Time will show...

Jeg er langt unna.

Veldig langt unna. Faktisk så langt unna at jeg tenker at cellegiftkurene ikke var så veldig ille og at jeg skulle klart det igjen om jeg måtte.

Tiden leger ikke alle sår - tiden lager distanse. Og plass. Plass til nye minner og opplevelser som legger seg oppå de vonde. Presser det vonde lengre ned, lengre bak...

...derfor, når alt det vonde stod på, så var det mest riktig for meg å stå i det med begge føttene hele tiden. Ta det der og da - ikke skyve under teppet.

Fordi tiden lager plass...tiden legger alt lengre bak. Og jeg vil ikke ha noe uoppgjort liggende langt nede i bevisstheten....

Jeg er langt unna.

Men veien tilbake til de minnene som gjør mest vondt er fortsatt kort. Ett sekund - og jeg spiller av film i hodet...ser meg selv sitte på en pinnestol hos kreftlegen i krampegråt, en mørk gråt fra dypet...gjenopplever de intense første dagene, beskjedene, opplevelsene, tankene, følelsene....fordi det er de jeg husker best og som jeg synes er mest sårt.

Det interessante er at jeg i disse stundene ikke blir lei meg og tåresliten pga selve kreftsykdommen, det manglende brystet, håret jeg mistet eller senskadene i etterkant...det er mer det at jeg synes synd på meg selv slik jeg satt der den gangen, jeg husker meg selv som så liten jeg følte meg disse første dagene... Liten, sterk urettferdighet og helt uten kontrollfølelse. Det kan føles sårt og vondt å føle på de følelsene igjen...

...filmen i hodet har heldigvis sjelden visninger for tiden, livet tilbyr mer tid mellom hver gang.

Jeg har funnet min nye normalitet. Fått nye erfaringer og opplevelser. Jeg tar imot det som eventuelt måtte ligge foran meg.

Tiden er på min side...