Jeg stusser litt over en viss type mentalitet.
Hvorfor er det slik at man betraktes som frisk og får klapp på skuldra når man endelig jobber igjen?? Er det kun det vi streber oss opp fra sengeliggende pasient-tilstand for? Måles friskhet i antall prosent man jobber?
Det kan virke slik.
Men hva med alt annet man skal ha ork til; være seg mors-/fars-rolle, trening, hobbyer, venne-treff, ferieturer, å holde ett hjem i orden, å handle på ICA, å forholde seg til instanser av ymse slag... Skal man ikke ha ork til dette og?
Jeg mener det er "feil" å kjempe seg tilbake bare for å orke jobben... At det er prestasjonsnivået på jobb som er hovedfokuset. At dette skal være en form for friskhet og vellykkethet. For mange er nok dette viktigst, og det forstår jeg. Det er her de finner det sosiale, gode utfordringer som gir en noe...
Men hvis man har orket 100% en jobbedag og så må ligge på sofaen resten av dagen for å orke en ny 100 % arbeidsdag, da er man jo ikke frisk og det er heller ikke spesielt givende... Null overskudd til alt annet i livet som også er viktig og gir energi.
Og den der kjenner jeg litt på.
Jeg er ikke en typisk karriere-kvinne av noe slag; livet mitt starter etter jobb. Det er viktig for meg å føle meg frisk nok til å danse salsa, til å orke venninneskravling noen timer, å orke å gå en tur eller trene litt...å være med på ting... Og hvis jeg skal bruke all min energi på jobb i opptreningsperioden, så vil jeg garantert bli veldig deppa!! Og føle meg mindre frisk...og bli enda mer oppgitt og frustrert for at kreften rammet akkurat meg.
Syns det er litt rart at samfunnet har blitt sånn.
Friskhet blir målt i antall timer på jobb.
30 juni 2011
28 juni 2011
Utslitt i motvind
Jeg er verdensmester i å akseptere. Heldigvis.
Hvis kroppen min forteller meg at den er sliten, så hviler jeg. Med en gang. Og ikke med frustrasjon over at jeg må hvile. Det er da ganske deilig å slappe av hvis man trenger det?... ligge på sofaen og trykke TV eller blad i sladremagasin... Jeg blir ikke skuffet hvis jeg plutselig må avlyse en avtale eller plan fordi jeg kjenner jeg ikke orker. Fordi jeg vet jo det ikke blir noe morsomt eller givende å delta når man bare er andpusten og ikke føler seg som seg sjøl og kan delta som man ønsker. Da er det bare godt å slappe av...
Og siden jeg faktisk greier å tenke slik og å være veldig avslappet rundt det å ha lite energi i perioder - så bruker jeg ikke opp energien min på å jobbe imot...være frustert og lei...jeg aksepterer at sånn er det.
Jeg er verdensmester i å være lat!
Og jeg har jo vært forberedt på dette lenge. Informasjon i forkant av behandling sier at vi i verste fall må påberegne oss mange, mange måneder med slitenhet. Og at ingen vet hvor lenge det kan vare, men at vi kan selv hjelpe ved å ta det med ro og hvile både før og etter vi blir slitne. Og det er helt greit for meg.
Man får takle dette individuelt såklart - men mitt beste godhjertede og velmente råd er at man må prøve og akseptere slitenheten og at det vil bli sånn på ubestemt tid. Nyt å kunne hvile, nyt å ha lov til å ta vare på deg sjøl. Noen har flere de vil strekke til for, men krev din plass!...
Prøøøøøv å spare energien du bruker på å være "sliten-frustrert" og "strekker-ikke-til"-følelsen til du skal være supermamma, supervenninne, superpartner og en super utgave av deg selv i ditt nye etterliv!
...som kan komme før du aner det - hvis du er snill mot deg sjøl nå i forkant.
Hvis kroppen min forteller meg at den er sliten, så hviler jeg. Med en gang. Og ikke med frustrasjon over at jeg må hvile. Det er da ganske deilig å slappe av hvis man trenger det?... ligge på sofaen og trykke TV eller blad i sladremagasin... Jeg blir ikke skuffet hvis jeg plutselig må avlyse en avtale eller plan fordi jeg kjenner jeg ikke orker. Fordi jeg vet jo det ikke blir noe morsomt eller givende å delta når man bare er andpusten og ikke føler seg som seg sjøl og kan delta som man ønsker. Da er det bare godt å slappe av...
Og siden jeg faktisk greier å tenke slik og å være veldig avslappet rundt det å ha lite energi i perioder - så bruker jeg ikke opp energien min på å jobbe imot...være frustert og lei...jeg aksepterer at sånn er det.
Jeg er verdensmester i å være lat!
Og jeg har jo vært forberedt på dette lenge. Informasjon i forkant av behandling sier at vi i verste fall må påberegne oss mange, mange måneder med slitenhet. Og at ingen vet hvor lenge det kan vare, men at vi kan selv hjelpe ved å ta det med ro og hvile både før og etter vi blir slitne. Og det er helt greit for meg.
Man får takle dette individuelt såklart - men mitt beste godhjertede og velmente råd er at man må prøve og akseptere slitenheten og at det vil bli sånn på ubestemt tid. Nyt å kunne hvile, nyt å ha lov til å ta vare på deg sjøl. Noen har flere de vil strekke til for, men krev din plass!...
