvordan ting er da. Jeg skulle ihvertfall slippe å gå rundt og bekymre meg for om ting ikke kunne rettes opp eller bli bedre. De måtte bare vente lenge nok før en evt rettelse - hvis det blir behov for dette.
Puh. Greit for meg alt dette - jeg har ikke hastverk. Bare trengte å høre at jeg slipper å gå sånn som nå for resten av livet. Krisemaksimereren krysser fingrene nå.
Det er MIN kropp.
Jeg er fortsatt veldig lei meg og skuffa.
Jeg fikk ingen premie etter kreften...
Jeg skulle få en opplevelse. Opplevelsen av å forventningsfullt skli inn i narkose for så å endelig våkne opp med nytt bryst etter 3 år uten.
Men jeg ble frarøvet den opplevelen jeg har gledet meg sånn til.
Jeg fikk en skjev halv-høy hevelse på huden istedet. An liten A-cup sammen med min friske B-cup. Nå har jeg grått hver dag siden operasjonen. Det føles som om noen har bestemt over kroppen min. Akkurat sammen følelsen som da jeg fikk brystet fjernet. Det også føltes som et overgrep, at noen bestemte over meg. Nå kom alle disse følelsene opp igjen....
....jeg er veldig sliten.
Man avskyr nesten kroppen sin tilslutt. Det blir som at den delen av kroppen overses og ikke eksisterer. Fordi det ble noe rart der.
Denne uken hadde jeg kommet meg såpass at jeg orket å ta turen ned til St. Olav for å få noen til å se på det. Jeg måtte bare snakke med noen i hvitt, noen som har greie på det. En vurdering, en forklaring.
De syntes jo alt så vellykket og fint ut, arret fint grodd og størrelsen fin... Jeg ba de stå bak ryggen min og titte over skulderen min, er tross alt den retningen jeg ser resultatet. Ass.legen forstod at den kunne oppleves skjev. Og med skjev menes ---> dråpeformet bryst med all fylden til siden mot høyre.
Skrekk.
Det ble knipset, lest og vurdert. Og ikke minst trøstet. Masse trøsting.
Idag ringte assistentlegen meg tilbake. Hun sa at hun hadde konferert med kollegaer og kommet frem til at siden min operasjon er kun 14 dager siden så ønsket de ikke å evt gjøre noe/operere på nytt før etter ca 6 mnd - dette pga danningen av arrvev som er igang og at den prosesssen som pågår nå må få gå seg ferdig.
Dette pga best mulig resultat ved en evt ny operasjon.
Videre sa hun at jeg med venstre hånd kunne prøve å massere protesen/fylden nedover mot der jeg ønsket den skulle være, flere ganger om dagen - dette kunne kanskje hjelpe en evt skjev protese til å rette seg opp litt. Så skulle hun gi meg en time hos de om 4 uker og se hvordan ting er da. Jeg skulle ihvertfall slippe å gå rundt og bekymre meg for om ting ikke kunne rettes opp eller bli bedre. De måtte bare vente lenge nok før en evt rettelse - hvis det blir behov for dette.
Puh. Greit for meg alt dette - jeg har ikke hastverk. Bare trengte å høre at jeg slipper å gå sånn som nå for resten av livet. Krisemaksimereren krysser fingrene nå.
Det er MIN kropp.
Jeg er fortsatt veldig lei meg og skuffa.
Jeg fikk ingen premie etter kreften...
12 september 2013
Ferdig!!
"Are your boobs ok?" spurte enn venn på Facebook idag.
Tja. Det føles sånn?
Jeg er fortsatt litt overrasket over protese-valget til kirurgen som ble tatt underveis. Det ser ut til at han har gått for en størrelse mindre enn han målte opp til på siste kontroll før sommeren. Ikke at dette nødvendigvis er feil, men førsteinntrykket er utrolig nok at denne er litt for liten?? Jeg som tenkte jeg måtte våkne opp og vente noen uker til hevelsen gikk ned for å se at det nye ikke ble for stort i forhold til det gamle...nå håper jeg for guds skyld at det ikke er noen hevelse i det hele tatt. Da blir forskjellen jammen stor. Eller, stor og stor....alt er relativt - mulig det blir smashing i BH!
Time will show.
Fasongen er ihvertfall kjempefint, og silikonen er såååå myk! Sikkert skjedd mye på silikon-fronten de siste årene også. Det er ikke mulig å kjenne forskjell, syns jeg. En annen ting er at det er HELT FANTASTISK å få vekk Pamela-ekspanderen. Har ikke vært plaget mye med den altså, den har blitt myk og har ikke vært vond og stram etter siste påfylling var over. Men, den var nå en gang litt i veien der den stod fastspent midt på kroppen og var det første man ser av meg når jeg kom rundt ett hjørne liksom. Nå som den er borte kjennes venstresiden av overkroppen veldig lett og "hul" og det er så digg å trekke pusten! Det går så lett og greit... Før presset ekspanderen en del innover mot innvollene når jeg hostet, gjespet og pustet - det er en lettelse at den er vekk.
Ingen smerter enda! Ikke tatt smertestillende etter operasjonen igår. Den tok 45 minutter pluss forberedelser og avslutning. Jeg ble vekket av narkosen direkte etterpå og da var kl ca 0930. Fort gjort! Man må ligge på overvåkningen minst 2 timer etterpå for sikkerhets skyld. Gode dorme-timer å ligge der og flyte på morfin-rus......mmm......
Jeg ble hentet av samboeren min litt over kl 15, da følte jeg meg litt tung i hodet og småkvalm. Kjøreturen hjem gjorde det ikke akkurat bedre - men etter litt mat og drikke samt litt hvile ble formen god igjen.
Sykehuset ringer meg idag kl 12 for å høre hvordan det går, betryggende og greit.
Men det er en liten ting..
Tja. Det føles sånn?
Jeg er fortsatt litt overrasket over protese-valget til kirurgen som ble tatt underveis. Det ser ut til at han har gått for en størrelse mindre enn han målte opp til på siste kontroll før sommeren. Ikke at dette nødvendigvis er feil, men førsteinntrykket er utrolig nok at denne er litt for liten?? Jeg som tenkte jeg måtte våkne opp og vente noen uker til hevelsen gikk ned for å se at det nye ikke ble for stort i forhold til det gamle...nå håper jeg for guds skyld at det ikke er noen hevelse i det hele tatt. Da blir forskjellen jammen stor. Eller, stor og stor....alt er relativt - mulig det blir smashing i BH!
Time will show.
Fasongen er ihvertfall kjempefint, og silikonen er såååå myk! Sikkert skjedd mye på silikon-fronten de siste årene også. Det er ikke mulig å kjenne forskjell, syns jeg. En annen ting er at det er HELT FANTASTISK å få vekk Pamela-ekspanderen. Har ikke vært plaget mye med den altså, den har blitt myk og har ikke vært vond og stram etter siste påfylling var over. Men, den var nå en gang litt i veien der den stod fastspent midt på kroppen og var det første man ser av meg når jeg kom rundt ett hjørne liksom. Nå som den er borte kjennes venstresiden av overkroppen veldig lett og "hul" og det er så digg å trekke pusten! Det går så lett og greit... Før presset ekspanderen en del innover mot innvollene når jeg hostet, gjespet og pustet - det er en lettelse at den er vekk.
Ingen smerter enda! Ikke tatt smertestillende etter operasjonen igår. Den tok 45 minutter pluss forberedelser og avslutning. Jeg ble vekket av narkosen direkte etterpå og da var kl ca 0930. Fort gjort! Man må ligge på overvåkningen minst 2 timer etterpå for sikkerhets skyld. Gode dorme-timer å ligge der og flyte på morfin-rus......mmm......
Jeg ble hentet av samboeren min litt over kl 15, da følte jeg meg litt tung i hodet og småkvalm. Kjøreturen hjem gjorde det ikke akkurat bedre - men etter litt mat og drikke samt litt hvile ble formen god igjen.
Sykehuset ringer meg idag kl 12 for å høre hvordan det går, betryggende og greit.
Men det er en liten ting..
08 september 2013
Onsdag = narkosedag
På onsdag skjer det.
Inn og ut av narkose-land igjen. Sovner med en "Pamela" - våkner med dråpeformet silikon.
Det er dette steget i prosessen jeg har gruet meg aller mest til! Nest etter det å fjerne brystet samt å starte på cellegift, da...
Vanskelig å forklare, men angsten for å bli misfornøyd med resultatet er så utrolig mye større enn gleden over å få ny pupp. Det å gå med innlegg i BH'en har liksom hengt ved meg i 3 år som noe kreftbefengt. Jeg er så redd for å få et nytt bryst som er såpass annerledes enn det andre at jeg fortsatt er nødt til å bruke innlegg...det vil føles som jeg da aldri blir ferdig.......!! Med sykdommen. Da blir jeg deprimert...og enda mer bitter og sinna på sykdommen.
To pupper er jo såklart aldri prikk like; det var de ikke før, og de blir ikke det nå. Målet er få de "like i BH", som sykehuset kaller det. Og det kan jeg leve med.
Bare ikke falsk-puppen.
Det er sånn at den siste gjenlevende originalpuppen også skal gjennom en makeover etterhvert, og forhåpentligvis før jul. Den får seg ett løft for å ligne silikonpuppen. Man kan også ta fett fra magen og sprøyte inn i gamlepuppen om det trengs. Artig.
Hm.
Det blir rart å våkne etter narkose på onsdag.......
Inn og ut av narkose-land igjen. Sovner med en "Pamela" - våkner med dråpeformet silikon.
Det er dette steget i prosessen jeg har gruet meg aller mest til! Nest etter det å fjerne brystet samt å starte på cellegift, da...
Vanskelig å forklare, men angsten for å bli misfornøyd med resultatet er så utrolig mye større enn gleden over å få ny pupp. Det å gå med innlegg i BH'en har liksom hengt ved meg i 3 år som noe kreftbefengt. Jeg er så redd for å få et nytt bryst som er såpass annerledes enn det andre at jeg fortsatt er nødt til å bruke innlegg...det vil føles som jeg da aldri blir ferdig.......!! Med sykdommen. Da blir jeg deprimert...og enda mer bitter og sinna på sykdommen.
To pupper er jo såklart aldri prikk like; det var de ikke før, og de blir ikke det nå. Målet er få de "like i BH", som sykehuset kaller det. Og det kan jeg leve med.
Bare ikke falsk-puppen.
