Den store skuffelsen...

Jeg vet hvor skoen trykker....hvor sorgen gjenoppstod.

Jeg skulle få en opplevelse. Opplevelsen av å forventningsfullt skli inn i narkose for så å endelig våkne opp med nytt bryst etter 3 år uten.

Men jeg ble frarøvet den opplevelen jeg har gledet meg sånn til.

Jeg fikk en skjev halv-høy hevelse på huden istedet. An liten A-cup sammen med min friske B-cup. Nå har jeg grått hver dag siden operasjonen. Det føles som om noen har bestemt over kroppen min. Akkurat sammen følelsen som da jeg fikk brystet fjernet. Det også føltes som et overgrep, at noen bestemte over meg. Nå kom alle disse følelsene opp igjen....

....jeg er veldig sliten.

Man avskyr nesten kroppen sin tilslutt. Det blir som at den delen av kroppen overses og ikke eksisterer. Fordi det ble noe rart der.

Denne uken hadde jeg kommet meg såpass at jeg orket å ta turen ned til St. Olav for å få noen til å se på det. Jeg måtte bare snakke med noen i hvitt, noen som har greie på det. En vurdering, en forklaring.

De syntes jo alt så vellykket og fint ut, arret fint grodd og størrelsen fin... Jeg ba de stå bak ryggen min og titte over skulderen min, er tross alt den retningen jeg ser resultatet. Ass.legen forstod at den kunne oppleves skjev. Og med skjev menes ---> dråpeformet bryst med all fylden til siden mot høyre.

Skrekk.

Det ble knipset, lest og vurdert. Og ikke minst trøstet. Masse trøsting.

Idag ringte assistentlegen meg tilbake. Hun sa at hun hadde konferert med kollegaer og kommet frem til at siden min operasjon er kun 14 dager siden så ønsket de ikke å evt gjøre noe/operere på nytt før etter ca 6 mnd - dette pga danningen av arrvev som er igang og at den prosesssen som pågår nå må få gå seg ferdig.

Dette pga best mulig resultat ved en evt ny operasjon.

Videre sa hun at jeg med venstre hånd kunne prøve å massere protesen/fylden nedover mot der jeg ønsket den skulle være, flere ganger om dagen - dette kunne kanskje hjelpe en evt skjev protese til å rette seg opp litt. Så skulle hun gi meg en time hos de om 4 uker og se hvordan ting er da. Jeg skulle ihvertfall slippe å gå rundt og bekymre meg for om ting ikke kunne rettes opp eller bli bedre. De måtte bare vente lenge nok før en evt rettelse - hvis det blir behov for dette.

Puh. Greit for meg alt dette - jeg har ikke hastverk. Bare trengte å høre at jeg slipper å gå sånn som nå for resten av livet. Krisemaksimereren krysser fingrene nå.

Det er MIN kropp.

Jeg er fortsatt veldig lei meg og skuffa.
Jeg fikk ingen premie etter kreften...