What would life be like if
we could see the soul of each person
we could see the soul of each person
rather than what we wear on the outside...
30 oktober 2011
24 oktober 2011
Ultralyd schmultralyd
Ultralyd av armhulen unnagjort!
Fyren fant ingenting. Verken på bildene eller ved å undersøke selv. Jeg skulle jo gjerne ha jublet for dette, men følelsen jeg sitter med er jo mer undring over at han ikke kunne kjenne det som kreftlegen min så tydelig kjente for halvannen uke siden??
Skeptisk.
Er jo bra at det ikke er noe som er så tydelig at det synes på bildene såklart, men slik var det jo også med den klumpen jeg så tydelig kjenner selv at jeg har i brystet. Det er ingenting farlig, men husker jo jeg syns det var rart at den ikke kunne sees på ultralyden selv om den finnes.......
Legetime på Kreftsenteret neste fredag blir full av spørsmål fra min side, også får jeg vel bare prøve å godta dette svaret, da - og gå videre.
Hm. Yay?
Fyren fant ingenting. Verken på bildene eller ved å undersøke selv. Jeg skulle jo gjerne ha jublet for dette, men følelsen jeg sitter med er jo mer undring over at han ikke kunne kjenne det som kreftlegen min så tydelig kjente for halvannen uke siden??
Skeptisk.
Er jo bra at det ikke er noe som er så tydelig at det synes på bildene såklart, men slik var det jo også med den klumpen jeg så tydelig kjenner selv at jeg har i brystet. Det er ingenting farlig, men husker jo jeg syns det var rart at den ikke kunne sees på ultralyden selv om den finnes.......
Legetime på Kreftsenteret neste fredag blir full av spørsmål fra min side, også får jeg vel bare prøve å godta dette svaret, da - og gå videre.
Hm. Yay?
23 oktober 2011
Gi og få
"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste"
Folk som kjenner meg "in real life" vil ikke blunke av dette uttrykket; de vet hvem jeg er og hva jeg står for.
Men jeg forstår nå av en annen brystkreft-blogg at dette kan tolkes helt annerledes enn det som var ment fra min side. Jeg mener ikke at man skal prioritere seg selv i den grad at det går utover sine nære og kjære og samtidig bruke kreft-opplevelsen som en unnskyldning for å sette seg selv først i all fremtid. Selvfølgelig ikke!
Jeg tror derimot at veldig mange som før intensivt har levd for å gjøre sine nærmeste sin hverdag best mulig, nærmest bøyd seg baklengs for å gjøre andre til lags og levd godt med det, ja - de vil få en litt tyngre oppgave når nå livet skal gå videre etter sykdom. Det er vanskelig å samle nok energi både til seg selv og andre nå, og skal man ha noe å gi til seg og sine i det hele tatt - så må man faktisk være litt mer egoistisk i perioder nå! Og nettopp sette seg selv og sine behov først....for så å kunne ha nok energi å gi til andre etterpå...
Vi har mange roller å fylle; være seg kjæreste, mamma, arbeidstaker, datter, søster, venninne... Det er veldig fortvilende å ikke få til det man har lyst til og føler at man burde! Man skaper også forventinger til seg selv som blir urealistiske nå. Men jeg syns ikke vi skal gå med dårlig samvittighet for å føle for å avlyse eventer og sammenkomster og avtaler, dette er investeringer for energi-konto'n.
Det er leit at forhold går overende og tar slutt pga eller i løpet av langtidssykdom; urettferdig og frustrerende! Men det er lov å være egoistisk etterpå uten at dette er å vri kniven på den man forlot...
Men ihvertfall - setter man seg sjøl og sine behov litt lengre foran nå enn før, så tenker jeg at våre nære og kjære også vil dra nytte av dette! Fordi vi må ikke glemme alle som stilte opp for oss da vi fikk kreft og alle de pårørende som også ble berørt på forskjellige måter oppi det hele og som fortjener å bli sett og satt pris på...
16 oktober 2011
Enough!!
Idag går jeg ut av mitt gode skinn.
