Det kan være mye å reflektere over til tider.
Hva gjorde kreften med meg....?
Hvem var jeg før det skjedde....?
Hvordan tok jeg det...?
Hva tenkte jeg...følte jeg?
Hvem ble jeg...?
Hva fikk jeg...?
Hva lærte jeg....?
Og, hvorfor er det så vanskelig å gå videre etter vellykket behandling...?
Jeg har ihvertfall fått 1000 nye tanker. "Du må ikke tenke så mye...!", sier medmennesker. Tankene er utenfor min styring. De kommer og går som de vil, og dukker gjerne opp i helt absurde situasjoner. De svirrer rundt i bakhodet, noen ganger farer de gjentakende frem og tilbake lengre frem i panna... Det verste er når jeg sitter og spiller av hendelser i hodet mitt...hendelser som ikke har hendt!
Worst case scenarioer med forskjellige utganger... De gir klump i magen og høy puls.
Jeg har blitt en enda verre krisemaksimerer enn det jeg var. Og det kommer av at nå har jeg opplevd å motta en kreftdiagnose, motta beskjeden om cellegift, motta beskjeden om at brystet ikke kunne reddes... Og nå går livet mitt ut på å krisemaksimere. Å forberede meg på diverse forferdelige hendelser som kan inntreffe rundt meg selv, min psyke, min kropp... Derfor disse scenarioene... Jeg ser for meg at det skjer, og føler på følelsene jeg kommer til å ha...
...men det har ikke skjedd. Og det skjer sannsynligvis ikke heller. Men dog. Det er utenfor min kontroll.
En annen ting er at jeg har måttet innrømme at i den perioden jeg hadde kreft, så nøt jeg det på en bisarr måte som en pause i livet... En pause fra det som opplevdes som vanskelig, en pause fra utfordringer jeg måtte ta og som jeg ikke orket, en pause fra å orke i det hele tatt, en pause fra det å måtte klare..... Altså livet. Kreften gav meg lov til å slippe alt jeg hadde i hendene og overgi meg til andre og skjebnen. Det var på en måte veldig deilig, det har jeg skjønt nå etterpå. Ikke at man skylder på kreften på noe vis, men inni meg kunne jeg nok kjenne på at det var godt å være "hun som hadde kreft" - det gav meg fritak fra livets gang.
"Fritak fra livet". Det høres nok rart ut for mange. Jeg vet at mange andre finner nyvunnen glede over nettopp livet. Ny livsgnist over å ikke dø av kreften...nytt syn på hvordan man ønsker å leve resten av livet. Måten man lever på, hvem man vil omgi seg med......
Men vi er jo ikke like. Jeg innrømmer at jeg syns det var godt med en pause fra livet. Jeg var ikke opptatt av døden....det at jeg hadde en sykdom som raskt får dødelige utganger... Hva sier dette om meg og livet jeg hadde før?
Ikke at jeg ønsket å dø - misforstå meg rett. Men, sett bortifra det tunge ved behandlingen, så var det en god pause for meg. Du behøver ikke å forstå det...
Enda en ting; cellegift dreper alle delelige celler i kroppen. Så i fire måneder var jeg en kvinne uten hormoner. Kanskje ser du på dette humoristisk, ser den - men for meg så var det bare fantastisk!! Ingen celler som styrte kroppen opp og ned i svingninger, humøret var stabilt på topp - kunne til og med ta meg i å føle ett ørlige pust av livsgnist! Det var rare følelser....jeg kunne sitte hjemme alene i 1-roms'n i Oslo uten hår på hodet og med ett bryst og føle bobler i magen og lykkerus. Som om jeg hadde tatt meg ett par glass vin, du kjenner følelsen! Går det an å si at man savner dette?
Ikke diagnosen og giften...men tingene jeg opplevde og følte i disse månedene...
Pausen.
Hvor er jeg nå.... Det vet jeg ikke helt. Det er straks 3 år siden jeg fikk satt siste cellegift-kursen. Jeg føler meg rastløs og tiltaksløs samtidig. Står og slurer i grusen uten jobb eller form til å søke noen jobb, uten gnist, uten stabilt ork og form...det er slettes ikke gleden over å overleve jeg føler på ihvertfall! Om jeg kunne "tatt meg sammen" og "tenkt positivt" som du nå har lyst til å be meg gjøre - så lover jeg deg at det er ikke sånn det fungerer når man har blitt drassa etter håret gjennom kreft-sølepytten.
Skulle gjerne orket og fått til. Men opplevelsen bremser fortsatt.
Minnene kom i full fart tilbake nå i rekonstruksjons-prosessen. Når man igjen ligger i sykehus-tøy på metallbenken med operasjons-sola i fleisen.....da blir man liten igjen. Sårbar og sliten...
Kroppen husker. Det gjør meg rørt absolutt hele tiden. Tårene sitter fortsatt like løst som for 3 år siden. Det er ergerlig! Man vil ikke gråte overalt, blant fremmede mennesker, i køa på Rimi, på bussen....
Men sånn er det blitt. Det er mitt nye "jeg". Og jeg aksepterer det. Man kommer aldri tilbake dit man var før kreften, og det har heller aldri vært noe mål for meg. Og, om ikke veien går rett opp og fremover enda, så kan jeg kanskje gå litt ut til siden...på små stier ut fra hovedveien....
Jeg prøver.
LIVET, gi meg litt slack...
20 oktober 2013
27 september 2013
Den store skuffelsen...
Jeg vet hvor skoen trykker....hvor sorgen gjenoppstod.
Jeg skulle få en opplevelse. Opplevelsen av å forventningsfullt skli inn i narkose for så å endelig våkne opp med nytt bryst etter 3 år uten.
Men jeg ble frarøvet den opplevelen jeg har gledet meg sånn til.
Jeg fikk en skjev halv-høy hevelse på huden istedet. An liten A-cup sammen med min friske B-cup. Nå har jeg grått hver dag siden operasjonen. Det føles som om noen har bestemt over kroppen min. Akkurat sammen følelsen som da jeg fikk brystet fjernet. Det også føltes som et overgrep, at noen bestemte over meg. Nå kom alle disse følelsene opp igjen....
....jeg er veldig sliten.
Man avskyr nesten kroppen sin tilslutt. Det blir som at den delen av kroppen overses og ikke eksisterer. Fordi det ble noe rart der.
Denne uken hadde jeg kommet meg såpass at jeg orket å ta turen ned til St. Olav for å få noen til å se på det. Jeg måtte bare snakke med noen i hvitt, noen som har greie på det. En vurdering, en forklaring.
De syntes jo alt så vellykket og fint ut, arret fint grodd og størrelsen fin... Jeg ba de stå bak ryggen min og titte over skulderen min, er tross alt den retningen jeg ser resultatet. Ass.legen forstod at den kunne oppleves skjev. Og med skjev menes ---> dråpeformet bryst med all fylden til siden mot høyre.
Skrekk.
Det ble knipset, lest og vurdert. Og ikke minst trøstet. Masse trøsting.
Idag ringte assistentlegen meg tilbake. Hun sa at hun hadde konferert med kollegaer og kommet frem til at siden min operasjon er kun 14 dager siden så ønsket de ikke å evt gjøre noe/operere på nytt før etter ca 6 mnd - dette pga danningen av arrvev som er igang og at den prosesssen som pågår nå må få gå seg ferdig.
Dette pga best mulig resultat ved en evt ny operasjon.
Videre sa hun at jeg med venstre hånd kunne prøve å massere protesen/fylden nedover mot der jeg ønsket den skulle være, flere ganger om dagen - dette kunne kanskje hjelpe en evt skjev protese til å rette seg opp litt. Så skulle hun gi meg en time hos de om 4 uker og se hvordan ting er da. Jeg skulle ihvertfall slippe å gå rundt og bekymre meg for om ting ikke kunne rettes opp eller bli bedre. De måtte bare vente lenge nok før en evt rettelse - hvis det blir behov for dette.
Puh. Greit for meg alt dette - jeg har ikke hastverk. Bare trengte å høre at jeg slipper å gå sånn som nå for resten av livet. Krisemaksimereren krysser fingrene nå.
Det er MIN kropp.
Jeg er fortsatt veldig lei meg og skuffa.
Jeg fikk ingen premie etter kreften...
Jeg skulle få en opplevelse. Opplevelsen av å forventningsfullt skli inn i narkose for så å endelig våkne opp med nytt bryst etter 3 år uten.
Men jeg ble frarøvet den opplevelen jeg har gledet meg sånn til.
Jeg fikk en skjev halv-høy hevelse på huden istedet. An liten A-cup sammen med min friske B-cup. Nå har jeg grått hver dag siden operasjonen. Det føles som om noen har bestemt over kroppen min. Akkurat sammen følelsen som da jeg fikk brystet fjernet. Det også føltes som et overgrep, at noen bestemte over meg. Nå kom alle disse følelsene opp igjen....
....jeg er veldig sliten.
Man avskyr nesten kroppen sin tilslutt. Det blir som at den delen av kroppen overses og ikke eksisterer. Fordi det ble noe rart der.
Denne uken hadde jeg kommet meg såpass at jeg orket å ta turen ned til St. Olav for å få noen til å se på det. Jeg måtte bare snakke med noen i hvitt, noen som har greie på det. En vurdering, en forklaring.
De syntes jo alt så vellykket og fint ut, arret fint grodd og størrelsen fin... Jeg ba de stå bak ryggen min og titte over skulderen min, er tross alt den retningen jeg ser resultatet. Ass.legen forstod at den kunne oppleves skjev. Og med skjev menes ---> dråpeformet bryst med all fylden til siden mot høyre.
Skrekk.
Det ble knipset, lest og vurdert. Og ikke minst trøstet. Masse trøsting.
Idag ringte assistentlegen meg tilbake. Hun sa at hun hadde konferert med kollegaer og kommet frem til at siden min operasjon er kun 14 dager siden så ønsket de ikke å evt gjøre noe/operere på nytt før etter ca 6 mnd - dette pga danningen av arrvev som er igang og at den prosesssen som pågår nå må få gå seg ferdig.
Dette pga best mulig resultat ved en evt ny operasjon.
Videre sa hun at jeg med venstre hånd kunne prøve å massere protesen/fylden nedover mot der jeg ønsket den skulle være, flere ganger om dagen - dette kunne kanskje hjelpe en evt skjev protese til å rette seg opp litt. Så skulle hun gi meg en time hos de om 4 uker og se hvordan ting er da. Jeg skulle ihvertfall slippe å gå rundt og bekymre meg for om ting ikke kunne rettes opp eller bli bedre. De måtte bare vente lenge nok før en evt rettelse - hvis det blir behov for dette.
Puh. Greit for meg alt dette - jeg har ikke hastverk. Bare trengte å høre at jeg slipper å gå sånn som nå for resten av livet. Krisemaksimereren krysser fingrene nå.
Det er MIN kropp.
Jeg er fortsatt veldig lei meg og skuffa.
Jeg fikk ingen premie etter kreften...
12 september 2013
Ferdig!!
"Are your boobs ok?" spurte enn venn på Facebook idag.
Tja. Det føles sånn?
Jeg er fortsatt litt overrasket over protese-valget til kirurgen som ble tatt underveis. Det ser ut til at han har gått for en størrelse mindre enn han målte opp til på siste kontroll før sommeren. Ikke at dette nødvendigvis er feil, men førsteinntrykket er utrolig nok at denne er litt for liten?? Jeg som tenkte jeg måtte våkne opp og vente noen uker til hevelsen gikk ned for å se at det nye ikke ble for stort i forhold til det gamle...nå håper jeg for guds skyld at det ikke er noen hevelse i det hele tatt. Da blir forskjellen jammen stor. Eller, stor og stor....alt er relativt - mulig det blir smashing i BH!
Time will show.
Fasongen er ihvertfall kjempefint, og silikonen er såååå myk! Sikkert skjedd mye på silikon-fronten de siste årene også. Det er ikke mulig å kjenne forskjell, syns jeg. En annen ting er at det er HELT FANTASTISK å få vekk Pamela-ekspanderen. Har ikke vært plaget mye med den altså, den har blitt myk og har ikke vært vond og stram etter siste påfylling var over. Men, den var nå en gang litt i veien der den stod fastspent midt på kroppen og var det første man ser av meg når jeg kom rundt ett hjørne liksom. Nå som den er borte kjennes venstresiden av overkroppen veldig lett og "hul" og det er så digg å trekke pusten! Det går så lett og greit... Før presset ekspanderen en del innover mot innvollene når jeg hostet, gjespet og pustet - det er en lettelse at den er vekk.
Ingen smerter enda! Ikke tatt smertestillende etter operasjonen igår. Den tok 45 minutter pluss forberedelser og avslutning. Jeg ble vekket av narkosen direkte etterpå og da var kl ca 0930. Fort gjort! Man må ligge på overvåkningen minst 2 timer etterpå for sikkerhets skyld. Gode dorme-timer å ligge der og flyte på morfin-rus......mmm......
Jeg ble hentet av samboeren min litt over kl 15, da følte jeg meg litt tung i hodet og småkvalm. Kjøreturen hjem gjorde det ikke akkurat bedre - men etter litt mat og drikke samt litt hvile ble formen god igjen.
Sykehuset ringer meg idag kl 12 for å høre hvordan det går, betryggende og greit.
Men det er en liten ting..
Tja. Det føles sånn?
Jeg er fortsatt litt overrasket over protese-valget til kirurgen som ble tatt underveis. Det ser ut til at han har gått for en størrelse mindre enn han målte opp til på siste kontroll før sommeren. Ikke at dette nødvendigvis er feil, men førsteinntrykket er utrolig nok at denne er litt for liten?? Jeg som tenkte jeg måtte våkne opp og vente noen uker til hevelsen gikk ned for å se at det nye ikke ble for stort i forhold til det gamle...nå håper jeg for guds skyld at det ikke er noen hevelse i det hele tatt. Da blir forskjellen jammen stor. Eller, stor og stor....alt er relativt - mulig det blir smashing i BH!
Time will show.
Fasongen er ihvertfall kjempefint, og silikonen er såååå myk! Sikkert skjedd mye på silikon-fronten de siste årene også. Det er ikke mulig å kjenne forskjell, syns jeg. En annen ting er at det er HELT FANTASTISK å få vekk Pamela-ekspanderen. Har ikke vært plaget mye med den altså, den har blitt myk og har ikke vært vond og stram etter siste påfylling var over. Men, den var nå en gang litt i veien der den stod fastspent midt på kroppen og var det første man ser av meg når jeg kom rundt ett hjørne liksom. Nå som den er borte kjennes venstresiden av overkroppen veldig lett og "hul" og det er så digg å trekke pusten! Det går så lett og greit... Før presset ekspanderen en del innover mot innvollene når jeg hostet, gjespet og pustet - det er en lettelse at den er vekk.
Ingen smerter enda! Ikke tatt smertestillende etter operasjonen igår. Den tok 45 minutter pluss forberedelser og avslutning. Jeg ble vekket av narkosen direkte etterpå og da var kl ca 0930. Fort gjort! Man må ligge på overvåkningen minst 2 timer etterpå for sikkerhets skyld. Gode dorme-timer å ligge der og flyte på morfin-rus......mmm......
Jeg ble hentet av samboeren min litt over kl 15, da følte jeg meg litt tung i hodet og småkvalm. Kjøreturen hjem gjorde det ikke akkurat bedre - men etter litt mat og drikke samt litt hvile ble formen god igjen.
Sykehuset ringer meg idag kl 12 for å høre hvordan det går, betryggende og greit.
Men det er en liten ting..
08 september 2013
Onsdag = narkosedag
På onsdag skjer det.
Inn og ut av narkose-land igjen. Sovner med en "Pamela" - våkner med dråpeformet silikon.
Det er dette steget i prosessen jeg har gruet meg aller mest til! Nest etter det å fjerne brystet samt å starte på cellegift, da...
Vanskelig å forklare, men angsten for å bli misfornøyd med resultatet er så utrolig mye større enn gleden over å få ny pupp. Det å gå med innlegg i BH'en har liksom hengt ved meg i 3 år som noe kreftbefengt. Jeg er så redd for å få et nytt bryst som er såpass annerledes enn det andre at jeg fortsatt er nødt til å bruke innlegg...det vil føles som jeg da aldri blir ferdig.......!! Med sykdommen. Da blir jeg deprimert...og enda mer bitter og sinna på sykdommen.
