Det er i mitt tilfelle en bra ting. Det betyr at jeg ikke tenker mye kreft og at det helsemessig går bra med tanke på kreften. Såvidt jeg vet....
Jeg orker ikke å være engstelig og redd for tilbakefall. Jeg hører og leser at det skjer...også med folk jeg har "kjent" via nettet i flere brystkreft-grupper... Skremmende og leit, men heldigvis er jeg av de som føl
er lite
eller ingen redsel og angst rundt dette. Jeg tenker at skjer det så
skjer det - da er det fint lite jeg kan få gjort annet enn å ta imot
behandling igjen...
Jeg er ikke spesielt flink til å leve i nuet, jeg lever alltid fremover i tid. Det har jeg gjort hele livet. Generellt sett så er det en dårlig ting, jeg lever så mye i forkant at jeg har problemer med å nyte det som skjer hver dag, samme uke eller samme måned. Til tider veldig slitsomt, jeg forbereder meg på ting som skal skje eller som KAN skje - det gir nok et unødig stress i kroppen.
Når det er sagt så finnes det noen få områder det er fint å være skrudd samme slik. Man kan se det som en evne til å raskt legge ting bak seg og gå videre. Og det har nok reddet meg vekk fra det å sitte fast for lenge i kreftopplevelsen. Så lenge jeg alltid lever "langt der fremme" så vil alt traumatisk automatisk skli raskt bakover, og det blir "glemt" selv om jeg ikke anstrenger meg en gang.
Det har vært godt...
4. november er det 2 år siden de satte siste cellegiftskuren, 17. november er det 2 år siden puppen forsvant... Vips, så fort tiden har gått..??
Tenker ikke mye på rekonstruksjon. Faktisk har jeg ikke felt mange tårer over speilbildet mitt, og det er fint! Jeg er den jeg er - ble den jeg ble. Take it or leave it, jeg får ikke gjort noe med det.
Men den dagen det er min tur til å fikses på så er jeg sikkert glad og føler litt lykkerus rundt dette. Nok et steg videre...
...og det liker jo jeg.
Videre, videre...
Jeg er ikke spesielt flink til å leve i nuet, jeg lever alltid fremover i tid. Det har jeg gjort hele livet. Generellt sett så er det en dårlig ting, jeg lever så mye i forkant at jeg har problemer med å nyte det som skjer hver dag, samme uke eller samme måned. Til tider veldig slitsomt, jeg forbereder meg på ting som skal skje eller som KAN skje - det gir nok et unødig stress i kroppen.
Når det er sagt så finnes det noen få områder det er fint å være skrudd samme slik. Man kan se det som en evne til å raskt legge ting bak seg og gå videre. Og det har nok reddet meg vekk fra det å sitte fast for lenge i kreftopplevelsen. Så lenge jeg alltid lever "langt der fremme" så vil alt traumatisk automatisk skli raskt bakover, og det blir "glemt" selv om jeg ikke anstrenger meg en gang.
Det har vært godt...
4. november er det 2 år siden de satte siste cellegiftskuren, 17. november er det 2 år siden puppen forsvant... Vips, så fort tiden har gått..??
Tenker ikke mye på rekonstruksjon. Faktisk har jeg ikke felt mange tårer over speilbildet mitt, og det er fint! Jeg er den jeg er - ble den jeg ble. Take it or leave it, jeg får ikke gjort noe med det.
Men den dagen det er min tur til å fikses på så er jeg sikkert glad og føler litt lykkerus rundt dette. Nok et steg videre...
...og det liker jo jeg.
Videre, videre...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar