Vi er dessverre mange som har måttet takle en kreftdiagnose. Alle er vi forskjellige. Alle stiller vi med ulike verktøy, bagasje og tankemønstre i forkant av dette - og slik takler vi det på våre individuelle måter.
Jeg respekterer de som tenker annerledes enn meg. De som føler smerten på en annen måte, bruker kortere eller lengre tid enn meg. Noe av det jeg synes har vært det vanskeligste kan ha vært det enkleste for andre. Og motsatt.
Respekten for forskjellene er viktig. Allikevel gir forskjellene meg rom for undring og refleksjon.
En av de er det med samvittigheten. Den har vært min venn siden kreft-helvetet startet, og den har ikke snakket til meg i det hele tatt. En annen er skyldfølelsen. Den har heller ikke besøkt meg i prosessen.
Underveis har jeg lært at mange kreft-pasienter sliter med nettopp dette; de har dårlig samvittighet og sliter enormt med skyldfølelse fordi de fikk kreft. De forteller meg at de ligger søvnløse om nettene og tenker på om det er noe de kunne gjort annerledes i livet slik at de kanskje kunne unngått å få kreft. Kanskje trente de for lite, kanskje spiste de for mye sukker, for lite grønnsaker, kanskje fulgte de ikke alle de tusenvis av råd vi blir prakket på i media... Så føler de igjen skyld ovenfor sine pårørende fordi de fikk kreft. Fordi de har påført de så mye sorg, smerte og frykt ved å bli syke.
Det skjærer meg langt inn i hjerterota at folk som har vært uheldige og fått kreft skal gå å pine seg selv ved å tenke slik. Skyldfølelse og dårlig samvittighet spiser deg opp innvendig og stjeler masse av den energien man skal bruke til å gjøre seg selv frisk!
Greit, har du røyka 40 kartonger røyk i uka - så har du nok bidratt til å gi deg selv lungekreft. Noen krefttyper er jo også påvist arvelige.Men i de aller fleste tilfeller kan man jo ikke si hvorfor man fikk kreft?
Jeg kan forstå at når man rammes av kreft så dukker millioner av irrasjonelle tanker opp - jeg har jo selv vært der... Men ikke ett sekund har jeg tenkt på at det var fordi jeg spiste 150 melkesjokolader, eller satt for lite på spinningssykkelen eller fordi jeg hater brokkoli og tomater. Det må være forferdelig å slite med sånne tanker oppi alt.... At man har gitt seg selv kreft.
Legen Ståle Fredriksen har skrevet så fint om dette.
Han skriver at det er både meningløst og uheldig å pålegge den enkelte det fulle ansvar for sin egen helse. Og at det er meningløst å gi det oss inntrykk av at vi kan leve et liv uten sykdom og plager, bare vi gjør alt riktig. Videre skriver han at du får ikke helse som fortjent. Uflaks er den viktigste årsak til nesten all sykdom.
Han oppfordrer oss til å senke skuldrene, forsone oss med at livet aldri har vært, og neppe vil bli, rettferdig.
AMEN.
27 mai 2011
22 mai 2011
Min terapi
I helga har man praktisert fine terapi-metoder...
Fylt hode og kropp med bilder, rytmer, motiver, bevegelser, musikk, samspill og magiske øyeblikk.
En foto-blogg har tatt form; BEING PLAYFUL.
Og kropp og sinn har fått prøvd seg på argentinsk tango. Atelier 24 bød på kurs. Fantastisk dans, fantastisk musikk og herlige mennesker. Magiske øyeblikk som presser vekk kreft-tanker.
En god helg.
Fylt hode og kropp med bilder, rytmer, motiver, bevegelser, musikk, samspill og magiske øyeblikk.
En foto-blogg har tatt form; BEING PLAYFUL.
Og kropp og sinn har fått prøvd seg på argentinsk tango. Atelier 24 bød på kurs. Fantastisk dans, fantastisk musikk og herlige mennesker. Magiske øyeblikk som presser vekk kreft-tanker.
En god helg.
21 mai 2011
Dette er hvordan jeg føler meg nå.
Jeg er gammel i sinnet. Grunnet alt jeg har opplevd.
Jeg har en trygg stamme, sterk ryggrad.
Jeg er helt nede ved roten. Men jeg ser oppover og fremover.
Jeg skal klatre - og det er mange greiner jeg kan sitte og hvile på underveis.
Fargen er grønn og lys. Klisjeen sier at håpet er lysegrønt.
Jeg ser ikke på det som håpets farge.
Det er bare sånn at jeg liker grønn. Fargen gir meg sommerfugler i magen.
Og det er jo aldri feil? :)
Neste kapittel
Tiden hjelper.
Plutselig føler jeg at jeg har tatt 20 skritt fremover de siste 3 ukene. Det har ikke skjedd noe spesielt? Men, kanskje ikke før man en dag stopper litt opp ett øyeblikk og ser seg tilbake, så ser man kanskje at: jo, man er ikke der man var faktisk.