Jeg kler av meg hud og hår - og fremstår i en ny og forbedret utgave. Fordi jeg har bestemt det, og fordi jeg fortjener det.
Jeg er møkklei eget fortids-prat, hvorfor-prat, kreft-prat og forklarings-prat.
Jeg skal være opprinnelige meg; morsom, B-menneske, rastløs, fargerik, utålmodig, lat, forfengelig, empatisk, snill, god, trøtt, dritpen, omsorgsfull og reflektert. Bak meg legger jeg belastende "kvaliteter" som bekymret, stressa, apatisk, nedstemt, sykdomspreget, ustabil, urolig og bitter.
En kjedelig og lite givende tilstand.
Idag kler jeg meg i sterke, glade og energi-givende farger - pusser tangoskoene og drar på dansekurs. Henter med meg positiv energi tilbake hjem og når jeg våkner imorgen er det en ny dag, ny uke, ny innstilling - og en meget høy bunke med blanke ark skal fortæres til frokost.
Innen jul skal jeg ha meg langt hår, kjæreste, ny jobb, penger på konto og funkis-hus (fremskyndede planer, ref blogginnlegg fra juni)
"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste."
Intet mer, intet mindre.
AMEN og tenna i tapet'n.
Jeg kler av meg hud og hår - og fremstår i en ny og forbedret utgave. Fordi jeg har bestemt det, og fordi jeg fortjener det.
Jeg er møkklei eget fortids-prat, hvorfor-prat, kreft-prat og forklarings-prat.
Jeg skal være opprinnelige meg; morsom, B-menneske, rastløs, fargerik, utålmodig, lat, forfengelig, empatisk, snill, god, trøtt, dritpen, omsorgsfull og reflektert. Bak meg legger jeg belastende "kvaliteter" som bekymret, stressa, apatisk, nedstemt, sykdomspreget, ustabil, urolig og bitter.
En kjedelig og lite givende tilstand.
Idag kler jeg meg i sterke, glade og energi-givende farger - pusser tangoskoene og drar på dansekurs. Henter med meg positiv energi tilbake hjem og når jeg våkner imorgen er det en ny dag, ny uke, ny innstilling - og en meget høy bunke med blanke ark skal fortæres til frokost.
Innen jul skal jeg ha meg langt hår, kjæreste, ny jobb, penger på konto og funkis-hus (fremskyndede planer, ref blogginnlegg fra juni)
"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste."
Intet mer, intet mindre.
AMEN og tenna i tapet'n.
14 oktober 2011
Andre etter-kontroll
Andre etter-kontroll unnagjort.
MR-bildene av høyre bryst var nøye gjennomgått og ingenting tydet på at det skulle være noe galt. Blodprøvene var også hur fine som helst.
Men.
Da hun undersøkte mine lymfer rundt omkring og ellers andre kroppslige vondt'er, så fant hun selvsagt "noe" i høyre armhule. Denne "noe" flyttet seg litt rundt under hånden hennes når hun trykket, og var litt øm viste det seg - og hun ønsker derfor å få meg undersøkt med ultralyd.
Det ble litt sånn her: "Puh...YAY!! MR gikk bra!....oj....en kul under armen :-/"
Snakk om himmel og helvete.
Onkologen mente dog at det ikke kjentes ut som noen svulst da disse gjerne er litt harde med tydelige kanter og "noe" var ikke det. Men, pga historikken min er det bedre å følge opp, som hun sa. Hun ville ikke jeg skulle gå rundt å uro meg for dette og det var ikke noen akutt ultralyd - bare en forsikring.
Får håpe kroppen min klarer å slå seg til ro med dette, da. Er det noe som stjeler energi så er det å gå rundt å uroe seg... Og det ser jeg jammen frem til å bli ferdig med!
MR-bildene av høyre bryst var nøye gjennomgått og ingenting tydet på at det skulle være noe galt. Blodprøvene var også hur fine som helst.
Men.