To pupper er jo såklart aldri prikk like; det var de ikke før, og de blir ikke det nå. Målet er få de "like i BH", som sykehuset kaller det. Og det kan jeg leve med.
Bare ikke falsk-puppen.
Det er sånn at den siste gjenlevende originalpuppen også skal gjennom en makeover etterhvert, og forhåpentligvis før jul. Den får seg ett løft for å ligne silikonpuppen. Man kan også ta fett fra magen og sprøyte inn i gamlepuppen om det trengs. Artig.
Hm.
Det blir rart å våkne etter narkose på onsdag.......
Inn og ut av narkose-land igjen. Sovner med en "Pamela" - våkner med dråpeformet silikon.
Det er dette steget i prosessen jeg har gruet meg aller mest til! Nest etter det å fjerne brystet samt å starte på cellegift, da...
Vanskelig å forklare, men angsten for å bli misfornøyd med resultatet er så utrolig mye større enn gleden over å få ny pupp. Det å gå med innlegg i BH'en har liksom hengt ved meg i 3 år som noe kreftbefengt. Jeg er så redd for å få et nytt bryst som er såpass annerledes enn det andre at jeg fortsatt er nødt til å bruke innlegg...det vil føles som jeg da aldri blir ferdig.......!! Med sykdommen. Da blir jeg deprimert...og enda mer bitter og sinna på sykdommen.
To pupper er jo såklart aldri prikk like; det var de ikke før, og de blir ikke det nå. Målet er få de "like i BH", som sykehuset kaller det. Og det kan jeg leve med.
Bare ikke falsk-puppen.
Det er sånn at den siste gjenlevende originalpuppen også skal gjennom en makeover etterhvert, og forhåpentligvis før jul. Den får seg ett løft for å ligne silikonpuppen. Man kan også ta fett fra magen og sprøyte inn i gamlepuppen om det trengs. Artig.
Hm.
Det blir rart å våkne etter narkose på onsdag.......
20 juli 2013
silikon!!
Endelig ett skritt videre!!
Idag kom brevet jeg har ventet på fra St.Olav; 11. september skal ekspanderen som da har strukket huden min i 5 mnd byttes ut med en myk, dråpeformet silikonprotese. Spennende!
Snart 3 år nå siden original-puppen forsvant.
Jeg vet folk syns dette virker lenge å vente. Men, det er egentlig ikke det.
Man får som regel ikke time hos plastikkkirurg for vurdering før det har gått ca ett år etter brystfjerning. Dette fordi det tar tid å komme seg både etter cellegift, operasjon og stråling. Mentalt som fysisk.
Jeg hadde min første rekonstruksjons-time i januar 2012. Da fant jeg ut i samråd med kirurgen at jeg mentalt ikke var klar - det var vanskelig for meg å bestemme meg for metode, jeg ble sliten, hodet mitt gikk bare rundt, hadde mer enn nok med å finne tilbake til livet som ble satt på pause før kreftdiagnosen. Psyken hadde fått mange sår. I mai samme år var jeg mer klar og jeg bestilte ny time og bestemte meg for ekspander-løsning. 8 mnd senere lå jeg på operasjonsbordet og fikk min ekspander.
Ventetiden regnes jo fra den dagen man er hos plastikkkirurgen. Så det å vente bare 8 mnd på nytt bryst var liksom INGENTING, syns jeg.
Nå er jeg ihvertfall WOOP-WOOP!-klar for neste steg i prosessen - ett skritt nærmere behandlingsslutt
....er jeg riktig heldig så får jeg justert det andre brystet samt brystvorte på det nye brystet også før jul
Fortsatt riktig god sommer!
Idag kom brevet jeg har ventet på fra St.Olav; 11. september skal ekspanderen som da har strukket huden min i 5 mnd byttes ut med en myk, dråpeformet silikonprotese. Spennende!
Snart 3 år nå siden original-puppen forsvant.
Jeg vet folk syns dette virker lenge å vente. Men, det er egentlig ikke det.
Man får som regel ikke time hos plastikkkirurg for vurdering før det har gått ca ett år etter brystfjerning. Dette fordi det tar tid å komme seg både etter cellegift, operasjon og stråling. Mentalt som fysisk.
Jeg hadde min første rekonstruksjons-time i januar 2012. Da fant jeg ut i samråd med kirurgen at jeg mentalt ikke var klar - det var vanskelig for meg å bestemme meg for metode, jeg ble sliten, hodet mitt gikk bare rundt, hadde mer enn nok med å finne tilbake til livet som ble satt på pause før kreftdiagnosen. Psyken hadde fått mange sår. I mai samme år var jeg mer klar og jeg bestilte ny time og bestemte meg for ekspander-løsning. 8 mnd senere lå jeg på operasjonsbordet og fikk min ekspander.
Ventetiden regnes jo fra den dagen man er hos plastikkkirurgen. Så det å vente bare 8 mnd på nytt bryst var liksom INGENTING, syns jeg.
Nå er jeg ihvertfall WOOP-WOOP!-klar for neste steg i prosessen - ett skritt nærmere behandlingsslutt
....er jeg riktig heldig så får jeg justert det andre brystet samt brystvorte på det nye brystet også før jul
Fortsatt riktig god sommer!
24 juni 2013
Plastic fantastic
Plutselig 3 år siden styggedom-oppdagelsen.
Jeg var på kreftkontroll på fredag - alt så bra ut, ifølge onkologen. Blodprøver fine og normale. Jeg hadde ikke noe særlig spørsmål denne gangen - vi pratet uansett i 20 min om løst og fast.
En varm og dyktig onkolog.
Idag har jeg vært på kontroll hos plastikk-kirurgen på St.Olav; altså kontroll etter ferdig påfylt ekspanderprotese (500ml) i april. Huden har strukket seg og løsnet skikkelig rundt ekspanderen og det er mye mykere enn den bowlingkula den var rett etter siste påfylling.
Så, huden takler dette veldig bra til tross for 25 strålebehandlinger.
Kirurgen tok litt mål av den gjenværende puppen for å finne bredde og strørrelse, også fikk jeg bestemme selv om jeg ville ha en rund Pamela-protese med mye fylde oppe eller en dråpe-formet en som er mer naturlig formet. Jeg vil definitivt ha det siste, selv om samboeren selvsagt vil ha det første. Kirurgen og jeg ble enig om ca 440 ml, men han bestiller opp 3 forskjellige også bestemmer de seg under operasjonen; hva som vil se best ut i forhold til det gjenværende brystet.
I Trondheim må man vente 4-6 mnd etter påfylling før man blir operert og får silikon-protese, på arket mitt skrev han nå september - det er sutan ikke lenge til!!!! :))) Justering av den andre puppen vil bli gjort først da resultatet av den nye er fint og ferdig. Jeg skal nok sprøyte inn litt fett fra magen på siden av brystet, har ikke nok. Mulig de må bruke dette til brystvorte også, sa han. Jeg har for lite å ta av der oppe.
Jaja, da føler jeg meg letta over en god time med dr Mexico, og jeg er VELDIG klar for neste skritt nå.....!!
Jeg var på kreftkontroll på fredag - alt så bra ut, ifølge onkologen. Blodprøver fine og normale. Jeg hadde ikke noe særlig spørsmål denne gangen - vi pratet uansett i 20 min om løst og fast.
En varm og dyktig onkolog.
Idag har jeg vært på kontroll hos plastikk-kirurgen på St.Olav; altså kontroll etter ferdig påfylt ekspanderprotese (500ml) i april. Huden har strukket seg og løsnet skikkelig rundt ekspanderen og det er mye mykere enn den bowlingkula den var rett etter siste påfylling.
Så, huden takler dette veldig bra til tross for 25 strålebehandlinger.
Kirurgen tok litt mål av den gjenværende puppen for å finne bredde og strørrelse, også fikk jeg bestemme selv om jeg ville ha en rund Pamela-protese med mye fylde oppe eller en dråpe-formet en som er mer naturlig formet. Jeg vil definitivt ha det siste, selv om samboeren selvsagt vil ha det første. Kirurgen og jeg ble enig om ca 440 ml, men han bestiller opp 3 forskjellige også bestemmer de seg under operasjonen; hva som vil se best ut i forhold til det gjenværende brystet.
I Trondheim må man vente 4-6 mnd etter påfylling før man blir operert og får silikon-protese, på arket mitt skrev han nå september - det er sutan ikke lenge til!!!! :))) Justering av den andre puppen vil bli gjort først da resultatet av den nye er fint og ferdig. Jeg skal nok sprøyte inn litt fett fra magen på siden av brystet, har ikke nok. Mulig de må bruke dette til brystvorte også, sa han. Jeg har for lite å ta av der oppe.
Jaja, da føler jeg meg letta over en god time med dr Mexico, og jeg er VELDIG klar for neste skritt nå.....!!
02 april 2013
Diagnosen...
Onkologen satte mer ord på det enn jeg hadde tenkt.
"Du har jo en kreft-diagnose", sa han.
Slik har jeg kanskje ikke tenkt på det. Selv om jeg vet at det går 10 år før man blir erklært "kreft-frisk", og jeg nå "bare" er "symptom-fri", så går jeg ikke rundt og kjenner på at jeg har en diagnose fortsatt.
Jeg spurte litt ekstra på den faste "hver-tredje-måned"-kontrollen i mars. Følte for å høre mer om min egen sykdom og forløpet den gangen. Virker som om mange vet hva slags brystkreft de har hatt og hvilken grad osv og hvorfor den oppstod, så det ville jeg også vite.
Onkologen sa at min kreft var "melke-kanal-kreft". Og den er ikke arvelig. Eller, jeg har ihvertfall ikke arvet den. Cellene i melkekanalen bestemte seg for å bli kreftceller og slik startet baluba'n. Grad 3 bestemmer alvorligheten og den var av farligste sort. Fra før vet jeg at jeg er "trippel negativ". Denne varianten finnes det ingen egen behandling for enda, derfor fikk jeg standard kreft-behandling slik som de andre får. De har ikke annet å gi. Men det forskes fortløpende på dette, og på sikt vil det nok komme, mente mannen. Han følger meg opp sammen med andre i ett eget register.
Hadde ikke behandlingen jeg fikk virket på meg, så finnes det altså ikke noe annet. Det var eneste kortet i lege-hendene, så det at svulstene hadde "full retrett" var flaks.
Og på sin plass.
Vi snakket ellers litt om vondter og slitenhet som kommer og går. Tilbakemeldingen var flere ganger i løpet av timen at "Ganske vanlig. Du må huske, du har jo en kreftdiagnose, det er derfor vi følger deg opp - og spesielt tett pga din agressive kreft-type". Jasså...
Kanskje likesågreit at man ikke får vite absolutt alt helt fra starten av. Kreft-ordet er så alvorlig i seg selv - uansett hvilken variant og grad man måtte være utplukket til å motta. At man i tillegg har en hissig og litt vanskelig variant er ikke akkurat det man vil høre da...
Så. Jeg har en kreft-diagnose. Fortsatt.
Men prøvene mine var fine - jeg fikk også vite litt om dette. Syns det er så rart at man bare skal se på få blodprøveresultat samt bli trykket litt løst på her og der på disse timene. Og har man ikke noen spørsmål selv så kan det hele være over på 7-8 minutter. Og da skal man føle seg trygg og frisk etterpå.
Han forklarte meg at de stort sett så på om leveren min hadde det bra eller ikke. Hvis den ikke hadde det bra, måtte de undersøke nærmere hvorfor. Videre ser de på noe de kaller kreftmarkører, sammenligner fra da jeg var syk. Sammen med disse prøvene, samt erfaring fra andres sykdom og prøver og det å lytte til om jeg har noen vondt'er noe sted så bestemmes det om jeg skal undersøkes videre. Terskelen for MR og CT er veldig lav hvis jeg kommer på kontroll og sier at jeg har hatt vondt i låret en 14dagers tid og jeg ikke har trent eller stått på ski, som han sa. Da sjekkes skjellettet mitt spesielt samt resten av kroppen min grundig for å finne årsaken.
Alvoret synker jo inn. Jeg må passe på kroppen min mye mer enn før nå. Det er ekstra viktig å kjenne etter, men man kan ikke bli helt fanatisk. Lettere sagt enn gjort.
Men jeg klarer meg fint.
Nå på fredag får jeg min forsinkede siste påfylling av "hud-ballongen" på brystet, og jeg har forte-tablettene klar! Så blir det kontroll av dette om ca 2 mnd. I juni har jeg neste kreft-kontroll, da skal jeg egentlig ha den årlige mammografien også, men dette utsettes til høsten pga at jeg har startet på bryst-rekonstruksjonen.
Over og ut!
I løpet av året blir jeg boobalicious.
"Du har jo en kreft-diagnose", sa han.
Slik har jeg kanskje ikke tenkt på det. Selv om jeg vet at det går 10 år før man blir erklært "kreft-frisk", og jeg nå "bare" er "symptom-fri", så går jeg ikke rundt og kjenner på at jeg har en diagnose fortsatt.
Jeg spurte litt ekstra på den faste "hver-tredje-måned"-kontrollen i mars. Følte for å høre mer om min egen sykdom og forløpet den gangen. Virker som om mange vet hva slags brystkreft de har hatt og hvilken grad osv og hvorfor den oppstod, så det ville jeg også vite.
Onkologen sa at min kreft var "melke-kanal-kreft". Og den er ikke arvelig. Eller, jeg har ihvertfall ikke arvet den. Cellene i melkekanalen bestemte seg for å bli kreftceller og slik startet baluba'n. Grad 3 bestemmer alvorligheten og den var av farligste sort. Fra før vet jeg at jeg er "trippel negativ". Denne varianten finnes det ingen egen behandling for enda, derfor fikk jeg standard kreft-behandling slik som de andre får. De har ikke annet å gi. Men det forskes fortløpende på dette, og på sikt vil det nok komme, mente mannen. Han følger meg opp sammen med andre i ett eget register.
Hadde ikke behandlingen jeg fikk virket på meg, så finnes det altså ikke noe annet. Det var eneste kortet i lege-hendene, så det at svulstene hadde "full retrett" var flaks.
Og på sin plass.
Vi snakket ellers litt om vondter og slitenhet som kommer og går. Tilbakemeldingen var flere ganger i løpet av timen at "Ganske vanlig. Du må huske, du har jo en kreftdiagnose, det er derfor vi følger deg opp - og spesielt tett pga din agressive kreft-type". Jasså...
Kanskje likesågreit at man ikke får vite absolutt alt helt fra starten av. Kreft-ordet er så alvorlig i seg selv - uansett hvilken variant og grad man måtte være utplukket til å motta. At man i tillegg har en hissig og litt vanskelig variant er ikke akkurat det man vil høre da...
Så. Jeg har en kreft-diagnose. Fortsatt.
Men prøvene mine var fine - jeg fikk også vite litt om dette. Syns det er så rart at man bare skal se på få blodprøveresultat samt bli trykket litt løst på her og der på disse timene. Og har man ikke noen spørsmål selv så kan det hele være over på 7-8 minutter. Og da skal man føle seg trygg og frisk etterpå.
Han forklarte meg at de stort sett så på om leveren min hadde det bra eller ikke. Hvis den ikke hadde det bra, måtte de undersøke nærmere hvorfor. Videre ser de på noe de kaller kreftmarkører, sammenligner fra da jeg var syk. Sammen med disse prøvene, samt erfaring fra andres sykdom og prøver og det å lytte til om jeg har noen vondt'er noe sted så bestemmes det om jeg skal undersøkes videre. Terskelen for MR og CT er veldig lav hvis jeg kommer på kontroll og sier at jeg har hatt vondt i låret en 14dagers tid og jeg ikke har trent eller stått på ski, som han sa. Da sjekkes skjellettet mitt spesielt samt resten av kroppen min grundig for å finne årsaken.
Alvoret synker jo inn. Jeg må passe på kroppen min mye mer enn før nå. Det er ekstra viktig å kjenne etter, men man kan ikke bli helt fanatisk. Lettere sagt enn gjort.
Men jeg klarer meg fint.
Nå på fredag får jeg min forsinkede siste påfylling av "hud-ballongen" på brystet, og jeg har forte-tablettene klar! Så blir det kontroll av dette om ca 2 mnd. I juni har jeg neste kreft-kontroll, da skal jeg egentlig ha den årlige mammografien også, men dette utsettes til høsten pga at jeg har startet på bryst-rekonstruksjonen.