Det behøver ikke nødvendigvis å bety at du har det bedre enn på det stedet du var, eller at du er friskere... Men: allikevel har du gått fremover og tilbakelagt noe. Kanskje akseptert noe, blitt vant til noe... Hvis du kjenner etter så føles kanskje ting annerledes i det minste?
Ta deg tid til å kjenne etter.
Jeg føler nå at jeg har lukket igjen mange kapitler. Avsluttet noen av prosessene jeg var så bevisst på og så flink til å stå i. Alt skjedde av seg selv. Og jeg tror og føler at det er fordi jeg var så flink til å stå der. Ikke hoppe over noe - bare stå der til prosessen var over. Først da kunne jeg gå videre.
Og det skjedde av seg selv. Med god hjelp av TIDEN.
En annen ting jeg er selvutnevnt verdensmester på er å kjenne på samt uttrykke alle følelsene som spinner rundt til enhver tid. Jeg gråter. Og jeg ler. Jeg ler...og jeg gråter. Noen ganger gråte-ler jeg :) For meg så er det så sant det uttrykket som heter at det kan være veldig kort vei mellom gråt og latter.
Det letter på trykket.
Jeg elsker galgenhumor. Jeg har underveis fleipet med alt fra å ha brystproteser i syltestrikker rundt ørene til at beiler-køen etter brystfjerningen gikk helt fra rundkjøringen nede i veien her...ledd av selvbruningskrem på skallen for å slippe badehette-looken og ville ideer om alien-hovedrolle i neste StarWars-film.
Slik fungerer jeg! Og slik holdt jeg fast ved meg selv underveis på kreft-reisen. Reisen er på ingen måte slutt, jeg føler jeg alltid vil være en kreft-pasient. Altfor mye ting har skjedd - grunnen under føttene mine er kraftig rystet. Men.
Tiden hjelper. Om noen uker eller måneder vil jeg stoppe opp og se meg tilbake igjen og oppdage at jeg har tatt nye 20 skritt fremover.
Eller til siden...eller kanskje litt rundt i ring. Dansende lett på tå.
Plutselig føler jeg at jeg har tatt 20 skritt fremover de siste 3 ukene. Det har ikke skjedd noe spesielt? Men, kanskje ikke før man en dag stopper litt opp ett øyeblikk og ser seg tilbake, så ser man kanskje at: jo, man er ikke der man var faktisk.
Det behøver ikke nødvendigvis å bety at du har det bedre enn på det stedet du var, eller at du er friskere... Men: allikevel har du gått fremover og tilbakelagt noe. Kanskje akseptert noe, blitt vant til noe... Hvis du kjenner etter så føles kanskje ting annerledes i det minste?
Ta deg tid til å kjenne etter.
Jeg føler nå at jeg har lukket igjen mange kapitler. Avsluttet noen av prosessene jeg var så bevisst på og så flink til å stå i. Alt skjedde av seg selv. Og jeg tror og føler at det er fordi jeg var så flink til å stå der. Ikke hoppe over noe - bare stå der til prosessen var over. Først da kunne jeg gå videre.
Og det skjedde av seg selv. Med god hjelp av TIDEN.
En annen ting jeg er selvutnevnt verdensmester på er å kjenne på samt uttrykke alle følelsene som spinner rundt til enhver tid. Jeg gråter. Og jeg ler. Jeg ler...og jeg gråter. Noen ganger gråte-ler jeg :) For meg så er det så sant det uttrykket som heter at det kan være veldig kort vei mellom gråt og latter.
Det letter på trykket.
Jeg elsker galgenhumor. Jeg har underveis fleipet med alt fra å ha brystproteser i syltestrikker rundt ørene til at beiler-køen etter brystfjerningen gikk helt fra rundkjøringen nede i veien her...ledd av selvbruningskrem på skallen for å slippe badehette-looken og ville ideer om alien-hovedrolle i neste StarWars-film.
Slik fungerer jeg! Og slik holdt jeg fast ved meg selv underveis på kreft-reisen. Reisen er på ingen måte slutt, jeg føler jeg alltid vil være en kreft-pasient. Altfor mye ting har skjedd - grunnen under føttene mine er kraftig rystet. Men.
Tiden hjelper. Om noen uker eller måneder vil jeg stoppe opp og se meg tilbake igjen og oppdage at jeg har tatt nye 20 skritt fremover.
Eller til siden...eller kanskje litt rundt i ring. Dansende lett på tå.
18 mai 2011
Visste du at...
Kjære kreftpasient...
...i fall dine onkologer har "glemt" å fortelle deg dette om ditt nye etterliv så deler jeg det med deg her:
...i fall dine onkologer har "glemt" å fortelle deg dette om ditt nye etterliv så deler jeg det med deg her:
Det tar 10 uker å bygge opp kroppen etter 1 cellegiftkur. Dvs etter 6 kurer (som undertegnede fikk) tar det 60 uker før kroppen fungerer som normalt. Pluss så på 25 tappende stråle-behandlinger oppå dette. Slik kan du lettere regne ut hvor lang tid du kan regne med å være medtatt samt trenge hvile fremover.