Prøøøøøv å spare energien du bruker på å være "sliten-frustrert" og "strekker-ikke-til"-følelsen til du skal være supermamma, supervenninne, superpartner og en super utgave av deg selv i ditt nye etterliv!
...som kan komme før du aner det - hvis du er snill mot deg sjøl nå i forkant.
25 juni 2011
En bekymringsfull tilhørighet
Gjennom kreften møter man masse nye mennesker. Og da tenker jeg ikke på sykehuspersonell. Man treffer mennesker som er i samme situasjon som en selv. Likesinnede å dele med. Bare de forstår nøyaktig hva man går gjennom. Tanker, følelser, bivirkninger, ettervirkninger... Noen man kan være lei seg og frustert sammen med. Være seg i samtalegrupper, Facebookgrupper eller via blogger.
Det er fint.
Det som derimot ikke er så fint med det, er at det er ikke alle det går så bra med. Mennesker man har delt noe nært med og som man har blitt godt kjent med på kort tid får andre beskjeder enn deg selv på legekontroller... Jeg har også opplevd å lese at ei som har delt og skrevet i en Facebookgruppe har forlatt oss for godt... Og det er veldig sterk lesing. Ikke minst fordi det er grunnet en sykdom man selv nettopp har hatt. Ei som har hatt nøyaktig det samme sykdomsforløpet som en selv.
Så selv om jeg heier veldig på å oppsøke likesinnede og å lese om ting på nettet - så skal man vite hva det gjør med en også. Blir det for sterkt og for mye å ta inn, og hvis det gjør deg bekymret og redd - så tapper man bare ut av egen energi og skaper unødige ekle tanker som tar plass.
Kjenn din besøkelsestid i slike grupper...
Det er annerledes å lese om kreftforskning eller familieskjebner i aviser og blader nå enn før. Nå skjønner jeg så veldig hva det snakkes om. Og man blir trist - og litt satt tilbake.
Jeg har fått en tilhørighet jeg ikke ønsker. Jeg har blitt "en av de som har hatt kreft".
Det er fint.
Det som derimot ikke er så fint med det, er at det er ikke alle det går så bra med. Mennesker man har delt noe nært med og som man har blitt godt kjent med på kort tid får andre beskjeder enn deg selv på legekontroller... Jeg har også opplevd å lese at ei som har delt og skrevet i en Facebookgruppe har forlatt oss for godt... Og det er veldig sterk lesing. Ikke minst fordi det er grunnet en sykdom man selv nettopp har hatt. Ei som har hatt nøyaktig det samme sykdomsforløpet som en selv.
Så selv om jeg heier veldig på å oppsøke likesinnede og å lese om ting på nettet - så skal man vite hva det gjør med en også. Blir det for sterkt og for mye å ta inn, og hvis det gjør deg bekymret og redd - så tapper man bare ut av egen energi og skaper unødige ekle tanker som tar plass.
Kjenn din besøkelsestid i slike grupper...
Det er annerledes å lese om kreftforskning eller familieskjebner i aviser og blader nå enn før. Nå skjønner jeg så veldig hva det snakkes om. Og man blir trist - og litt satt tilbake.
Jeg har fått en tilhørighet jeg ikke ønsker. Jeg har blitt "en av de som har hatt kreft".
Jeg vet vel best??!
Jeg er ENIG!
Enig med en av bloggerne du finner i lista på venstre hånd. Vi har møttes via kreftopplevelsen og funnet ut at vi er ganske like - og vi har gjennomgått det samme omtrent samtidig. Hun blogget denne uken om noe jeg kjenner meg så innmari igjen i - blant annet det med hår. Håret!! Og jeg må si meg så enig ang. kommentarer:
Nei, håret vokser ikke fort! Det har ikke blitt langt! Og det er ikke kult med kort hår selv om du syns det! Og det er slettes ikke morsomt med påtvungne krøller og ny hårfarge!!
Vi tok siste cellegift i november, altså.... NOVEMBER!! Så ventetiden på at håret skal vokse ut og bli som det var før er laaaaaaaaaaaaaang... Så du som ikke har vært i samme båt - ikke vær så påståelig og si at håret har vokst så fort og at det er gøy med krøller man ikke har ønsket seg. Det vokser SAKTE!...
Greit at du syns at det er kledelig med kort hår og at dette kan være kvinnelig looking (og tusen takk for komplimentet) - det er bare det at FØLELSEN er ikke sånn! Det føles ikke særlig kvinnelig og kult! Det føles nakent og feil!! Og er det ikke det som er viktigst egentlig...altså hvordan man føler seg på innsiden med det og det utseendet. Tenk så mye trygghet man henter i hvordan man tar seg ut.
..og det korte håret minner oss om kreften...hver gang vi ser i speilet og føler oss annerledes.
Puh - greit å få det ut egentlig ;)
Til deg - kjære medblogger Cathrine - jeg er ENIG!