Da hun undersøkte mine lymfer rundt omkring og ellers andre kroppslige vondt'er, så fant hun selvsagt "noe" i høyre armhule. Denne "noe" flyttet seg litt rundt under hånden hennes når hun trykket, og var litt øm viste det seg - og hun ønsker derfor å få meg undersøkt med ultralyd.
Det ble litt sånn her: "Puh...YAY!! MR gikk bra!....oj....en kul under armen :-/"
Snakk om himmel og helvete.
Onkologen mente dog at det ikke kjentes ut som noen svulst da disse gjerne er litt harde med tydelige kanter og "noe" var ikke det. Men, pga historikken min er det bedre å følge opp, som hun sa. Hun ville ikke jeg skulle gå rundt å uro meg for dette og det var ikke noen akutt ultralyd - bare en forsikring.
Får håpe kroppen min klarer å slå seg til ro med dette, da. Er det noe som stjeler energi så er det å gå rundt å uroe seg... Og det ser jeg jammen frem til å bli ferdig med!
12 oktober 2011
Vanskelig!!
Det var en tid før kreftstart.no...og det var en tid før den jobben jeg har nå.
Jeg var sliten da også. Enormt sliten.
Dette var tiden hvor jeg var sykmeldt 16 mnder pga noe helt annet. Utbrent av jobben, utbrent av å ofre og gi, sliten av å gå på akkord med meg selv, syk av å utfordre meg selv og kroppen utover det fornuftige. Jeg kjørte helsa i grøfta og fikk svi for det.
Månedene hjemme samt stoffskifte-behandling gjorde underverker. Kroppen våknet til liv, jeg våknet til liv, flere lag ble skrellet vekk og gamle meg kom til syne igjen. Jeg klatret opp og frem, og plutselig var tiden inne for å søke jobb og komme meg videre. Valget falt på 100% turnusjobb - tankene var mange, ville jeg klare dette etter så mange slitne måneder?? Ville det bli å legge lista for høyt?
Men nei. Tiden var tydeligvis inne - jeg hadde vært hjemme nok, hvilt tilstrekkelig, tatt vare på meg selv. Selvsagt hadde jeg 2 første uker på jobb hvor jeg var veldig sliten etter mye tråkking og læring og døgnsnuing, men jeg fikset det!
Jeg er glad jeg hadde denne opplevelsen. Fordi nå er jeg der igjen på en måte. Jeg var hjemme i 10mnder for å pleie helsa og meg selv og få behandling. Og så står jeg her nå igjen og tester jobb-livet og kjenner på hva jeg takler eller ei når det kommer til jobb...
Det jeg skal frem til er at det er forskjell på slitenhet! Jeg opplever at de aller, aller fleste trøster og sier gjenkjennende at det er jo ikke rart jeg er sliten når jeg har vært så lenge borte fra jobb. Og de starter kanskje å snakke om den gangen de var på 6 uker ferie og hvor slitne de var den første uka på jobb etterpå...eller da de var forkjøla en måned og hadde ligget på sofaen i timesvis og sett dårlige TV-serier og gjort "next to nothing".
Jeg behøver jo ikke å si noe, fordi jeg vet at alt bare er godt og trøstende ment...men jeg blir så fortvila i noen settinger! Det er ikke SÅNN sliten jeg er nå som jeg jobber igjen... Og dette vet jeg helt sikkert fordi forrige gang jeg var langtidssykemeldt så var jeg frisk da jeg startet på igjen...jeg hadde hvilt og ventet tilstrekkelig og var klar. Og dette var en helt annen slitenhet enn nå. Energilagrene var fulle, kroppen tålte det - selv om jeg hadde vært hjemme i 16 mnder og trengte tilvenning.