Over og ut!
I løpet av året blir jeg boobalicious.
12 mars 2013
100 ml to go...
Sånn. Da var det full bryst-spreng igjen.
Eller - det er jo ikke selve brystet som smerter, det drar sånn bak på ryggen! Og verker mellom skulderbladene... Rart. Tror det kanskje er fordi det er der huden merker strekket...altså etter påfyllingen igår.
Så, gårsdagen samt natt til idag var noe av det tøffeste, og jeg har ganske høy smerteterskel! Det var vondt å sitte, ligge, røre seg...for ikke så snakke om nyse, hoste eller le!...og verken Ibux eller Paracet i bøttevis hjalp noe særlig... Klart, jeg vet jo det går over, men smerte over tid er så slitsomt og tærer på humøret, man blir sår og lei seg.
Men idag går det litt bedre...
Da er 400 ml sprøytet inn i "ballongen" som nå tøyer og strekker huden klar for silikon-protesen som kommer 4-6 måneder down the road. De siste 100 ml får jeg 5.april - litt sent pga påsken.
Idag var jeg på loftet og hentet frem alle de gamle BH'ene jeg brukte før jeg fikk kreft. Morsomt å ha pakket ned protesene nå altså... Var litt spennende å prøve om jeg hadde noen BH'er som kan passe nå i denne vente-tiden. Jeg har tross alt en tennisball nå - der det siden kommer en myk, dråpeformet silikon protese.
Håper jeg skal takle vente-tiden til silikon-operasjonen bra. Mange tror nok det er masse glede og spenning nå - men foreløpig er det mye skepsis samt smerte. Det føles veldig lite som ett bryst, bare en stram klump, og med de siste 100 ml vil forskjellen på denne klumpen og det gjenværende brystet bli stor. Så, igjen blir man litt skjev, da. Som kan synes på klær osv. På dårlige dager kan jeg nok tenke meg at jeg blir lei det der..... Når man vil føle seg fin og sånn....ikke minst normal.
Det var på en måte mye lettere å takle at man var skjev fordi brystet var helt borte? Veldig merkelig... Man brukte jo mye tid på å bli vant til det, og akseptere det. Så det å nå røre ved det å få noe annet fremmed og ikke helt slik som man hadde på den siden blir igjen noe man må prosessere mentalt.
Jeg hadde jo ikke helt like bryster før kreften heller. Men det er helt utrolig hvor viktig dette har blitt nå etterpå. At det skal bli jevnt og liksom ikke synes at man har et "fake" bryst. Vet det er flere enn meg som føler det på denne måten....
...og det er jo fint. Da føler man seg litt normal.
Det er den nye normalen min dette her. Å måtte venne seg til ting som blir tvunget på meg. Å akseptere at man ikke blir som var før. Men heller bare være den man er nå - og akseptere det.
Ikke se seg tilbake.
Men nå i denne tiden her hvor kreftsåret skjæres opp igjen og kroppen får nye smerter som igjen psykisk blir linket til at man har hatt kreft, så er det ikke så lett å ikke se tilbake og kjenne smaken av bitterhet i munnen igjen. Bitterhet fordi man ble drasset gjennom kreftopplevelsen...
For all del - jeg er ikke negativ! Jeg er bare tro mot følelsene mine, det er viktig å føle hver eneste en av de. Samt å være nøktern og realistisk. Da blir nedturene mindre sjokkerende og tunge, og oppturene blir mer gledelige og satt pris på .
Idag endte jeg opp med
min rosa
favoritt-BH fra før kreften.
Når den er på
så føler jeg meg bittelitt som før.....
Tror jeg blir fornøyd.
Eller - det er jo ikke selve brystet som smerter, det drar sånn bak på ryggen! Og verker mellom skulderbladene... Rart. Tror det kanskje er fordi det er der huden merker strekket...altså etter påfyllingen igår.
Så, gårsdagen samt natt til idag var noe av det tøffeste, og jeg har ganske høy smerteterskel! Det var vondt å sitte, ligge, røre seg...for ikke så snakke om nyse, hoste eller le!...og verken Ibux eller Paracet i bøttevis hjalp noe særlig... Klart, jeg vet jo det går over, men smerte over tid er så slitsomt og tærer på humøret, man blir sår og lei seg.
Men idag går det litt bedre...
Da er 400 ml sprøytet inn i "ballongen" som nå tøyer og strekker huden klar for silikon-protesen som kommer 4-6 måneder down the road. De siste 100 ml får jeg 5.april - litt sent pga påsken.
Idag var jeg på loftet og hentet frem alle de gamle BH'ene jeg brukte før jeg fikk kreft. Morsomt å ha pakket ned protesene nå altså... Var litt spennende å prøve om jeg hadde noen BH'er som kan passe nå i denne vente-tiden. Jeg har tross alt en tennisball nå - der det siden kommer en myk, dråpeformet silikon protese.
Håper jeg skal takle vente-tiden til silikon-operasjonen bra. Mange tror nok det er masse glede og spenning nå - men foreløpig er det mye skepsis samt smerte. Det føles veldig lite som ett bryst, bare en stram klump, og med de siste 100 ml vil forskjellen på denne klumpen og det gjenværende brystet bli stor. Så, igjen blir man litt skjev, da. Som kan synes på klær osv. På dårlige dager kan jeg nok tenke meg at jeg blir lei det der..... Når man vil føle seg fin og sånn....ikke minst normal.
Det var på en måte mye lettere å takle at man var skjev fordi brystet var helt borte? Veldig merkelig... Man brukte jo mye tid på å bli vant til det, og akseptere det. Så det å nå røre ved det å få noe annet fremmed og ikke helt slik som man hadde på den siden blir igjen noe man må prosessere mentalt.
Jeg hadde jo ikke helt like bryster før kreften heller. Men det er helt utrolig hvor viktig dette har blitt nå etterpå. At det skal bli jevnt og liksom ikke synes at man har et "fake" bryst. Vet det er flere enn meg som føler det på denne måten....
...og det er jo fint. Da føler man seg litt normal.
Det er den nye normalen min dette her. Å måtte venne seg til ting som blir tvunget på meg. Å akseptere at man ikke blir som var før. Men heller bare være den man er nå - og akseptere det.
Ikke se seg tilbake.
Men nå i denne tiden her hvor kreftsåret skjæres opp igjen og kroppen får nye smerter som igjen psykisk blir linket til at man har hatt kreft, så er det ikke så lett å ikke se tilbake og kjenne smaken av bitterhet i munnen igjen. Bitterhet fordi man ble drasset gjennom kreftopplevelsen...
For all del - jeg er ikke negativ! Jeg er bare tro mot følelsene mine, det er viktig å føle hver eneste en av de. Samt å være nøktern og realistisk. Da blir nedturene mindre sjokkerende og tunge, og oppturene blir mer gledelige og satt pris på .
Idag endte jeg opp med
min rosa
favoritt-BH fra før kreften.
Når den er på
så føler jeg meg bittelitt som før.....
Tror jeg blir fornøyd.
08 mars 2013
For pårørende og pasienter
Idag lanseres en ny flott og informativ nettside for pasienter og pårørende; KREFTKAMP.
Her vil du finne flere pasient-historier med råd og erfaringer fra andre i samme båt som deg, linker og informasjon om det nyeste innen kreftforskning, en netthandel med aktuell lesing samt reiser og arrangmenter.
Siden drives av Eyrun Thune; hun jobber som koordinator på et kreftforskningsprosjekt og driver KREFTKAMP på fritiden.
Jeg føler meg heldig som ble spurt om å bidra med mine erfaringer med brystkreft på KREFTKAMP - mitt bidrag finner du blant mange andres under HISTORIER øverst på siden.
www.kreftkamp.noSiden drives av Eyrun Thune; hun jobber som koordinator på et kreftforskningsprosjekt og driver KREFTKAMP på fritiden.
Jeg føler meg heldig som ble spurt om å bidra med mine erfaringer med brystkreft på KREFTKAMP - mitt bidrag finner du blant mange andres under HISTORIER øverst på siden.
Du finner også siden på Facebook.
06 mars 2013
En påminnelse....
Det er greit å føle avmakt. Eller slitenhet, apati, frustrasjon, nedstemhet...
Det er en vanlig senskade etter kreftbehandling. Det synes ikke utenpå, derfor oppleves det ofte vanskelig ovenfor pårørende, arbeidsgiver eller omgivelsene generellt. Det ender ofte med at man forklarer seg ihjel samt følelsen av at man på en måte utnytter situasjonen etter kreft...synes synd på seg selv...
Men nei - vit at det er en reell senskade! Det er lov å føle seg utmattet og oppgitt.......
Dette sier Brystkreftforeningen om temaet... :
Det er en vanlig senskade etter kreftbehandling. Det synes ikke utenpå, derfor oppleves det ofte vanskelig ovenfor pårørende, arbeidsgiver eller omgivelsene generellt. Det ender ofte med at man forklarer seg ihjel samt følelsen av at man på en måte utnytter situasjonen etter kreft...synes synd på seg selv...
Men nei - vit at det er en reell senskade! Det er lov å føle seg utmattet og oppgitt.......
Dette sier Brystkreftforeningen om temaet... :
"Fatigue er kreftrelatert tretthet og er en kronisk tilstand. Fatigue kan oppleves som trøtthet, utmattethet, kraftløshet, energiløshet, døsighet, nedstemthet, konsentrasjonsvansker, utilpasshet, kjedsomhet og mangel på motivasjon. Mange beskriver en overveldende følelse av å være utmattet som varer i kortere eller lengre tid av gangen. Ofte kommer den uten for...anledning og den lindres ikke av hvile og søvn. Selv lystbetonte oppgaver og gjøremål blir vanskelige å gjennomføre fordi man mangler motivasjon og energi. Tanken på dagligdagse, enkle oppgaver kan oppleves stressende og uoverkommelige. Svikt i hukommelsen er vanlig. Noen beskriver følsomhet for lys og lyd og spesielle lukter.
Gode råd til pasienter med fatigue:
- Tilstreb å leve et mest mulig regelmessig liv
- Prøv å planlegge dagen slik at du har tid til å hvile
- Ta heller flere små pauser i løpet av dagen enn få og lange
- Hvil etter at du har gjennomført en anstrengende aktivitet
- Planlegg dagens aktiviteter og gjør først de tingene som er viktigst for deg.
- Sett deg realistiske mål og prøv å glede deg over det du klarer
- Forsøk å få oversikt over hvilke aktiviteter som gjør deg spesielt trøtt/utmattet og begrens disse i den grad det er mulig eller spre dem utover et lengre tidsrom
- Prøv å akseptere at du ikke har energi til å gjøre alt du gjorde før
- Vurder hva som er viktig for deg at du gjør selv og hva du kan overlate til andre
- Regn med å bli trøtt etter at du har gjort en anstrengelse selv om du opplever aktiviteten i seg selv som positiv"
Gode råd til pasienter med fatigue:
- Tilstreb å leve et mest mulig regelmessig liv
- Prøv å planlegge dagen slik at du har tid til å hvile
- Ta heller flere små pauser i løpet av dagen enn få og lange
- Hvil etter at du har gjennomført en anstrengende aktivitet
- Planlegg dagens aktiviteter og gjør først de tingene som er viktigst for deg.
- Sett deg realistiske mål og prøv å glede deg over det du klarer
- Forsøk å få oversikt over hvilke aktiviteter som gjør deg spesielt trøtt/utmattet og begrens disse i den grad det er mulig eller spre dem utover et lengre tidsrom
- Prøv å akseptere at du ikke har energi til å gjøre alt du gjorde før
- Vurder hva som er viktig for deg at du gjør selv og hva du kan overlate til andre
- Regn med å bli trøtt etter at du har gjort en anstrengelse selv om du opplever aktiviteten i seg selv som positiv"
01 mars 2013
Kroppen husker...
Kroppen glemmer ikke så lett.
Det er veldig fint å starte med brystkrekonstruksjon som er siste fase av kreftbehandlingen, men det er noe med det...med en gang man kler av seg på overkroppen og legger seg ned på undersøkelsesbenken og ser hvitkledde personer konferere, trykke og peke på kroppen sin så er man plutselig inne den forsvarsløse lille boblen igjen.
Merker det best når det kommer til smerte-terskelen. Påfylling av saltvann hver 14de dag er veldig spennende og det er morsomt å se den utrolig store forandringen fra gang til gang. Men, det strammer og verker veldig etter hver gang også - jeg tåler det jo, men smerter gjør meg mye mer sliten nå enn før. Og, man blir rett og slett drittlei.
Jeg vil bli ferdig og gå videre.
Uansett er jeg veldig fornøyd med resultatet så langt. Nå på mandag fikk jeg min andre påfylling og er nå oppe i 300 ml. Da har jeg igjen 2 påfyllinger med 100 ml saltvann hver gang (4 uker) og så starter de 4-6 ventemånedene før huden er ferdig strukket og så byttes denne ekspander-protesen med en silikon-utgave.
Forrige påfylling var ganske drøy, jeg fikk tilbud om 120 ml istedet for de 100 planlagte slik at vi kom opp i et rundt tall. Vi skulle ta det underveis, legen fylte på sakte og sjekket med meg underveis hele veien slik at jeg kunne stoppe hvis det ble for mye spreng. Følte meg helt Pamela når jeg reiste meg og sjekket speilbildet etterpå. En henge - en Pamela. Jeg går absolutt for et brystløft på høyre side når silikonen er operert inn etter sommeren en gang, for å si det sånn.
Det vanskelige nå er hvordan komme i form til jobb igjen. Operasjonen og healing-prosessen etterpå har satt meg veldig ut av spill, jeg føler fatigue'n har kommet tilbake for fullt. Jeg er til tider ekstremt utmattet av ingenting, det er nærmest ett ork å ligge på sofaen...og enda mere ork å trekke pusten etter man har pustet ut... Jeg har nok undervurdert hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter operasjonen samtidig som det er vanskelig å tolke hva legene sier man skal/bør gjøre i tiden etterpå. Og når man er fysisk nede, så blir også psyken litt frynsete...
Jeg startet såvidt på jobb 3 uker etter operasjonen, men de hele dagene jeg nå egentlig skal jobbe 2 og 3 dager i uken blir for mye. Det føles som litt nederlag, jeg startet i ny jobb halvannen uke før og samvittigheten ovenfor arbeidsgiver føles litt svart. Det er uansett best å spille med åpne kort, jeg er nødt til å bruke tiden på helse nå.
Man har vel kanskje litt høye krav til seg selv ovenfor både familien, samboer og jobb, mye også fordi omgivelsene forventer pur glede over å få ny pupp. Det er bare det at den reisen der har litt flere utfordringer enn det folk flest vet, så det kan være like mye emosjonelle dumper i veien som det er gleder over det som skjer.
En puppe-dag av gangen, tenker jeg vi sier...
Det er veldig fint å starte med brystkrekonstruksjon som er siste fase av kreftbehandlingen, men det er noe med det...med en gang man kler av seg på overkroppen og legger seg ned på undersøkelsesbenken og ser hvitkledde personer konferere, trykke og peke på kroppen sin så er man plutselig inne den forsvarsløse lille boblen igjen.
Merker det best når det kommer til smerte-terskelen. Påfylling av saltvann hver 14de dag er veldig spennende og det er morsomt å se den utrolig store forandringen fra gang til gang. Men, det strammer og verker veldig etter hver gang også - jeg tåler det jo, men smerter gjør meg mye mer sliten nå enn før. Og, man blir rett og slett drittlei.
Jeg vil bli ferdig og gå videre.
Uansett er jeg veldig fornøyd med resultatet så langt. Nå på mandag fikk jeg min andre påfylling og er nå oppe i 300 ml. Da har jeg igjen 2 påfyllinger med 100 ml saltvann hver gang (4 uker) og så starter de 4-6 ventemånedene før huden er ferdig strukket og så byttes denne ekspander-protesen med en silikon-utgave.