Enig med en av bloggerne du finner i lista på venstre hånd. Vi har møttes via kreftopplevelsen og funnet ut at vi er ganske like - og vi har gjennomgått det samme omtrent samtidig. Hun blogget denne uken om noe jeg kjenner meg så innmari igjen i - blant annet det med hår. Håret!! Og jeg må si meg så enig ang. kommentarer:
Nei, håret vokser ikke fort! Det har ikke blitt langt! Og det er ikke kult med kort hår selv om du syns det! Og det er slettes ikke morsomt med påtvungne krøller og ny hårfarge!!
Vi tok siste cellegift i november, altså.... NOVEMBER!! Så ventetiden på at håret skal vokse ut og bli som det var før er laaaaaaaaaaaaaang... Så du som ikke har vært i samme båt - ikke vær så påståelig og si at håret har vokst så fort og at det er gøy med krøller man ikke har ønsket seg. Det vokser SAKTE!...
Greit at du syns at det er kledelig med kort hår og at dette kan være kvinnelig looking (og tusen takk for komplimentet) - det er bare det at FØLELSEN er ikke sånn! Det føles ikke særlig kvinnelig og kult! Det føles nakent og feil!! Og er det ikke det som er viktigst egentlig...altså hvordan man føler seg på innsiden med det og det utseendet. Tenk så mye trygghet man henter i hvordan man tar seg ut.
..og det korte håret minner oss om kreften...hver gang vi ser i speilet og føler oss annerledes.
Puh - greit å få det ut egentlig ;)
Til deg - kjære medblogger Cathrine - jeg er ENIG!
23 juni 2011
Into the future
Det er fint å stå på trappene til masse nytt.
Men litt slitsomt også. Man vil så VELDIG fremover med livet! En får behov for å legge alt bak seg i en vill fart når man først kjenner det har gått bittelitt fremover...vil liksom at alt skal skje på en gang!
Og helst burde det skje i går.
Med ett bedre selvbilde og "tingenes tilstand" litt mer tilbake til normalen så ønsker man seg kjæreste og bekreftelse. NÅ. Og når man ikke lengre kan utføre gammel jobb som ønsket så vil man ha en ny jobb. NÅ.
Og grunnen til at det helst bør skje NÅ er jo at man vet at eksempelvis disse to tingene ville være med å løfte en litt opp og frem. Opp på ett nytt plan - videre inn i fremtiden. Og når en eller to positive ting skjer så starter gjerne ballen å rulle, og det ene drar det andre med seg. Det vet vi jo.
Hvordan finner man seg forresten ny jobb når man jobber begrenset prosent pga kreft? Hva sier man på jobbintervjuet?
Og nøyaktig når på første date svipper man inn setningen "...å ja, og forresten så har jeg bare en pupp...."....??
Mye å finne ut av om dagen, merker jeg.
Men litt slitsomt også. Man vil så VELDIG fremover med livet! En får behov for å legge alt bak seg i en vill fart når man først kjenner det har gått bittelitt fremover...vil liksom at alt skal skje på en gang!
Og helst burde det skje i går.
Med ett bedre selvbilde og "tingenes tilstand" litt mer tilbake til normalen så ønsker man seg kjæreste og bekreftelse. NÅ. Og når man ikke lengre kan utføre gammel jobb som ønsket så vil man ha en ny jobb. NÅ.
Og grunnen til at det helst bør skje NÅ er jo at man vet at eksempelvis disse to tingene ville være med å løfte en litt opp og frem. Opp på ett nytt plan - videre inn i fremtiden. Og når en eller to positive ting skjer så starter gjerne ballen å rulle, og det ene drar det andre med seg. Det vet vi jo.
Hvordan finner man seg forresten ny jobb når man jobber begrenset prosent pga kreft? Hva sier man på jobbintervjuet?
Og nøyaktig når på første date svipper man inn setningen "...å ja, og forresten så har jeg bare en pupp...."....??
Mye å finne ut av om dagen, merker jeg.
21 juni 2011
Status-rapport!
Det er veldig merkelig.
Det har gått utrolig mye fortere å legge kreft-opplevelsen bak seg enn det jeg trodde på forhånd. Det er ikke lenge siden jeg følte jeg stod med ene beinet i sykdommen og var veldig opptatt av bivirkninger og tiden som har vært. Nå for tiden føler jeg imidlertid en slags tomhet, som om noe har sluppet taket. Uten at det har skjedd noe spesielt egentlig. Ikke en trist tomhet - bare ett slags vakum.
Det er vel som jeg har sagt før; at tida hjelper aller best. Det går en uke, det går to uker - sånn uten at man tenker over det. Så snur man seg plutselig en dag tilbake og lurer på hvor tida ble av og kjenner at det føles som om det har gått 4 uker. Og alt man gikk gjennom ligger igjen langt der bak.
Veldig merkelig.
Det som henger igjen nå er munntørrheten etter cellegiften som er ekstremt irriterende plagsomt, lymfødem og litt nerve-tullball i armen etter operasjonen og selvsagt litt små-utfordringer rundt det å ha ett bryst og å gå med protese-BH. Dette blir minner om hva som har skjedd - så det går jo ikke an å glemme det HELT.
Men det går veldig greit.