Dagens slitenhet av å øke arbeidsdagen med feks 1 time, å øke fra 30% til feks 40%...det går bare ikke an å beskrive! Jeg forstår liksom ikke at jeg noengang har jobbet fulle dager, jeg....det føles ikke som noen tilvenning eller noe som "går seg til" - det virker nesten uoppnåelig. Noen dager føles det som jeg svømmer alt jeg kan i et basseng fylt med sirup; viljen er stor, men kroppen spiller ikke på lag! Og nå har jeg jobbet siden april....sakte men sikkert økt prosenten. Og jeg vet min slitenhet nå ikke er fordi jeg har vært lenge borte fra jobb... og jeg vet at slitenheten ofte kommer av psykiske og sosiale anstrengelser - ikke bare av de fysiske...
...innimellom har dagene hukommelsessvikt, konsentrasjonssvikt, mental bagasje og ett mer snevert ork enn før. Fysiske og psykiske begrensninger. Og jeg blir sliten av å forklare dette... Jeg vil ikke bli sett på som ei som har gitt opp, eller som "hu som bare klager".
Jada.
Ellers har jeg det bra.
Jeg er ganske flink, hvis du lurte.
Jeg var sliten da også. Enormt sliten.
Dette var tiden hvor jeg var sykmeldt 16 mnder pga noe helt annet. Utbrent av jobben, utbrent av å ofre og gi, sliten av å gå på akkord med meg selv, syk av å utfordre meg selv og kroppen utover det fornuftige. Jeg kjørte helsa i grøfta og fikk svi for det.
Månedene hjemme samt stoffskifte-behandling gjorde underverker. Kroppen våknet til liv, jeg våknet til liv, flere lag ble skrellet vekk og gamle meg kom til syne igjen. Jeg klatret opp og frem, og plutselig var tiden inne for å søke jobb og komme meg videre. Valget falt på 100% turnusjobb - tankene var mange, ville jeg klare dette etter så mange slitne måneder?? Ville det bli å legge lista for høyt?
Men nei. Tiden var tydeligvis inne - jeg hadde vært hjemme nok, hvilt tilstrekkelig, tatt vare på meg selv. Selvsagt hadde jeg 2 første uker på jobb hvor jeg var veldig sliten etter mye tråkking og læring og døgnsnuing, men jeg fikset det!
Jeg er glad jeg hadde denne opplevelsen. Fordi nå er jeg der igjen på en måte. Jeg var hjemme i 10mnder for å pleie helsa og meg selv og få behandling. Og så står jeg her nå igjen og tester jobb-livet og kjenner på hva jeg takler eller ei når det kommer til jobb...
Det jeg skal frem til er at det er forskjell på slitenhet! Jeg opplever at de aller, aller fleste trøster og sier gjenkjennende at det er jo ikke rart jeg er sliten når jeg har vært så lenge borte fra jobb. Og de starter kanskje å snakke om den gangen de var på 6 uker ferie og hvor slitne de var den første uka på jobb etterpå...eller da de var forkjøla en måned og hadde ligget på sofaen i timesvis og sett dårlige TV-serier og gjort "next to nothing".
Jeg behøver jo ikke å si noe, fordi jeg vet at alt bare er godt og trøstende ment...men jeg blir så fortvila i noen settinger! Det er ikke SÅNN sliten jeg er nå som jeg jobber igjen... Og dette vet jeg helt sikkert fordi forrige gang jeg var langtidssykemeldt så var jeg frisk da jeg startet på igjen...jeg hadde hvilt og ventet tilstrekkelig og var klar. Og dette var en helt annen slitenhet enn nå. Energilagrene var fulle, kroppen tålte det - selv om jeg hadde vært hjemme i 16 mnder og trengte tilvenning.
Dagens slitenhet av å øke arbeidsdagen med feks 1 time, å øke fra 30% til feks 40%...det går bare ikke an å beskrive! Jeg forstår liksom ikke at jeg noengang har jobbet fulle dager, jeg....det føles ikke som noen tilvenning eller noe som "går seg til" - det virker nesten uoppnåelig. Noen dager føles det som jeg svømmer alt jeg kan i et basseng fylt med sirup; viljen er stor, men kroppen spiller ikke på lag! Og nå har jeg jobbet siden april....sakte men sikkert økt prosenten. Og jeg vet min slitenhet nå ikke er fordi jeg har vært lenge borte fra jobb... og jeg vet at slitenheten ofte kommer av psykiske og sosiale anstrengelser - ikke bare av de fysiske...