Det er sånn at den siste gjenlevende originalpuppen også skal gjennom en makeover etterhvert, og forhåpentligvis før jul. Den får seg ett løft for å ligne silikonpuppen. Man kan også ta fett fra magen og sprøyte inn i gamlepuppen om det trengs. Artig.
Hm.
Det blir rart å våkne etter narkose på onsdag.......
20 juli 2013
silikon!!
Endelig ett skritt videre!!
Idag kom brevet jeg har ventet på fra St.Olav; 11. september skal ekspanderen som da har strukket huden min i 5 mnd byttes ut med en myk, dråpeformet silikonprotese. Spennende!
Snart 3 år nå siden original-puppen forsvant.
Jeg vet folk syns dette virker lenge å vente. Men, det er egentlig ikke det.
Man får som regel ikke time hos plastikkkirurg for vurdering før det har gått ca ett år etter brystfjerning. Dette fordi det tar tid å komme seg både etter cellegift, operasjon og stråling. Mentalt som fysisk.
Jeg hadde min første rekonstruksjons-time i januar 2012. Da fant jeg ut i samråd med kirurgen at jeg mentalt ikke var klar - det var vanskelig for meg å bestemme meg for metode, jeg ble sliten, hodet mitt gikk bare rundt, hadde mer enn nok med å finne tilbake til livet som ble satt på pause før kreftdiagnosen. Psyken hadde fått mange sår. I mai samme år var jeg mer klar og jeg bestilte ny time og bestemte meg for ekspander-løsning. 8 mnd senere lå jeg på operasjonsbordet og fikk min ekspander.
Ventetiden regnes jo fra den dagen man er hos plastikkkirurgen. Så det å vente bare 8 mnd på nytt bryst var liksom INGENTING, syns jeg.
Nå er jeg ihvertfall WOOP-WOOP!-klar for neste steg i prosessen - ett skritt nærmere behandlingsslutt
....er jeg riktig heldig så får jeg justert det andre brystet samt brystvorte på det nye brystet også før jul
Fortsatt riktig god sommer!
Idag kom brevet jeg har ventet på fra St.Olav; 11. september skal ekspanderen som da har strukket huden min i 5 mnd byttes ut med en myk, dråpeformet silikonprotese. Spennende!
Snart 3 år nå siden original-puppen forsvant.
Jeg vet folk syns dette virker lenge å vente. Men, det er egentlig ikke det.
Man får som regel ikke time hos plastikkkirurg for vurdering før det har gått ca ett år etter brystfjerning. Dette fordi det tar tid å komme seg både etter cellegift, operasjon og stråling. Mentalt som fysisk.
Jeg hadde min første rekonstruksjons-time i januar 2012. Da fant jeg ut i samråd med kirurgen at jeg mentalt ikke var klar - det var vanskelig for meg å bestemme meg for metode, jeg ble sliten, hodet mitt gikk bare rundt, hadde mer enn nok med å finne tilbake til livet som ble satt på pause før kreftdiagnosen. Psyken hadde fått mange sår. I mai samme år var jeg mer klar og jeg bestilte ny time og bestemte meg for ekspander-løsning. 8 mnd senere lå jeg på operasjonsbordet og fikk min ekspander.
Ventetiden regnes jo fra den dagen man er hos plastikkkirurgen. Så det å vente bare 8 mnd på nytt bryst var liksom INGENTING, syns jeg.
Nå er jeg ihvertfall WOOP-WOOP!-klar for neste steg i prosessen - ett skritt nærmere behandlingsslutt
....er jeg riktig heldig så får jeg justert det andre brystet samt brystvorte på det nye brystet også før jul
Fortsatt riktig god sommer!
24 juni 2013
Plastic fantastic
Plutselig 3 år siden styggedom-oppdagelsen.
Jeg var på kreftkontroll på fredag - alt så bra ut, ifølge onkologen. Blodprøver fine og normale. Jeg hadde ikke noe særlig spørsmål denne gangen - vi pratet uansett i 20 min om løst og fast.
En varm og dyktig onkolog.
Idag har jeg vært på kontroll hos plastikk-kirurgen på St.Olav; altså kontroll etter ferdig påfylt ekspanderprotese (500ml) i april. Huden har strukket seg og løsnet skikkelig rundt ekspanderen og det er mye mykere enn den bowlingkula den var rett etter siste påfylling.
Så, huden takler dette veldig bra til tross for 25 strålebehandlinger.
Kirurgen tok litt mål av den gjenværende puppen for å finne bredde og strørrelse, også fikk jeg bestemme selv om jeg ville ha en rund Pamela-protese med mye fylde oppe eller en dråpe-formet en som er mer naturlig formet. Jeg vil definitivt ha det siste, selv om samboeren selvsagt vil ha det første. Kirurgen og jeg ble enig om ca 440 ml, men han bestiller opp 3 forskjellige også bestemmer de seg under operasjonen; hva som vil se best ut i forhold til det gjenværende brystet.
I Trondheim må man vente 4-6 mnd etter påfylling før man blir operert og får silikon-protese, på arket mitt skrev han nå september - det er sutan ikke lenge til!!!! :))) Justering av den andre puppen vil bli gjort først da resultatet av den nye er fint og ferdig. Jeg skal nok sprøyte inn litt fett fra magen på siden av brystet, har ikke nok. Mulig de må bruke dette til brystvorte også, sa han. Jeg har for lite å ta av der oppe.
Jaja, da føler jeg meg letta over en god time med dr Mexico, og jeg er VELDIG klar for neste skritt nå.....!!
Jeg var på kreftkontroll på fredag - alt så bra ut, ifølge onkologen. Blodprøver fine og normale. Jeg hadde ikke noe særlig spørsmål denne gangen - vi pratet uansett i 20 min om løst og fast.
En varm og dyktig onkolog.
Idag har jeg vært på kontroll hos plastikk-kirurgen på St.Olav; altså kontroll etter ferdig påfylt ekspanderprotese (500ml) i april. Huden har strukket seg og løsnet skikkelig rundt ekspanderen og det er mye mykere enn den bowlingkula den var rett etter siste påfylling.
Så, huden takler dette veldig bra til tross for 25 strålebehandlinger.
Kirurgen tok litt mål av den gjenværende puppen for å finne bredde og strørrelse, også fikk jeg bestemme selv om jeg ville ha en rund Pamela-protese med mye fylde oppe eller en dråpe-formet en som er mer naturlig formet. Jeg vil definitivt ha det siste, selv om samboeren selvsagt vil ha det første. Kirurgen og jeg ble enig om ca 440 ml, men han bestiller opp 3 forskjellige også bestemmer de seg under operasjonen; hva som vil se best ut i forhold til det gjenværende brystet.
I Trondheim må man vente 4-6 mnd etter påfylling før man blir operert og får silikon-protese, på arket mitt skrev han nå september - det er sutan ikke lenge til!!!! :))) Justering av den andre puppen vil bli gjort først da resultatet av den nye er fint og ferdig. Jeg skal nok sprøyte inn litt fett fra magen på siden av brystet, har ikke nok. Mulig de må bruke dette til brystvorte også, sa han. Jeg har for lite å ta av der oppe.
Jaja, da føler jeg meg letta over en god time med dr Mexico, og jeg er VELDIG klar for neste skritt nå.....!!
02 april 2013
Diagnosen...
Onkologen satte mer ord på det enn jeg hadde tenkt.
"Du har jo en kreft-diagnose", sa han.
Slik har jeg kanskje ikke tenkt på det. Selv om jeg vet at det går 10 år før man blir erklært "kreft-frisk", og jeg nå "bare" er "symptom-fri", så går jeg ikke rundt og kjenner på at jeg har en diagnose fortsatt.
Jeg spurte litt ekstra på den faste "hver-tredje-måned"-kontrollen i mars. Følte for å høre mer om min egen sykdom og forløpet den gangen. Virker som om mange vet hva slags brystkreft de har hatt og hvilken grad osv og hvorfor den oppstod, så det ville jeg også vite.
Onkologen sa at min kreft var "melke-kanal-kreft". Og den er ikke arvelig. Eller, jeg har ihvertfall ikke arvet den. Cellene i melkekanalen bestemte seg for å bli kreftceller og slik startet baluba'n. Grad 3 bestemmer alvorligheten og den var av farligste sort. Fra før vet jeg at jeg er "trippel negativ". Denne varianten finnes det ingen egen behandling for enda, derfor fikk jeg standard kreft-behandling slik som de andre får. De har ikke annet å gi. Men det forskes fortløpende på dette, og på sikt vil det nok komme, mente mannen. Han følger meg opp sammen med andre i ett eget register.
Hadde ikke behandlingen jeg fikk virket på meg, så finnes det altså ikke noe annet. Det var eneste kortet i lege-hendene, så det at svulstene hadde "full retrett" var flaks.
Og på sin plass.
Vi snakket ellers litt om vondter og slitenhet som kommer og går. Tilbakemeldingen var flere ganger i løpet av timen at "Ganske vanlig. Du må huske, du har jo en kreftdiagnose, det er derfor vi følger deg opp - og spesielt tett pga din agressive kreft-type". Jasså...
Kanskje likesågreit at man ikke får vite absolutt alt helt fra starten av. Kreft-ordet er så alvorlig i seg selv - uansett hvilken variant og grad man måtte være utplukket til å motta. At man i tillegg har en hissig og litt vanskelig variant er ikke akkurat det man vil høre da...
Så. Jeg har en kreft-diagnose. Fortsatt.
Men prøvene mine var fine - jeg fikk også vite litt om dette. Syns det er så rart at man bare skal se på få blodprøveresultat samt bli trykket litt løst på her og der på disse timene. Og har man ikke noen spørsmål selv så kan det hele være over på 7-8 minutter. Og da skal man føle seg trygg og frisk etterpå.
Han forklarte meg at de stort sett så på om leveren min hadde det bra eller ikke. Hvis den ikke hadde det bra, måtte de undersøke nærmere hvorfor. Videre ser de på noe de kaller kreftmarkører, sammenligner fra da jeg var syk. Sammen med disse prøvene, samt erfaring fra andres sykdom og prøver og det å lytte til om jeg har noen vondt'er noe sted så bestemmes det om jeg skal undersøkes videre. Terskelen for MR og CT er veldig lav hvis jeg kommer på kontroll og sier at jeg har hatt vondt i låret en 14dagers tid og jeg ikke har trent eller stått på ski, som han sa. Da sjekkes skjellettet mitt spesielt samt resten av kroppen min grundig for å finne årsaken.