6-måneders-kontrollen etter operasjonen (eller 1årskontrollen om du vil...) er nylig unnagjort, og det gikk fin-fint. Det var blodprøvetaking, litt elting og knaing på kroppen samt samtale med onkologen. "Alle prøver" var helt fine, men lever-prøven blir ikke klar før nå på torsdag. Undres egentlig litt over hvorfor man da sier "alle prøver" er fine, men... Videre har det sneket seg inn en mammografi-time til uka samt at jeg skal få MR av det andre brystet siden jeg fortsatt har den lille merkbare kulen der. Det kan være godt for psyken å få sjekket det ordentlig, men onkologen understreket veldig at det ikke kjentes ut som noen svulst. Mer som hardt brystvev som hadde klumpet seg der. Og kontrollen forrige gang viste jo heller ingenting skummelt.
Neste kontroll er 14. oktober. Jeg tenker ikke mer på noe av dette. Føler meg frisk og rask faktisk.
Jeg har nå jobbet 20% i 3 måneder. Fordelt på to halve dager. Det har til tider føltes litt lite, men har nok vært fornuftig også. Jeg har fått samlet masse krefter samt hatt energi igjen til ting jeg ønsker å fylle fritiden min med. Tiden etter sykdom skal ikke bare være å komme seg tilbake til jobben og yte maks der. Fra juli starter jeg å jobbe 40% og sprer dette utover 4 halve dager med fri hver onsdag. Vil nok merke det de første to ukene, men både tror og føler dette skal gå veldig greit.
Jeg vet ikke hvor sliten jeg fortsatt er etter strålingen før jeg har litt mer aktivitet i hverdagen min. Men synes ihvertfall det blir flere og flere dager mellom hver gang jeg føler meg andpusten av ingenting og veldig "nede".
Så.
Til alle dere fine innbyggere i Cancer City som fortsatt er inne i prosessen vil jeg si følgende :
Det går over! Det blir lettere! Ting vil snart føles bedre - JEG LOVER.
Det har gått utrolig mye fortere å legge kreft-opplevelsen bak seg enn det jeg trodde på forhånd. Det er ikke lenge siden jeg følte jeg stod med ene beinet i sykdommen og var veldig opptatt av bivirkninger og tiden som har vært. Nå for tiden føler jeg imidlertid en slags tomhet, som om noe har sluppet taket. Uten at det har skjedd noe spesielt egentlig. Ikke en trist tomhet - bare ett slags vakum.
Det er vel som jeg har sagt før; at tida hjelper aller best. Det går en uke, det går to uker - sånn uten at man tenker over det. Så snur man seg plutselig en dag tilbake og lurer på hvor tida ble av og kjenner at det føles som om det har gått 4 uker. Og alt man gikk gjennom ligger igjen langt der bak.
Veldig merkelig.
Det som henger igjen nå er munntørrheten etter cellegiften som er ekstremt irriterende plagsomt, lymfødem og litt nerve-tullball i armen etter operasjonen og selvsagt litt små-utfordringer rundt det å ha ett bryst og å gå med protese-BH. Dette blir minner om hva som har skjedd - så det går jo ikke an å glemme det HELT.
Men det går veldig greit.
6-måneders-kontrollen etter operasjonen (eller 1årskontrollen om du vil...) er nylig unnagjort, og det gikk fin-fint. Det var blodprøvetaking, litt elting og knaing på kroppen samt samtale med onkologen. "Alle prøver" var helt fine, men lever-prøven blir ikke klar før nå på torsdag. Undres egentlig litt over hvorfor man da sier "alle prøver" er fine, men... Videre har det sneket seg inn en mammografi-time til uka samt at jeg skal få MR av det andre brystet siden jeg fortsatt har den lille merkbare kulen der. Det kan være godt for psyken å få sjekket det ordentlig, men onkologen understreket veldig at det ikke kjentes ut som noen svulst. Mer som hardt brystvev som hadde klumpet seg der. Og kontrollen forrige gang viste jo heller ingenting skummelt.
Neste kontroll er 14. oktober. Jeg tenker ikke mer på noe av dette. Føler meg frisk og rask faktisk.
Jeg har nå jobbet 20% i 3 måneder. Fordelt på to halve dager. Det har til tider føltes litt lite, men har nok vært fornuftig også. Jeg har fått samlet masse krefter samt hatt energi igjen til ting jeg ønsker å fylle fritiden min med. Tiden etter sykdom skal ikke bare være å komme seg tilbake til jobben og yte maks der. Fra juli starter jeg å jobbe 40% og sprer dette utover 4 halve dager med fri hver onsdag. Vil nok merke det de første to ukene, men både tror og føler dette skal gå veldig greit.
Jeg vet ikke hvor sliten jeg fortsatt er etter strålingen før jeg har litt mer aktivitet i hverdagen min. Men synes ihvertfall det blir flere og flere dager mellom hver gang jeg føler meg andpusten av ingenting og veldig "nede".
Så.
Til alle dere fine innbyggere i Cancer City som fortsatt er inne i prosessen vil jeg si følgende :
Det går over! Det blir lettere! Ting vil snart føles bedre - JEG LOVER.
Neida
Ikke skjær alle kreftpasienter over en kam. Eller drass de over samme hårbørsten. Eller hva det heter.