Det du sitter og føler på kroppen er altså normalt! :)
(Kilde : onkolog v/Dagrehabiliteringen på Vardesenteret, Radiumhospitalet)
17 mai 2011
Singel?...eller sammen...
Jeg har kjent på begge deler. Og er uenig med dere som sier det er like ille uansett.
Den helgen jeg fant svulsten, overnattet jeg hos min nye kjæreste for første gang. Vi hadde kjent hverandre i litt over 2 uker. Snakk om flying start.
Han valgte å bli. Forklarte med omsorgsfull og lun humor at det var ikke håret eller puppen min han var forelsket i. Han var med på de første store nedturene, sammenbruddene og tunge stundene. Men mest av alt løftet han meg opp, gav meg en form for normal hverdag oppi det hele. Jeg klarte å glemme, klarte å kjenne på andre følelser enn de kreft-relaterte, vi hadde bøttevis med galgenhumor og jeg klarte fint å se fremover.
Men det var ikke meningen at det skulle bli oss to. Uansett er jeg han evig takknemlig og jeg tror det var ei mening med at vi møttes akkurat på det tidspunktet vi gjorde.
Siden den gang har jeg taklet det alene. Jeg har fantastiske venner, bekjente og familie. Men det å ikke ha den ene spesielle gir en bestemt alene-følelse. Uansett.
Jeg misunner de som har mann og barn og egen familie oppi det hele. Det å ha noen å stå opp for, kjempe mot sykdommen for, noen som tar tankene vekk fra kreften og ringvirkningene, noens skulder å lene hodet på, noen som tørker tårer og taust forstår, noen som løfter sammen med deg eller for deg, noen som fortsatt har en inntekt mens en selv blir ruinert og må over på trygd. Det hjelper!
Vet noen av dere vil protestere og si det er vanskelig med egen familie oppi kreftopplevelsen også. Fordi man føler man ikke strekker til...at man ikke får vært den kona, mannen, forelderen man ønsker å være..
Ser den. Uansett er jeg ikke i tvil om hva jeg syns var best - det var å ha en person nær meg. Noen som gav meg litt fremtidshåp og lys i tunnelen. Kreft er grusomt uansett hvem som får det. Men jeg er ikke redd for å si at jeg er uenig med noen av dere.
Det er verre å ha kreft når man er alene...
....i det minste VELDIG, veldig annerledes.
Den helgen jeg fant svulsten, overnattet jeg hos min nye kjæreste for første gang. Vi hadde kjent hverandre i litt over 2 uker. Snakk om flying start.
Han valgte å bli. Forklarte med omsorgsfull og lun humor at det var ikke håret eller puppen min han var forelsket i. Han var med på de første store nedturene, sammenbruddene og tunge stundene. Men mest av alt løftet han meg opp, gav meg en form for normal hverdag oppi det hele. Jeg klarte å glemme, klarte å kjenne på andre følelser enn de kreft-relaterte, vi hadde bøttevis med galgenhumor og jeg klarte fint å se fremover.
Men det var ikke meningen at det skulle bli oss to. Uansett er jeg han evig takknemlig og jeg tror det var ei mening med at vi møttes akkurat på det tidspunktet vi gjorde.
Siden den gang har jeg taklet det alene. Jeg har fantastiske venner, bekjente og familie. Men det å ikke ha den ene spesielle gir en bestemt alene-følelse. Uansett.
Jeg misunner de som har mann og barn og egen familie oppi det hele. Det å ha noen å stå opp for, kjempe mot sykdommen for, noen som tar tankene vekk fra kreften og ringvirkningene, noens skulder å lene hodet på, noen som tørker tårer og taust forstår, noen som løfter sammen med deg eller for deg, noen som fortsatt har en inntekt mens en selv blir ruinert og må over på trygd. Det hjelper!
Vet noen av dere vil protestere og si det er vanskelig med egen familie oppi kreftopplevelsen også. Fordi man føler man ikke strekker til...at man ikke får vært den kona, mannen, forelderen man ønsker å være..
Ser den. Uansett er jeg ikke i tvil om hva jeg syns var best - det var å ha en person nær meg. Noen som gav meg litt fremtidshåp og lys i tunnelen. Kreft er grusomt uansett hvem som får det. Men jeg er ikke redd for å si at jeg er uenig med noen av dere.
Det er verre å ha kreft når man er alene...
....i det minste VELDIG, veldig annerledes.
Frisør-skrekk!!
Ok. Greit. Jeg hiver meg uti det!
Onsdag skal jeg ha min første klippe-time siden jeg fikk besøk av kreften.
Med andre ord; første klippetimen på godt over 1 år!
