Sider

03 oktober 2017

Å leve med senskader


Ikke for å være negativ, men realist; personlig så tror jeg ikke at mer forskning på alle senskader vil gjøre oss som allerede er rammet for flere år siden noe bedre eller friske. Det vil nok ikke dukke opp noen mirakelkur mot fatigue.. Jeg tenker at for oss så er skaden allerede skjedd, vi ble rammet og dette må vi bare lære oss å akseptere og leve med.

Men, forskning og fokus har mye å si for de som kommer etter oss! Slik at ihvertfall de kan slippe unna i større grad enn det mange av oss har gjort. For eksempel så forskes det jo på at cellegift og stråling som gis nå skal treffe stedet/organet i kroppen som er kreftrammet mye mer nøyaktig - istedet for at hele kroppen utsettes slik som det jo har vært lenge.

I Facebook-gruppa jeg laget; "Kronisk fatigue etter brystkreft", så etterlyses det innimellom tips og råd til ting som kan gjøre fatiguen og konsentrasjonen og hukommelsen og orken bedre; bortsett fra rådet om fysisk aktivitet (slutt å kalle det trening!). Personlig så føler jeg ikke det er noe konkret som kan bedre mine plager. De er hva de er! MEN. Som ikke kan gjentas for ofte så er AKSEPT en stor nøkkel til å takle senskadene. Akseptere at javel, i forigårs vasket jeg samt hang opp to maskiner med klær - og igår gikk tur og var en liten halvtime på bråkete cafe. Da vet jeg at imorgen samt neste dag og kanskje litt av den nesten dagen der igjen så må man muligens være helt i ro i et støyfritt miljø. Sånn er det bare. Og neste uke, hvis jeg vet at jeg skal til frisøren og legen onsdag og torsdag - så legger jeg ingen planer mandag og tirsdag. Fordi jeg har lært at det koster meg for mye i ettertid.

Altså, legg inn hvile både FØR og etter avtaler.

Min aksept går også på at selv om jeg vet at støy og ståk på cafe eller på busstur eller andre folksomme steder gjør meg tullete sliten etterpå på de dårligste dagene - ja, så gjør jeg det allikevel. Jeg syns det er verdt det. Hvis jeg IKKE hadde gått på cafe så hadde jeg følt at kreften fortsatt eide meg og tiden min - og det er helt uaktuelt. Jeg gjør mye av det jeg pleide å gjøre - fordi jeg VIL det. Også AKSEPTERER jeg at konsekvensen er at jeg sitter med øresus og slitenhet i kroppen noen dager etterpå og snakker rubbish fordi jeg glemmer ord, dag og tema og det aller meste....jeg syns det uansett er verdt det! Fordi jeg vil ikke gi opp visse sosiale ting. Selv om de sliter meg ut.

Siden jeg er en av de som tilslutt ble anbefalt å søke 100% arbeidsufør så kan jeg gjøre det slik. Jeg har heller ikke barn, så jeg har bare meg og min partner å tenke på og spare energi til.

Vi kvinner er eksperter på å skape forventninger i eget hode. Men vi plasserer det ofte hos andre, at det er DE som har forventninger. Det er så mye "syns at vi skulle måtte burde" i huet vårt. Det er nesten så det er en egen tilleggssykdom.

Vi må bli ekspert på egen helse og velvære istedet! Vi skylder oss sjøl det. Bare vi som har gjennomgått kreftbehandling av ymse slag vet nøyaktig hva vi trenger for å ha det best mulig. Så øv på å være tro mot deg sjøl og dine egne behov!! DRIT i resten, de har ikke peiling på vår alvorlige tilstand, de forstår ikke, uansett. Og hvordan kan de egentlig det når de ikke selv har opplevd alt vi har gjort?

Fiks det du selv kan påvirke; sørg for å være optimal på alle vitaminer og mineraler, følg med på stoffskiftet ditt (les deg opp, fastleger og endokrinologer ligger langt etter i kunnskap!!) og få deg frisk luft og dagslys. Vi må gjøre det lille vi kan..

YES WE CAN!

Å leve med senskader er en tøff balansekunst. Og ja, det er snørr, tårer og fortvilelse en sjelden gang innimellom her også - men jeg er fornøyd med å ha kommet så langt at jeg kan si at jeg driter litt i senskadene. Noen ganger må jeg dra hjem litt tidligere fra ting som skulle vart lengre og vært gøy og gitt meg noe - men er ikke så deppa for sånn i så mange minuttene i slengen siden det er utrolig deilig å bare dra hjem til sofaen også. Avlyse må jeg også noen ganger - men jeg er bare ærlig om det, at en dårlig dagsform kom litt kasta på, og sånn er det bare - ferdig snakka.

Og det er helt greit! Det er det nye livet mitt.

Og det er ikke så verst.