Personlig så ser jeg ikke på livet med andre øyne etter kreften. Jeg setter ikke enda mer pris på de små tingene. Jeg nyter ikke duften av vår mer enn før. Jeg passer heller ikke på å få mer ut av dagene enn jeg gjorde før. Verdsetter ikke mine nære og kjære enda mer enn jeg gjorde før.
Jeg fikk ingen oppvåkning.
Ei heller føler jeg at jeg har KJEMPET meg gjennom kreft. At jeg har sloss mot kreft-trollet. Føles slettes ikke som jeg har overvunnet noe. Det var heller sånn at jeg bare lå der og tok imot påtvunget behandling. Også ble jeg frisk.
Jeg var ikke redd heller. Ingen tanker om døden. Ingen tanker om alt jeg måtte skynde meg å si og gjøre før jeg evt skulle innta horisontalen i kista.Selvsagt skulle jeg bli frisk. Det tok jeg som en stor selvfølge.
Innimellom føler jeg forventninger om at jeg må føle sånn - fordi jeg har jo hatt kreft! Jeg må jo sette mer pris på livet nå. Finne mer lykke i hverdagsting og føle meg mer levende.
Neida.
Ikke alle tenker eller føler det slik.
Personlig så ser jeg ikke på livet med andre øyne etter kreften. Jeg setter ikke enda mer pris på de små tingene. Jeg nyter ikke duften av vår mer enn før. Jeg passer heller ikke på å få mer ut av dagene enn jeg gjorde før. Verdsetter ikke mine nære og kjære enda mer enn jeg gjorde før.
Jeg fikk ingen oppvåkning.
Ei heller føler jeg at jeg har KJEMPET meg gjennom kreft. At jeg har sloss mot kreft-trollet. Føles slettes ikke som jeg har overvunnet noe. Det var heller sånn at jeg bare lå der og tok imot påtvunget behandling. Også ble jeg frisk.
Jeg var ikke redd heller. Ingen tanker om døden. Ingen tanker om alt jeg måtte skynde meg å si og gjøre før jeg evt skulle innta horisontalen i kista.Selvsagt skulle jeg bli frisk. Det tok jeg som en stor selvfølge.
Innimellom føler jeg forventninger om at jeg må føle sånn - fordi jeg har jo hatt kreft! Jeg må jo sette mer pris på livet nå. Finne mer lykke i hverdagsting og føle meg mer levende.
Neida.
Ikke alle tenker eller føler det slik.
18 juni 2011
"Bitterhet" for Dummies
Følg med nå.
I den ene enden finnes Fødselen - i den andre enden Døden. Strekningen i mellom disse to heter Livet, og på Livets reise, fra Fødselen til Døden, gjennomfører man Rebusløp og forserer Hinderløyper. Uforutsette ting kan skje, slik at reisen blir litt annerledes enn planlagt. Noen ganger trengs en pause slik at Livets reise blir satt på hold.
Eller forklart i dummies-style:
I ene enden finnes Trondheim - i den andre enden Oslo. Strekningen i mellom sykles i ett løp kalt "Trondheim - Oslo". Uforutsette ting kan skje, slik at reisen blir litt annerledes enn planlagt. Noen ganger trenger man tissepauser, andre ganger punkterer man og blir forsinket.
Skjønner du hvor jeg vil??
Jeg var på vei ett sted! I full fart med god retning! Jeg var frisk og rask! Så kom kreften og stakk kjepper i hjulene mine og gav meg en ufrivillig pause i livet. Jeg gikk fra frisk til syk. Ikke pga kreften, men pga behandlingen.
Misforstå meg rett, men noen ganger har jeg tenkt at det ville vært enklere å takle dersom man ble syk av kreften først. At man følte seg dårlig - ikke skjønte hva som feilte en. At man ble deppa og urolig, og bare ville bli frisk. SÅ kunne man få kreft-diagnosen, få en forståelse for hvorfor man hadde vært syk og svak så lenge - og så bli glad for at man fikk behandling og komme seg ut på andre enden og føle seg bedre.
Sånn var det jo ikke.
Jeg var kjempefrisk, godt trent og hadde aldri følt meg bedre. Så det å da bli gjort syk med cellegift og stråling føltes ille og på ingen måte som noen vei mot det å bli frisk. Fordi jeg var jo i utgangspunktet ikke syk!
...og jeg tror det er her bitterhets-følelsen kom inn i bildet. Hadde jeg vært syk i forkant hadde jeg kanskje følt andre ting enn bitterhet. Kanskje mer lettelse over at man fant ut hvorfor man var syk - og så vite hva som skulle gjøres for å bli frisk.
Men neida. Jeg ble bremset i livet, noen spente ben på meg. Jeg ble gjort syk. Skamfert. For så å bli gjort frisk igjen.
Skjønner du nå hvorfor man kan føle seg bitter når man plutselig får kreft? At det er den følelsen som kommer sterkest frem?
...men det har gått over nå. Nå er jeg igang med "livet er en reise" igjen.
I den ene enden finnes Fødselen - i den andre enden Døden. Strekningen i mellom disse to heter Livet, og på Livets reise, fra Fødselen til Døden, gjennomfører man Rebusløp og forserer Hinderløyper. Uforutsette ting kan skje, slik at reisen blir litt annerledes enn planlagt. Noen ganger trengs en pause slik at Livets reise blir satt på hold.
