Sider

20 oktober 2013

Pusterom...

Det kan være mye å reflektere over til tider.

Hva gjorde kreften med meg....?
Hvem var jeg før det skjedde....?
Hvordan tok jeg det...?
Hva tenkte jeg...følte jeg?
Hvem ble jeg...?
Hva fikk jeg...?
Hva lærte jeg....?

Og, hvorfor er det så vanskelig å gå videre etter vellykket behandling...?

Jeg har ihvertfall fått 1000 nye tanker. "Du må ikke tenke så mye...!", sier medmennesker. Tankene er utenfor min styring. De kommer og går som de vil, og dukker gjerne opp i helt absurde situasjoner. De svirrer rundt i bakhodet, noen ganger farer de gjentakende frem og tilbake lengre frem i panna... Det verste er når jeg sitter og spiller av hendelser i hodet mitt...hendelser som ikke har hendt!

Worst case scenarioer med forskjellige utganger... De gir klump i magen og høy puls.

Jeg har blitt en enda verre krisemaksimerer enn det jeg var. Og det kommer av at nå har jeg opplevd å motta en kreftdiagnose, motta beskjeden om cellegift, motta beskjeden om at brystet ikke kunne reddes... Og nå går livet mitt ut på å krisemaksimere. Å forberede meg på diverse forferdelige hendelser som kan inntreffe rundt meg selv, min psyke, min kropp... Derfor disse scenarioene... Jeg ser for meg at det skjer, og føler på følelsene jeg kommer til å ha...

...men det har ikke skjedd. Og det skjer sannsynligvis ikke heller. Men dog. Det er utenfor min kontroll.

En annen ting er at jeg har måttet innrømme at i den perioden jeg hadde kreft, så nøt jeg det på en bisarr måte som en pause i livet... En pause fra det som opplevdes som vanskelig, en pause fra utfordringer jeg måtte ta og som jeg ikke orket, en pause fra å orke i det hele tatt, en pause fra det å måtte klare..... Altså livet. Kreften gav meg lov til å slippe alt jeg hadde i hendene og overgi meg til andre og skjebnen. Det var på en måte veldig deilig, det har jeg skjønt nå etterpå. Ikke at man skylder på kreften på noe vis, men inni meg kunne jeg nok kjenne på at det var godt å være "hun som hadde kreft" - det gav meg fritak fra livets gang.

"Fritak fra livet". Det høres nok rart ut for mange. Jeg vet at mange andre finner nyvunnen glede over nettopp livet. Ny livsgnist over å ikke dø av kreften...nytt syn på hvordan man ønsker å leve resten av livet. Måten man lever på, hvem man vil omgi seg med......

Men vi er jo ikke like. Jeg innrømmer at jeg syns det var godt med en pause fra livet. Jeg var ikke opptatt av døden....det at jeg hadde en sykdom som raskt får dødelige utganger... Hva sier dette om meg og livet jeg hadde før?

Ikke at jeg ønsket å dø - misforstå meg rett. Men, sett bortifra det tunge ved behandlingen, så var det en god pause for meg. Du behøver ikke å forstå det...

Enda en ting; cellegift dreper alle delelige celler i kroppen. Så i fire måneder var jeg en kvinne uten hormoner. Kanskje ser du på dette humoristisk, ser den - men for meg så var det bare fantastisk!! Ingen celler som styrte kroppen opp og ned i svingninger, humøret var stabilt på topp - kunne til og med ta meg i å føle ett ørlige pust av livsgnist! Det var rare følelser....jeg kunne sitte hjemme alene i 1-roms'n i Oslo uten hår på hodet og med ett bryst og føle bobler i magen og lykkerus. Som om jeg hadde tatt meg ett par glass vin, du kjenner følelsen! Går det an å si at man savner dette?

Ikke diagnosen og giften...men tingene jeg opplevde og følte i disse månedene...

Pausen.

Hvor er jeg nå.... Det vet jeg ikke helt. Det er straks 3 år siden jeg fikk satt siste cellegift-kursen. Jeg føler meg rastløs og tiltaksløs samtidig. Står og slurer i grusen uten jobb eller form til å søke noen jobb, uten gnist, uten stabilt ork og form...det er slettes ikke gleden over å overleve jeg føler på ihvertfall! Om jeg kunne "tatt meg sammen" og "tenkt positivt" som du nå har lyst til å be meg gjøre - så lover jeg deg at det er ikke sånn det fungerer når man har blitt drassa etter håret gjennom kreft-sølepytten.

Skulle gjerne orket og fått til. Men opplevelsen bremser fortsatt.

Minnene kom i full fart tilbake nå i rekonstruksjons-prosessen. Når man igjen ligger i sykehus-tøy på metallbenken med operasjons-sola i fleisen.....da blir man liten igjen. Sårbar og sliten...

Kroppen husker. Det gjør meg rørt absolutt hele tiden. Tårene sitter fortsatt like løst som for 3 år siden. Det er ergerlig! Man vil ikke gråte overalt, blant fremmede mennesker, i køa på Rimi, på bussen....

Men sånn er det blitt. Det er mitt nye "jeg". Og jeg aksepterer det. Man kommer aldri tilbake dit man var før kreften, og det har heller aldri vært noe mål for meg. Og, om ikke veien går rett opp og fremover enda, så kan jeg kanskje gå litt ut til siden...på små stier ut fra hovedveien....

Jeg prøver.

LIVET, gi meg litt slack...

2 kommentarer:

  1. Som vanlig godt skrevet Karianne. Selv om det er kipt å lese at du har det sånn. Håper dette bare er en bump du skal over før du igjen får det bedre. Lykke til videre!! <3

    SvarSlett
  2. Tusen takk, A... :)
    Det er vel sånn det generellt er og har vært lenge...med innslag av vanlig dagligdags liv og positive stunder :)

    Tusen takk, søta ;) KLEM! <3

    SvarSlett