Spent. Gruer meg nesten!!... O.o
Hår får en heeeelt annen betydning når man har ferske minner i hodet fra den dagen man stod der med barbermaskina i hånda og måtte fjerne frisyren. Noen trøstet og sa...det er da ikke verre for deg enn for de stakkars gutta som får måne og mister håret de også! Eller...det er da bare hår, det vokser ut igjen og om noen måneder ser du lik ut igjen!
HØH! :)
Jeg protesterer. Beklager, men det oppleves ikke sånn :)
Mye av meg forsvant, følte meg liten og ville gjemme meg litt. Jeg kunne jo se at jeg kledde det. Både å være skallet og det å ha kort-kort hår. Det går mest på at det ikke var frivillig. De fleste VIL jo ikke ta maskina og shave seg - bare sånn for å prøve det...
Hår rammer inn fjeset. Hår blir en del av personligheten, på en måte. Hår er en del av selvbildet.
Ihvertfall for meg :)
Onsdag skal jeg ha min første klippe-time siden jeg fikk besøk av kreften.
Med andre ord; første klippetimen på godt over 1 år!
Spent. Gruer meg nesten!!... O.o
Hår får en heeeelt annen betydning når man har ferske minner i hodet fra den dagen man stod der med barbermaskina i hånda og måtte fjerne frisyren. Noen trøstet og sa...det er da ikke verre for deg enn for de stakkars gutta som får måne og mister håret de også! Eller...det er da bare hår, det vokser ut igjen og om noen måneder ser du lik ut igjen!
HØH! :)
Jeg protesterer. Beklager, men det oppleves ikke sånn :)
Mye av meg forsvant, følte meg liten og ville gjemme meg litt. Jeg kunne jo se at jeg kledde det. Både å være skallet og det å ha kort-kort hår. Det går mest på at det ikke var frivillig. De fleste VIL jo ikke ta maskina og shave seg - bare sånn for å prøve det...
Hår rammer inn fjeset. Hår blir en del av personligheten, på en måte. Hår er en del av selvbildet.
Ihvertfall for meg :)
10 mai 2011
Hverdags-lykke
Jeg er heldig. Jeg ser de små tingene.
Alltid. Uansett.
Jeg nyter det. Faktisk nyter jeg det så mye at jeg kan få sommerfugler i magen av de rareste ting. I de rareste settinger og øyeblikk. De varer kanskje en brøkdel av ett sekund. Men har så stor og varig verdi.
En liten ting, ubetydelig og usynlig for andre; kan sette igang kjedereaksjoner i tankesettet...tilslutt trigger de kanskje kreativiteten og planleggings-genet mitt. Og konsekvens-tenkingen min når nye høyder. Og da ser jeg lengre frem enn på lenge... Lysten bobler.
Ett par nye røde sko. Som man ikke hadde råd til. Eller trengte. Funnet i en butikk man ikke skulle innom fordi man ikke visste at den eksisterte. Skoene pratet. De bodde i vintage-himmelen. De trigget ideer om en bukse som ble for lite brukt. Som kunne passe til en veske jeg liker, som lå innerst i skapet og har ligget der for lenge.
Skoene pratet med fargen. Gav meg bilder av meg selv besøke nye steder. Meg selv antrukket i en fornyet selvtillit samt ett forsterket selvbilde. Meg selv utføre nye ting og takle nye utfordringer.
Skoene skal ta meg dit! Til min fremtid. Jeg vet ikke helt hvor det er enda.
Noen ganger er rød vintage-sko verdt hver eneste NAV-krone.
Midt på en tirsdag.
Uansett om man har ett eller to bryst.
Alltid. Uansett.
Jeg nyter det. Faktisk nyter jeg det så mye at jeg kan få sommerfugler i magen av de rareste ting. I de rareste settinger og øyeblikk. De varer kanskje en brøkdel av ett sekund. Men har så stor og varig verdi.
En liten ting, ubetydelig og usynlig for andre; kan sette igang kjedereaksjoner i tankesettet...tilslutt trigger de kanskje kreativiteten og planleggings-genet mitt. Og konsekvens-tenkingen min når nye høyder. Og da ser jeg lengre frem enn på lenge... Lysten bobler.
Ett par nye røde sko. Som man ikke hadde råd til. Eller trengte. Funnet i en butikk man ikke skulle innom fordi man ikke visste at den eksisterte. Skoene pratet. De bodde i vintage-himmelen. De trigget ideer om en bukse som ble for lite brukt. Som kunne passe til en veske jeg liker, som lå innerst i skapet og har ligget der for lenge.
Skoene pratet med fargen. Gav meg bilder av meg selv besøke nye steder. Meg selv antrukket i en fornyet selvtillit samt ett forsterket selvbilde. Meg selv utføre nye ting og takle nye utfordringer.
Skoene skal ta meg dit! Til min fremtid. Jeg vet ikke helt hvor det er enda.
Noen ganger er rød vintage-sko verdt hver eneste NAV-krone.
Midt på en tirsdag.
Uansett om man har ett eller to bryst.