Alvoret synker jo inn. Jeg må passe på kroppen min mye mer enn før nå. Det er ekstra viktig å kjenne etter, men man kan ikke bli helt fanatisk. Lettere sagt enn gjort.
Men jeg klarer meg fint.
Nå på fredag får jeg min forsinkede siste påfylling av "hud-ballongen" på brystet, og jeg har forte-tablettene klar! Så blir det kontroll av dette om ca 2 mnd. I juni har jeg neste kreft-kontroll, da skal jeg egentlig ha den årlige mammografien også, men dette utsettes til høsten pga at jeg har startet på bryst-rekonstruksjonen.
Over og ut!
I løpet av året blir jeg boobalicious.
"Du har jo en kreft-diagnose", sa han.
Slik har jeg kanskje ikke tenkt på det. Selv om jeg vet at det går 10 år før man blir erklært "kreft-frisk", og jeg nå "bare" er "symptom-fri", så går jeg ikke rundt og kjenner på at jeg har en diagnose fortsatt.
Jeg spurte litt ekstra på den faste "hver-tredje-måned"-kontrollen i mars. Følte for å høre mer om min egen sykdom og forløpet den gangen. Virker som om mange vet hva slags brystkreft de har hatt og hvilken grad osv og hvorfor den oppstod, så det ville jeg også vite.
Onkologen sa at min kreft var "melke-kanal-kreft". Og den er ikke arvelig. Eller, jeg har ihvertfall ikke arvet den. Cellene i melkekanalen bestemte seg for å bli kreftceller og slik startet baluba'n. Grad 3 bestemmer alvorligheten og den var av farligste sort. Fra før vet jeg at jeg er "trippel negativ". Denne varianten finnes det ingen egen behandling for enda, derfor fikk jeg standard kreft-behandling slik som de andre får. De har ikke annet å gi. Men det forskes fortløpende på dette, og på sikt vil det nok komme, mente mannen. Han følger meg opp sammen med andre i ett eget register.
Hadde ikke behandlingen jeg fikk virket på meg, så finnes det altså ikke noe annet. Det var eneste kortet i lege-hendene, så det at svulstene hadde "full retrett" var flaks.
Og på sin plass.
Vi snakket ellers litt om vondter og slitenhet som kommer og går. Tilbakemeldingen var flere ganger i løpet av timen at "Ganske vanlig. Du må huske, du har jo en kreftdiagnose, det er derfor vi følger deg opp - og spesielt tett pga din agressive kreft-type". Jasså...
Kanskje likesågreit at man ikke får vite absolutt alt helt fra starten av. Kreft-ordet er så alvorlig i seg selv - uansett hvilken variant og grad man måtte være utplukket til å motta. At man i tillegg har en hissig og litt vanskelig variant er ikke akkurat det man vil høre da...
Så. Jeg har en kreft-diagnose. Fortsatt.
Men prøvene mine var fine - jeg fikk også vite litt om dette. Syns det er så rart at man bare skal se på få blodprøveresultat samt bli trykket litt løst på her og der på disse timene. Og har man ikke noen spørsmål selv så kan det hele være over på 7-8 minutter. Og da skal man føle seg trygg og frisk etterpå.
Han forklarte meg at de stort sett så på om leveren min hadde det bra eller ikke. Hvis den ikke hadde det bra, måtte de undersøke nærmere hvorfor. Videre ser de på noe de kaller kreftmarkører, sammenligner fra da jeg var syk. Sammen med disse prøvene, samt erfaring fra andres sykdom og prøver og det å lytte til om jeg har noen vondt'er noe sted så bestemmes det om jeg skal undersøkes videre. Terskelen for MR og CT er veldig lav hvis jeg kommer på kontroll og sier at jeg har hatt vondt i låret en 14dagers tid og jeg ikke har trent eller stått på ski, som han sa. Da sjekkes skjellettet mitt spesielt samt resten av kroppen min grundig for å finne årsaken.
Alvoret synker jo inn. Jeg må passe på kroppen min mye mer enn før nå. Det er ekstra viktig å kjenne etter, men man kan ikke bli helt fanatisk. Lettere sagt enn gjort.
Men jeg klarer meg fint.
Nå på fredag får jeg min forsinkede siste påfylling av "hud-ballongen" på brystet, og jeg har forte-tablettene klar! Så blir det kontroll av dette om ca 2 mnd. I juni har jeg neste kreft-kontroll, da skal jeg egentlig ha den årlige mammografien også, men dette utsettes til høsten pga at jeg har startet på bryst-rekonstruksjonen.
Over og ut!
I løpet av året blir jeg boobalicious.
12 mars 2013
100 ml to go...
Sånn. Da var det full bryst-spreng igjen.
Eller - det er jo ikke selve brystet som smerter, det drar sånn bak på ryggen! Og verker mellom skulderbladene... Rart. Tror det kanskje er fordi det er der huden merker strekket...altså etter påfyllingen igår.
Så, gårsdagen samt natt til idag var noe av det tøffeste, og jeg har ganske høy smerteterskel! Det var vondt å sitte, ligge, røre seg...for ikke så snakke om nyse, hoste eller le!...og verken Ibux eller Paracet i bøttevis hjalp noe særlig... Klart, jeg vet jo det går over, men smerte over tid er så slitsomt og tærer på humøret, man blir sår og lei seg.
Men idag går det litt bedre...
Da er 400 ml sprøytet inn i "ballongen" som nå tøyer og strekker huden klar for silikon-protesen som kommer 4-6 måneder down the road. De siste 100 ml får jeg 5.april - litt sent pga påsken.
Idag var jeg på loftet og hentet frem alle de gamle BH'ene jeg brukte før jeg fikk kreft. Morsomt å ha pakket ned protesene nå altså... Var litt spennende å prøve om jeg hadde noen BH'er som kan passe nå i denne vente-tiden. Jeg har tross alt en tennisball nå - der det siden kommer en myk, dråpeformet silikon protese.
Håper jeg skal takle vente-tiden til silikon-operasjonen bra. Mange tror nok det er masse glede og spenning nå - men foreløpig er det mye skepsis samt smerte. Det føles veldig lite som ett bryst, bare en stram klump, og med de siste 100 ml vil forskjellen på denne klumpen og det gjenværende brystet bli stor. Så, igjen blir man litt skjev, da. Som kan synes på klær osv. På dårlige dager kan jeg nok tenke meg at jeg blir lei det der..... Når man vil føle seg fin og sånn....ikke minst normal.
Det var på en måte mye lettere å takle at man var skjev fordi brystet var helt borte? Veldig merkelig... Man brukte jo mye tid på å bli vant til det, og akseptere det. Så det å nå røre ved det å få noe annet fremmed og ikke helt slik som man hadde på den siden blir igjen noe man må prosessere mentalt.
Jeg hadde jo ikke helt like bryster før kreften heller. Men det er helt utrolig hvor viktig dette har blitt nå etterpå. At det skal bli jevnt og liksom ikke synes at man har et "fake" bryst. Vet det er flere enn meg som føler det på denne måten....
...og det er jo fint. Da føler man seg litt normal.
Det er den nye normalen min dette her. Å måtte venne seg til ting som blir tvunget på meg. Å akseptere at man ikke blir som var før. Men heller bare være den man er nå - og akseptere det.
Ikke se seg tilbake.
Men nå i denne tiden her hvor kreftsåret skjæres opp igjen og kroppen får nye smerter som igjen psykisk blir linket til at man har hatt kreft, så er det ikke så lett å ikke se tilbake og kjenne smaken av bitterhet i munnen igjen. Bitterhet fordi man ble drasset gjennom kreftopplevelsen...
For all del - jeg er ikke negativ! Jeg er bare tro mot følelsene mine, det er viktig å føle hver eneste en av de. Samt å være nøktern og realistisk. Da blir nedturene mindre sjokkerende og tunge, og oppturene blir mer gledelige og satt pris på .
Idag endte jeg opp med
min rosa
favoritt-BH fra før kreften.
Når den er på
så føler jeg meg bittelitt som før.....
Tror jeg blir fornøyd.
Eller - det er jo ikke selve brystet som smerter, det drar sånn bak på ryggen! Og verker mellom skulderbladene... Rart. Tror det kanskje er fordi det er der huden merker strekket...altså etter påfyllingen igår.
Så, gårsdagen samt natt til idag var noe av det tøffeste, og jeg har ganske høy smerteterskel! Det var vondt å sitte, ligge, røre seg...for ikke så snakke om nyse, hoste eller le!...og verken Ibux eller Paracet i bøttevis hjalp noe særlig... Klart, jeg vet jo det går over, men smerte over tid er så slitsomt og tærer på humøret, man blir sår og lei seg.
Men idag går det litt bedre...
Da er 400 ml sprøytet inn i "ballongen" som nå tøyer og strekker huden klar for silikon-protesen som kommer 4-6 måneder down the road. De siste 100 ml får jeg 5.april - litt sent pga påsken.
Idag var jeg på loftet og hentet frem alle de gamle BH'ene jeg brukte før jeg fikk kreft. Morsomt å ha pakket ned protesene nå altså... Var litt spennende å prøve om jeg hadde noen BH'er som kan passe nå i denne vente-tiden. Jeg har tross alt en tennisball nå - der det siden kommer en myk, dråpeformet silikon protese.
Håper jeg skal takle vente-tiden til silikon-operasjonen bra. Mange tror nok det er masse glede og spenning nå - men foreløpig er det mye skepsis samt smerte. Det føles veldig lite som ett bryst, bare en stram klump, og med de siste 100 ml vil forskjellen på denne klumpen og det gjenværende brystet bli stor. Så, igjen blir man litt skjev, da. Som kan synes på klær osv. På dårlige dager kan jeg nok tenke meg at jeg blir lei det der..... Når man vil føle seg fin og sånn....ikke minst normal.
Det var på en måte mye lettere å takle at man var skjev fordi brystet var helt borte? Veldig merkelig... Man brukte jo mye tid på å bli vant til det, og akseptere det. Så det å nå røre ved det å få noe annet fremmed og ikke helt slik som man hadde på den siden blir igjen noe man må prosessere mentalt.
Jeg hadde jo ikke helt like bryster før kreften heller. Men det er helt utrolig hvor viktig dette har blitt nå etterpå. At det skal bli jevnt og liksom ikke synes at man har et "fake" bryst. Vet det er flere enn meg som føler det på denne måten....
...og det er jo fint. Da føler man seg litt normal.
Det er den nye normalen min dette her. Å måtte venne seg til ting som blir tvunget på meg. Å akseptere at man ikke blir som var før. Men heller bare være den man er nå - og akseptere det.
