100 ml to go...

Sånn. Da var det full bryst-spreng igjen.

Eller - det er jo ikke selve brystet som smerter, det drar sånn bak på ryggen! Og verker mellom skulderbladene... Rart. Tror det kanskje er fordi det er der huden merker strekket...altså etter påfyllingen igår.

Så, gårsdagen samt natt til idag var noe av det tøffeste, og jeg har ganske høy smerteterskel! Det var vondt å sitte, ligge, røre seg...for ikke så snakke om nyse, hoste eller le!...og verken Ibux eller Paracet i bøttevis hjalp noe særlig... Klart, jeg vet jo det går over, men smerte over tid er så slitsomt og tærer på humøret, man blir sår og lei seg.

Men idag går det litt bedre...

Da er 400 ml sprøytet inn i "ballongen" som nå tøyer og strekker huden klar for silikon-protesen som kommer 4-6 måneder down the road. De siste 100 ml får jeg 5.april - litt sent pga påsken.

Idag var jeg på loftet og hentet frem alle de gamle BH'ene jeg brukte før jeg fikk kreft. Morsomt å ha pakket ned protesene nå altså... Var litt spennende å prøve om jeg hadde noen BH'er som kan passe nå i denne vente-tiden. Jeg har tross alt en tennisball nå - der det siden kommer en myk, dråpeformet silikon protese.

Håper jeg skal takle vente-tiden til silikon-operasjonen bra. Mange tror nok det er masse glede og spenning nå - men foreløpig er det mye skepsis samt smerte. Det føles veldig lite som ett bryst, bare en stram klump, og med de siste 100 ml vil forskjellen på denne klumpen og det gjenværende brystet bli stor. Så, igjen blir man litt skjev, da. Som kan synes på klær osv. På dårlige dager kan jeg nok tenke meg at jeg blir lei det der..... Når man vil føle seg fin og sånn....ikke minst normal.

Det var på en måte mye lettere å takle at man var skjev fordi brystet var helt borte? Veldig merkelig... Man brukte jo mye tid på å bli vant til det, og akseptere det. Så det å nå røre ved det å få noe annet fremmed og ikke helt slik som man hadde på den siden blir igjen noe man må prosessere mentalt.

Jeg hadde jo ikke helt like bryster før kreften heller. Men det er helt utrolig hvor viktig dette har blitt nå etterpå. At det skal bli jevnt og liksom ikke synes at man har et "fake" bryst. Vet det er flere enn meg som føler det på denne måten....

...og det er jo fint. Da føler man seg litt normal.

Det er den nye normalen min dette her. Å måtte venne seg til ting som blir tvunget på meg. Å akseptere at man ikke blir som var før. Men heller bare være den man er nå - og akseptere det.

Ikke se seg tilbake.

Men nå i denne tiden her hvor kreftsåret skjæres opp igjen og kroppen får nye smerter som igjen psykisk blir linket til at man har hatt kreft, så er det ikke så lett å ikke se tilbake og kjenne smaken av bitterhet i munnen igjen. Bitterhet fordi man ble drasset gjennom kreftopplevelsen...

For all del - jeg er ikke negativ! Jeg er bare tro mot følelsene mine, det er viktig å føle hver eneste en av de. Samt å være nøktern og realistisk. Da blir nedturene mindre sjokkerende og tunge, og oppturene blir mer gledelige og satt pris på .


Idag endte jeg opp med
min rosa
favoritt-BH fra før kreften.

Når den er på
så føler jeg meg bittelitt som før.....

Tror jeg blir fornøyd.

For pårørende og pasienter

Idag lanseres en ny flott og informativ nettside for pasienter og pårørende; KREFTKAMP.

 

Her vil du finne flere pasient-historier med råd og erfaringer fra andre i samme båt som deg, linker og informasjon om det nyeste innen kreftforskning, en netthandel med aktuell lesing samt reiser og arrangmenter.

Siden drives av Eyrun Thune; hun jobber som koordinator på et kreftforskningsprosjekt og driver KREFTKAMP på fritiden.

Jeg føler meg heldig som ble spurt om å bidra med mine erfaringer med brystkreft på KREFTKAMP - mitt bidrag finner du blant mange andres under HISTORIER øverst på siden.
 

www.kreftkamp.no

Du finner også siden på Facebook.

En påminnelse....

Det er greit å føle avmakt. Eller slitenhet, apati, frustrasjon, nedstemhet...

Det er en vanlig senskade etter kreftbehandling. Det synes ikke utenpå, derfor oppleves det ofte vanskelig ovenfor pårørende, arbeidsgiver eller omgivelsene generellt. Det ender ofte med at man forklarer seg ihjel samt følelsen av at man på en måte utnytter situasjonen etter kreft...synes synd på seg selv...

Men nei - vit at det er en reell senskade! Det er lov å føle seg utmattet og oppgitt.......