Eller forklart i dummies-style:
I ene enden finnes Trondheim - i den andre enden Oslo. Strekningen i mellom sykles i ett løp kalt "Trondheim - Oslo". Uforutsette ting kan skje, slik at reisen blir litt annerledes enn planlagt. Noen ganger trenger man tissepauser, andre ganger punkterer man og blir forsinket.
Skjønner du hvor jeg vil??
Jeg var på vei ett sted! I full fart med god retning! Jeg var frisk og rask! Så kom kreften og stakk kjepper i hjulene mine og gav meg en ufrivillig pause i livet. Jeg gikk fra frisk til syk. Ikke pga kreften, men pga behandlingen.
Misforstå meg rett, men noen ganger har jeg tenkt at det ville vært enklere å takle dersom man ble syk av kreften først. At man følte seg dårlig - ikke skjønte hva som feilte en. At man ble deppa og urolig, og bare ville bli frisk. SÅ kunne man få kreft-diagnosen, få en forståelse for hvorfor man hadde vært syk og svak så lenge - og så bli glad for at man fikk behandling og komme seg ut på andre enden og føle seg bedre.
Sånn var det jo ikke.
Jeg var kjempefrisk, godt trent og hadde aldri følt meg bedre. Så det å da bli gjort syk med cellegift og stråling føltes ille og på ingen måte som noen vei mot det å bli frisk. Fordi jeg var jo i utgangspunktet ikke syk!
...og jeg tror det er her bitterhets-følelsen kom inn i bildet. Hadde jeg vært syk i forkant hadde jeg kanskje følt andre ting enn bitterhet. Kanskje mer lettelse over at man fant ut hvorfor man var syk - og så vite hva som skulle gjøres for å bli frisk.
Men neida. Jeg ble bremset i livet, noen spente ben på meg. Jeg ble gjort syk. Skamfert. For så å bli gjort frisk igjen.
Skjønner du nå hvorfor man kan føle seg bitter når man plutselig får kreft? At det er den følelsen som kommer sterkest frem?
...men det har gått over nå. Nå er jeg igang med "livet er en reise" igjen.
16 juni 2011
Alder schmalder!
Det var heller ingen sak å komme seg gjennom 1 års dagen for kreft-oppdagelsen. Takket være en stor og helt unik vennekrets med verdens flotteste initiativtaker i spissen ble jeg overrasket og satt pris på etter alle kunstens regler i ett bakholdsangrep - og vips; så har man bare gode minner fra "kreft-oppdagelses-dagen" istedet.
Fantastisk oppskrift.
Imorgen er det halvtårskontroll etter operasjonen (november). Tror det går kjempefint. Har ihvertfall ikke ofret legetimen ett sekund. Det er kl 08, fine greier. Ferdig med det.
Plutselig helg.
11 juni 2011
For 1 år siden...
Førstkommende mandag er 13. juni...
Den 13.juni i fjor var det søndag - og jeg hadde sovet over hos kjæresten for første gang. Vi lå lenge den morgenen, og det var da jeg tilfeldig lå med armen over hodet og klødde meg på venstrebrystet at jeg fant kulen.
Og så startet det. Urettferdigheten, ventingen, gråtingen, avmakten, bitterheten.
Førstkommende onsdag er 15. juni...
Den 15.juni i fjor var det tirsdag - og jeg fylte 36 år. Jeg følte ikke for å feire, men samtidig ville jeg gjøre noe hyggelig slik at jeg ikke for alltid ville forbinde bursdagen min med at jeg en gang fikk kreft. Kjæresten hentet italiensk pizza og brus, og vi spiste hjemme hos meg og så en film.
Førstkommende fredag er 17. juni...
Den 17. juni i år skal jeg på halvtårs-kontroll på sykehuset. Dette er ikke lenger noe jeg gruer meg til, jeg er blitt skjelettscan'et og har tatt mammografi nylig, og alt var normalt samt at jeg føler meg veldig frisk.
* * *
1 år etter at jeg oppdaget kreften har jeg ingen kjæreste, ikke ett venstre-bryst, ikke spesielt god økonomi, ikke min signatur-frisyre med lang lugg og kanskje litt for liten motivasjon til å se lyst på livet.
MEN - jeg føler meg som sagt frisk, har en ny kul frisyre, nye gode venner, en profil på ett nettsjekkested og en falsk pupp som duger. Så....
2 år etter at jeg oppdaget kreften bor jeg nok i en lekker funkis-bolig, er forlovet, har langt bølgete hår og er fornøyd med livet.
...vi får se da vettu.
Nok er nok
Når uhellet først var ute, så var jeg kanskje heldig allikevel.
Jeg hører feks andre pasienter forteller om at de ikke kan drikke rød saft fordi det minner dem om den ene cellegift-posen vi fikk. Eller at det er lukter eller mat-varer de ikke lenger orker... Husker at sykepleierne advarte om dette i starten. At det ikke var spesielt lurt å bruke favoritt-parfymen sin i cellegiftperioden, eller spise favorittmaten sin. Fordi vi kunne forbinde dette med cellegift for alltid etterpå. Andre har måttet kvittet seg med klærne de brukte - de orket ikke synet av de etterpå.