Ikke se seg tilbake.
Men nå i denne tiden her hvor kreftsåret skjæres opp igjen og kroppen får nye smerter som igjen psykisk blir linket til at man har hatt kreft, så er det ikke så lett å ikke se tilbake og kjenne smaken av bitterhet i munnen igjen. Bitterhet fordi man ble drasset gjennom kreftopplevelsen...
For all del - jeg er ikke negativ! Jeg er bare tro mot følelsene mine, det er viktig å føle hver eneste en av de. Samt å være nøktern og realistisk. Da blir nedturene mindre sjokkerende og tunge, og oppturene blir mer gledelige og satt pris på .
Idag endte jeg opp med
min rosa
favoritt-BH fra før kreften.
Når den er på
så føler jeg meg bittelitt som før.....
Tror jeg blir fornøyd.
08 mars 2013
For pårørende og pasienter
Idag lanseres en ny flott og informativ nettside for pasienter og pårørende; KREFTKAMP.
Her vil du finne flere pasient-historier med råd og erfaringer fra andre i samme båt som deg, linker og informasjon om det nyeste innen kreftforskning, en netthandel med aktuell lesing samt reiser og arrangmenter.
Siden drives av Eyrun Thune; hun jobber som koordinator på et kreftforskningsprosjekt og driver KREFTKAMP på fritiden.
Jeg føler meg heldig som ble spurt om å bidra med mine erfaringer med brystkreft på KREFTKAMP - mitt bidrag finner du blant mange andres under HISTORIER øverst på siden.
www.kreftkamp.noSiden drives av Eyrun Thune; hun jobber som koordinator på et kreftforskningsprosjekt og driver KREFTKAMP på fritiden.
Jeg føler meg heldig som ble spurt om å bidra med mine erfaringer med brystkreft på KREFTKAMP - mitt bidrag finner du blant mange andres under HISTORIER øverst på siden.
Du finner også siden på Facebook.
06 mars 2013
En påminnelse....
Det er greit å føle avmakt. Eller slitenhet, apati, frustrasjon, nedstemhet...
Det er en vanlig senskade etter kreftbehandling. Det synes ikke utenpå, derfor oppleves det ofte vanskelig ovenfor pårørende, arbeidsgiver eller omgivelsene generellt. Det ender ofte med at man forklarer seg ihjel samt følelsen av at man på en måte utnytter situasjonen etter kreft...synes synd på seg selv...
Men nei - vit at det er en reell senskade! Det er lov å føle seg utmattet og oppgitt.......
Dette sier Brystkreftforeningen om temaet... :
Det er en vanlig senskade etter kreftbehandling. Det synes ikke utenpå, derfor oppleves det ofte vanskelig ovenfor pårørende, arbeidsgiver eller omgivelsene generellt. Det ender ofte med at man forklarer seg ihjel samt følelsen av at man på en måte utnytter situasjonen etter kreft...synes synd på seg selv...
Men nei - vit at det er en reell senskade! Det er lov å føle seg utmattet og oppgitt.......
Dette sier Brystkreftforeningen om temaet... :
"Fatigue er kreftrelatert tretthet og er en kronisk tilstand. Fatigue kan oppleves som trøtthet, utmattethet, kraftløshet, energiløshet, døsighet, nedstemthet, konsentrasjonsvansker, utilpasshet, kjedsomhet og mangel på motivasjon. Mange beskriver en overveldende følelse av å være utmattet som varer i kortere eller lengre tid av gangen. Ofte kommer den uten for...anledning og den lindres ikke av hvile og søvn. Selv lystbetonte oppgaver og gjøremål blir vanskelige å gjennomføre fordi man mangler motivasjon og energi. Tanken på dagligdagse, enkle oppgaver kan oppleves stressende og uoverkommelige. Svikt i hukommelsen er vanlig. Noen beskriver følsomhet for lys og lyd og spesielle lukter.
Gode råd til pasienter med fatigue:
- Tilstreb å leve et mest mulig regelmessig liv
- Prøv å planlegge dagen slik at du har tid til å hvile
- Ta heller flere små pauser i løpet av dagen enn få og lange
- Hvil etter at du har gjennomført en anstrengende aktivitet
- Planlegg dagens aktiviteter og gjør først de tingene som er viktigst for deg.
- Sett deg realistiske mål og prøv å glede deg over det du klarer
- Forsøk å få oversikt over hvilke aktiviteter som gjør deg spesielt trøtt/utmattet og begrens disse i den grad det er mulig eller spre dem utover et lengre tidsrom
- Prøv å akseptere at du ikke har energi til å gjøre alt du gjorde før
- Vurder hva som er viktig for deg at du gjør selv og hva du kan overlate til andre
- Regn med å bli trøtt etter at du har gjort en anstrengelse selv om du opplever aktiviteten i seg selv som positiv"
Gode råd til pasienter med fatigue:
- Tilstreb å leve et mest mulig regelmessig liv
- Prøv å planlegge dagen slik at du har tid til å hvile
- Ta heller flere små pauser i løpet av dagen enn få og lange
- Hvil etter at du har gjennomført en anstrengende aktivitet
- Planlegg dagens aktiviteter og gjør først de tingene som er viktigst for deg.
- Sett deg realistiske mål og prøv å glede deg over det du klarer
- Forsøk å få oversikt over hvilke aktiviteter som gjør deg spesielt trøtt/utmattet og begrens disse i den grad det er mulig eller spre dem utover et lengre tidsrom
- Prøv å akseptere at du ikke har energi til å gjøre alt du gjorde før
- Vurder hva som er viktig for deg at du gjør selv og hva du kan overlate til andre
- Regn med å bli trøtt etter at du har gjort en anstrengelse selv om du opplever aktiviteten i seg selv som positiv"
01 mars 2013
Kroppen husker...
Kroppen glemmer ikke så lett.
Det er veldig fint å starte med brystkrekonstruksjon som er siste fase av kreftbehandlingen, men det er noe med det...med en gang man kler av seg på overkroppen og legger seg ned på undersøkelsesbenken og ser hvitkledde personer konferere, trykke og peke på kroppen sin så er man plutselig inne den forsvarsløse lille boblen igjen.
Merker det best når det kommer til smerte-terskelen. Påfylling av saltvann hver 14de dag er veldig spennende og det er morsomt å se den utrolig store forandringen fra gang til gang. Men, det strammer og verker veldig etter hver gang også - jeg tåler det jo, men smerter gjør meg mye mer sliten nå enn før. Og, man blir rett og slett drittlei.
Jeg vil bli ferdig og gå videre.
Uansett er jeg veldig fornøyd med resultatet så langt. Nå på mandag fikk jeg min andre påfylling og er nå oppe i 300 ml. Da har jeg igjen 2 påfyllinger med 100 ml saltvann hver gang (4 uker) og så starter de 4-6 ventemånedene før huden er ferdig strukket og så byttes denne ekspander-protesen med en silikon-utgave.
Forrige påfylling var ganske drøy, jeg fikk tilbud om 120 ml istedet for de 100 planlagte slik at vi kom opp i et rundt tall. Vi skulle ta det underveis, legen fylte på sakte og sjekket med meg underveis hele veien slik at jeg kunne stoppe hvis det ble for mye spreng. Følte meg helt Pamela når jeg reiste meg og sjekket speilbildet etterpå. En henge - en Pamela. Jeg går absolutt for et brystløft på høyre side når silikonen er operert inn etter sommeren en gang, for å si det sånn.
Det vanskelige nå er hvordan komme i form til jobb igjen. Operasjonen og healing-prosessen etterpå har satt meg veldig ut av spill, jeg føler fatigue'n har kommet tilbake for fullt. Jeg er til tider ekstremt utmattet av ingenting, det er nærmest ett ork å ligge på sofaen...og enda mere ork å trekke pusten etter man har pustet ut... Jeg har nok undervurdert hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter operasjonen samtidig som det er vanskelig å tolke hva legene sier man skal/bør gjøre i tiden etterpå. Og når man er fysisk nede, så blir også psyken litt frynsete...
Jeg startet såvidt på jobb 3 uker etter operasjonen, men de hele dagene jeg nå egentlig skal jobbe 2 og 3 dager i uken blir for mye. Det føles som litt nederlag, jeg startet i ny jobb halvannen uke før og samvittigheten ovenfor arbeidsgiver føles litt svart. Det er uansett best å spille med åpne kort, jeg er nødt til å bruke tiden på helse nå.
Man har vel kanskje litt høye krav til seg selv ovenfor både familien, samboer og jobb, mye også fordi omgivelsene forventer pur glede over å få ny pupp. Det er bare det at den reisen der har litt flere utfordringer enn det folk flest vet, så det kan være like mye emosjonelle dumper i veien som det er gleder over det som skjer.
En puppe-dag av gangen, tenker jeg vi sier...
Det er veldig fint å starte med brystkrekonstruksjon som er siste fase av kreftbehandlingen, men det er noe med det...med en gang man kler av seg på overkroppen og legger seg ned på undersøkelsesbenken og ser hvitkledde personer konferere, trykke og peke på kroppen sin så er man plutselig inne den forsvarsløse lille boblen igjen.
Merker det best når det kommer til smerte-terskelen. Påfylling av saltvann hver 14de dag er veldig spennende og det er morsomt å se den utrolig store forandringen fra gang til gang. Men, det strammer og verker veldig etter hver gang også - jeg tåler det jo, men smerter gjør meg mye mer sliten nå enn før. Og, man blir rett og slett drittlei.
Jeg vil bli ferdig og gå videre.
Uansett er jeg veldig fornøyd med resultatet så langt. Nå på mandag fikk jeg min andre påfylling og er nå oppe i 300 ml. Da har jeg igjen 2 påfyllinger med 100 ml saltvann hver gang (4 uker) og så starter de 4-6 ventemånedene før huden er ferdig strukket og så byttes denne ekspander-protesen med en silikon-utgave.
Forrige påfylling var ganske drøy, jeg fikk tilbud om 120 ml istedet for de 100 planlagte slik at vi kom opp i et rundt tall. Vi skulle ta det underveis, legen fylte på sakte og sjekket med meg underveis hele veien slik at jeg kunne stoppe hvis det ble for mye spreng. Følte meg helt Pamela når jeg reiste meg og sjekket speilbildet etterpå. En henge - en Pamela. Jeg går absolutt for et brystløft på høyre side når silikonen er operert inn etter sommeren en gang, for å si det sånn.