Dette sier Brystkreftforeningen om temaet... :

"Fatigue er kreftrelatert tretthet og er en kronisk tilstand. Fatigue kan oppleves som trøtthet, utmattethet, kraftløshet, energiløshet, døsighet, nedstemthet, konsentrasjonsvansker, utilpasshet, kjedsomhet og mangel på motivasjon. Mange beskriver en overveldende følelse av å være utmattet som varer i kortere eller lengre tid av gangen. Ofte kommer den uten for...anledning og den lindres ikke av hvile og søvn. Selv lystbetonte oppgaver og gjøremål blir vanskelige å gjennomføre fordi man mangler motivasjon og energi. Tanken på dagligdagse, enkle oppgaver kan oppleves stressende og uoverkommelige. Svikt i hukommelsen er vanlig. Noen beskriver følsomhet for lys og lyd og spesielle lukter.

Gode råd til pasienter med fatigue:

- Tilstreb å leve et mest mulig regelmessig liv
- Prøv å planlegge dagen slik at du har tid til å hvile
- Ta heller flere små pauser i løpet av dagen enn få og lange
- Hvil etter at du har gjennomført en anstrengende aktivitet
- Planlegg dagens aktiviteter og gjør først de tingene som er viktigst for deg.
- Sett deg realistiske mål og prøv å glede deg over det du klarer
- Forsøk å få oversikt over hvilke aktiviteter som gjør deg spesielt trøtt/utmattet og begrens disse i den grad det er mulig eller spre dem utover et lengre tidsrom
- Prøv å akseptere at du ikke har energi til å gjøre alt du gjorde før
- Vurder hva som er viktig for deg at du gjør selv og hva du kan overlate til andre
- Regn med å bli trøtt etter at du har gjort en anstrengelse selv om du opplever aktiviteten i seg selv som positiv"

Kroppen husker...

Kroppen glemmer ikke så lett.

Det er veldig fint å starte med brystkrekonstruksjon som er siste fase av kreftbehandlingen, men det er noe med det...med en gang man kler av seg på overkroppen og legger seg ned på undersøkelsesbenken og ser hvitkledde personer konferere, trykke og peke på kroppen sin så er man plutselig inne den forsvarsløse lille boblen igjen.

Merker det best når det kommer til smerte-terskelen. Påfylling av saltvann hver 14de dag er veldig spennende og det er morsomt å se den utrolig store forandringen fra gang til gang. Men, det strammer og verker veldig etter hver gang også - jeg tåler det jo, men smerter gjør meg mye mer sliten nå enn før. Og, man blir rett og slett drittlei.

Jeg vil bli ferdig og gå videre.

Uansett er jeg veldig fornøyd med resultatet så langt. Nå på mandag fikk jeg min andre påfylling og er nå oppe i 300 ml. Da har jeg igjen 2 påfyllinger med 100 ml saltvann hver gang (4 uker) og så starter de 4-6 ventemånedene før huden er ferdig strukket og så byttes denne ekspander-protesen med en silikon-utgave.

Forrige påfylling var ganske drøy, jeg fikk tilbud om 120 ml istedet for de 100 planlagte slik at vi kom opp i et rundt tall. Vi skulle ta det underveis, legen fylte på sakte og sjekket med meg underveis hele veien slik at jeg kunne stoppe hvis det ble for mye spreng. Følte meg helt Pamela når jeg reiste meg og sjekket speilbildet etterpå. En henge - en Pamela. Jeg går absolutt for et brystløft på høyre side når silikonen er operert inn etter sommeren en gang, for å si det sånn.

Det vanskelige nå er hvordan komme i form til jobb igjen. Operasjonen og healing-prosessen etterpå har satt meg veldig ut av spill, jeg føler fatigue'n har kommet tilbake for fullt. Jeg er til tider ekstremt utmattet av ingenting, det er nærmest ett ork å ligge på sofaen...og enda mere ork å trekke pusten etter man har pustet ut... Jeg har nok undervurdert hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter operasjonen samtidig som det er vanskelig å tolke hva legene sier man skal/bør gjøre i tiden etterpå. Og når man er fysisk nede, så blir også psyken litt frynsete...

Jeg startet såvidt på jobb 3 uker etter operasjonen, men de hele dagene jeg nå egentlig skal jobbe 2 og 3 dager i uken blir for mye. Det føles som litt nederlag, jeg startet i ny jobb halvannen uke før og samvittigheten ovenfor arbeidsgiver føles litt svart. Det er uansett best å spille med åpne kort, jeg er nødt til å bruke tiden på helse nå.

Man har vel kanskje litt høye krav til seg selv ovenfor både familien, samboer og jobb, mye også fordi omgivelsene forventer pur glede over å få ny pupp. Det er bare det at den reisen der har litt flere utfordringer enn det folk flest vet, så det kan være like mye emosjonelle dumper i veien som det er gleder over det som skjer.

En puppe-dag av gangen, tenker jeg vi sier...