Kroppen husker...

Kroppen glemmer ikke så lett.

Det er veldig fint å starte med brystkrekonstruksjon som er siste fase av kreftbehandlingen, men det er noe med det...med en gang man kler av seg på overkroppen og legger seg ned på undersøkelsesbenken og ser hvitkledde personer konferere, trykke og peke på kroppen sin så er man plutselig inne den forsvarsløse lille boblen igjen.

Merker det best når det kommer til smerte-terskelen. Påfylling av saltvann hver 14de dag er veldig spennende og det er morsomt å se den utrolig store forandringen fra gang til gang. Men, det strammer og verker veldig etter hver gang også - jeg tåler det jo, men smerter gjør meg mye mer sliten nå enn før. Og, man blir rett og slett drittlei.

Jeg vil bli ferdig og gå videre.

Uansett er jeg veldig fornøyd med resultatet så langt. Nå på mandag fikk jeg min andre påfylling og er nå oppe i 300 ml. Da har jeg igjen 2 påfyllinger med 100 ml saltvann hver gang (4 uker) og så starter de 4-6 ventemånedene før huden er ferdig strukket og så byttes denne ekspander-protesen med en silikon-utgave.

Forrige påfylling var ganske drøy, jeg fikk tilbud om 120 ml istedet for de 100 planlagte slik at vi kom opp i et rundt tall. Vi skulle ta det underveis, legen fylte på sakte og sjekket med meg underveis hele veien slik at jeg kunne stoppe hvis det ble for mye spreng. Følte meg helt Pamela når jeg reiste meg og sjekket speilbildet etterpå. En henge - en Pamela. Jeg går absolutt for et brystløft på høyre side når silikonen er operert inn etter sommeren en gang, for å si det sånn.

Det vanskelige nå er hvordan komme i form til jobb igjen. Operasjonen og healing-prosessen etterpå har satt meg veldig ut av spill, jeg føler fatigue'n har kommet tilbake for fullt. Jeg er til tider ekstremt utmattet av ingenting, det er nærmest ett ork å ligge på sofaen...og enda mere ork å trekke pusten etter man har pustet ut... Jeg har nok undervurdert hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter operasjonen samtidig som det er vanskelig å tolke hva legene sier man skal/bør gjøre i tiden etterpå. Og når man er fysisk nede, så blir også psyken litt frynsete...

Jeg startet såvidt på jobb 3 uker etter operasjonen, men de hele dagene jeg nå egentlig skal jobbe 2 og 3 dager i uken blir for mye. Det føles som litt nederlag, jeg startet i ny jobb halvannen uke før og samvittigheten ovenfor arbeidsgiver føles litt svart. Det er uansett best å spille med åpne kort, jeg er nødt til å bruke tiden på helse nå.

Man har vel kanskje litt høye krav til seg selv ovenfor både familien, samboer og jobb, mye også fordi omgivelsene forventer pur glede over å få ny pupp. Det er bare det at den reisen der har litt flere utfordringer enn det folk flest vet, så det kan være like mye emosjonelle dumper i veien som det er gleder over det som skjer.

En puppe-dag av gangen, tenker jeg vi sier...