Forrige påfylling var ganske drøy, jeg fikk tilbud om 120 ml istedet for de 100 planlagte slik at vi kom opp i et rundt tall. Vi skulle ta det underveis, legen fylte på sakte og sjekket med meg underveis hele veien slik at jeg kunne stoppe hvis det ble for mye spreng. Følte meg helt Pamela når jeg reiste meg og sjekket speilbildet etterpå. En henge - en Pamela. Jeg går absolutt for et brystløft på høyre side når silikonen er operert inn etter sommeren en gang, for å si det sånn.
Det vanskelige nå er hvordan komme i form til jobb igjen. Operasjonen og healing-prosessen etterpå har satt meg veldig ut av spill, jeg føler fatigue'n har kommet tilbake for fullt. Jeg er til tider ekstremt utmattet av ingenting, det er nærmest ett ork å ligge på sofaen...og enda mere ork å trekke pusten etter man har pustet ut... Jeg har nok undervurdert hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter operasjonen samtidig som det er vanskelig å tolke hva legene sier man skal/bør gjøre i tiden etterpå. Og når man er fysisk nede, så blir også psyken litt frynsete...
Jeg startet såvidt på jobb 3 uker etter operasjonen, men de hele dagene jeg nå egentlig skal jobbe 2 og 3 dager i uken blir for mye. Det føles som litt nederlag, jeg startet i ny jobb halvannen uke før og samvittigheten ovenfor arbeidsgiver føles litt svart. Det er uansett best å spille med åpne kort, jeg er nødt til å bruke tiden på helse nå.
Man har vel kanskje litt høye krav til seg selv ovenfor både familien, samboer og jobb, mye også fordi omgivelsene forventer pur glede over å få ny pupp. Det er bare det at den reisen der har litt flere utfordringer enn det folk flest vet, så det kan være like mye emosjonelle dumper i veien som det er gleder over det som skjer.
En puppe-dag av gangen, tenker jeg vi sier...
02 februar 2013
Mitt puppe-eventyr
 |
Hun var kjempestolt! Og hadde savnet meg masse...
Jeg må ha verdens herligste bonus-barn :)
Operasjonen gikk veldig fint.
Fredag 25. januar lå jeg under kniven til kirurg Orhagen på Rikshospitalet for å få operert inn en ekspander-protese under brystmuskelen. Vanligvis sprøytes 100 ml saltvann inn i protesen i samme slengen, men for oss som også er strålebehandlet så fyller man mellom 50 og 80 ml; jeg fikk det siste.
Jeg opplevde veldige smerter da jeg våknet av narkosen, sannsynligvis fordi jeg det var noe jeg ikke hadde fått i forkant, slik jeg opplevde sykepleierens uttalelser til personalet på oppvåkningen. Smertene ble raskt håndtert. Rusen var stor, deilig og lenge - husker ikke mange detaljer fra dette oppholdet...!
Må nok innrømme at jeg ikke var helt forberedt på hvor vondt jeg skulle ha det de kommende dagene. Smerter over tid gjør en sliten mentalt, det er vondt å måtte føle seg så hjelpesløs over tid. Selv den minste oppgave føltes uoverkommelig. Smertene er først og fremst muskulære, brystmusklelen blir flyttet, kuttet og herjet med for å få presset protesen under. Man er liksom støl x 50.
Men har bare skryt å komme med til den uken jeg lå på Rikshospitalet; fantastiske sykepleiere, god mat, god service, stort 2-mannsrom, masse koselig besøk og veldig masse glede hver gang man så seg i speilet. Det er helt utrolig hvor mye det ser ut som en pupp allerede!
Og, allerede om 14 dager skal jeg ha påfylling igjen, antakeligvis 80-100 ml. Det skal ikke være så smertefullt som denne første gangen, sier ryktene... Ekspanderen skal fylles jevnlig hver 3de uke frem til ønsket størrelse, sannsynligvis noe større også. Det er for at man skal ha litt ekstra hud å gå på til neste operasjon. Da vil silikon bli lagt inn - etter dette må jeg vente i 3 mnd før det blir bryst-vorte-operasjon. 3 mnd etter den skal fargen rundt tatoveres.
Kirurg Orhagen sier det ikke er noe i veien for å få resten av puppe-prosessen utført på St. Olav i Trondheim, så slik blir det.
Herlig! Litt kortere reisevei, samt at det er mulig å få besøk av super-kjæresten og bonusbarna mine.
 |
| Blid, spent og innlagt kvelden før operasjonen. Jeg er aldri nervøs før slike ting, har full tiltro til helsepersonell og føler meg alltid i de tryggeste hender. Og - denne gangen var det jo for noe positivt! |
 | ||
Så var man ferdig opptegnet av kirurg! Overraskende nok måtte jeg forvente å kanskje bli fettsugd på sidene eller på magen. De ønsket å bruke litt fett for å fylle ut et lite søkk som har blitt ved armhulen og starten av der puppen skal bli, det er ikke lengre nok vev der slik at det vil bli litt brå overgang til protesen. Dette ble ikke gjort denne gangen pga mye press på hud og sår-åpning; de velger å heller gjøre det om en 3-4 måneders tid da ekspanderen skal byttes ut med silikon-protesen.  Operasjon over, kroppen full av Oxy ditt og Oxy datt. Brystbånd og operasjons-BH på plass. Woohoo!
 |
09 januar 2013
Siste reis...
Min tur!!
Ikke alle har flyttet 60 mil, blitt samboer, fått 3 bonusbarn, ny jobb og boob-job i løpet av 6 drøye måneder. Nå skjer det ting....
For nå er det nemlig min tur!
Brevet har kommet. Ekspander-prosessen skal starte. Innleggelse 24. januar, operasjon dagen etter. For en rar følelse!? Det var ikke forventet såpass tidlig i det hele tatt - har stått i kø siden mai 2012.
Det ble masse tårer, sorg, den store skjelven, sommerfugler i magen, slitenhet og glede på en gang.
Nå begynner det! Den siste reisen.... Vekk fra kreften. Og litt av en reise blir det - man må regne med at det tar 1 år før hele puppe-stasen er ferdig. Fra første operasjon og påfylling til enda fler fyllinger, pausetid før utskiftning til silikon, mer pausetid, så brystvorte-operasjon, mer pausetid...og så tilslutt tatovering rundt brystvorten.
Tipper det blir rart. Fin-rart. Å våkne opp om drøye 2 uker og allerede se at det begynner å ta form som en pupp på venstre side igjen.
Operasjonen blir på Rikshospitalet, litt kinkig i og med at jeg har flyttet til Trondheim, men pyttsan. Håper og tror jeg kan få tatt påfyllingene i Trondheim i mellomtida. Og - siden jeg nå også har fått jobb på St. Olav så vil jo dette løse seg veldig greit. Yay!
...livet som tok nye vendinger i årene etter kreften byr jammen meg på mye nytt på en gang nå. Med ferdigstilling av kreft-prosess og jobb i boks kan super-kjæresten og jeg se frem mot masse flere fine hverdager, planlegging av fremtid, boligjakt......bring it on!
Jeg er klar.
Ikke alle har flyttet 60 mil, blitt samboer, fått 3 bonusbarn, ny jobb og boob-job i løpet av 6 drøye måneder. Nå skjer det ting....
For nå er det nemlig min tur!
Brevet har kommet. Ekspander-prosessen skal starte. Innleggelse 24. januar, operasjon dagen etter. For en rar følelse!? Det var ikke forventet såpass tidlig i det hele tatt - har stått i kø siden mai 2012.
Det ble masse tårer, sorg, den store skjelven, sommerfugler i magen, slitenhet og glede på en gang.
Nå begynner det! Den siste reisen.... Vekk fra kreften. Og litt av en reise blir det - man må regne med at det tar 1 år før hele puppe-stasen er ferdig. Fra første operasjon og påfylling til enda fler fyllinger, pausetid før utskiftning til silikon, mer pausetid, så brystvorte-operasjon, mer pausetid...og så tilslutt tatovering rundt brystvorten.
Tipper det blir rart. Fin-rart. Å våkne opp om drøye 2 uker og allerede se at det begynner å ta form som en pupp på venstre side igjen.
Operasjonen blir på Rikshospitalet, litt kinkig i og med at jeg har flyttet til Trondheim, men pyttsan. Håper og tror jeg kan få tatt påfyllingene i Trondheim i mellomtida. Og - siden jeg nå også har fått jobb på St. Olav så vil jo dette løse seg veldig greit. Yay!
...livet som tok nye vendinger i årene etter kreften byr jammen meg på mye nytt på en gang nå. Med ferdigstilling av kreft-prosess og jobb i boks kan super-kjæresten og jeg se frem mot masse flere fine hverdager, planlegging av fremtid, boligjakt......bring it on!
Jeg er klar.
28 desember 2012
Chemobrainish
Årets siste kontroll er gjennomført!
Alle prøver fine.
Klinisk undersøkelse ok.
Småprat med onkolog over.
Ny kontroll-time mottatt per post.
Midt i februar er det 2 år siden sykehusdøra smalt igjen bak meg. 2 år siden denne bloggen ble opprettet. De fleste dager føles det virkelig som det er 2 år med 365 dager hver siden, noen dager føles det som om diagnosen ble overbragt i går.
Når det gjelder kø-ståing er det lite nytt. Jeg står og står, køer og køer. Blitt ganske god på dette. Å bytte til St. Olavs her jeg bor vurderes fortløpende - foreløpig står jeg fint hos Riks'n.
Fast-onkologen har uansett satt meg opp til vurdering hos kirurg her oppe - så får vi se hvor det hele bærer. Hit eller dit, her eller der.
Bitte, bitte lille julaften kom en oppringning fra plastikk-gjengen på Riks'n - det var bare det at jeg rakk ikke ta telefonen og avdelingen var stengt da jeg endelig fikk ringt tilbake! Det var nok en avlysning.....jeg har purret og mast og bedt om å stå på liste for nettopp dette. Altså å kunne stille opp på kort varsel når noen har takket nei til planlagt operasjon.
Der og da raste verden litt sammen. Alt ble fryktelig nært igjen, det føltes som om min tid var kommet, men at sjansen glapp... Selv om alle trøstet og sa at min tur i køa kommer den også. Den gjør jo det, og jeg har ikke hastverk. Det ble bare en veldig påminning. Igjen.
Trykket i brystet kommer og går, kanskje litt oftere denne måneden enn på lenge? Og de sorte hullene er stadig meget sorte...og meget dype. "Chemo-brain", sa fast-onkologen. Fint å ha noe å henge det på. Normaliteten lenge leve.
Men nå må hjernen skjerpe seg snart.
Jeg må videre!
Alle prøver fine.
Klinisk undersøkelse ok.
Småprat med onkolog over.
Ny kontroll-time mottatt per post.
Midt i februar er det 2 år siden sykehusdøra smalt igjen bak meg. 2 år siden denne bloggen ble opprettet. De fleste dager føles det virkelig som det er 2 år med 365 dager hver siden, noen dager føles det som om diagnosen ble overbragt i går.
Når det gjelder kø-ståing er det lite nytt. Jeg står og står, køer og køer. Blitt ganske god på dette. Å bytte til St. Olavs her jeg bor vurderes fortløpende - foreløpig står jeg fint hos Riks'n.
Fast-onkologen har uansett satt meg opp til vurdering hos kirurg her oppe - så får vi se hvor det hele bærer. Hit eller dit, her eller der.
Bitte, bitte lille julaften kom en oppringning fra plastikk-gjengen på Riks'n - det var bare det at jeg rakk ikke ta telefonen og avdelingen var stengt da jeg endelig fikk ringt tilbake! Det var nok en avlysning.....jeg har purret og mast og bedt om å stå på liste for nettopp dette. Altså å kunne stille opp på kort varsel når noen har takket nei til planlagt operasjon.
Der og da raste verden litt sammen. Alt ble fryktelig nært igjen, det føltes som om min tid var kommet, men at sjansen glapp... Selv om alle trøstet og sa at min tur i køa kommer den også. Den gjør jo det, og jeg har ikke hastverk. Det ble bare en veldig påminning. Igjen.
Trykket i brystet kommer og går, kanskje litt oftere denne måneden enn på lenge? Og de sorte hullene er stadig meget sorte...og meget dype. "Chemo-brain", sa fast-onkologen. Fint å ha noe å henge det på. Normaliteten lenge leve.
Men nå må hjernen skjerpe seg snart.
Jeg må videre!
06 desember 2012
Sliten er helt OK
Du er normal.
Det er lov å være sliten. Kroppen din har rett!
"Mangelen på energi er noe av det som plager pasienter mest etter kreftbehandling. Fra 65 prosent til opp mot 95 prosent av kreftpasientene opplever fatigue i forskjellig grad under behandlingen. Men denne trettheten er ofte ikke synlig for andre. Mennesker som har fatigue, kan derfor se langt mer friske og opplagte ut enn de faktisk er.
HiOA-forsker Tore Schjølberg er overrasket over hvor lite kunnskap helsepersonell, fastleger og NAV-ansatte har om kreftrelatert fatigue. I litteraturen er det ikke mangel på kunnskaper om sammenhengen mellom kreft, kreftbehandling og fatigue. Han mener at manglende kunnskap om utmattelsen kan føre til at kurerte kreftpasienter går for tidlig tilbake til arbeidslivet.
– Det ender som regel med en ny langvarig sykemelding. Særlig i NAV-systemet ser det ut til å være lite fokus på og kunnskap om fatigue, sier Schjølberg."
Les mer i artikkelen her:
(informasjon lånt og delt via kjær og tøff "kreft-venninne" på Facebook)
12 november 2012
Herr Ekspander
settes opp etter jul, sa damen - og da skulle hun også sjekke om jeg kunne settes opp på St.Olav for de ville få ledige plasser der da også.
10 november 2012
Stoffskifte-galskapen
Som om det ikke er nok å ha fått brystkreft og å måtte takle all den dritten det fører med seg i hytt og pine, så utsettes vi strålebehandlede også for trusselen om at strålingen kan skade skjoldbruskkjertelen i halsen slik at stoffskiftet vårt blir på en snurr etterpå. Fint, det. Er det ikke det ene, så er det det andre.
Nå hadde det seg sånn at stoffskiftet mitt allerede var på en snurr siden struma-operasjon i 2005, så jeg har ikke merket særlig endring etter strålebehandlingen, jeg var allerede medisinert og har fulgt dette opp godt selv.
Men - jeg anbefaler alle å sjekke stoffskiftet sitt godt både før og etter strålebehandlingen! Fordi det som mange kanskje tror er fatigue og senskader etter kreftbehandling som bare varer og varer kan faktisk være symptomer på stoffskifte-problemer istedet.
Til dere som vet hva jeg snakker om - jeg leste denne på et nettforum; ganske beskrivende og opplysende om hvordan hverdagen kan arte seg:
Nå hadde det seg sånn at stoffskiftet mitt allerede var på en snurr siden struma-operasjon i 2005, så jeg har ikke merket særlig endring etter strålebehandlingen, jeg var allerede medisinert og har fulgt dette opp godt selv.
Men - jeg anbefaler alle å sjekke stoffskiftet sitt godt både før og etter strålebehandlingen! Fordi det som mange kanskje tror er fatigue og senskader etter kreftbehandling som bare varer og varer kan faktisk være symptomer på stoffskifte-problemer istedet.
Til dere som vet hva jeg snakker om - jeg leste denne på et nettforum; ganske beskrivende og opplysende om hvordan hverdagen kan arte seg:
30 oktober 2012
Videre, videre...
Jeg skriver ikke så ofte nå lengre.
Det er i mitt tilfelle en bra ting. Det betyr at jeg ikke tenker mye kreft og at det helsemessig går bra med tanke på kreften. Såvidt jeg vet....
Jeg orker ikke å være engstelig og redd for tilbakefall. Jeg hører og leser at det skjer...også med folk jeg har "kjent" via nettet i flere brystkreft-grupper... Skremmende og leit, men heldigvis er jeg av de som føl
Det er i mitt tilfelle en bra ting. Det betyr at jeg ikke tenker mye kreft og at det helsemessig går bra med tanke på kreften. Såvidt jeg vet....
Jeg orker ikke å være engstelig og redd for tilbakefall. Jeg hører og leser at det skjer...også med folk jeg har "kjent" via nettet i flere brystkreft-grupper... Skremmende og leit, men heldigvis er jeg av de som føl
er lite
eller ingen redsel og angst rundt dette. Jeg tenker at skjer det så
skjer det - da er det fint lite jeg kan få gjort annet enn å ta imot
behandling igjen...