Det vanskelige nå er hvordan komme i form til jobb igjen. Operasjonen og healing-prosessen etterpå har satt meg veldig ut av spill, jeg føler fatigue'n har kommet tilbake for fullt. Jeg er til tider ekstremt utmattet av ingenting, det er nærmest ett ork å ligge på sofaen...og enda mere ork å trekke pusten etter man har pustet ut... Jeg har nok undervurdert hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter operasjonen samtidig som det er vanskelig å tolke hva legene sier man skal/bør gjøre i tiden etterpå. Og når man er fysisk nede, så blir også psyken litt frynsete...
Jeg startet såvidt på jobb 3 uker etter operasjonen, men de hele dagene jeg nå egentlig skal jobbe 2 og 3 dager i uken blir for mye. Det føles som litt nederlag, jeg startet i ny jobb halvannen uke før og samvittigheten ovenfor arbeidsgiver føles litt svart. Det er uansett best å spille med åpne kort, jeg er nødt til å bruke tiden på helse nå.
Man har vel kanskje litt høye krav til seg selv ovenfor både familien, samboer og jobb, mye også fordi omgivelsene forventer pur glede over å få ny pupp. Det er bare det at den reisen der har litt flere utfordringer enn det folk flest vet, så det kan være like mye emosjonelle dumper i veien som det er gleder over det som skjer.
En puppe-dag av gangen, tenker jeg vi sier...
02 februar 2013
Mitt puppe-eventyr
 |
Hun var kjempestolt! Og hadde savnet meg masse...
Jeg må ha verdens herligste bonus-barn :)
Operasjonen gikk veldig fint.
Fredag 25. januar lå jeg under kniven til kirurg Orhagen på Rikshospitalet for å få operert inn en ekspander-protese under brystmuskelen. Vanligvis sprøytes 100 ml saltvann inn i protesen i samme slengen, men for oss som også er strålebehandlet så fyller man mellom 50 og 80 ml; jeg fikk det siste.
Jeg opplevde veldige smerter da jeg våknet av narkosen, sannsynligvis fordi jeg det var noe jeg ikke hadde fått i forkant, slik jeg opplevde sykepleierens uttalelser til personalet på oppvåkningen. Smertene ble raskt håndtert. Rusen var stor, deilig og lenge - husker ikke mange detaljer fra dette oppholdet...!
Må nok innrømme at jeg ikke var helt forberedt på hvor vondt jeg skulle ha det de kommende dagene. Smerter over tid gjør en sliten mentalt, det er vondt å måtte føle seg så hjelpesløs over tid. Selv den minste oppgave føltes uoverkommelig. Smertene er først og fremst muskulære, brystmusklelen blir flyttet, kuttet og herjet med for å få presset protesen under. Man er liksom støl x 50.
Men har bare skryt å komme med til den uken jeg lå på Rikshospitalet; fantastiske sykepleiere, god mat, god service, stort 2-mannsrom, masse koselig besøk og veldig masse glede hver gang man så seg i speilet. Det er helt utrolig hvor mye det ser ut som en pupp allerede!
Og, allerede om 14 dager skal jeg ha påfylling igjen, antakeligvis 80-100 ml. Det skal ikke være så smertefullt som denne første gangen, sier ryktene... Ekspanderen skal fylles jevnlig hver 3de uke frem til ønsket størrelse, sannsynligvis noe større også. Det er for at man skal ha litt ekstra hud å gå på til neste operasjon. Da vil silikon bli lagt inn - etter dette må jeg vente i 3 mnd før det blir bryst-vorte-operasjon. 3 mnd etter den skal fargen rundt tatoveres.
Kirurg Orhagen sier det ikke er noe i veien for å få resten av puppe-prosessen utført på St. Olav i Trondheim, så slik blir det.
Herlig! Litt kortere reisevei, samt at det er mulig å få besøk av super-kjæresten og bonusbarna mine.
 |
| Blid, spent og innlagt kvelden før operasjonen. Jeg er aldri nervøs før slike ting, har full tiltro til helsepersonell og føler meg alltid i de tryggeste hender. Og - denne gangen var det jo for noe positivt! |
 | ||
Så var man ferdig opptegnet av kirurg! Overraskende nok måtte jeg forvente å kanskje bli fettsugd på sidene eller på magen. De ønsket å bruke litt fett for å fylle ut et lite søkk som har blitt ved armhulen og starten av der puppen skal bli, det er ikke lengre nok vev der slik at det vil bli litt brå overgang til protesen. Dette ble ikke gjort denne gangen pga mye press på hud og sår-åpning; de velger å heller gjøre det om en 3-4 måneders tid da ekspanderen skal byttes ut med silikon-protesen.  Operasjon over, kroppen full av Oxy ditt og Oxy datt. Brystbånd og operasjons-BH på plass. Woohoo!
 |
09 januar 2013
Siste reis...
Min tur!!
Ikke alle har flyttet 60 mil, blitt samboer, fått 3 bonusbarn, ny jobb og boob-job i løpet av 6 drøye måneder. Nå skjer det ting....
For nå er det nemlig min tur!
Brevet har kommet. Ekspander-prosessen skal starte. Innleggelse 24. januar, operasjon dagen etter. For en rar følelse!? Det var ikke forventet såpass tidlig i det hele tatt - har stått i kø siden mai 2012.
Det ble masse tårer, sorg, den store skjelven, sommerfugler i magen, slitenhet og glede på en gang.
Nå begynner det! Den siste reisen.... Vekk fra kreften. Og litt av en reise blir det - man må regne med at det tar 1 år før hele puppe-stasen er ferdig. Fra første operasjon og påfylling til enda fler fyllinger, pausetid før utskiftning til silikon, mer pausetid, så brystvorte-operasjon, mer pausetid...og så tilslutt tatovering rundt brystvorten.
Tipper det blir rart. Fin-rart. Å våkne opp om drøye 2 uker og allerede se at det begynner å ta form som en pupp på venstre side igjen.
Operasjonen blir på Rikshospitalet, litt kinkig i og med at jeg har flyttet til Trondheim, men pyttsan. Håper og tror jeg kan få tatt påfyllingene i Trondheim i mellomtida. Og - siden jeg nå også har fått jobb på St. Olav så vil jo dette løse seg veldig greit. Yay!
...livet som tok nye vendinger i årene etter kreften byr jammen meg på mye nytt på en gang nå. Med ferdigstilling av kreft-prosess og jobb i boks kan super-kjæresten og jeg se frem mot masse flere fine hverdager, planlegging av fremtid, boligjakt......bring it on!
Jeg er klar.
Ikke alle har flyttet 60 mil, blitt samboer, fått 3 bonusbarn, ny jobb og boob-job i løpet av 6 drøye måneder. Nå skjer det ting....
For nå er det nemlig min tur!
Brevet har kommet. Ekspander-prosessen skal starte. Innleggelse 24. januar, operasjon dagen etter. For en rar følelse!? Det var ikke forventet såpass tidlig i det hele tatt - har stått i kø siden mai 2012.
Det ble masse tårer, sorg, den store skjelven, sommerfugler i magen, slitenhet og glede på en gang.
Nå begynner det! Den siste reisen.... Vekk fra kreften. Og litt av en reise blir det - man må regne med at det tar 1 år før hele puppe-stasen er ferdig. Fra første operasjon og påfylling til enda fler fyllinger, pausetid før utskiftning til silikon, mer pausetid, så brystvorte-operasjon, mer pausetid...og så tilslutt tatovering rundt brystvorten.
Tipper det blir rart. Fin-rart. Å våkne opp om drøye 2 uker og allerede se at det begynner å ta form som en pupp på venstre side igjen.
Operasjonen blir på Rikshospitalet, litt kinkig i og med at jeg har flyttet til Trondheim, men pyttsan. Håper og tror jeg kan få tatt påfyllingene i Trondheim i mellomtida. Og - siden jeg nå også har fått jobb på St. Olav så vil jo dette løse seg veldig greit. Yay!
...livet som tok nye vendinger i årene etter kreften byr jammen meg på mye nytt på en gang nå. Med ferdigstilling av kreft-prosess og jobb i boks kan super-kjæresten og jeg se frem mot masse flere fine hverdager, planlegging av fremtid, boligjakt......bring it on!
Jeg er klar.
28 desember 2012
Chemobrainish
Årets siste kontroll er gjennomført!
Alle prøver fine.
Klinisk undersøkelse ok.
Småprat med onkolog over.
Ny kontroll-time mottatt per post.
Midt i februar er det 2 år siden sykehusdøra smalt igjen bak meg. 2 år siden denne bloggen ble opprettet. De fleste dager føles det virkelig som det er 2 år med 365 dager hver siden, noen dager føles det som om diagnosen ble overbragt i går.
Når det gjelder kø-ståing er det lite nytt. Jeg står og står, køer og køer. Blitt ganske god på dette. Å bytte til St. Olavs her jeg bor vurderes fortløpende - foreløpig står jeg fint hos Riks'n.
Fast-onkologen har uansett satt meg opp til vurdering hos kirurg her oppe - så får vi se hvor det hele bærer. Hit eller dit, her eller der.
Bitte, bitte lille julaften kom en oppringning fra plastikk-gjengen på Riks'n - det var bare det at jeg rakk ikke ta telefonen og avdelingen var stengt da jeg endelig fikk ringt tilbake! Det var nok en avlysning.....jeg har purret og mast og bedt om å stå på liste for nettopp dette. Altså å kunne stille opp på kort varsel når noen har takket nei til planlagt operasjon.
Der og da raste verden litt sammen. Alt ble fryktelig nært igjen, det føltes som om min tid var kommet, men at sjansen glapp... Selv om alle trøstet og sa at min tur i køa kommer den også. Den gjør jo det, og jeg har ikke hastverk. Det ble bare en veldig påminning. Igjen.
Trykket i brystet kommer og går, kanskje litt oftere denne måneden enn på lenge? Og de sorte hullene er stadig meget sorte...og meget dype. "Chemo-brain", sa fast-onkologen. Fint å ha noe å henge det på. Normaliteten lenge leve.
Men nå må hjernen skjerpe seg snart.
Jeg må videre!
Alle prøver fine.
Klinisk undersøkelse ok.
Småprat med onkolog over.
Ny kontroll-time mottatt per post.
Midt i februar er det 2 år siden sykehusdøra smalt igjen bak meg. 2 år siden denne bloggen ble opprettet. De fleste dager føles det virkelig som det er 2 år med 365 dager hver siden, noen dager føles det som om diagnosen ble overbragt i går.