08 mai 2011
Kommentarer!
Det var dette kommentar-feltet. Har forsket litt ikveld.
Tror jeg fant ut hvordan alle som har lyst til å legge igjen en hilsen, en mening eller en erfaring eller noe under innleggene mine kan gjøre nettopp dette uten å måtte registrere seg og lage en konto osv. Nå er det bare å trykke der det står KOMMENTARER og skrive i vei!
Vet noen lurte på dette..
Uansett, takk for besøket!
Tror jeg fant ut hvordan alle som har lyst til å legge igjen en hilsen, en mening eller en erfaring eller noe under innleggene mine kan gjøre nettopp dette uten å måtte registrere seg og lage en konto osv. Nå er det bare å trykke der det står KOMMENTARER og skrive i vei!
Vet noen lurte på dette..
Uansett, takk for besøket!
Sånn går nu dagan
Så liten man føler seg etter å ha blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen.
En skulle tro at gleden og lettelsen var større enn det den er. Glede over å ha "bestått med glans". Glede over at det gikk bra tilslutt. At oddsene var på min side. Jeg vil gjerne tenke sånn.
Men det som sitter i er hvor stort og tøft det er å forholde seg til ringvirkningene av det man har vært igjennom. Tror de fleste mener jeg skal se på det som småtteri og ting jeg burde takle med et smil nå som jeg har "vunnet over kreften", som det så fint heter.
Jeg syns ringvirkningene er det tøffeste, jeg! Denne fasen er tøffere enn cellegift og stråling tilsammen. Det er så mye folk ikke ser, så mye folk ikke vet... Derfor tenker jeg at man skal være forsiktig med hva man sier. Du kan ikke vite hvordan det er både underveis og etter kreftsykdom. Såklart.
For meg er ikke selve kreften det vanskelige. Det vanskelige er det jeg må leve med etterpå. Samt det at man var jo på ett sted i livet før alt dette skjedde. Også veltet kreften mye av det... Det er ikke bare å gå tilbake der man var og fortsette det livet. Akkurat nå dealer jeg med bivirkninger av selve behandlingen; man blir glemsk, ord blir borte, sorte hull i hjernen, slimhinner som ikke virker som de skal, noen ganger føles det som noen står på lungene mine, lymfødemet sprenger bak på ryggen, jeg har en væske-streng fra under armen helt ut til håndleddet....og jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen.
Da jeg fikk kreftbeskjeden var jeg endelig på ett godt sted i livet; var i ett nytt forhold, jeg hadde forholdsvis ny jobb jeg trivdes godt i, jeg var fornøyd med kropp og utseende etter mye trening til halvmaraton året før... Nå er jeg blitt singel, kan ikke utføre jobben min som jeg ønsker fordi jeg har fjernet nesten alle lymfene under armen, blitt fratatt turnustillegget fordi man får ikke gå i turnus når man driver arbeidsopptrening - derfor er jeg nesten klar for sosialen...og jeg har en skamfert kropp som er sliten av medisiner og behandling og har lagt på meg av stille-sitting og medikamenter.
Det er tungt å løfte seg selv ut av vakuumet. Spesielt når man bor alene og er singel. Man har lyst til at noen skal komme å redde en ut av alt! At man skal knipses ut av en vond drøm. Det er vanskelig å finne livslyst og motivasjon.
Samtidig kjenner jeg noen dager på at vi har ett valg. Du kan velge hvordan du vil tenke. Når man har kommet seg ett stykke unna alt. Man kan velge å ta det som det er og ta en dag av gangen og prøve å venne seg til sitt nye liv. Eller man kan velge å kjenne på de vonde, tomme følelsene og tenke på ting som var, ting man savner, ting man føler man taper. Men valget er ikke helt mitt eget enda, merker jeg! Uansett hvordan jeg prøver så heller jeg 70% mot å tenke på begrensningene, 30% heller mot å tenke på mulighetene... Lett for utenforstående å si man skal tenke positivt og se fremover...det funker ikke!!
Jeg mener selv jeg innehar bøtter med psykisk styrke, jeg er reflektert og realistisk og ikke typisk negativ. Jeg er fornuften sjøl og VET jo hvordan jeg bør opptre og tenke. Men det blir liksom som å svømme mot strømmen innimellom, verktøyene jeg innehar og er vant til å bruke virker ikke som de skal mot det å takle kreft-sykdom.
Jeg kjenner fremdeles på bitterheten. Jeg mener at noe er fratatt meg. Jeg føler jeg sitter i fengsel og tar en straff for noe jeg ikke har gjort. Jeg blir påtvunget å takle ting. Og ikke forstår jeg hva jeg skal lære av dette..... Det er ikke alltid sånn at motgang gjør deg hur sterk som helst. Ett sted går grensen og det bikker over og går andre veien. Man blir for svak. Man legger seg ned.