Jeg er ikke spesielt flink til å leve i nuet, jeg lever alltid fremover i tid. Det har jeg gjort hele livet. Generellt sett så er det en dårlig ting, jeg lever så mye i forkant at jeg har problemer med å nyte det som skjer hver dag, samme uke eller samme måned. Til tider veldig slitsomt, jeg forbereder meg på ting som skal skje eller som KAN skje - det gir nok et unødig stress i kroppen.
Når det er sagt så finnes det noen få områder det er fint å være skrudd samme slik. Man kan se det som en evne til å raskt legge ting bak seg og gå videre. Og det har nok reddet meg vekk fra det å sitte fast for lenge i kreftopplevelsen. Så lenge jeg alltid lever "langt der fremme" så vil alt traumatisk automatisk skli raskt bakover, og det blir "glemt" selv om jeg ikke anstrenger meg en gang.
Det har vært godt...
4. november er det 2 år siden de satte siste cellegiftskuren, 17. november er det 2 år siden puppen forsvant... Vips, så fort tiden har gått..??
Tenker ikke mye på rekonstruksjon. Faktisk har jeg ikke felt mange tårer over speilbildet mitt, og det er fint! Jeg er den jeg er - ble den jeg ble. Take it or leave it, jeg får ikke gjort noe med det.
Men den dagen det er min tur til å fikses på så er jeg sikkert glad og føler litt lykkerus rundt dette. Nok et steg videre...
...og det liker jo jeg.
Videre, videre...
Jeg er ikke spesielt flink til å leve i nuet, jeg lever alltid fremover i tid. Det har jeg gjort hele livet. Generellt sett så er det en dårlig ting, jeg lever så mye i forkant at jeg har problemer med å nyte det som skjer hver dag, samme uke eller samme måned. Til tider veldig slitsomt, jeg forbereder meg på ting som skal skje eller som KAN skje - det gir nok et unødig stress i kroppen.
Når det er sagt så finnes det noen få områder det er fint å være skrudd samme slik. Man kan se det som en evne til å raskt legge ting bak seg og gå videre. Og det har nok reddet meg vekk fra det å sitte fast for lenge i kreftopplevelsen. Så lenge jeg alltid lever "langt der fremme" så vil alt traumatisk automatisk skli raskt bakover, og det blir "glemt" selv om jeg ikke anstrenger meg en gang.
Det har vært godt...
4. november er det 2 år siden de satte siste cellegiftskuren, 17. november er det 2 år siden puppen forsvant... Vips, så fort tiden har gått..??
Tenker ikke mye på rekonstruksjon. Faktisk har jeg ikke felt mange tårer over speilbildet mitt, og det er fint! Jeg er den jeg er - ble den jeg ble. Take it or leave it, jeg får ikke gjort noe med det.
Men den dagen det er min tur til å fikses på så er jeg sikkert glad og føler litt lykkerus rundt dette. Nok et steg videre...
...og det liker jo jeg.
Videre, videre...
19 september 2012
..moving forward!
Denne uka er årets 3de etter-kontroll
gjennomført og overlevd; blodprøvene var fine og den kliniske
undersøkelsen gav ingen skumle resultater. Yay!
Hadde min hundrede kreftlege, og det er rett og slett litt provoserende. Det å føle at man må starte på nytt og på nytt.....hver gang man er på kontroll. Slitsomt å gjenfortelle.
Men - det viktigste er at alt er i orden! :-)
Antakeligvis fordi jeg purret veldig igår, ringte også en lymfeterapeut meg fra St. Olav i dag tidlig, og jeg fikk time imorgen den dag. Ikke at jeg har veldig store lymfødem-plager akkurat nå, men siden jeg har byttet bosted er det greit å ha en i bakhånd - i fall ting skulle utvikle seg i feil retning. Sånne ting kan man som kjent ikke forutse eller ikke alltid forhindre.
Det er også veldig sjelden jeg har den trettende og tunge slitenhetsfølelsen i brystet, og det er jo også et friskhetstegn. Deilig...
Så da går vel livet videre så lenge og i riktig retning frem mot årets siste kontroll i desember :)
Heia meg!!
Hadde min hundrede kreftlege, og det er rett og slett litt provoserende. Det å føle at man må starte på nytt og på nytt.....hver gang man er på kontroll. Slitsomt å gjenfortelle.
Men - det viktigste er at alt er i orden! :-)
Antakeligvis fordi jeg purret veldig igår, ringte også en lymfeterapeut meg fra St. Olav i dag tidlig, og jeg fikk time imorgen den dag. Ikke at jeg har veldig store lymfødem-plager akkurat nå, men siden jeg har byttet bosted er det greit å ha en i bakhånd - i fall ting skulle utvikle seg i feil retning. Sånne ting kan man som kjent ikke forutse eller ikke alltid forhindre.
Det er også veldig sjelden jeg har den trettende og tunge slitenhetsfølelsen i brystet, og det er jo også et friskhetstegn. Deilig...
Har også snakket med ventelistekontoret denne uken og fått beskjed om at jeg står på liste hos Rikshospitalet, ja - og plassen gjelder fra mai i år. Den hyggelige damen sa også det var dumt jeg ikke ringte dagen før fordi da hadde hun to avbestillinger.....shoot!!
Men, jeg får ingen beskjed om hvilken måned som blir min operasjonsmåned før utpå vårparten neste år...og det hadde jeg heller ikke forventet.
Så da går vel livet videre så lenge og i riktig retning frem mot årets siste kontroll i desember :)
Heia meg!!
10 september 2012
Time will show...
Jeg er langt unna.
Veldig langt unna. Faktisk så langt unna at jeg tenker at cellegiftkurene ikke var så veldig ille og at jeg skulle klart det igjen om jeg måtte.
Tiden leger ikke alle sår - tiden lager distanse. Og plass. Plass til nye minner og opplevelser som legger seg oppå de vonde. Presser det vonde lengre ned, lengre bak...
...derfor, når alt det vonde stod på, så var det mest riktig for meg å stå i det med begge føttene hele tiden. Ta det der og da - ikke skyve under teppet.
Fordi tiden lager plass...tiden legger alt lengre bak. Og jeg vil ikke ha noe uoppgjort liggende langt nede i bevisstheten....
Jeg er langt unna.
Men veien tilbake til de minnene som gjør mest vondt er fortsatt kort. Ett sekund - og jeg spiller av film i hodet...ser meg selv sitte på en pinnestol hos kreftlegen i krampegråt, en mørk gråt fra dypet...gjenopplever de intense første dagene, beskjedene, opplevelsene, tankene, følelsene....fordi det er de jeg husker best og som jeg synes er mest sårt.
Det interessante er at jeg i disse stundene ikke blir lei meg og tåresliten pga selve kreftsykdommen, det manglende brystet, håret jeg mistet eller senskadene i etterkant...det er mer det at jeg synes synd på meg selv slik jeg satt der den gangen, jeg husker meg selv som så liten jeg følte meg disse første dagene... Liten, sterk urettferdighet og helt uten kontrollfølelse. Det kan føles sårt og vondt å føle på de følelsene igjen...
...filmen i hodet har heldigvis sjelden visninger for tiden, livet tilbyr mer tid mellom hver gang.
Jeg har funnet min nye normalitet. Fått nye erfaringer og opplevelser. Jeg tar imot det som eventuelt måtte ligge foran meg.
Tiden er på min side...
Veldig langt unna. Faktisk så langt unna at jeg tenker at cellegiftkurene ikke var så veldig ille og at jeg skulle klart det igjen om jeg måtte.
Tiden leger ikke alle sår - tiden lager distanse. Og plass. Plass til nye minner og opplevelser som legger seg oppå de vonde. Presser det vonde lengre ned, lengre bak...
...derfor, når alt det vonde stod på, så var det mest riktig for meg å stå i det med begge føttene hele tiden. Ta det der og da - ikke skyve under teppet.
Fordi tiden lager plass...tiden legger alt lengre bak. Og jeg vil ikke ha noe uoppgjort liggende langt nede i bevisstheten....
Jeg er langt unna.
Men veien tilbake til de minnene som gjør mest vondt er fortsatt kort. Ett sekund - og jeg spiller av film i hodet...ser meg selv sitte på en pinnestol hos kreftlegen i krampegråt, en mørk gråt fra dypet...gjenopplever de intense første dagene, beskjedene, opplevelsene, tankene, følelsene....fordi det er de jeg husker best og som jeg synes er mest sårt.
Det interessante er at jeg i disse stundene ikke blir lei meg og tåresliten pga selve kreftsykdommen, det manglende brystet, håret jeg mistet eller senskadene i etterkant...det er mer det at jeg synes synd på meg selv slik jeg satt der den gangen, jeg husker meg selv som så liten jeg følte meg disse første dagene... Liten, sterk urettferdighet og helt uten kontrollfølelse. Det kan føles sårt og vondt å føle på de følelsene igjen...
...filmen i hodet har heldigvis sjelden visninger for tiden, livet tilbyr mer tid mellom hver gang.
Jeg har funnet min nye normalitet. Fått nye erfaringer og opplevelser. Jeg tar imot det som eventuelt måtte ligge foran meg.
Tiden er på min side...
09 august 2012
..."puppen kjennes som melis!!!"...
Man skal være sterk, klar og tydelig for å hele tiden klare å vise akkurat hvem man er; på godt og vondt. Jeg har alltid sett på dette som en utfordring. Og tatt den.
En pupp mindre nu. Dette gjør det ikke akkurat enklere å vise nøyaktig hvem man er, men jeg føler jeg strekker meg så langt som overhodet mulig, så langt jeg føler jeg krever av meg selv.
I mitt nye, vakre liv som samboer og bonusmamma til 3 skjønninger har jeg lært at det krever styrke å være åpent ryndt one-boob-temaet ovenfor barn. Ikke enkelt!! Barn er herlig direkte. Og på en dårlig dag med lavt selvbilde etter brystkreft krever det full styrke å holde maska.
Misforstå meg rett - jeg syns barn også skal lære at det er lov å være svak og gråte over kreftopplevelsen, uten å skremme eller forvirre de. Men stort sett prøver jeg å holde maska og å være meg selv på den fysiske fronten når det kommer til puppe-problematikken i det daglige.
Barn ser, spør, lurer og ler. Been there - opplevd that. Det har nok kanskje gitt meg litt ekstra styrke. Disse ærlige, herlige barna...
Jeg har kommet i "gi tilbake"-fasen nå. Eller, jeg har jo delt hele veien. Men nå er jeg så veldig klar for å gi tilbake, både i skriftlig form og kanskje også i en besøkstjeneste på sykehuset.
Idag startet jeg delingen i den skriftlige formen også på Facebook - jeg har tross alt igjen en lang vei å gå i brystkreft-saken, neste steg er kontroll i september samt venteliste-nedtellingen. Som føles evigvarende...
I'll keep you posted!
(http://www.facebook.com/livetetterbrystkreft)
En pupp mindre nu. Dette gjør det ikke akkurat enklere å vise nøyaktig hvem man er, men jeg føler jeg strekker meg så langt som overhodet mulig, så langt jeg føler jeg krever av meg selv.
I mitt nye, vakre liv som samboer og bonusmamma til 3 skjønninger har jeg lært at det krever styrke å være åpent ryndt one-boob-temaet ovenfor barn. Ikke enkelt!! Barn er herlig direkte. Og på en dårlig dag med lavt selvbilde etter brystkreft krever det full styrke å holde maska.
Misforstå meg rett - jeg syns barn også skal lære at det er lov å være svak og gråte over kreftopplevelsen, uten å skremme eller forvirre de. Men stort sett prøver jeg å holde maska og å være meg selv på den fysiske fronten når det kommer til puppe-problematikken i det daglige.
Barn ser, spør, lurer og ler. Been there - opplevd that. Det har nok kanskje gitt meg litt ekstra styrke. Disse ærlige, herlige barna...
Jeg har kommet i "gi tilbake"-fasen nå. Eller, jeg har jo delt hele veien. Men nå er jeg så veldig klar for å gi tilbake, både i skriftlig form og kanskje også i en besøkstjeneste på sykehuset.
Idag startet jeg delingen i den skriftlige formen også på Facebook - jeg har tross alt igjen en lang vei å gå i brystkreft-saken, neste steg er kontroll i september samt venteliste-nedtellingen. Som føles evigvarende...
I'll keep you posted!
(http://www.facebook.com/livetetterbrystkreft)
20 juni 2012
Tiden...
Kort....og lenge. Raskt....og sakte...
13. juni var det 2 år siden jeg fant en av kreftkulene selv, helt sånn tilfeldig da jeg trøtt i trynet klødde meg over puppen en sen lørdagsmorgen i senga...Så, i forrige uke var det plutselig 2-års kontroll.
Mitt første møte med St. Olav hospital og ny kreftlege gjorde kontrollen litt spesiell denne gangen. Det at jeg hadde med meg en splitter ny samboer gjorde det hele også veldig spesielt - men ekstra trygt og fint. Tiden på venterommet ble mye lettere når man satt i en god og forståelsesfull armkrok...
Kort fortalt; mammografi, undersøkelse og blodprøver så veldig bra ut. Yay!
Det som jeg liker her i Trondheim er at her har de 3 måneders kontroll i 3-4 år etter kreften, i Oslo måtte jeg ha gått over til halvårlige kontroller nå. Føles så mye tryggere å gå å sjekke seg jevnlig..så det er jeg glad for. Neste kontroll blir 17. september.
...og så har jeg altså flyttet. Fra storbyen til en mindre storby.... Skal love at det er overgang fra 1-roms og det å bare ha seg selv og egen tid å tenke på, til det å ha hus, hage og andre personer rundt seg. Men aller mest er det jo bare deilig og herlig. Det å ikke være alene med å takle alt jeg har måttet takle de 2 siste årene. Så jeg nyter hver time og hver dag... Jeg bare kjenner at det tar tid å venne seg også, det tar tid og øvelse å ikke bruke opp kreftene på husarbeid og det å gjøre hverdagen bedre for andre. Må ha igjen til meg selv også! Ett kunststykke når man fortsatt sliter med litt fatigue (kreft-slitenhet) etter strålebehandlingen.
Fordi det gjør jeg virkelig.
Jeg jobber ikke her enda. Vanskelig å få seg 50-60% stilling merker jeg, noe som jeg må fortsette med en god stund enda pga helsa. Og ikke minst for å få lov å beholde AAP fra NAV... Rart det der....velger man å prøve seg med litt mer enn 60% jobb så mister man støtten fra NAV. Det er litt av et hopp økonomisk sett! Det å skulle ha null støtte mens man jobber seg opp fra 60% jobb til 100%.... Ganske rart. Jeg vet man kan søke om å få beholde AAP-støtten helt opp til 80% stilling, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men, får man det??
En skal ikke nødvendigvis skynde seg fremover og tro at life is back to normal selv om prøvene viser herlige resultater. Kroppen har blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen - og det merkes til tider fortsatt. Spesielt på pusten og en litt sånn rar form for slitenhet... Løsningen for meg har vært å virkelig bare forstå at livet aldri blir det samme igjen, man må venne seg til et helt annet og nytt liv; både kroppslig og mentalt. Ikke sitt og vent på at ting skal bli som før igjen, at man skal fortsette der man slapp...lettere sagt enn gjort. Jeg har sørget mye over det som var.... Men nå føler jeg meg god på å hvile før jeg blir sliten, samt ta konsekvensen når jeg har gjort for mange ting som jeg vet jeg egentlig ikke orker. Da må man hvile et par dager. Kjipt - men et faktum. Jeg venner meg til min nye kropp og helse.
Det viktigste av alt viser seg å være at det lønner seg å dele og gi av seg selv; på godt og vondt - omgivelsene forstår bare hvis man er flink til å uttrykke hvordan man til enhver tid har det.
Åpenhet.
Denne sommeren blir spesiell og fin....endelig.
13. juni var det 2 år siden jeg fant en av kreftkulene selv, helt sånn tilfeldig da jeg trøtt i trynet klødde meg over puppen en sen lørdagsmorgen i senga...Så, i forrige uke var det plutselig 2-års kontroll.
Mitt første møte med St. Olav hospital og ny kreftlege gjorde kontrollen litt spesiell denne gangen. Det at jeg hadde med meg en splitter ny samboer gjorde det hele også veldig spesielt - men ekstra trygt og fint. Tiden på venterommet ble mye lettere når man satt i en god og forståelsesfull armkrok...