Når det gjelder kø-ståing er det lite nytt. Jeg står og står, køer og køer. Blitt ganske god på dette. Å bytte til St. Olavs her jeg bor vurderes fortløpende - foreløpig står jeg fint hos Riks'n.
Fast-onkologen har uansett satt meg opp til vurdering hos kirurg her oppe - så får vi se hvor det hele bærer. Hit eller dit, her eller der.
Bitte, bitte lille julaften kom en oppringning fra plastikk-gjengen på Riks'n - det var bare det at jeg rakk ikke ta telefonen og avdelingen var stengt da jeg endelig fikk ringt tilbake! Det var nok en avlysning.....jeg har purret og mast og bedt om å stå på liste for nettopp dette. Altså å kunne stille opp på kort varsel når noen har takket nei til planlagt operasjon.
Der og da raste verden litt sammen. Alt ble fryktelig nært igjen, det føltes som om min tid var kommet, men at sjansen glapp... Selv om alle trøstet og sa at min tur i køa kommer den også. Den gjør jo det, og jeg har ikke hastverk. Det ble bare en veldig påminning. Igjen.
Trykket i brystet kommer og går, kanskje litt oftere denne måneden enn på lenge? Og de sorte hullene er stadig meget sorte...og meget dype. "Chemo-brain", sa fast-onkologen. Fint å ha noe å henge det på. Normaliteten lenge leve.
Men nå må hjernen skjerpe seg snart.
Jeg må videre!
06 desember 2012
Sliten er helt OK
Du er normal.
Det er lov å være sliten. Kroppen din har rett!
"Mangelen på energi er noe av det som plager pasienter mest etter kreftbehandling. Fra 65 prosent til opp mot 95 prosent av kreftpasientene opplever fatigue i forskjellig grad under behandlingen. Men denne trettheten er ofte ikke synlig for andre. Mennesker som har fatigue, kan derfor se langt mer friske og opplagte ut enn de faktisk er.
HiOA-forsker Tore Schjølberg er overrasket over hvor lite kunnskap helsepersonell, fastleger og NAV-ansatte har om kreftrelatert fatigue. I litteraturen er det ikke mangel på kunnskaper om sammenhengen mellom kreft, kreftbehandling og fatigue. Han mener at manglende kunnskap om utmattelsen kan føre til at kurerte kreftpasienter går for tidlig tilbake til arbeidslivet.
– Det ender som regel med en ny langvarig sykemelding. Særlig i NAV-systemet ser det ut til å være lite fokus på og kunnskap om fatigue, sier Schjølberg."
Les mer i artikkelen her:
(informasjon lånt og delt via kjær og tøff "kreft-venninne" på Facebook)
12 november 2012
Herr Ekspander
settes opp etter jul, sa damen - og da skulle hun også sjekke om jeg kunne settes opp på St.Olav for de ville få ledige plasser der da også.
10 november 2012
Stoffskifte-galskapen
Som om det ikke er nok å ha fått brystkreft og å måtte takle all den dritten det fører med seg i hytt og pine, så utsettes vi strålebehandlede også for trusselen om at strålingen kan skade skjoldbruskkjertelen i halsen slik at stoffskiftet vårt blir på en snurr etterpå. Fint, det. Er det ikke det ene, så er det det andre.
Nå hadde det seg sånn at stoffskiftet mitt allerede var på en snurr siden struma-operasjon i 2005, så jeg har ikke merket særlig endring etter strålebehandlingen, jeg var allerede medisinert og har fulgt dette opp godt selv.
Men - jeg anbefaler alle å sjekke stoffskiftet sitt godt både før og etter strålebehandlingen! Fordi det som mange kanskje tror er fatigue og senskader etter kreftbehandling som bare varer og varer kan faktisk være symptomer på stoffskifte-problemer istedet.
Til dere som vet hva jeg snakker om - jeg leste denne på et nettforum; ganske beskrivende og opplysende om hvordan hverdagen kan arte seg:
Nå hadde det seg sånn at stoffskiftet mitt allerede var på en snurr siden struma-operasjon i 2005, så jeg har ikke merket særlig endring etter strålebehandlingen, jeg var allerede medisinert og har fulgt dette opp godt selv.
Men - jeg anbefaler alle å sjekke stoffskiftet sitt godt både før og etter strålebehandlingen! Fordi det som mange kanskje tror er fatigue og senskader etter kreftbehandling som bare varer og varer kan faktisk være symptomer på stoffskifte-problemer istedet.
Til dere som vet hva jeg snakker om - jeg leste denne på et nettforum; ganske beskrivende og opplysende om hvordan hverdagen kan arte seg:
30 oktober 2012
Videre, videre...
Jeg skriver ikke så ofte nå lengre.
Det er i mitt tilfelle en bra ting. Det betyr at jeg ikke tenker mye kreft og at det helsemessig går bra med tanke på kreften. Såvidt jeg vet....
Jeg orker ikke å være engstelig og redd for tilbakefall. Jeg hører og leser at det skjer...også med folk jeg har "kjent" via nettet i flere brystkreft-grupper... Skremmende og leit, men heldigvis er jeg av de som føl
Det er i mitt tilfelle en bra ting. Det betyr at jeg ikke tenker mye kreft og at det helsemessig går bra med tanke på kreften. Såvidt jeg vet....
Jeg orker ikke å være engstelig og redd for tilbakefall. Jeg hører og leser at det skjer...også med folk jeg har "kjent" via nettet i flere brystkreft-grupper... Skremmende og leit, men heldigvis er jeg av de som føl
er lite
eller ingen redsel og angst rundt dette. Jeg tenker at skjer det så
skjer det - da er det fint lite jeg kan få gjort annet enn å ta imot
behandling igjen...
Jeg er ikke spesielt flink til å leve i nuet, jeg lever alltid fremover i tid. Det har jeg gjort hele livet. Generellt sett så er det en dårlig ting, jeg lever så mye i forkant at jeg har problemer med å nyte det som skjer hver dag, samme uke eller samme måned. Til tider veldig slitsomt, jeg forbereder meg på ting som skal skje eller som KAN skje - det gir nok et unødig stress i kroppen.
Når det er sagt så finnes det noen få områder det er fint å være skrudd samme slik. Man kan se det som en evne til å raskt legge ting bak seg og gå videre. Og det har nok reddet meg vekk fra det å sitte fast for lenge i kreftopplevelsen. Så lenge jeg alltid lever "langt der fremme" så vil alt traumatisk automatisk skli raskt bakover, og det blir "glemt" selv om jeg ikke anstrenger meg en gang.
Det har vært godt...
4. november er det 2 år siden de satte siste cellegiftskuren, 17. november er det 2 år siden puppen forsvant... Vips, så fort tiden har gått..??
Tenker ikke mye på rekonstruksjon. Faktisk har jeg ikke felt mange tårer over speilbildet mitt, og det er fint! Jeg er den jeg er - ble den jeg ble. Take it or leave it, jeg får ikke gjort noe med det.
Men den dagen det er min tur til å fikses på så er jeg sikkert glad og føler litt lykkerus rundt dette. Nok et steg videre...
...og det liker jo jeg.
Videre, videre...
Jeg er ikke spesielt flink til å leve i nuet, jeg lever alltid fremover i tid. Det har jeg gjort hele livet. Generellt sett så er det en dårlig ting, jeg lever så mye i forkant at jeg har problemer med å nyte det som skjer hver dag, samme uke eller samme måned. Til tider veldig slitsomt, jeg forbereder meg på ting som skal skje eller som KAN skje - det gir nok et unødig stress i kroppen.
Når det er sagt så finnes det noen få områder det er fint å være skrudd samme slik. Man kan se det som en evne til å raskt legge ting bak seg og gå videre. Og det har nok reddet meg vekk fra det å sitte fast for lenge i kreftopplevelsen. Så lenge jeg alltid lever "langt der fremme" så vil alt traumatisk automatisk skli raskt bakover, og det blir "glemt" selv om jeg ikke anstrenger meg en gang.
Det har vært godt...
4. november er det 2 år siden de satte siste cellegiftskuren, 17. november er det 2 år siden puppen forsvant... Vips, så fort tiden har gått..??
Tenker ikke mye på rekonstruksjon. Faktisk har jeg ikke felt mange tårer over speilbildet mitt, og det er fint! Jeg er den jeg er - ble den jeg ble. Take it or leave it, jeg får ikke gjort noe med det.
Men den dagen det er min tur til å fikses på så er jeg sikkert glad og føler litt lykkerus rundt dette. Nok et steg videre...
...og det liker jo jeg.
Videre, videre...
19 september 2012
..moving forward!
Denne uka er årets 3de etter-kontroll
gjennomført og overlevd; blodprøvene var fine og den kliniske
undersøkelsen gav ingen skumle resultater. Yay!
Hadde min hundrede kreftlege, og det er rett og slett litt provoserende. Det å føle at man må starte på nytt og på nytt.....hver gang man er på kontroll. Slitsomt å gjenfortelle.
Men - det viktigste er at alt er i orden! :-)
Antakeligvis fordi jeg purret veldig igår, ringte også en lymfeterapeut meg fra St. Olav i dag tidlig, og jeg fikk time imorgen den dag. Ikke at jeg har veldig store lymfødem-plager akkurat nå, men siden jeg har byttet bosted er det greit å ha en i bakhånd - i fall ting skulle utvikle seg i feil retning. Sånne ting kan man som kjent ikke forutse eller ikke alltid forhindre.
Det er også veldig sjelden jeg har den trettende og tunge slitenhetsfølelsen i brystet, og det er jo også et friskhetstegn. Deilig...
Så da går vel livet videre så lenge og i riktig retning frem mot årets siste kontroll i desember :)
Heia meg!!
Hadde min hundrede kreftlege, og det er rett og slett litt provoserende. Det å føle at man må starte på nytt og på nytt.....hver gang man er på kontroll. Slitsomt å gjenfortelle.
Men - det viktigste er at alt er i orden! :-)
Antakeligvis fordi jeg purret veldig igår, ringte også en lymfeterapeut meg fra St. Olav i dag tidlig, og jeg fikk time imorgen den dag. Ikke at jeg har veldig store lymfødem-plager akkurat nå, men siden jeg har byttet bosted er det greit å ha en i bakhånd - i fall ting skulle utvikle seg i feil retning. Sånne ting kan man som kjent ikke forutse eller ikke alltid forhindre.
Det er også veldig sjelden jeg har den trettende og tunge slitenhetsfølelsen i brystet, og det er jo også et friskhetstegn. Deilig...
