Gi og få

"Først meg sjøl, så meg sjøl - så min neste, hvis det er til mitt eget beste"

Folk som kjenner meg "in real life" vil ikke blunke av dette uttrykket; de vet hvem jeg er og hva jeg står for.

Men jeg forstår nå av en annen brystkreft-blogg at dette kan tolkes helt annerledes enn det som var ment fra min side. Jeg mener ikke at man skal prioritere seg selv i den grad at det går utover sine nære og kjære og samtidig bruke kreft-opplevelsen som en unnskyldning for å sette seg selv først i all fremtid. Selvfølgelig ikke!

Jeg tror derimot at veldig mange som før intensivt har levd for å gjøre sine nærmeste sin hverdag best mulig, nærmest bøyd seg baklengs for å gjøre andre til lags og levd godt med det, ja - de vil få en litt tyngre oppgave når nå livet skal gå videre etter sykdom. Det er vanskelig å samle nok energi både til seg selv og andre nå, og skal man ha noe å gi til seg og sine i det hele tatt - så må man faktisk være litt mer egoistisk i perioder nå! Og nettopp sette seg selv og sine behov først....for så å kunne ha nok energi å gi til andre etterpå...

Vi har mange roller å fylle; være seg kjæreste, mamma, arbeidstaker, datter, søster, venninne... Det er veldig fortvilende å ikke få til det man har lyst til og føler at man burde! Man skaper også forventinger til seg selv som blir urealistiske nå. Men jeg syns ikke vi skal gå med dårlig samvittighet for å føle for å avlyse eventer og sammenkomster og avtaler, dette er investeringer for energi-konto'n.

Det er leit at forhold går overende og tar slutt pga eller i løpet av langtidssykdom; urettferdig og frustrerende! Men det er lov å være egoistisk etterpå uten at dette er å vri kniven på den man forlot...

Men ihvertfall - setter man seg sjøl og sine behov litt lengre foran nå enn før, så tenker jeg at våre nære og kjære også vil dra nytte av dette! Fordi vi må ikke glemme alle som stilte opp for oss da vi fikk kreft og alle de pårørende som også ble berørt på forskjellige måter oppi det hele og som fortjener å bli sett og satt pris på...