Kort fortalt; mammografi, undersøkelse og blodprøver så veldig bra ut. Yay!
Det som jeg liker her i Trondheim er at her har de 3 måneders kontroll i 3-4 år etter kreften, i Oslo måtte jeg ha gått over til halvårlige kontroller nå. Føles så mye tryggere å gå å sjekke seg jevnlig..så det er jeg glad for. Neste kontroll blir 17. september.
...og så har jeg altså flyttet. Fra storbyen til en mindre storby.... Skal love at det er overgang fra 1-roms og det å bare ha seg selv og egen tid å tenke på, til det å ha hus, hage og andre personer rundt seg. Men aller mest er det jo bare deilig og herlig. Det å ikke være alene med å takle alt jeg har måttet takle de 2 siste årene. Så jeg nyter hver time og hver dag... Jeg bare kjenner at det tar tid å venne seg også, det tar tid og øvelse å ikke bruke opp kreftene på husarbeid og det å gjøre hverdagen bedre for andre. Må ha igjen til meg selv også! Ett kunststykke når man fortsatt sliter med litt fatigue (kreft-slitenhet) etter strålebehandlingen.
Fordi det gjør jeg virkelig.
Jeg jobber ikke her enda. Vanskelig å få seg 50-60% stilling merker jeg, noe som jeg må fortsette med en god stund enda pga helsa. Og ikke minst for å få lov å beholde AAP fra NAV... Rart det der....velger man å prøve seg med litt mer enn 60% jobb så mister man støtten fra NAV. Det er litt av et hopp økonomisk sett! Det å skulle ha null støtte mens man jobber seg opp fra 60% jobb til 100%.... Ganske rart. Jeg vet man kan søke om å få beholde AAP-støtten helt opp til 80% stilling, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men, får man det??
En skal ikke nødvendigvis skynde seg fremover og tro at life is back to normal selv om prøvene viser herlige resultater. Kroppen har blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen - og det merkes til tider fortsatt. Spesielt på pusten og en litt sånn rar form for slitenhet... Løsningen for meg har vært å virkelig bare forstå at livet aldri blir det samme igjen, man må venne seg til et helt annet og nytt liv; både kroppslig og mentalt. Ikke sitt og vent på at ting skal bli som før igjen, at man skal fortsette der man slapp...lettere sagt enn gjort. Jeg har sørget mye over det som var.... Men nå føler jeg meg god på å hvile før jeg blir sliten, samt ta konsekvensen når jeg har gjort for mange ting som jeg vet jeg egentlig ikke orker. Da må man hvile et par dager. Kjipt - men et faktum. Jeg venner meg til min nye kropp og helse.
Det viktigste av alt viser seg å være at det lønner seg å dele og gi av seg selv; på godt og vondt - omgivelsene forstår bare hvis man er flink til å uttrykke hvordan man til enhver tid har det.
Åpenhet.
Denne sommeren blir spesiell og fin....endelig.
08 mai 2012
Fornuft og følelser
Jeg har lenge tenkt på hva det beste rådet jeg kunne gi en annen kreftpasient måtte være... Jeg ligger lenger frem i løypa enn mange andre...har gjort mine erfaringer...vet hvordan jeg selv taklet alt. Og jeg tror jeg kom frem til at
må være det beste jeg kan si. Føl hver eneste følelse som måtte komme dukke opp. Aksepter hvor livet førte deg. Stå i det med begge beina til enhver tid. Ikke hopp over en eneste tanke eller følelse. Det fungerte for meg. Kanskje også for deg?...lettere sagt enn gjort...
Etterlivet går sin gang. Vanskelig å beskrive egentlig? Jeg kan godt si at det går veldig bra nå, men jeg har også kroppslige opplevelser som stadig minner meg på hva den har blitt utsatt for siste 2 årene. Jeg tåler stress ufattelig dårlig og helt annerledes enn før - og latter går kjapt over i gråt. Det blir vel å bli kjent med seg selv på ny...
Ellers har jenta endelig bestemt seg for å stille seg i ekspander-kø, og det blir ny time hos plastikk-kirurg tirsdag 22. mai - med andre ord ikke så lenge til! Da skal det sjekkes og måles og vurderes, før jeg blir satt i riktig ventekø. Forrige gang følte jeg meg ikke klar, det merket også kirurgen og jeg ble satt i en sånn generell ventekø så lenge.... Og sånn går nu dagan, antar jeg... Går utrolig bra å bare være one-boob-girl også, men jeg er mye sinna på klærne mine som ikke vil sitte som ønsket med ekstra-puppen. Sånt kan vi ikke ha noe av langt inn i evigheta...
...jeg er mer sykehus-spent nå enn før siden jeg nå i sommer skal bytte fra Kreftsenteret i Oslo til St. Olavs hospital i Trondheim. Vil jeg komme til å falle mellom to stoler i overførselen? Savne verdens beste oppfølging fra "damene i 4de"? Garantert det siste ihvertfall... Det beste med å bytte sykehus er ihvertfall at rekonstruksjons-køa der oppe visstnok er landets korteste for tiden. Good news!
Noe mer? Jo, jeg har økt til 60% jobb og synes det fungerer ganske greit. Har hatt noen hjemmedager og "nede-for-full-telling", men det var jo bare å forvente. Uvant for kroppen, men god øving. Litt mindre energi til fritidsting kanskje, men tror og håper det går seg til.... I juni er det 2 år siden jeg fant kulen....merkelig. Føles både fjernt og nært...
Temaet her inne er kreft og dette skal slettes ikke være en "idag har jeg spist kjøttkaker"-blogg med masse temaer som krig og fred og hverdagsliv - men jeg syns det er på sin plass å dele at livet mitt er sååå mye mer meningsfylt, fint og spesielt nå som jeg har funnet den jeg vil dele livet med. Snakk om å komme inn i livet mitt på rett tidspunkt, og å bli løftet og båret på gullstol.....slik som jeg selvsagt fortjener, må vite. Det ble veldig mye lettere å legge ting bak seg og å få gått litt videre... Nå vet jeg at jeg har verdens beste støtte livet ut. Heia oss!!
Jeg vet det er mange der ute som unner meg alt godt - så det er bare fint å dele dette med dere...takk for alle kommentarer og støtte hele veien! Dette er en befriende lufte-kanal for meg... Måtte bloggens innhold gi andre noe også!
...FØL HVER ENESTE FØLELSE....
må være det beste jeg kan si. Føl hver eneste følelse som måtte komme dukke opp. Aksepter hvor livet førte deg. Stå i det med begge beina til enhver tid. Ikke hopp over en eneste tanke eller følelse. Det fungerte for meg. Kanskje også for deg?...lettere sagt enn gjort...
Etterlivet går sin gang. Vanskelig å beskrive egentlig? Jeg kan godt si at det går veldig bra nå, men jeg har også kroppslige opplevelser som stadig minner meg på hva den har blitt utsatt for siste 2 årene. Jeg tåler stress ufattelig dårlig og helt annerledes enn før - og latter går kjapt over i gråt. Det blir vel å bli kjent med seg selv på ny...
Ellers har jenta endelig bestemt seg for å stille seg i ekspander-kø, og det blir ny time hos plastikk-kirurg tirsdag 22. mai - med andre ord ikke så lenge til! Da skal det sjekkes og måles og vurderes, før jeg blir satt i riktig ventekø. Forrige gang følte jeg meg ikke klar, det merket også kirurgen og jeg ble satt i en sånn generell ventekø så lenge.... Og sånn går nu dagan, antar jeg... Går utrolig bra å bare være one-boob-girl også, men jeg er mye sinna på klærne mine som ikke vil sitte som ønsket med ekstra-puppen. Sånt kan vi ikke ha noe av langt inn i evigheta...
...jeg er mer sykehus-spent nå enn før siden jeg nå i sommer skal bytte fra Kreftsenteret i Oslo til St. Olavs hospital i Trondheim. Vil jeg komme til å falle mellom to stoler i overførselen? Savne verdens beste oppfølging fra "damene i 4de"? Garantert det siste ihvertfall... Det beste med å bytte sykehus er ihvertfall at rekonstruksjons-køa der oppe visstnok er landets korteste for tiden. Good news!
Noe mer? Jo, jeg har økt til 60% jobb og synes det fungerer ganske greit. Har hatt noen hjemmedager og "nede-for-full-telling", men det var jo bare å forvente. Uvant for kroppen, men god øving. Litt mindre energi til fritidsting kanskje, men tror og håper det går seg til.... I juni er det 2 år siden jeg fant kulen....merkelig. Føles både fjernt og nært...
Temaet her inne er kreft og dette skal slettes ikke være en "idag har jeg spist kjøttkaker"-blogg med masse temaer som krig og fred og hverdagsliv - men jeg syns det er på sin plass å dele at livet mitt er sååå mye mer meningsfylt, fint og spesielt nå som jeg har funnet den jeg vil dele livet med. Snakk om å komme inn i livet mitt på rett tidspunkt, og å bli løftet og båret på gullstol.....slik som jeg selvsagt fortjener, må vite. Det ble veldig mye lettere å legge ting bak seg og å få gått litt videre... Nå vet jeg at jeg har verdens beste støtte livet ut. Heia oss!!
Jeg vet det er mange der ute som unner meg alt godt - så det er bare fint å dele dette med dere...takk for alle kommentarer og støtte hele veien! Dette er en befriende lufte-kanal for meg... Måtte bloggens innhold gi andre noe også!
01 mars 2012
Ganske fint!
Her er man i nuet. Mer og mer back to normal.
Føler meg utseendemessig litt sånn som jeg så ut før kreftbehandlingen egentlig? Kreft-krøllene har forsvunnet, så da blir det hårsparing etter å ha holdt håret kort ei stund.
Snart tilbake til "signatur-frisyren" fra før sykdommen. Det føles fint.
Det hjelper også veldig at kjærligheten blomstrer, at fremtidsutsiktene er gode og at det straks er VÅÅÅR... Riktig god helg!!
22 februar 2012
Fatigue - helt normalt
Blir det ikke egne fatigue-leger snart??
Når onkologer og fastleger kan så lite som de gjør om temaet, men ikke vil innrømme det og skylder på andre ting, ja - da blir det litt ensomt for ferdigbehandlede kreftpasienter. Ingen å spørre om symptomer og følelser i kroppen som kanskje er helt vanlige senskader... Vi føler at vi surver og dyrker kreften.
Da er det kun "våre egne" vi kan snakke om dette med.
Medpasienter. Vi forstår.
Jeg skal bli fatigue-spesialist.
(...fakta-ark om FATIGUE...)
Når onkologer og fastleger kan så lite som de gjør om temaet, men ikke vil innrømme det og skylder på andre ting, ja - da blir det litt ensomt for ferdigbehandlede kreftpasienter. Ingen å spørre om symptomer og følelser i kroppen som kanskje er helt vanlige senskader... Vi føler at vi surver og dyrker kreften.
Da er det kun "våre egne" vi kan snakke om dette med.
Medpasienter. Vi forstår.
Jeg skal bli fatigue-spesialist.
(...fakta-ark om FATIGUE...)
16 februar 2012
Fortsatt symptomfri
...det slår meg hvor overraskende lite jeg visste om hva kreft-behandling gjør med kroppen og psyken i ettertid. Jeg har da egentlig følt meg ganske informert rundt det med brystkreft nemlig.
Men neida.
Jeg var virkelig ikke klar over at konsekvensen av å få cellegift/operasjon/stråling for å redde livet er at jeg må leve med stiv skulder, væskeansamlinger, tørre slimhinner i øye/munn, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, tidvis press/slitenhet i brystet og det å hele tiden være like lettrørt som ei nybakt bestemor.
Og jeg blogger ikke om dette om og om igjen for å ose bitterhet eller sanke sympati, men for å informere andre pasienter og pårørende samt venner og familie... Minne om at det er ikke alt som synes utenpå. Kreftfri er ikke nødvendigvis synonymt med "totally back to normal".
Det kommer og går litt dette senskade-opplegget, da....Nok om det.
Lysglimt finnes jo selvsagt!
Igår: 1 år siden siste strålebehandling. Idag: man overlevde 1-årskontrollen. Fortsatt symptomfri, som det så fjongt heter! 4 måneder til neste gang - fra og med juni blir det halvårlige kontroller.
Litt rart...
...og litt fint.
Men neida.
Jeg var virkelig ikke klar over at konsekvensen av å få cellegift/operasjon/stråling for å redde livet er at jeg må leve med stiv skulder, væskeansamlinger, tørre slimhinner i øye/munn, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, tidvis press/slitenhet i brystet og det å hele tiden være like lettrørt som ei nybakt bestemor.
Og jeg blogger ikke om dette om og om igjen for å ose bitterhet eller sanke sympati, men for å informere andre pasienter og pårørende samt venner og familie... Minne om at det er ikke alt som synes utenpå. Kreftfri er ikke nødvendigvis synonymt med "totally back to normal".
Det kommer og går litt dette senskade-opplegget, da....Nok om det.
Lysglimt finnes jo selvsagt!
Igår: 1 år siden siste strålebehandling. Idag: man overlevde 1-årskontrollen. Fortsatt symptomfri, som det så fjongt heter! 4 måneder til neste gang - fra og med juni blir det halvårlige kontroller.
Litt rart...
...og litt fint.
02 februar 2012
Flink, jeg da...
Folk spør fordi de bryr seg. Omtanke. Viser interesse. Fint.
Men hver gang får jeg en litt dårlig følelse i magen... Jeg blir skuffa selv liksom! Over hvor lang tid ting tar. Har ikke noe behov for å skynde meg heller. Men noen ganger kommer det påminnelser, stort sett på jobb egentlig...:
....jeg blir så skuffa når jeg hører meg sjøl svare...jeg får nok følelsen at andre forventer mer av meg enn det, men det er jo ikke det de mener...de bare spør..fordi de bryr seg....
Vanskelig å forklare.
Det har straks gått ett år. Og da lurer jeg innimellom på hvor lang tid det tar før jeg jobber 100%. Ikkeno stress såklart! Reflekterer... Noen ganger føler jeg meg litt survete og pinglete når jeg må tenke eller si at jeg er egentlig ganske sliten og at det svir i brystet....eller når jeg føler for å avlyse noe...eller å hele tiden gå og kjenne på en god del senskader som andre ikke ser, og å selv vite at det å ha ork til ting på fritiden ikke er det samme som å orke økt jobb-prosent.
Ingen kreftoverlevere skal behøve å forklare seg, og jeg gjør svært sjelden faktisk. Men det kommer krypende en viss følelse noen ganger...som ikke er spesielt god...
Selvskapt, egentlig...En slags dårlig samvittighet.
Også var det dette med økonomien... Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler presset økonomisk...jeg jobber for lite til å få det til å gå rundt, rett og slett...også skal jeg liksom ta det med ro og passe helsa og ikke presse meg selv...samt ha litt penger til hyggelige og givende ting...
Inte bra inte...
...men sånn går nu dagan.
Men hver gang får jeg en litt dårlig følelse i magen... Jeg blir skuffa selv liksom! Over hvor lang tid ting tar. Har ikke noe behov for å skynde meg heller. Men noen ganger kommer det påminnelser, stort sett på jobb egentlig...:
"Jobber du fullt nå eller?"
....jeg blir så skuffa når jeg hører meg sjøl svare...jeg får nok følelsen at andre forventer mer av meg enn det, men det er jo ikke det de mener...de bare spør..fordi de bryr seg....
Vanskelig å forklare.
Det har straks gått ett år. Og da lurer jeg innimellom på hvor lang tid det tar før jeg jobber 100%. Ikkeno stress såklart! Reflekterer... Noen ganger føler jeg meg litt survete og pinglete når jeg må tenke eller si at jeg er egentlig ganske sliten og at det svir i brystet....eller når jeg føler for å avlyse noe...eller å hele tiden gå og kjenne på en god del senskader som andre ikke ser, og å selv vite at det å ha ork til ting på fritiden ikke er det samme som å orke økt jobb-prosent.
Ingen kreftoverlevere skal behøve å forklare seg, og jeg gjør svært sjelden faktisk. Men det kommer krypende en viss følelse noen ganger...som ikke er spesielt god...
Selvskapt, egentlig...En slags dårlig samvittighet.