Har også snakket med ventelistekontoret denne uken og fått beskjed om at jeg står på liste hos Rikshospitalet, ja - og plassen gjelder fra mai i år. Den hyggelige damen sa også det var dumt jeg ikke ringte dagen før fordi da hadde hun to avbestillinger.....shoot!!
Men, jeg får ingen beskjed om hvilken måned som blir min operasjonsmåned før utpå vårparten neste år...og det hadde jeg heller ikke forventet.
Så da går vel livet videre så lenge og i riktig retning frem mot årets siste kontroll i desember :)
Heia meg!!
10 september 2012
Time will show...
Jeg er langt unna.
Veldig langt unna. Faktisk så langt unna at jeg tenker at cellegiftkurene ikke var så veldig ille og at jeg skulle klart det igjen om jeg måtte.
Tiden leger ikke alle sår - tiden lager distanse. Og plass. Plass til nye minner og opplevelser som legger seg oppå de vonde. Presser det vonde lengre ned, lengre bak...
...derfor, når alt det vonde stod på, så var det mest riktig for meg å stå i det med begge føttene hele tiden. Ta det der og da - ikke skyve under teppet.
Fordi tiden lager plass...tiden legger alt lengre bak. Og jeg vil ikke ha noe uoppgjort liggende langt nede i bevisstheten....
Jeg er langt unna.
Men veien tilbake til de minnene som gjør mest vondt er fortsatt kort. Ett sekund - og jeg spiller av film i hodet...ser meg selv sitte på en pinnestol hos kreftlegen i krampegråt, en mørk gråt fra dypet...gjenopplever de intense første dagene, beskjedene, opplevelsene, tankene, følelsene....fordi det er de jeg husker best og som jeg synes er mest sårt.
Det interessante er at jeg i disse stundene ikke blir lei meg og tåresliten pga selve kreftsykdommen, det manglende brystet, håret jeg mistet eller senskadene i etterkant...det er mer det at jeg synes synd på meg selv slik jeg satt der den gangen, jeg husker meg selv som så liten jeg følte meg disse første dagene... Liten, sterk urettferdighet og helt uten kontrollfølelse. Det kan føles sårt og vondt å føle på de følelsene igjen...
...filmen i hodet har heldigvis sjelden visninger for tiden, livet tilbyr mer tid mellom hver gang.
Jeg har funnet min nye normalitet. Fått nye erfaringer og opplevelser. Jeg tar imot det som eventuelt måtte ligge foran meg.
Tiden er på min side...
Veldig langt unna. Faktisk så langt unna at jeg tenker at cellegiftkurene ikke var så veldig ille og at jeg skulle klart det igjen om jeg måtte.
Tiden leger ikke alle sår - tiden lager distanse. Og plass. Plass til nye minner og opplevelser som legger seg oppå de vonde. Presser det vonde lengre ned, lengre bak...
...derfor, når alt det vonde stod på, så var det mest riktig for meg å stå i det med begge føttene hele tiden. Ta det der og da - ikke skyve under teppet.
Fordi tiden lager plass...tiden legger alt lengre bak. Og jeg vil ikke ha noe uoppgjort liggende langt nede i bevisstheten....
Jeg er langt unna.
Men veien tilbake til de minnene som gjør mest vondt er fortsatt kort. Ett sekund - og jeg spiller av film i hodet...ser meg selv sitte på en pinnestol hos kreftlegen i krampegråt, en mørk gråt fra dypet...gjenopplever de intense første dagene, beskjedene, opplevelsene, tankene, følelsene....fordi det er de jeg husker best og som jeg synes er mest sårt.
Det interessante er at jeg i disse stundene ikke blir lei meg og tåresliten pga selve kreftsykdommen, det manglende brystet, håret jeg mistet eller senskadene i etterkant...det er mer det at jeg synes synd på meg selv slik jeg satt der den gangen, jeg husker meg selv som så liten jeg følte meg disse første dagene... Liten, sterk urettferdighet og helt uten kontrollfølelse. Det kan føles sårt og vondt å føle på de følelsene igjen...
...filmen i hodet har heldigvis sjelden visninger for tiden, livet tilbyr mer tid mellom hver gang.
Jeg har funnet min nye normalitet. Fått nye erfaringer og opplevelser. Jeg tar imot det som eventuelt måtte ligge foran meg.
Tiden er på min side...
09 august 2012
..."puppen kjennes som melis!!!"...
Man skal være sterk, klar og tydelig for å hele tiden klare å vise akkurat hvem man er; på godt og vondt. Jeg har alltid sett på dette som en utfordring. Og tatt den.
En pupp mindre nu. Dette gjør det ikke akkurat enklere å vise nøyaktig hvem man er, men jeg føler jeg strekker meg så langt som overhodet mulig, så langt jeg føler jeg krever av meg selv.
I mitt nye, vakre liv som samboer og bonusmamma til 3 skjønninger har jeg lært at det krever styrke å være åpent ryndt one-boob-temaet ovenfor barn. Ikke enkelt!! Barn er herlig direkte. Og på en dårlig dag med lavt selvbilde etter brystkreft krever det full styrke å holde maska.
Misforstå meg rett - jeg syns barn også skal lære at det er lov å være svak og gråte over kreftopplevelsen, uten å skremme eller forvirre de. Men stort sett prøver jeg å holde maska og å være meg selv på den fysiske fronten når det kommer til puppe-problematikken i det daglige.
Barn ser, spør, lurer og ler. Been there - opplevd that. Det har nok kanskje gitt meg litt ekstra styrke. Disse ærlige, herlige barna...
Jeg har kommet i "gi tilbake"-fasen nå. Eller, jeg har jo delt hele veien. Men nå er jeg så veldig klar for å gi tilbake, både i skriftlig form og kanskje også i en besøkstjeneste på sykehuset.
Idag startet jeg delingen i den skriftlige formen også på Facebook - jeg har tross alt igjen en lang vei å gå i brystkreft-saken, neste steg er kontroll i september samt venteliste-nedtellingen. Som føles evigvarende...
I'll keep you posted!
(http://www.facebook.com/livetetterbrystkreft)
En pupp mindre nu. Dette gjør det ikke akkurat enklere å vise nøyaktig hvem man er, men jeg føler jeg strekker meg så langt som overhodet mulig, så langt jeg føler jeg krever av meg selv.
I mitt nye, vakre liv som samboer og bonusmamma til 3 skjønninger har jeg lært at det krever styrke å være åpent ryndt one-boob-temaet ovenfor barn. Ikke enkelt!! Barn er herlig direkte. Og på en dårlig dag med lavt selvbilde etter brystkreft krever det full styrke å holde maska.
Misforstå meg rett - jeg syns barn også skal lære at det er lov å være svak og gråte over kreftopplevelsen, uten å skremme eller forvirre de. Men stort sett prøver jeg å holde maska og å være meg selv på den fysiske fronten når det kommer til puppe-problematikken i det daglige.
Barn ser, spør, lurer og ler. Been there - opplevd that. Det har nok kanskje gitt meg litt ekstra styrke. Disse ærlige, herlige barna...
Jeg har kommet i "gi tilbake"-fasen nå. Eller, jeg har jo delt hele veien. Men nå er jeg så veldig klar for å gi tilbake, både i skriftlig form og kanskje også i en besøkstjeneste på sykehuset.
Idag startet jeg delingen i den skriftlige formen også på Facebook - jeg har tross alt igjen en lang vei å gå i brystkreft-saken, neste steg er kontroll i september samt venteliste-nedtellingen. Som føles evigvarende...
I'll keep you posted!
(http://www.facebook.com/livetetterbrystkreft)
20 juni 2012
Tiden...
Kort....og lenge. Raskt....og sakte...
13. juni var det 2 år siden jeg fant en av kreftkulene selv, helt sånn tilfeldig da jeg trøtt i trynet klødde meg over puppen en sen lørdagsmorgen i senga...Så, i forrige uke var det plutselig 2-års kontroll.
Mitt første møte med St. Olav hospital og ny kreftlege gjorde kontrollen litt spesiell denne gangen. Det at jeg hadde med meg en splitter ny samboer gjorde det hele også veldig spesielt - men ekstra trygt og fint. Tiden på venterommet ble mye lettere når man satt i en god og forståelsesfull armkrok...
Kort fortalt; mammografi, undersøkelse og blodprøver så veldig bra ut. Yay!
Det som jeg liker her i Trondheim er at her har de 3 måneders kontroll i 3-4 år etter kreften, i Oslo måtte jeg ha gått over til halvårlige kontroller nå. Føles så mye tryggere å gå å sjekke seg jevnlig..så det er jeg glad for. Neste kontroll blir 17. september.
...og så har jeg altså flyttet. Fra storbyen til en mindre storby.... Skal love at det er overgang fra 1-roms og det å bare ha seg selv og egen tid å tenke på, til det å ha hus, hage og andre personer rundt seg. Men aller mest er det jo bare deilig og herlig. Det å ikke være alene med å takle alt jeg har måttet takle de 2 siste årene. Så jeg nyter hver time og hver dag... Jeg bare kjenner at det tar tid å venne seg også, det tar tid og øvelse å ikke bruke opp kreftene på husarbeid og det å gjøre hverdagen bedre for andre. Må ha igjen til meg selv også! Ett kunststykke når man fortsatt sliter med litt fatigue (kreft-slitenhet) etter strålebehandlingen.
Fordi det gjør jeg virkelig.
Jeg jobber ikke her enda. Vanskelig å få seg 50-60% stilling merker jeg, noe som jeg må fortsette med en god stund enda pga helsa. Og ikke minst for å få lov å beholde AAP fra NAV... Rart det der....velger man å prøve seg med litt mer enn 60% jobb så mister man støtten fra NAV. Det er litt av et hopp økonomisk sett! Det å skulle ha null støtte mens man jobber seg opp fra 60% jobb til 100%.... Ganske rart. Jeg vet man kan søke om å få beholde AAP-støtten helt opp til 80% stilling, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men, får man det??
En skal ikke nødvendigvis skynde seg fremover og tro at life is back to normal selv om prøvene viser herlige resultater. Kroppen har blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen - og det merkes til tider fortsatt. Spesielt på pusten og en litt sånn rar form for slitenhet... Løsningen for meg har vært å virkelig bare forstå at livet aldri blir det samme igjen, man må venne seg til et helt annet og nytt liv; både kroppslig og mentalt. Ikke sitt og vent på at ting skal bli som før igjen, at man skal fortsette der man slapp...lettere sagt enn gjort. Jeg har sørget mye over det som var.... Men nå føler jeg meg god på å hvile før jeg blir sliten, samt ta konsekvensen når jeg har gjort for mange ting som jeg vet jeg egentlig ikke orker. Da må man hvile et par dager. Kjipt - men et faktum. Jeg venner meg til min nye kropp og helse.