Er visst ikke sånn, jeg. Det er ingenting spesielt jeg spiser eller har på meg som jeg forbinder med at jeg var syk for litt siden. Men det er allikevel en ting jeg ønsker å holde meg unna.
Kreftsykehusene har mye tilbud til pasientene. Som pusterom, trening m/veileder, samtalegrupper og andre diverse kurs og tilbud. Kjempefint. Men jeg er ikke så interessert, jeg. En fyr på Vardesenteret sa det kunne være lurt å avtale med en veileder å komme og trene styrke på Radium'n hver 14de dag. Slik at det ble noe av. Eller komme og bruke bassenget. Og det samme med at jeg har blitt anbefalt å bruke støttestrømpe for å skåne armen...
Det er bare det at hvis jeg skal fly på kreftpasient-tilbud i tide og utide så blir jeg liksom påminnet det hele tiden! Og nå har jeg jo kommet meg forbi sykdommen. Jeg vil ikke gå på disse stedene og trene eller sosialisere - da er jeg jo plutselig en kreftpasient igjen og omgis av "de-der-som-har-kreft". Og hver gang jeg evt skal dra på meg støttestrømpa så blir jeg påminnet at jeg har hatt kreft. Selv om jeg vet at det nok er bra for armen å bruke den...
Og akkurat nå har jeg ett stort behov for å ikke gå 10 skritt tilbake, men å holde meg der jeg er samt små-trippe litt fremover når det føles naturlig. Jeg føler meg ikke lengre som en kreft-pasient og har også kommet meg forbi det stadiet hvor man går og tror man har fått tilbakefall.
Her skal jeg være. Så får Kreftsykehusene klare seg uten meg fremover.
Yay.
Jeg hører feks andre pasienter forteller om at de ikke kan drikke rød saft fordi det minner dem om den ene cellegift-posen vi fikk. Eller at det er lukter eller mat-varer de ikke lenger orker... Husker at sykepleierne advarte om dette i starten. At det ikke var spesielt lurt å bruke favoritt-parfymen sin i cellegiftperioden, eller spise favorittmaten sin. Fordi vi kunne forbinde dette med cellegift for alltid etterpå. Andre har måttet kvittet seg med klærne de brukte - de orket ikke synet av de etterpå.
Er visst ikke sånn, jeg. Det er ingenting spesielt jeg spiser eller har på meg som jeg forbinder med at jeg var syk for litt siden. Men det er allikevel en ting jeg ønsker å holde meg unna.
Kreftsykehusene har mye tilbud til pasientene. Som pusterom, trening m/veileder, samtalegrupper og andre diverse kurs og tilbud. Kjempefint. Men jeg er ikke så interessert, jeg. En fyr på Vardesenteret sa det kunne være lurt å avtale med en veileder å komme og trene styrke på Radium'n hver 14de dag. Slik at det ble noe av. Eller komme og bruke bassenget. Og det samme med at jeg har blitt anbefalt å bruke støttestrømpe for å skåne armen...
Det er bare det at hvis jeg skal fly på kreftpasient-tilbud i tide og utide så blir jeg liksom påminnet det hele tiden! Og nå har jeg jo kommet meg forbi sykdommen. Jeg vil ikke gå på disse stedene og trene eller sosialisere - da er jeg jo plutselig en kreftpasient igjen og omgis av "de-der-som-har-kreft". Og hver gang jeg evt skal dra på meg støttestrømpa så blir jeg påminnet at jeg har hatt kreft. Selv om jeg vet at det nok er bra for armen å bruke den...
Og akkurat nå har jeg ett stort behov for å ikke gå 10 skritt tilbake, men å holde meg der jeg er samt små-trippe litt fremover når det føles naturlig. Jeg føler meg ikke lengre som en kreft-pasient og har også kommet meg forbi det stadiet hvor man går og tror man har fått tilbakefall.
Her skal jeg være. Så får Kreftsykehusene klare seg uten meg fremover.
Yay.
10 juni 2011
Vardesenteret - thumbs up!
Jeg har deltatt på Vardesenteret sitt "Raskere tilbake"-prosjekt noen uker nå. Vi møtes 10 brystkreft-jenter 1 dag i uken og hører på foredrag om div nyttige temaer, lufter tanker og spør spørsmål. Spiser lunsj, skravler litt og så er det div trening etterpå.
Jeg har frikort så deltar gratis. Vil bare si at dette er et kjempebra dagrehabiliteringstilbud!
Og jeg må si; jeg føler meg UTROLIG godt mottatt og ivaretatt av ansatte på Vardesenteret og Radium'en. Dette er første gangen jeg er der siden jeg opprinnelig tilhører ett annet sykehus og det er der jeg har fått all min behanding til nå. Så jeg er så glad for at mine plager tas på alvor på dette stedet også og at de ansatte nesten står på hodet for at jeg skal få den hjelpen jeg ønsker og trenger for å ha det så bra som mulig.
Dette hadde jeg ikke forventet å få i tillegg til dette dag-rehabiliteringstilbudet - KJEMPEBRA!