Når alt det er sagt - så går det ganske greit om dagen. Jeg har det ikke så ille. Jeg kom meg gjennom det. Kroppen er flink! Den greide seg, uten at jeg alltid jobbet så hardt - mer lå og tok imot og resignerte totalt. Allikevel jobber kroppen kontinuerlig med å heale meg. Veldig rart... At jeg mangler ett bryst tenker jeg utrolig nok ikke på i det hele tatt. Det gjør ikke vondt å se meg i speilet, jeg er ikke flau over kroppen min sånn sett. Det kommer av at jeg krisemaksimerte meg ut av mitt gode skinn de månedene før...tiden da jeg gikk på cellegift... Det var lange uker å forberede seg på samt sørge over operasjonen i det fjerne.
Dagens utfordringer går nå mest ut på å finne ut hvordan man skal kle seg i forhold til sol og sommer. Stråle-feltene litt opp på halsen, på skuldra samt bak på ryggen (er strålt fra undersiden og opp) må nemlig skånes mot sol! Huden har vært brannsår-tynn og skal ikke ha sollys på seg på minst ett år. Så nå blir det faktor 50 og å dekke seg mer til. Også jeg som elsker å ligge strakt ut og slikke sol, a gitt!
For første gang i mitt liv håper jeg på en skikkelig møkka-sommer ;-)
En skulle tro at gleden og lettelsen var større enn det den er. Glede over å ha "bestått med glans". Glede over at det gikk bra tilslutt. At oddsene var på min side. Jeg vil gjerne tenke sånn.
Men det som sitter i er hvor stort og tøft det er å forholde seg til ringvirkningene av det man har vært igjennom. Tror de fleste mener jeg skal se på det som småtteri og ting jeg burde takle med et smil nå som jeg har "vunnet over kreften", som det så fint heter.
Jeg syns ringvirkningene er det tøffeste, jeg! Denne fasen er tøffere enn cellegift og stråling tilsammen. Det er så mye folk ikke ser, så mye folk ikke vet... Derfor tenker jeg at man skal være forsiktig med hva man sier. Du kan ikke vite hvordan det er både underveis og etter kreftsykdom. Såklart.
For meg er ikke selve kreften det vanskelige. Det vanskelige er det jeg må leve med etterpå. Samt det at man var jo på ett sted i livet før alt dette skjedde. Også veltet kreften mye av det... Det er ikke bare å gå tilbake der man var og fortsette det livet. Akkurat nå dealer jeg med bivirkninger av selve behandlingen; man blir glemsk, ord blir borte, sorte hull i hjernen, slimhinner som ikke virker som de skal, noen ganger føles det som noen står på lungene mine, lymfødemet sprenger bak på ryggen, jeg har en væske-streng fra under armen helt ut til håndleddet....og jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen.
Da jeg fikk kreftbeskjeden var jeg endelig på ett godt sted i livet; var i ett nytt forhold, jeg hadde forholdsvis ny jobb jeg trivdes godt i, jeg var fornøyd med kropp og utseende etter mye trening til halvmaraton året før... Nå er jeg blitt singel, kan ikke utføre jobben min som jeg ønsker fordi jeg har fjernet nesten alle lymfene under armen, blitt fratatt turnustillegget fordi man får ikke gå i turnus når man driver arbeidsopptrening - derfor er jeg nesten klar for sosialen...og jeg har en skamfert kropp som er sliten av medisiner og behandling og har lagt på meg av stille-sitting og medikamenter.
Det er tungt å løfte seg selv ut av vakuumet. Spesielt når man bor alene og er singel. Man har lyst til at noen skal komme å redde en ut av alt! At man skal knipses ut av en vond drøm. Det er vanskelig å finne livslyst og motivasjon.
Samtidig kjenner jeg noen dager på at vi har ett valg. Du kan velge hvordan du vil tenke. Når man har kommet seg ett stykke unna alt. Man kan velge å ta det som det er og ta en dag av gangen og prøve å venne seg til sitt nye liv. Eller man kan velge å kjenne på de vonde, tomme følelsene og tenke på ting som var, ting man savner, ting man føler man taper. Men valget er ikke helt mitt eget enda, merker jeg! Uansett hvordan jeg prøver så heller jeg 70% mot å tenke på begrensningene, 30% heller mot å tenke på mulighetene... Lett for utenforstående å si man skal tenke positivt og se fremover...det funker ikke!!
Jeg mener selv jeg innehar bøtter med psykisk styrke, jeg er reflektert og realistisk og ikke typisk negativ. Jeg er fornuften sjøl og VET jo hvordan jeg bør opptre og tenke. Men det blir liksom som å svømme mot strømmen innimellom, verktøyene jeg innehar og er vant til å bruke virker ikke som de skal mot det å takle kreft-sykdom.
Jeg kjenner fremdeles på bitterheten. Jeg mener at noe er fratatt meg. Jeg føler jeg sitter i fengsel og tar en straff for noe jeg ikke har gjort. Jeg blir påtvunget å takle ting. Og ikke forstår jeg hva jeg skal lære av dette..... Det er ikke alltid sånn at motgang gjør deg hur sterk som helst. Ett sted går grensen og det bikker over og går andre veien. Man blir for svak. Man legger seg ned.