...innimellom har dagene hukommelsessvikt, konsentrasjonssvikt, mental bagasje og ett mer snevert ork enn før. Fysiske og psykiske begrensninger. Og jeg blir sliten av å forklare dette... Jeg vil ikke bli sett på som ei som har gitt opp, eller som "hu som bare klager".
Jada.
Ellers har jeg det bra.
Jeg er ganske flink, hvis du lurte.
01 oktober 2011
"Smile or die"
Jeg husker med glede da forfatteren og eks-brystkreftpasienten Barbara Ehrenreich besøkte Skavlan i fjor høst. Jeg har så sansen for den dama, endelig noen som sier det jeg tenker! Vi trenger kritikere....
"Positiv tenkning er tendensen til å skylde alt som ikke går så bra på sin egen mangel på positiv innstilling" skriver hun. Forfatteren får øya opp for denne "filosofien" da hun blir kreftpasient. Hun får brystkreft og møter et helvete av rosa bamser, rosa sløyfer og "overlevere" som forteller om hvordan de har kjempet ned kreften ved hjelp av positiv tenkning.
Ehrenreich viser at dette stort sett bare er tull-ball; det er ingen vitenskaplig sammenheng mellom positiv innstilling og overlevelse. Selvsagt skal vi ikke begynne å tenke negativt, men hun fremmer et slag for den kritiske tenkningen!
Det er lov å være sint og forbanna og bitter og sur og lei over å havne i kreftens håndgrep, man kan ikke bare gå rundt å tenke positivt når det føles naturstridig i den prosessen man er i...
Hennes bok ("Livets lyse sider") er til ettertanke, fornøyelse og som et armslag for alle som er kritiske, og som mener at dette er en dyd av nødvendighet i dagens samfunn.
Les artikkelen hennes her :
Smile! You've got cancer
"Positiv tenkning er tendensen til å skylde alt som ikke går så bra på sin egen mangel på positiv innstilling" skriver hun. Forfatteren får øya opp for denne "filosofien" da hun blir kreftpasient. Hun får brystkreft og møter et helvete av rosa bamser, rosa sløyfer og "overlevere" som forteller om hvordan de har kjempet ned kreften ved hjelp av positiv tenkning.
Ehrenreich viser at dette stort sett bare er tull-ball; det er ingen vitenskaplig sammenheng mellom positiv innstilling og overlevelse. Selvsagt skal vi ikke begynne å tenke negativt, men hun fremmer et slag for den kritiske tenkningen!
Det er lov å være sint og forbanna og bitter og sur og lei over å havne i kreftens håndgrep, man kan ikke bare gå rundt å tenke positivt når det føles naturstridig i den prosessen man er i...
Hennes bok ("Livets lyse sider") er til ettertanke, fornøyelse og som et armslag for alle som er kritiske, og som mener at dette er en dyd av nødvendighet i dagens samfunn.
Les artikkelen hennes her :
Smile! You've got cancer
Rosa refleksjoner
Vet du egentlig hvordan det føles å være alene?
Ikke ensom...men helt alene. Jeg har et ambivalent forhold til det. Det kler min personlighet å til tider tilbringe mye tid alene. Jeg liker lyden av stillhet, jeg liker tankene mine, jeg liker å reflektere...jeg er glad i mitt eget selskap og mine selvvalgte alene-stunder.
Selvvalgt....er stikkordet.
Hva med de gangene du sitter i en stor mengde av venner og bekjente og plutselig føler deg helt alene...til tross for selskapet du har rundt deg. Eller de gangene nærhetsbehover er så stort at kroppen skriker helt fra innerste celle...du trenger å få tilbake noe du over tid har gitt... Eller hva med de gangene du opplever noe...så noe...som du umiddelbart hadde lyst til å snu deg mot noen å le og fortelle, dele...
Det er en annen type alene.