Også var det dette med økonomien... Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler presset økonomisk...jeg jobber for lite til å få det til å gå rundt, rett og slett...også skal jeg liksom ta det med ro og passe helsa og ikke presse meg selv...samt ha litt penger til hyggelige og givende ting...
Inte bra inte...
...men sånn går nu dagan.
26 januar 2012
Boobalicious?
Tja. Jeg vet ikke helt, jeg.
Vurdering hos plastikk-kirurgen. Hyggelig sykepleier, jordnær og informativ kirurg, vennlig og taus lege-student. Timen varte så lenge jeg ønsket det. Fikk svar på det jeg ville.
Men jeg følte ingenting. Verken den ene eller andre veien. Ihvertfall ikke når det kom til hva slags operasjonsmetode jeg vil ha. Jeg ble egentlig enda mer tom og mer oppgitt.
Det er så surrealistisk hele greia. Plutselig blir man ei lita jente på et stort hvitt sykehus, omgitt av helsepersonell som vurderer deg "sånn og sånn" pga "det og det".....det som skal være en positiv greie etter kreften blir plutselig en påminning av følelser jeg følte før. Bitterhet over at jeg ble rammet, sorg over bryst-tapet, slitenheten kom veltende. Det var ikkeno fint å sitte å høre om trekking av blodårer fra nederst på magen og opp til en ny pupp, eller om alt jeg aldri mer kan gjøre hvis jeg velger å lage bryst fra ryggmuskel, eller om senskader som kan komme hvis jeg velger ekspander-protese....
Ingen glede overhodet.
Kirugen sa jeg virket sliten. Og da kom tårene. Fritt fossefall. Men ikke før jeg satt på trikken, følte for å holde igjen av en eller annen grunn...slitsomt.
Men han har så rett...
Jeg står nå i det minste på venteliste. Ny plastikk-time om ett år, eller tidligere om jeg ønsker det selv. Jeg er ikke klar, jeg. Vil ikke være mer pasient på en stund. Vil ikke la noen tukle med kroppen min eller utsette meg selv for operasjoner som kan gi nye bivirkninger og senskader.
Jeg må vente på gleden og behovet for å gå enda mer fremover.
Protese-livet er fint så lenge.
Vurdering hos plastikk-kirurgen. Hyggelig sykepleier, jordnær og informativ kirurg, vennlig og taus lege-student. Timen varte så lenge jeg ønsket det. Fikk svar på det jeg ville.
Men jeg følte ingenting. Verken den ene eller andre veien. Ihvertfall ikke når det kom til hva slags operasjonsmetode jeg vil ha. Jeg ble egentlig enda mer tom og mer oppgitt.
Det er så surrealistisk hele greia. Plutselig blir man ei lita jente på et stort hvitt sykehus, omgitt av helsepersonell som vurderer deg "sånn og sånn" pga "det og det".....det som skal være en positiv greie etter kreften blir plutselig en påminning av følelser jeg følte før. Bitterhet over at jeg ble rammet, sorg over bryst-tapet, slitenheten kom veltende. Det var ikkeno fint å sitte å høre om trekking av blodårer fra nederst på magen og opp til en ny pupp, eller om alt jeg aldri mer kan gjøre hvis jeg velger å lage bryst fra ryggmuskel, eller om senskader som kan komme hvis jeg velger ekspander-protese....
Ingen glede overhodet.
Kirugen sa jeg virket sliten. Og da kom tårene. Fritt fossefall. Men ikke før jeg satt på trikken, følte for å holde igjen av en eller annen grunn...slitsomt.
Men han har så rett...
Jeg står nå i det minste på venteliste. Ny plastikk-time om ett år, eller tidligere om jeg ønsker det selv. Jeg er ikke klar, jeg. Vil ikke være mer pasient på en stund. Vil ikke la noen tukle med kroppen min eller utsette meg selv for operasjoner som kan gi nye bivirkninger og senskader.
Jeg må vente på gleden og behovet for å gå enda mer fremover.
Protese-livet er fint så lenge.
19 januar 2012
My check-list
So, this is my life...
Radium-time for svar på gentest i boks? CHECK!
Plastikk-kirurg samtale-time i boks? CHECK!
Uønsket vekt-økning? CHECK!
Vedtak om sparing av håret? CHECK!
Byttet jobb for så å bytte tilbake til den gamle igjen? CHECK!
Munntørrhet, fraværende korttidsminne og andre senskader? CHECK!
VM i fysioterapi for arm og skulder? CHECK!
Fått verdens beste kjæreste? CHEEEEEECK!
Fri-torsdag og sove lenge imorgen? CHECK!
....lights out...zzz...
Radium-time for svar på gentest i boks? CHECK!
Plastikk-kirurg samtale-time i boks? CHECK!
Uønsket vekt-økning? CHECK!
Vedtak om sparing av håret? CHECK!
Byttet jobb for så å bytte tilbake til den gamle igjen? CHECK!
Munntørrhet, fraværende korttidsminne og andre senskader? CHECK!
VM i fysioterapi for arm og skulder? CHECK!
Fått verdens beste kjæreste? CHEEEEEECK!
Fri-torsdag og sove lenge imorgen? CHECK!
....lights out...zzz...
10 januar 2012
Neste skritt!
Man kan ikke regne med at alt går etter boka alltid!
Uforutsette ting kan alltid dukke opp. Da må man ta ting litt på sparket, endre litt planer, ta en omvei eller tre samt tilpasse seg andre, kanskje vente litt ekstra..
Greit nok det.
Akkurat når det gjelder kreften og oppfølgingen, så hadde man helst sett at ting gikk etter boka. Man bør føle seg ivaretatt i systemet og kunne stole på at når det sies at ting blir gjort og at "da skjer det og det", ja - så gjør det nettopp det.
Men, både når det gjelder timeinnkalling til gen-testing på Radiumhospitalet samt første-konsultasjon hos plastikk-kirurgen, så ble det til at jeg tilslutt måtte brette opp armene og stå på krava og kalle meg selv inn til time. Etter måneder med venting...og se at jentene jeg hadde kreft samtidig med ble kalt inn til både det ene og det andre. Begge gangene hadde jeg "havnet mellom to stoler" pga sammenslåinger av sykehusene.
Inte bra inte.
Men, etter å ha purret idag så fikk jeg ENDELIG time på Rikshospitalet i slutten av måneden for å finne ut hva slags boob-job jeg kvalifiserer til. Mange muligheter, vet De! Etter flere samtaler med fysioterapeuten jeg går hos (som daglig ser masse rekonstruksjoner og hører om diverse komplikasjoner rundt dette) så heller jeg fortsatt mot ekspander-protese.
Spent på hva herr Plastikk sier om det samme!
Uforutsette ting kan alltid dukke opp. Da må man ta ting litt på sparket, endre litt planer, ta en omvei eller tre samt tilpasse seg andre, kanskje vente litt ekstra..
Greit nok det.
Akkurat når det gjelder kreften og oppfølgingen, så hadde man helst sett at ting gikk etter boka. Man bør føle seg ivaretatt i systemet og kunne stole på at når det sies at ting blir gjort og at "da skjer det og det", ja - så gjør det nettopp det.
Men, både når det gjelder timeinnkalling til gen-testing på Radiumhospitalet samt første-konsultasjon hos plastikk-kirurgen, så ble det til at jeg tilslutt måtte brette opp armene og stå på krava og kalle meg selv inn til time. Etter måneder med venting...og se at jentene jeg hadde kreft samtidig med ble kalt inn til både det ene og det andre. Begge gangene hadde jeg "havnet mellom to stoler" pga sammenslåinger av sykehusene.
Inte bra inte.
Men, etter å ha purret idag så fikk jeg ENDELIG time på Rikshospitalet i slutten av måneden for å finne ut hva slags boob-job jeg kvalifiserer til. Mange muligheter, vet De! Etter flere samtaler med fysioterapeuten jeg går hos (som daglig ser masse rekonstruksjoner og hører om diverse komplikasjoner rundt dette) så heller jeg fortsatt mot ekspander-protese.
Spent på hva herr Plastikk sier om det samme!
21 desember 2011
En annen form for rosa...
Nei.
Om jeg etter kreften skulle føle at jeg ønsket å leve livet mitt annerledes, sette pris på andre øyeblikk enn før, legge mer vekt på visse ting enn før....så hadde jeg måtte innse at jeg ikke har levd livet mitt optimalt frem til alt dette vanskelige og ufattelige skjedde.
Og slik er det virkelig ikke for meg. Jeg er og har alltid vært et øyeblikks-menneske. Jeg opplever ofte å ha andre typer minner fra opplevelser enn det andre tar med seg fra samme tid, rom og sted... Fra jeg var bitteliten har jeg vært en betrakter, alltid følt at jeg har stått på utsiden og sett inn. Både utenfra og inn til opplevelser, handlinger og steder - samt utenfra og inn til mitt eget senter og følelsesliv.
Kanskje er det nettopp her jeg har funnet min styrke. I de små forskjellene, øyeblikkene, tankene, følelsene...
Det er godt å kjenne på at jeg ikke vil endre livet mitt på noe vis etter kreften. Kreften tok så mye fra meg...så mye jeg ikke kunne rå over. Så jeg tror jeg ville sørget enda mer hvis jeg skulle følt at jeg frem til nå hadde levd livet mitt lite optimalt... Jeg fortsetter på samme stien, der jeg slapp taket...
Jeg respekterer veldig at medsøstre føler det annerledes....vet mange føler de har fått livet i gave, en ny sjanse....ny sjans til å verdsette andre og viktigere aspekt ved livet....
Virkelig. Alle er vi forskjellige.... og godt er det.
Jeg har skrevet en del om det rosa her inne. Hva jeg føler om å møte den rosa oktober-måneden, de rosa sløyfene, det hoppende glade og rosa dansende brystkreft-fokuset.... Som er godt ment for forskning og fokus - men som får helt feil fokus hos visse enkeltmennesker... Som knapt føler de får gå i fred fra kreft-fokuset. De som bare prøver å komme seg videre med hodet sånn passe over vannet..... Jeg liker ikke kreft-rosa.
På tampen av året opplever jeg en annen form for rosa..... Det er den rosa-fargen som man gir skyene... Det er den rosa-fargen sommerfugler har. De sommerfuglene som bor innerst i magen. Den rosa-fargen som maler hjertet.... Det hjertet som banker raskt og til tider urytmisk for et annet menneske. Et annen menneske man forstår at vil farge hverdagen og øyeblikkene i en annen farge enn de mørke kreft-fargene....
Snart er det 2012.
Jeg ser fremover......og for første gang på veldig lenge så ser jeg ikke fremover helt alene.
Om jeg etter kreften skulle føle at jeg ønsket å leve livet mitt annerledes, sette pris på andre øyeblikk enn før, legge mer vekt på visse ting enn før....så hadde jeg måtte innse at jeg ikke har levd livet mitt optimalt frem til alt dette vanskelige og ufattelige skjedde.
Og slik er det virkelig ikke for meg. Jeg er og har alltid vært et øyeblikks-menneske. Jeg opplever ofte å ha andre typer minner fra opplevelser enn det andre tar med seg fra samme tid, rom og sted... Fra jeg var bitteliten har jeg vært en betrakter, alltid følt at jeg har stått på utsiden og sett inn. Både utenfra og inn til opplevelser, handlinger og steder - samt utenfra og inn til mitt eget senter og følelsesliv.
Kanskje er det nettopp her jeg har funnet min styrke. I de små forskjellene, øyeblikkene, tankene, følelsene...
Det er godt å kjenne på at jeg ikke vil endre livet mitt på noe vis etter kreften. Kreften tok så mye fra meg...så mye jeg ikke kunne rå over. Så jeg tror jeg ville sørget enda mer hvis jeg skulle følt at jeg frem til nå hadde levd livet mitt lite optimalt... Jeg fortsetter på samme stien, der jeg slapp taket...
Jeg respekterer veldig at medsøstre føler det annerledes....vet mange føler de har fått livet i gave, en ny sjanse....ny sjans til å verdsette andre og viktigere aspekt ved livet....
Virkelig. Alle er vi forskjellige.... og godt er det.
Jeg har skrevet en del om det rosa her inne. Hva jeg føler om å møte den rosa oktober-måneden, de rosa sløyfene, det hoppende glade og rosa dansende brystkreft-fokuset.... Som er godt ment for forskning og fokus - men som får helt feil fokus hos visse enkeltmennesker... Som knapt føler de får gå i fred fra kreft-fokuset. De som bare prøver å komme seg videre med hodet sånn passe over vannet..... Jeg liker ikke kreft-rosa.
På tampen av året opplever jeg en annen form for rosa..... Det er den rosa-fargen som man gir skyene... Det er den rosa-fargen sommerfugler har. De sommerfuglene som bor innerst i magen. Den rosa-fargen som maler hjertet.... Det hjertet som banker raskt og til tider urytmisk for et annet menneske. Et annen menneske man forstår at vil farge hverdagen og øyeblikkene i en annen farge enn de mørke kreft-fargene....
Snart er det 2012.
Jeg ser fremover......og for første gang på veldig lenge så ser jeg ikke fremover helt alene.
22 november 2011
World's strongest person?!
Motgang gjør deg sterk, sier man.
Hvorfor er dette noe man sier og tror veldig fast på uansett setting? Hvor sterk kan man egentlig bli? Jeg liker ikke dette ordtaket i det hele tatt - og er veldig lei av å høre det. Tenker man over hva ordtaket egentlig sier eller er det nok en frase som man lirer av seg altfor ofte på auto-pilot for å "trøste og støtte"...
Opp til et visst punkt gjør motgang deg sterk, tror jeg, men hvis motgangen aldri tar slutt og utfordringene hele tiden blir for store, da gir selv den sterkeste av oss opp. Blir man sparker mange nok ganger, klarer man til slutt ikke å reise seg og blir liggende nede...
Kanskje opplever omverdenen meg som sterk fordi det virker som jeg er flink pike og reiser meg etter hver utfordring livet dessverre har skjenket meg...igjen og igjen. Men ikke si at jeg er sterk...fordi det er ikke sånn. Det er bare sånn at livet går videre, helt av seg selv. Og selv om jeg smiler og ler og deltar og gir - så er det ikke dermed sagt at jeg er sterk og tåler hur mye motgang som helst nå...
Det høres kanskje rart ut, men noen ganger blir jeg virkelig fornærmet når noen sier "fy søren, du er så sterk Karianne". Det føles som om noen tilegner meg en egenskap jeg ikke har, kroppen min reagerer umiddelbart og jeg går i forsvar og får ett sterkt forklarings-behov.
Etter livets utfordringer føler jeg meg veldig sårbar, det har vært naturlig å bygge seg ett forsvarsverk.
Inntil et visst punkt i livet følte jeg meg sterk. At jeg evnet å bruke mine verktøy til å takle motgang og utfordringer. Man finner en måte å takle livet på... Som jeg har skrevet før så kjempet jeg meg ikke gjennom kreften. Jeg lot det skje - la kropp og psyke i andres hender og lot meg behandle. Følte meg fullstendig maktesløs og satset på at behandling og legers ekspertise ville "fikse" meg. Jeg hadde null styrke og tillot meg å være svak - fordi det føltes naturlig. Jeg hadde ingen opparbeidet styrke å hente ut lengre.
"Motgang gjør deg sterk" passer ikke på meg nå. Jeg er ikke tøff, jeg føler meg ikke sterk - og kreften er ikke noe jeg noengang kommer til å føle at jeg "kom styrket ut av".
Dette er ikke å være negativ eller bitter.
Det er bare slik det er, og ikke noe jeg har bestemt meg for å tenke.
Mitt liv, mine opplevelser, mine følelser.
Hvorfor er dette noe man sier og tror veldig fast på uansett setting? Hvor sterk kan man egentlig bli? Jeg liker ikke dette ordtaket i det hele tatt - og er veldig lei av å høre det. Tenker man over hva ordtaket egentlig sier eller er det nok en frase som man lirer av seg altfor ofte på auto-pilot for å "trøste og støtte"...
Opp til et visst punkt gjør motgang deg sterk, tror jeg, men hvis motgangen aldri tar slutt og utfordringene hele tiden blir for store, da gir selv den sterkeste av oss opp. Blir man sparker mange nok ganger, klarer man til slutt ikke å reise seg og blir liggende nede...