Når alt det er sagt - så går det ganske greit om dagen. Jeg har det ikke så ille. Jeg kom meg gjennom det. Kroppen er flink! Den greide seg, uten at jeg alltid jobbet så hardt - mer lå og tok imot og resignerte totalt. Allikevel jobber kroppen kontinuerlig med å heale meg. Veldig rart... At jeg mangler ett bryst tenker jeg utrolig nok ikke på i det hele tatt. Det gjør ikke vondt å se meg i speilet, jeg er ikke flau over kroppen min sånn sett. Det kommer av at jeg krisemaksimerte meg ut av mitt gode skinn de månedene før...tiden da jeg gikk på cellegift... Det var lange uker å forberede seg på samt sørge over operasjonen i det fjerne.
Dagens utfordringer går nå mest ut på å finne ut hvordan man skal kle seg i forhold til sol og sommer. Stråle-feltene litt opp på halsen, på skuldra samt bak på ryggen (er strålt fra undersiden og opp) må nemlig skånes mot sol! Huden har vært brannsår-tynn og skal ikke ha sollys på seg på minst ett år. Så nå blir det faktor 50 og å dekke seg mer til. Også jeg som elsker å ligge strakt ut og slikke sol, a gitt!
For første gang i mitt liv håper jeg på en skikkelig møkka-sommer ;-)
06 mai 2011
Kort oppdatering før morgendagen
Først; håret! Det vokser og gror, dette bildet er rykende ferskt. Noen som er interessert i en boks med krøller?? De formerer seg nemlig daglig i hodebunnen min. Det kommer ikke så godt frem på bildet - og godt er det.
Hmfr.
Imorgen kl 12 skal jeg til kirurgen på Kreftsenteret og få dommen. Ihvertfall føles det slik. Få endelig svar på biopisen av den nye kulen, samt svar på skjelett-cytografien.
Spent!
...fortsettelse følger.
02 mai 2011
Sliten!...men ikke slik du tror
Se for deg at du er så sulten som du aldri før har vært, en skikkelig gnagende tom sult-følelse i magen. Flytt så denne følelsen opp til midt i brystet. Se så for deg at lungene dine går helt ned til nederst ned i magen, og at hver gang du puster ut så må du heeeelt nederst ned i magen for å hente opp igjen luft - men så orker du ikke... Så det blir med ut-pusten.. Med den gnagende sultfølelsen i tillegg. Forestill deg så at du er midt i en helt vanlig rolig aktivitet som å tørke deg etter du har dusjet, eller står foran ei hylle på Prix og velger en vare eller at du går en rolig rusletur. Plutselig puster du helt ut og orker ikke trekke pusten opp igjen fra "nederst i magen"-lungen...kroppen går tom for "bensin", og du klarer ikke fortsette det du holdt på med. Du kommer deg ikke hjem fra gå-turen og må stoppe, du må sette deg på dolokket og hvile av tørkingen, du må hvile for hvert utpust for å orke å trekke pusten inn igjen. Apatien, tomheten og den rare andpusten-følelsen tar helt over - og kom helt utifra det blå.
Når noen eks-kreftpasienter sier de er slitne og ikke orker ting og må hvile osv - så er det dette over her de føler. Eller, dette er ihvertfall min beskrivelse av det. Vanskelig å sette ord på!
Det er ikke som å være sliten eller utmattet slik vi var før sykdommen... Det er en rar slitenhetsfølelse. Og det er pga strålingen. Det er derfor vi ikke skal stresse, se for langt frem, starte i jobb for tidlig, fortsette med de aktiviteter vi orket før...og vi skal hvile både før og etter alt vi skal gjøre. Forebygge.
Og noe av det mest frustrerende ved denne rare slitenheten er reaksjonene man får rundt fra venner, familie, bekjente, kollegaer..... Som kanskje sier at "jada, men alle er vi slitne innimellom vettu, det er bare å stå på!"....eller.. "Du må ikke være så negativ, du er frisk nå, klart du er sliten når du har vært borte så lenge fra jobb! Det går seg til."
Joda. Men det er ikke sånn sliten!!! Vi klarer å skille på det vi kreft-ofre. Når vi er "vanlig" slitne fordi vi har trent eller jobbet eller gjort husarbeid...og når vi plutselig blir tomme og "stråle"-slitne. Og dette trigger igjen at vi blir deprimerte, nedstemte og lei oss fordi vi ikke orker det vi har lyst til og det vi gjorde før vi fikk kreft.
Og som en medsøster sa; det heller ikke uvanlig å høre utsagn som "Er du sliten av få timer på jobb, sier du...men danser du ikke og sånn på fritiden a?? Du orker da det..." eller "Ikke rart du er sliten, du som trente igår/var på byen i helga...osv". Men vit at da har vi kanskje hvilt noen dager FØR disse eventene, for å samle krefter til å orke noen morsomme, givende ting innimellom. Samt at vi tar konsekvensen i ett par dager etterpå når vi må hvile ut og forsake andre ting.