Det viktigste av alt viser seg å være at det lønner seg å dele og gi av seg selv; på godt og vondt - omgivelsene forstår bare hvis man er flink til å uttrykke hvordan man til enhver tid har det.
Åpenhet.
Denne sommeren blir spesiell og fin....endelig.
13. juni var det 2 år siden jeg fant en av kreftkulene selv, helt sånn tilfeldig da jeg trøtt i trynet klødde meg over puppen en sen lørdagsmorgen i senga...Så, i forrige uke var det plutselig 2-års kontroll.
Mitt første møte med St. Olav hospital og ny kreftlege gjorde kontrollen litt spesiell denne gangen. Det at jeg hadde med meg en splitter ny samboer gjorde det hele også veldig spesielt - men ekstra trygt og fint. Tiden på venterommet ble mye lettere når man satt i en god og forståelsesfull armkrok...
Kort fortalt; mammografi, undersøkelse og blodprøver så veldig bra ut. Yay!
Det som jeg liker her i Trondheim er at her har de 3 måneders kontroll i 3-4 år etter kreften, i Oslo måtte jeg ha gått over til halvårlige kontroller nå. Føles så mye tryggere å gå å sjekke seg jevnlig..så det er jeg glad for. Neste kontroll blir 17. september.
...og så har jeg altså flyttet. Fra storbyen til en mindre storby.... Skal love at det er overgang fra 1-roms og det å bare ha seg selv og egen tid å tenke på, til det å ha hus, hage og andre personer rundt seg. Men aller mest er det jo bare deilig og herlig. Det å ikke være alene med å takle alt jeg har måttet takle de 2 siste årene. Så jeg nyter hver time og hver dag... Jeg bare kjenner at det tar tid å venne seg også, det tar tid og øvelse å ikke bruke opp kreftene på husarbeid og det å gjøre hverdagen bedre for andre. Må ha igjen til meg selv også! Ett kunststykke når man fortsatt sliter med litt fatigue (kreft-slitenhet) etter strålebehandlingen.
Fordi det gjør jeg virkelig.
Jeg jobber ikke her enda. Vanskelig å få seg 50-60% stilling merker jeg, noe som jeg må fortsette med en god stund enda pga helsa. Og ikke minst for å få lov å beholde AAP fra NAV... Rart det der....velger man å prøve seg med litt mer enn 60% jobb så mister man støtten fra NAV. Det er litt av et hopp økonomisk sett! Det å skulle ha null støtte mens man jobber seg opp fra 60% jobb til 100%.... Ganske rart. Jeg vet man kan søke om å få beholde AAP-støtten helt opp til 80% stilling, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men, får man det??
En skal ikke nødvendigvis skynde seg fremover og tro at life is back to normal selv om prøvene viser herlige resultater. Kroppen har blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen - og det merkes til tider fortsatt. Spesielt på pusten og en litt sånn rar form for slitenhet... Løsningen for meg har vært å virkelig bare forstå at livet aldri blir det samme igjen, man må venne seg til et helt annet og nytt liv; både kroppslig og mentalt. Ikke sitt og vent på at ting skal bli som før igjen, at man skal fortsette der man slapp...lettere sagt enn gjort. Jeg har sørget mye over det som var.... Men nå føler jeg meg god på å hvile før jeg blir sliten, samt ta konsekvensen når jeg har gjort for mange ting som jeg vet jeg egentlig ikke orker. Da må man hvile et par dager. Kjipt - men et faktum. Jeg venner meg til min nye kropp og helse.
Det viktigste av alt viser seg å være at det lønner seg å dele og gi av seg selv; på godt og vondt - omgivelsene forstår bare hvis man er flink til å uttrykke hvordan man til enhver tid har det.
Åpenhet.
Denne sommeren blir spesiell og fin....endelig.
08 mai 2012
Fornuft og følelser
Jeg har lenge tenkt på hva det beste rådet jeg kunne gi en annen kreftpasient måtte være... Jeg ligger lenger frem i løypa enn mange andre...har gjort mine erfaringer...vet hvordan jeg selv taklet alt. Og jeg tror jeg kom frem til at
må være det beste jeg kan si. Føl hver eneste følelse som måtte komme dukke opp. Aksepter hvor livet førte deg. Stå i det med begge beina til enhver tid. Ikke hopp over en eneste tanke eller følelse. Det fungerte for meg. Kanskje også for deg?...lettere sagt enn gjort...
Etterlivet går sin gang. Vanskelig å beskrive egentlig? Jeg kan godt si at det går veldig bra nå, men jeg har også kroppslige opplevelser som stadig minner meg på hva den har blitt utsatt for siste 2 årene. Jeg tåler stress ufattelig dårlig og helt annerledes enn før - og latter går kjapt over i gråt. Det blir vel å bli kjent med seg selv på ny...
Ellers har jenta endelig bestemt seg for å stille seg i ekspander-kø, og det blir ny time hos plastikk-kirurg tirsdag 22. mai - med andre ord ikke så lenge til! Da skal det sjekkes og måles og vurderes, før jeg blir satt i riktig ventekø. Forrige gang følte jeg meg ikke klar, det merket også kirurgen og jeg ble satt i en sånn generell ventekø så lenge.... Og sånn går nu dagan, antar jeg... Går utrolig bra å bare være one-boob-girl også, men jeg er mye sinna på klærne mine som ikke vil sitte som ønsket med ekstra-puppen. Sånt kan vi ikke ha noe av langt inn i evigheta...
...jeg er mer sykehus-spent nå enn før siden jeg nå i sommer skal bytte fra Kreftsenteret i Oslo til St. Olavs hospital i Trondheim. Vil jeg komme til å falle mellom to stoler i overførselen? Savne verdens beste oppfølging fra "damene i 4de"? Garantert det siste ihvertfall... Det beste med å bytte sykehus er ihvertfall at rekonstruksjons-køa der oppe visstnok er landets korteste for tiden. Good news!
Noe mer? Jo, jeg har økt til 60% jobb og synes det fungerer ganske greit. Har hatt noen hjemmedager og "nede-for-full-telling", men det var jo bare å forvente. Uvant for kroppen, men god øving. Litt mindre energi til fritidsting kanskje, men tror og håper det går seg til.... I juni er det 2 år siden jeg fant kulen....merkelig. Føles både fjernt og nært...
Temaet her inne er kreft og dette skal slettes ikke være en "idag har jeg spist kjøttkaker"-blogg med masse temaer som krig og fred og hverdagsliv - men jeg syns det er på sin plass å dele at livet mitt er sååå mye mer meningsfylt, fint og spesielt nå som jeg har funnet den jeg vil dele livet med. Snakk om å komme inn i livet mitt på rett tidspunkt, og å bli løftet og båret på gullstol.....slik som jeg selvsagt fortjener, må vite. Det ble veldig mye lettere å legge ting bak seg og å få gått litt videre... Nå vet jeg at jeg har verdens beste støtte livet ut. Heia oss!!
Jeg vet det er mange der ute som unner meg alt godt - så det er bare fint å dele dette med dere...takk for alle kommentarer og støtte hele veien! Dette er en befriende lufte-kanal for meg... Måtte bloggens innhold gi andre noe også!
...FØL HVER ENESTE FØLELSE....
må være det beste jeg kan si. Føl hver eneste følelse som måtte komme dukke opp. Aksepter hvor livet førte deg. Stå i det med begge beina til enhver tid. Ikke hopp over en eneste tanke eller følelse. Det fungerte for meg. Kanskje også for deg?...lettere sagt enn gjort...
Etterlivet går sin gang. Vanskelig å beskrive egentlig? Jeg kan godt si at det går veldig bra nå, men jeg har også kroppslige opplevelser som stadig minner meg på hva den har blitt utsatt for siste 2 årene. Jeg tåler stress ufattelig dårlig og helt annerledes enn før - og latter går kjapt over i gråt. Det blir vel å bli kjent med seg selv på ny...
Ellers har jenta endelig bestemt seg for å stille seg i ekspander-kø, og det blir ny time hos plastikk-kirurg tirsdag 22. mai - med andre ord ikke så lenge til! Da skal det sjekkes og måles og vurderes, før jeg blir satt i riktig ventekø. Forrige gang følte jeg meg ikke klar, det merket også kirurgen og jeg ble satt i en sånn generell ventekø så lenge.... Og sånn går nu dagan, antar jeg... Går utrolig bra å bare være one-boob-girl også, men jeg er mye sinna på klærne mine som ikke vil sitte som ønsket med ekstra-puppen. Sånt kan vi ikke ha noe av langt inn i evigheta...
...jeg er mer sykehus-spent nå enn før siden jeg nå i sommer skal bytte fra Kreftsenteret i Oslo til St. Olavs hospital i Trondheim. Vil jeg komme til å falle mellom to stoler i overførselen? Savne verdens beste oppfølging fra "damene i 4de"? Garantert det siste ihvertfall... Det beste med å bytte sykehus er ihvertfall at rekonstruksjons-køa der oppe visstnok er landets korteste for tiden. Good news!
Noe mer? Jo, jeg har økt til 60% jobb og synes det fungerer ganske greit. Har hatt noen hjemmedager og "nede-for-full-telling", men det var jo bare å forvente. Uvant for kroppen, men god øving. Litt mindre energi til fritidsting kanskje, men tror og håper det går seg til.... I juni er det 2 år siden jeg fant kulen....merkelig. Føles både fjernt og nært...
Temaet her inne er kreft og dette skal slettes ikke være en "idag har jeg spist kjøttkaker"-blogg med masse temaer som krig og fred og hverdagsliv - men jeg syns det er på sin plass å dele at livet mitt er sååå mye mer meningsfylt, fint og spesielt nå som jeg har funnet den jeg vil dele livet med. Snakk om å komme inn i livet mitt på rett tidspunkt, og å bli løftet og båret på gullstol.....slik som jeg selvsagt fortjener, må vite. Det ble veldig mye lettere å legge ting bak seg og å få gått litt videre... Nå vet jeg at jeg har verdens beste støtte livet ut. Heia oss!!
Jeg vet det er mange der ute som unner meg alt godt - så det er bare fint å dele dette med dere...takk for alle kommentarer og støtte hele veien! Dette er en befriende lufte-kanal for meg... Måtte bloggens innhold gi andre noe også!
Abonner på:
Innlegg (Atom)