Long time, no see.
Dagene og ukene flyr. Formen er helt grei, silikonoperasjonen er 4 måneder bak meg, og komplikasjoner og andre ulumskheter har holdt seg unna. Silikonprotesen er fortsatt skjev, noe som gjør kløfta fin, men forskjellen stor.
Fysikk ganske bra, psyke litt frynsete.
Jeg ba om time hos kirurg ei god stund før jul for å konfrontere de med de merkelige resultatet i september. Det var ikke så lett å gå inn på avdelingen uanmeldt, tårefylt og frynsete - men selv uten time fikk jeg tilslutt snakke med en sykepleier som også tilslutt klarte å hoste opp ass.legen som faktisk var med på akkurat min operasjon.
Det ble snørr og tårer og fotografering og trykking og forklaring og trøsting. Kom vel kanskje ikke så mye ut av det bortsett fra at man ble hørt og fikk tømt seg, og det hjelper alltid. Ass.legen skulle diskutere bildene og "case'n" min med resten av kirurg-teamet og jeg fikk ny time i desember. Skjedde ikke så mye mer der. Etter å ha roet meg ned og fått dagene tilbake til normalen psykisk etter dette møtet, så blir jo alt røsket opp og frem igjen på ny sykehustime.
Det er som om kroppen går helt i spinn og i forsvar med en gang jeg går av bussen og trer inn på sykehusområdet.
På desember-timen ble det mer tårer og mer kverrulering på om størrelse var rett eller gal i forhold til kropp og forhånds-avtaler. Kanskje, men bare kanskje kunne de bytte til en rund protese under snu-operasjonen som skal bestilles.... Men protesen jeg har nå skal ihvertfall snus hvis den blir værende...
Nå er det et nytt år, og imorgen formiddag har jeg min siste kirurg-time før evt operasjon for å korrigere resultatet - dette blir tidligst i mars/april siden jeg må vente minimum 6 mnd etter forrige operasjon før de rører vevet mitt noe mer.
Merker jeg er anspent før timen. Jeg føler de ikke helt skjønner problematikken; det med at jeg ikke passer inn i BH'er slik jeg ser ut nå. At jeg forstatt blir skjev, slik som man blir med løsproteser etter brystfjerings-operasjonen. Kirurger, fastlege og onkolog syns resultatet er flott, og at jobben er utført nydelig. Det er ikke så lett å sitte og høre på dette når man selv daglig opplever problematikken rundt det å ha to helt forskjellige størrelser på brystet, og er nødt til å face det hver gang man ser seg i speilet.
Andre kan si det ser bra ut og at det ikke synes - det er annerledes å føle det på kroppen.
Huden min så syltynn etter bryst-/vevsfjerningen i 2010 så
det er jo rett inn på ribbeina på sida. Det er ømt og til tider
smertefullt ved berøring, og jeg håper på å få sprøytet inn litt fett
der etterhvert. Også for å lage mykere overgang mot protese-kanten.
Dette ble nevnt og planlagt da jeg tilhørte Rikshospitalet - ikke hørt
noe om dette på St.Olav. Hm.
Jammen meg mye rart en skal igjennom.
Så har uken vært preget bortgangen til kjære Anbjørg... Det blir så nært når folk man føler man kjenner gjennom media, som har frontet sykdommen så inderlig som hun har, også får kreft og går bort. Tenker mye på at hun var "triple negative" som jeg også er - denne agressive styggedommen...
Det må vel gå bra, vel.
Hvil i fred, Anbjørg...