Leit og slitsomt at man ovenfor andre skal føle at det må bevises at man fortsatt har bivirkninger/ettervirkninger/senskader etter behandlingen... Men den følelsen sitter så hardt i - vi vil ikke bli misforstått! Og bli tatt for å dyrke sykdommen.
Vit at denne spesielle utmattelsesfølelsen og slitenheten er en reell sen-skade.
Denne følelsen og senskaden har fått ett navn - FATIGUE
****
Fakta-ark om fatigue, fra Kreftforeningen
Når noen eks-kreftpasienter sier de er slitne og ikke orker ting og må hvile osv - så er det dette over her de føler. Eller, dette er ihvertfall min beskrivelse av det. Vanskelig å sette ord på!
Det er ikke som å være sliten eller utmattet slik vi var før sykdommen... Det er en rar slitenhetsfølelse. Og det er pga strålingen. Det er derfor vi ikke skal stresse, se for langt frem, starte i jobb for tidlig, fortsette med de aktiviteter vi orket før...og vi skal hvile både før og etter alt vi skal gjøre. Forebygge.
Og noe av det mest frustrerende ved denne rare slitenheten er reaksjonene man får rundt fra venner, familie, bekjente, kollegaer..... Som kanskje sier at "jada, men alle er vi slitne innimellom vettu, det er bare å stå på!"....eller.. "Du må ikke være så negativ, du er frisk nå, klart du er sliten når du har vært borte så lenge fra jobb! Det går seg til."
Joda. Men det er ikke sånn sliten!!! Vi klarer å skille på det vi kreft-ofre. Når vi er "vanlig" slitne fordi vi har trent eller jobbet eller gjort husarbeid...og når vi plutselig blir tomme og "stråle"-slitne. Og dette trigger igjen at vi blir deprimerte, nedstemte og lei oss fordi vi ikke orker det vi har lyst til og det vi gjorde før vi fikk kreft.
Og som en medsøster sa; det heller ikke uvanlig å høre utsagn som "Er du sliten av få timer på jobb, sier du...men danser du ikke og sånn på fritiden a?? Du orker da det..." eller "Ikke rart du er sliten, du som trente igår/var på byen i helga...osv". Men vit at da har vi kanskje hvilt noen dager FØR disse eventene, for å samle krefter til å orke noen morsomme, givende ting innimellom. Samt at vi tar konsekvensen i ett par dager etterpå når vi må hvile ut og forsake andre ting.
Leit og slitsomt at man ovenfor andre skal føle at det må bevises at man fortsatt har bivirkninger/ettervirkninger/senskader etter behandlingen... Men den følelsen sitter så hardt i - vi vil ikke bli misforstått! Og bli tatt for å dyrke sykdommen.
Vit at denne spesielle utmattelsesfølelsen og slitenheten er en reell sen-skade.
Denne følelsen og senskaden har fått ett navn - FATIGUE
****
Fakta-ark om fatigue, fra Kreftforeningen
Nei og bare nei
Jeg har bestemt meg for at det som ble sagt og gjort på brystdiagnostisk senter før helgen ikke er bra nok.
Jeg kan ikke leve med utsagn som "jeg vet jo aldri helt sikkert om jeg treffer kulen når jeg tar celleprøver" og "vi får ikke helt tak på den kulen på ultralyden her" samt "du får bare følge med om den vokser". Slike setninger trigger mer angst og indre uro enn avslapning og betryggelse, merker jeg!
Kulen har jo ikke akkurat blitt mindre etter at det ble sprengt ett blodkar i første biopsien og det måtte stikkes på nytt. Å gå rundt med en kul i brystet når man nettopp er ferdig med brystkreftbehandling føles helt feil.
Anyway. Dette skal min kjære kirurg få si noen velvalgte ord om når jeg har time der.
Forhåpentligvis snarlig.
Jeg kan ikke leve med utsagn som "jeg vet jo aldri helt sikkert om jeg treffer kulen når jeg tar celleprøver" og "vi får ikke helt tak på den kulen på ultralyden her" samt "du får bare følge med om den vokser". Slike setninger trigger mer angst og indre uro enn avslapning og betryggelse, merker jeg!
Kulen har jo ikke akkurat blitt mindre etter at det ble sprengt ett blodkar i første biopsien og det måtte stikkes på nytt. Å gå rundt med en kul i brystet når man nettopp er ferdig med brystkreftbehandling føles helt feil.
Anyway. Dette skal min kjære kirurg få si noen velvalgte ord om når jeg har time der.
Forhåpentligvis snarlig.
Siste innspurt for vår-flørt
Kontaktannonse.
Jeg er dritpen, sjarmerende og kjempemorsom og
ønsker meg tilsvarende kjæreste over 1.80.
Takk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)