Kreften blir også taklet alene. Til tross for all verdens støtteapparat, vennskap, familie....så går du gjennom alt sammen helt alene. Slik føler jeg det. Folk sier de forstår... Men det gjør de ikke. Jeg kan formidle ihjel meg...forklare....beskrive... Jeg må gjøre det alene; kravle meg gjennom sykdomsforløpet og etterlivet.
Bare jeg helt alene vet inni meg når forsnakkelsene mine kommer av senskadene...når hjernen plutselig er helt alene og "jeg"-et mitt ikke fungerer. Bare jeg helt alene vet når beslutningsvegringen, trøttheten og mangelen på livslyst skyldes kreftens harde håndgrep.
Jeg er ikke ensom. Men jeg føler meg helt alene.
All verdens rosa sløyfer, ballonger og brystkreft-fokus hjelper heller ikke. Dette er måneden vi skal hoppe og danse og støtte og gi og nærmest feire brystkreft. Nå er jeg "en av dem". En av dem som med stolthet skal gå med rosa sløyfe på jakkeslaget og vise at jeg "kjempet mot kreften og vant", og jeg føler forventning om å delta...
....dessverre, det blir feil for meg.
Det er mange måter å støtte på - for meg er det for tidlig å gi noe tilbake. Jeg kaver fortsatt rundt i en skog jeg ikke ser for bare trær - prøver å finne rette stien ut. Helt alene. Brystkreft skal ikke være noe som opptar meg mer enn nødvendig. Jeg syns den rosa oktober-måneden kan være litt belastende.
Minner meg om alt jeg hele tiden prøver å legge bak meg.
Alene.
Ikke ensom...men helt alene. Jeg har et ambivalent forhold til det. Det kler min personlighet å til tider tilbringe mye tid alene. Jeg liker lyden av stillhet, jeg liker tankene mine, jeg liker å reflektere...jeg er glad i mitt eget selskap og mine selvvalgte alene-stunder.
Selvvalgt....er stikkordet.
Hva med de gangene du sitter i en stor mengde av venner og bekjente og plutselig føler deg helt alene...til tross for selskapet du har rundt deg. Eller de gangene nærhetsbehover er så stort at kroppen skriker helt fra innerste celle...du trenger å få tilbake noe du over tid har gitt... Eller hva med de gangene du opplever noe...så noe...som du umiddelbart hadde lyst til å snu deg mot noen å le og fortelle, dele...
Det er en annen type alene.
Kreften blir også taklet alene. Til tross for all verdens støtteapparat, vennskap, familie....så går du gjennom alt sammen helt alene. Slik føler jeg det. Folk sier de forstår... Men det gjør de ikke. Jeg kan formidle ihjel meg...forklare....beskrive... Jeg må gjøre det alene; kravle meg gjennom sykdomsforløpet og etterlivet.
Bare jeg helt alene vet inni meg når forsnakkelsene mine kommer av senskadene...når hjernen plutselig er helt alene og "jeg"-et mitt ikke fungerer. Bare jeg helt alene vet når beslutningsvegringen, trøttheten og mangelen på livslyst skyldes kreftens harde håndgrep.
Jeg er ikke ensom. Men jeg føler meg helt alene.
All verdens rosa sløyfer, ballonger og brystkreft-fokus hjelper heller ikke. Dette er måneden vi skal hoppe og danse og støtte og gi og nærmest feire brystkreft. Nå er jeg "en av dem". En av dem som med stolthet skal gå med rosa sløyfe på jakkeslaget og vise at jeg "kjempet mot kreften og vant", og jeg føler forventning om å delta...
....dessverre, det blir feil for meg.
Det er mange måter å støtte på - for meg er det for tidlig å gi noe tilbake. Jeg kaver fortsatt rundt i en skog jeg ikke ser for bare trær - prøver å finne rette stien ut. Helt alene. Brystkreft skal ikke være noe som opptar meg mer enn nødvendig. Jeg syns den rosa oktober-måneden kan være litt belastende.
Minner meg om alt jeg hele tiden prøver å legge bak meg.
Alene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)