Kanskje opplever omverdenen meg som sterk fordi det virker som jeg er flink pike og reiser meg etter hver utfordring livet dessverre har skjenket meg...igjen og igjen. Men ikke si at jeg er sterk...fordi det er ikke sånn. Det er bare sånn at livet går videre, helt av seg selv. Og selv om jeg smiler og ler og deltar og gir - så er det ikke dermed sagt at jeg er sterk og tåler hur mye motgang som helst nå...
Det høres kanskje rart ut, men noen ganger blir jeg virkelig fornærmet når noen sier "fy søren, du er så sterk Karianne". Det føles som om noen tilegner meg en egenskap jeg ikke har, kroppen min reagerer umiddelbart og jeg går i forsvar og får ett sterkt forklarings-behov.
Etter livets utfordringer føler jeg meg veldig sårbar, det har vært naturlig å bygge seg ett forsvarsverk.
Inntil et visst punkt i livet følte jeg meg sterk. At jeg evnet å bruke mine verktøy til å takle motgang og utfordringer. Man finner en måte å takle livet på... Som jeg har skrevet før så kjempet jeg meg ikke gjennom kreften. Jeg lot det skje - la kropp og psyke i andres hender og lot meg behandle. Følte meg fullstendig maktesløs og satset på at behandling og legers ekspertise ville "fikse" meg. Jeg hadde null styrke og tillot meg å være svak - fordi det føltes naturlig. Jeg hadde ingen opparbeidet styrke å hente ut lengre.
"Motgang gjør deg sterk" passer ikke på meg nå. Jeg er ikke tøff, jeg føler meg ikke sterk - og kreften er ikke noe jeg noengang kommer til å føle at jeg "kom styrket ut av".
Dette er ikke å være negativ eller bitter.
Det er bare slik det er, og ikke noe jeg har bestemt meg for å tenke.
Mitt liv, mine opplevelser, mine følelser.
09 november 2011
Tilbakeblikk i natten
Det mest såre jeg sitter igjen med etter kreften er alle bildene som for alltid blir sittende på netthinnen.
Bilder av meg selv liggende på ett pledd på en stor gressplen i Oslo, omringet av masse bikini-/shorts-kropper, glade smil, masse latter. Alle tilsynelatende avslappede og bekymringsfrie. Det var formiddagen etter ultralyd/biopsi-dagen.
Jeg trykket ut samtalen med legen og la mobilen i gresset ved siden av meg. Plutselig gikk alt i sakte film, lydene ble svakere, alt virket mer i det fjerne… Stemmen i telefonen sa jeg hadde 4 ondartede svulster. Kreft.
Og her lå jeg helt alene på ett pledd i parken i blå bikini. Tårene trillet store og mange bak solbrillene.
Alle de andre rundt meg visste ingenting. De leste blader, grillet, slikket sol, kastet på hodet og lo høyt. De visste ikke at akkurat i det øyeblikket ble livet mitt snudd på hodet.
Det er et veldig sterkt og sårt øyeblikk å måtte ha som minne...vanskelig å viske ut.
Akkurat som den morgenen jeg fikk brystet operert vekk (17. november er det 1 år siden faktisk...). Klokka var før 0600, og lyden av stillhet var overveldende. Det snødde sakte og tett, store snøfiller. Ingen spor i snøen foran meg. Hele sykehusområdet virket øde og forlatt, det var helt mørkt.
Jeg husker jeg følte meg helt tom bortsett fra en voldsom sorgfølelse som presset på. Jeg var i siste fase av en 4 måneder lang krisemaksimering.Tanken var at jeg måtte prøve å være modig og holde maska. Om tre kvarter ville jeg ligge i narkose. Om ett par timer til ville alt være over.
Men det gikk ikke å være sterk, når jeg følte meg så liten som jeg aldri hadde gjort før. Jeg gråt fra jeg gikk av bussen til jeg merket narkosen sige inn i kroppen.
Det siste minnet jeg har fra før narkosen er at kirurgen var usynlig innom og klemte hånda mi mens jeg sovnet. I ettertid er dette kanskje det sterkeste og mest følelesladde minnet jeg har. At kirurgen viste seg som et menneske i tillegg til yrkestittelen. Han følte med meg der jeg lå på bordet i stjerne og lot tårene trille ned på metallbordet.
Dette er bilder jeg aldri blir kvitt, og innimellom er jeg litt bitter på det. Jeg er ikke interessert i å ha dette lagret på hjernebarken. Det er for tøft...
Andre "minner" (senskader) er hakket lettere å forholde seg til. Jeg sliter med tørre slimhinner fortsatt og da spesielt i øynene og munnen. Utrolig ubehagelig og irriterende. Videre tåler jeg veldig dårlig varme, jeg blir helt slått ut av varme tette rom eller å sitte i solsteiken....jeg som vanligvis elsker varme. Nå blir jeg rett og slett uvel av det.
Så var det dette med at språket mitt er redusert til nivået lik en 12-åring, ord blir borte og setningene er ofte rare. Hukommelsen min byr også på store svarte hull når man skal svare på selv de enkleste ting. Helt vanlige senskader som blir bedre etterhvert, ubehagelig og irriterende. Man føler seg dum. Spesielt når andre kommenterer problemet med utsagn som "Jammen du, det gjør jeg også ofte - glemmer ting hele tiden, jeg." Det er jo ikke SÅNN....
Væskeansamlingen på ryggen og i overarmen kommer og går litt, det er visst helt normalt etter strålebehandling har jeg fått forklart. Ikke noe mindre ubehagelig og begrensende av den grunn.
Noe annet er at jeg har blitt utrolig sår og lettrørt. Jeg tyr lett til tårene både av sorger og gleder, og føler meg liksom veldig liten og skadeskutt. Dette kjennes ut som noe som kommer til å sitte i veldig lenge... Merker det feks veldig godt når jeg møter litt motstand, være seg hva som helst... Da knekker man liksom sammen og får et lite mini-sammenbrudd.
Ett sted jeg merker det ekstra godt er hos legen når jeg skal ta blodprøver. Jeg har aldri vært noe bekymret for nålestikk, men nå er det som om smerten er så utrolig mye større? Tror det kommer av at jeg har fått nok...jeg har blitt stukket nok...tålt nok vondter dette året...dette lille blodprøve-stikket tar meg liksom rett tilbake til all kreft-behandlingen i løpet av et sekund...tårene presser på.
Ikke så rart man føler seg liten, sår og skadeskutt....har jo liksom blitt overkjørt og filleristet og tygd på og spyttet ut igjen...
04 november 2011
0-punkt
31. mars ble det blogget at kanskje ville det på tross av alt komme noe godt ut av kreftopplevelsen tilslutt... ( "Hva er meningen..." )
Forrige uke skjedde det noe i den retning. Ganske helt av seg selv.
Jeg har plutselig fått ny jobb. En jobb hvor jeg kan bruke opplevelsen min det siste året til å hjelpe andre. Dette blir mange skritt videre fra og med 1.desember - på flere måter enn en!
Spent...
Det er ikke like lett å blogge lengre. Jeg har ikke så mye på kreft-hjertet som før. Og det var jo egentlig planen også? At når kreft-opplevelsen ble mer og mer i det fjerne så skulle tilslutt ikke bloggen eksistere lengre. Bloggen er en ventil for meg, jeg skriver for meg selv - ikke for andre.
Så. Jo færre blogg-innlegg - jo bedre har jeg det kanskje?
Skal ikke dyrke kreften.
Den var jo ingen ny hobby jeg fikk meg lissom.
Forrige uke skjedde det noe i den retning. Ganske helt av seg selv.
Jeg har plutselig fått ny jobb. En jobb hvor jeg kan bruke opplevelsen min det siste året til å hjelpe andre. Dette blir mange skritt videre fra og med 1.desember - på flere måter enn en!
Spent...
Det er ikke like lett å blogge lengre. Jeg har ikke så mye på kreft-hjertet som før. Og det var jo egentlig planen også? At når kreft-opplevelsen ble mer og mer i det fjerne så skulle tilslutt ikke bloggen eksistere lengre. Bloggen er en ventil for meg, jeg skriver for meg selv - ikke for andre.
Så. Jo færre blogg-innlegg - jo bedre har jeg det kanskje?
Skal ikke dyrke kreften.
Den var jo ingen ny hobby jeg fikk meg lissom.
Sånn!
Kontrolltime etter UL ferdig. Alt i orden. Ingen grunn til bekymring. Det betyr vel at man kan legge sykdomsgreiorna på hylla faktisk. Neste kontroll-time kommer om 4 mnd'er.
Vel.
Jeg har svaret på gen-testen i vente hvert øyeblikk forresten. Svaret på den kan jo fort fremkalle pasient-følelsen igjen, antar jeg. For flere enn meg - lillesøstra venter også i spenning.
Er det arvelig brystkreft får man vel også beskjed om at man har økt risiko for underlivskreft, det henger sammen de greiene der. Samt at jeg nok må ta en avgjørelse på om jeg vil fjerne det siste brystet eller ei. Er vel kanskje ingen grunn til å sitte å vente på å få tilbake kreften hvis man kan slippe?
Men. Enn så lenge føler jeg meg ganske nært "frisk" (les : symptomfri), legger alt bak meg og retter blikket fremover.
Eller forresten, først skal jeg lene meg bakover.
Det er jo helg.
Vel.
Jeg har svaret på gen-testen i vente hvert øyeblikk forresten. Svaret på den kan jo fort fremkalle pasient-følelsen igjen, antar jeg. For flere enn meg - lillesøstra venter også i spenning.
Er det arvelig brystkreft får man vel også beskjed om at man har økt risiko for underlivskreft, det henger sammen de greiene der. Samt at jeg nok må ta en avgjørelse på om jeg vil fjerne det siste brystet eller ei. Er vel kanskje ingen grunn til å sitte å vente på å få tilbake kreften hvis man kan slippe?
Men. Enn så lenge føler jeg meg ganske nært "frisk" (les : symptomfri), legger alt bak meg og retter blikket fremover.
Eller forresten, først skal jeg lene meg bakover.
Det er jo helg.
30 oktober 2011
24 oktober 2011
Ultralyd schmultralyd
Ultralyd av armhulen unnagjort!
Fyren fant ingenting. Verken på bildene eller ved å undersøke selv. Jeg skulle jo gjerne ha jublet for dette, men følelsen jeg sitter med er jo mer undring over at han ikke kunne kjenne det som kreftlegen min så tydelig kjente for halvannen uke siden??
Skeptisk.
Er jo bra at det ikke er noe som er så tydelig at det synes på bildene såklart, men slik var det jo også med den klumpen jeg så tydelig kjenner selv at jeg har i brystet. Det er ingenting farlig, men husker jo jeg syns det var rart at den ikke kunne sees på ultralyden selv om den finnes.......
Legetime på Kreftsenteret neste fredag blir full av spørsmål fra min side, også får jeg vel bare prøve å godta dette svaret, da - og gå videre.
Hm. Yay?
Fyren fant ingenting. Verken på bildene eller ved å undersøke selv. Jeg skulle jo gjerne ha jublet for dette, men følelsen jeg sitter med er jo mer undring over at han ikke kunne kjenne det som kreftlegen min så tydelig kjente for halvannen uke siden??
Skeptisk.
Er jo bra at det ikke er noe som er så tydelig at det synes på bildene såklart, men slik var det jo også med den klumpen jeg så tydelig kjenner selv at jeg har i brystet. Det er ingenting farlig, men husker jo jeg syns det var rart at den ikke kunne sees på ultralyden selv om den finnes.......
Legetime på Kreftsenteret neste fredag blir full av spørsmål fra min side, også får jeg vel bare prøve å godta dette svaret, da - og gå videre.
Hm. Yay?
23 oktober 2011
Gi og få
"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste"
Folk som kjenner meg "in real life" vil ikke blunke av dette uttrykket; de vet hvem jeg er og hva jeg står for.
Men jeg forstår nå av en annen brystkreft-blogg at dette kan tolkes helt annerledes enn det som var ment fra min side. Jeg mener ikke at man skal prioritere seg selv i den grad at det går utover sine nære og kjære og samtidig bruke kreft-opplevelsen som en unnskyldning for å sette seg selv først i all fremtid. Selvfølgelig ikke!
Jeg tror derimot at veldig mange som før intensivt har levd for å gjøre sine nærmeste sin hverdag best mulig, nærmest bøyd seg baklengs for å gjøre andre til lags og levd godt med det, ja - de vil få en litt tyngre oppgave når nå livet skal gå videre etter sykdom. Det er vanskelig å samle nok energi både til seg selv og andre nå, og skal man ha noe å gi til seg og sine i det hele tatt - så må man faktisk være litt mer egoistisk i perioder nå! Og nettopp sette seg selv og sine behov først....for så å kunne ha nok energi å gi til andre etterpå...
Vi har mange roller å fylle; være seg kjæreste, mamma, arbeidstaker, datter, søster, venninne... Det er veldig fortvilende å ikke få til det man har lyst til og føler at man burde! Man skaper også forventinger til seg selv som blir urealistiske nå. Men jeg syns ikke vi skal gå med dårlig samvittighet for å føle for å avlyse eventer og sammenkomster og avtaler, dette er investeringer for energi-konto'n.
Det er leit at forhold går overende og tar slutt pga eller i løpet av langtidssykdom; urettferdig og frustrerende! Men det er lov å være egoistisk etterpå uten at dette er å vri kniven på den man forlot...
Men ihvertfall - setter man seg sjøl og sine behov litt lengre foran nå enn før, så tenker jeg at våre nære og kjære også vil dra nytte av dette! Fordi vi må ikke glemme alle som stilte opp for oss da vi fikk kreft og alle de pårørende som også ble berørt på forskjellige måter oppi det hele og som fortjener å bli sett og satt pris på...
16 oktober 2011
Enough!!
Idag går jeg ut av mitt gode skinn.
Jeg kler av meg hud og hår - og fremstår i en ny og forbedret utgave. Fordi jeg har bestemt det, og fordi jeg fortjener det.
Jeg er møkklei eget fortids-prat, hvorfor-prat, kreft-prat og forklarings-prat.
Jeg skal være opprinnelige meg; morsom, B-menneske, rastløs, fargerik, utålmodig, lat, forfengelig, empatisk, snill, god, trøtt, dritpen, omsorgsfull og reflektert. Bak meg legger jeg belastende "kvaliteter" som bekymret, stressa, apatisk, nedstemt, sykdomspreget, ustabil, urolig og bitter.
En kjedelig og lite givende tilstand.
Idag kler jeg meg i sterke, glade og energi-givende farger - pusser tangoskoene og drar på dansekurs. Henter med meg positiv energi tilbake hjem og når jeg våkner imorgen er det en ny dag, ny uke, ny innstilling - og en meget høy bunke med blanke ark skal fortæres til frokost.
Innen jul skal jeg ha meg langt hår, kjæreste, ny jobb, penger på konto og funkis-hus (fremskyndede planer, ref blogginnlegg fra juni)
"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste."
Intet mer, intet mindre.
AMEN og tenna i tapet'n.
Jeg kler av meg hud og hår - og fremstår i en ny og forbedret utgave. Fordi jeg har bestemt det, og fordi jeg fortjener det.
Jeg er møkklei eget fortids-prat, hvorfor-prat, kreft-prat og forklarings-prat.
Jeg skal være opprinnelige meg; morsom, B-menneske, rastløs, fargerik, utålmodig, lat, forfengelig, empatisk, snill, god, trøtt, dritpen, omsorgsfull og reflektert. Bak meg legger jeg belastende "kvaliteter" som bekymret, stressa, apatisk, nedstemt, sykdomspreget, ustabil, urolig og bitter.
En kjedelig og lite givende tilstand.
Idag kler jeg meg i sterke, glade og energi-givende farger - pusser tangoskoene og drar på dansekurs. Henter med meg positiv energi tilbake hjem og når jeg våkner imorgen er det en ny dag, ny uke, ny innstilling - og en meget høy bunke med blanke ark skal fortæres til frokost.
Innen jul skal jeg ha meg langt hår, kjæreste, ny jobb, penger på konto og funkis-hus (fremskyndede planer, ref blogginnlegg fra juni)
"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste."
Intet mer, intet mindre.
AMEN og tenna i tapet'n.
Abonner på:
Innlegg (Atom)