Blir det ikke egne fatigue-leger snart??
Når onkologer og fastleger kan så lite som de gjør om temaet, men ikke vil innrømme det og skylder på andre ting, ja - da blir det litt ensomt for ferdigbehandlede kreftpasienter. Ingen å spørre om symptomer og følelser i kroppen som kanskje er helt vanlige senskader... Vi føler at vi surver og dyrker kreften.
Da er det kun "våre egne" vi kan snakke om dette med.
Medpasienter. Vi forstår.
Jeg skal bli fatigue-spesialist.
(...fakta-ark om FATIGUE...)
22 februar 2012
16 februar 2012
Fortsatt symptomfri
...det slår meg hvor overraskende lite jeg visste om hva kreft-behandling gjør med kroppen og psyken i ettertid. Jeg har da egentlig følt meg ganske informert rundt det med brystkreft nemlig.
Men neida.
Jeg var virkelig ikke klar over at konsekvensen av å få cellegift/operasjon/stråling for å redde livet er at jeg må leve med stiv skulder, væskeansamlinger, tørre slimhinner i øye/munn, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, tidvis press/slitenhet i brystet og det å hele tiden være like lettrørt som ei nybakt bestemor.
Og jeg blogger ikke om dette om og om igjen for å ose bitterhet eller sanke sympati, men for å informere andre pasienter og pårørende samt venner og familie... Minne om at det er ikke alt som synes utenpå. Kreftfri er ikke nødvendigvis synonymt med "totally back to normal".
Det kommer og går litt dette senskade-opplegget, da....Nok om det.
Lysglimt finnes jo selvsagt!
Igår: 1 år siden siste strålebehandling. Idag: man overlevde 1-årskontrollen. Fortsatt symptomfri, som det så fjongt heter! 4 måneder til neste gang - fra og med juni blir det halvårlige kontroller.
Litt rart...
...og litt fint.
Men neida.
Jeg var virkelig ikke klar over at konsekvensen av å få cellegift/operasjon/stråling for å redde livet er at jeg må leve med stiv skulder, væskeansamlinger, tørre slimhinner i øye/munn, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, tidvis press/slitenhet i brystet og det å hele tiden være like lettrørt som ei nybakt bestemor.
Og jeg blogger ikke om dette om og om igjen for å ose bitterhet eller sanke sympati, men for å informere andre pasienter og pårørende samt venner og familie... Minne om at det er ikke alt som synes utenpå. Kreftfri er ikke nødvendigvis synonymt med "totally back to normal".
Det kommer og går litt dette senskade-opplegget, da....Nok om det.
Lysglimt finnes jo selvsagt!
Igår: 1 år siden siste strålebehandling. Idag: man overlevde 1-årskontrollen. Fortsatt symptomfri, som det så fjongt heter! 4 måneder til neste gang - fra og med juni blir det halvårlige kontroller.
Litt rart...
...og litt fint.
02 februar 2012
Flink, jeg da...
Folk spør fordi de bryr seg. Omtanke. Viser interesse. Fint.
Men hver gang får jeg en litt dårlig følelse i magen... Jeg blir skuffa selv liksom! Over hvor lang tid ting tar. Har ikke noe behov for å skynde meg heller. Men noen ganger kommer det påminnelser, stort sett på jobb egentlig...:
....jeg blir så skuffa når jeg hører meg sjøl svare...jeg får nok følelsen at andre forventer mer av meg enn det, men det er jo ikke det de mener...de bare spør..fordi de bryr seg....
Vanskelig å forklare.
Det har straks gått ett år. Og da lurer jeg innimellom på hvor lang tid det tar før jeg jobber 100%. Ikkeno stress såklart! Reflekterer... Noen ganger føler jeg meg litt survete og pinglete når jeg må tenke eller si at jeg er egentlig ganske sliten og at det svir i brystet....eller når jeg føler for å avlyse noe...eller å hele tiden gå og kjenne på en god del senskader som andre ikke ser, og å selv vite at det å ha ork til ting på fritiden ikke er det samme som å orke økt jobb-prosent.
Ingen kreftoverlevere skal behøve å forklare seg, og jeg gjør svært sjelden faktisk. Men det kommer krypende en viss følelse noen ganger...som ikke er spesielt god...
Selvskapt, egentlig...En slags dårlig samvittighet.
Også var det dette med økonomien... Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler presset økonomisk...jeg jobber for lite til å få det til å gå rundt, rett og slett...også skal jeg liksom ta det med ro og passe helsa og ikke presse meg selv...samt ha litt penger til hyggelige og givende ting...
Inte bra inte...
...men sånn går nu dagan.
Men hver gang får jeg en litt dårlig følelse i magen... Jeg blir skuffa selv liksom! Over hvor lang tid ting tar. Har ikke noe behov for å skynde meg heller. Men noen ganger kommer det påminnelser, stort sett på jobb egentlig...:
"Jobber du fullt nå eller?"
....jeg blir så skuffa når jeg hører meg sjøl svare...jeg får nok følelsen at andre forventer mer av meg enn det, men det er jo ikke det de mener...de bare spør..fordi de bryr seg....
Vanskelig å forklare.
Det har straks gått ett år. Og da lurer jeg innimellom på hvor lang tid det tar før jeg jobber 100%. Ikkeno stress såklart! Reflekterer... Noen ganger føler jeg meg litt survete og pinglete når jeg må tenke eller si at jeg er egentlig ganske sliten og at det svir i brystet....eller når jeg føler for å avlyse noe...eller å hele tiden gå og kjenne på en god del senskader som andre ikke ser, og å selv vite at det å ha ork til ting på fritiden ikke er det samme som å orke økt jobb-prosent.
Ingen kreftoverlevere skal behøve å forklare seg, og jeg gjør svært sjelden faktisk. Men det kommer krypende en viss følelse noen ganger...som ikke er spesielt god...
Selvskapt, egentlig...En slags dårlig samvittighet.
Også var det dette med økonomien... Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler presset økonomisk...jeg jobber for lite til å få det til å gå rundt, rett og slett...også skal jeg liksom ta det med ro og passe helsa og ikke presse meg selv...samt ha litt penger til hyggelige og givende ting...
Inte bra inte...
...men sånn går nu dagan.
Abonner på:
Innlegg (Atom)