Jeg sliter med litt lymfeødem ( les om lymfødem) i armen og på ryggen etter fjerning av 16 lymfeknuter under venstre-armen og selv om jeg går til lymfeterapeut for dette et annet sted, så har jeg både fått prøve/låne støttestrømpe samt fått lymfedrenasjebehanding på Radiumen også - uten timebestilling og henvisning først. Fordi de vil jeg skal ha det så bra som mulig etter kreften.
Dette syns jeg er helt utrolig og det er godt å føle seg så ivaretatt!
HURRA for at Vardesenteret finnes! En spesiell takk rettes til vaffel-steker'n..
( link til rehab-tilbudet finner du her : Poliklinisk dagrehabilitering )
Jeg har frikort så deltar gratis. Vil bare si at dette er et kjempebra dagrehabiliteringstilbud!
Og jeg må si; jeg føler meg UTROLIG godt mottatt og ivaretatt av ansatte på Vardesenteret og Radium'en. Dette er første gangen jeg er der siden jeg opprinnelig tilhører ett annet sykehus og det er der jeg har fått all min behanding til nå. Så jeg er så glad for at mine plager tas på alvor på dette stedet også og at de ansatte nesten står på hodet for at jeg skal få den hjelpen jeg ønsker og trenger for å ha det så bra som mulig.
Dette hadde jeg ikke forventet å få i tillegg til dette dag-rehabiliteringstilbudet - KJEMPEBRA!
Jeg sliter med litt lymfeødem ( les om lymfødem) i armen og på ryggen etter fjerning av 16 lymfeknuter under venstre-armen og selv om jeg går til lymfeterapeut for dette et annet sted, så har jeg både fått prøve/låne støttestrømpe samt fått lymfedrenasjebehanding på Radiumen også - uten timebestilling og henvisning først. Fordi de vil jeg skal ha det så bra som mulig etter kreften.
Dette syns jeg er helt utrolig og det er godt å føle seg så ivaretatt!
HURRA for at Vardesenteret finnes! En spesiell takk rettes til vaffel-steker'n..
( link til rehab-tilbudet finner du her : Poliklinisk dagrehabilitering )
Herregud!!
Idag har jeg vært hos psykolog.
Ikke det at jeg nødvendigvis følte jeg trengte å oppsøke en, men jeg har innimellom blitt anbefalt av sykepleiere og onkologer samt kirurgen å kanskje benytte meg av tjenesten grunnet alt vi er igjennom som kreft-pasienter. Jaja, tenkte jeg tilslutt - kanskje kunne jeg i det minste få noen tips med tanke på hvordan forholde seg til jobb og det å ikke presse seg og hvordan øke jobb-prosenten osv. Dette lærer vi jo fint lite om av leger og sykepleiere i etterkant av kreftbehandlingen nemlig. Så jeg ba om en henvisning til psykolog, da.
Og man vet man får en litt rar og dårlig start når jeg blir vist inn på kontoret og sier "Jeg tar av meg på beina, jeg..." og psykologen bråstopper og spør "Å?? Syns du det er bedre?"...Huh? Videre satt dama i en KONGE-stol av en annen verden, sånn massasje-stol-lignende sak med ett digert pledd oppi - mens jeg måtte nøye meg med en pinnestol. Jeg må le :))
Gikk ut døra hos psykologen kl 1315 og sjelden har jeg vært mer sint og provosert!!! Herregud, for ett udugelig menneske med null sosiale antenner! Og virkelig : hun kan da umulig vite noe om kreft og hva det gjør med ett menneske og livet etterpå??!! Det er nesten så jeg fikk lyst til å be henne lese bloggen min så kanskje hun ville lære ett triks eller 10!
I am in total chock.
For det første så er jeg ikke 16 år, men 37. Så vær snill å snakk til meg deretter. For det andre så si aldri til en pasient som er liten og svak etter å ha bekjempet kreft........aldri!!....at "Nei.....hm....jeg forstår ikke helt hva du vil ha fra meg, jeg....?...hva du vil jeg skal hjelpe deg med.....? Jeg kan ikke helt se at det er noe jeg kan gjøre for deg?....hm...?..."...
Herregud, det er jo hårreisende! Jeg satt jo der og snufset litt og fortalte om hvordan livet mitt ble snudd på hodet i fjor - og om alle ringvirkninger jeg har med å gjøre nå i ettertid. Snakk om å sparke noen som er nede og ta fra folk håpet!! Hvorfor er hun der da?
Jammen meg godt jeg er ganske sterk som person og føler meg rimelig oppegående, en annen stakkar kunne jo falt helt sammen!
Call me stupid, men jeg tenkte jo kanskje det kunne være interessant å høre henne fortelle hvordan andre pasienter tenkte og følte, det er jo jobben hennes - å lose kreftpasienter gjennom opplevelsen. Kanskje kunne hun ha noen erfaringer fra andre som kunne passe inn i hva jeg synes er trøblete i MITT kreft-etterliv? Kanskje kunne hun nikke og si at hun forstår hva jeg snakker om, si at det er helt normalt å føle sånn - og kanskje isåfall SE UT SOM hun forstod noe av det jeg sa?
Jeg VET flere vil kjenne seg igjen og forstå hva jeg mener når jeg sier at det kan føles som en straff å få kreft. At det føles som å straffes for noe man ikke har gjort, sitte i fengsel uten grunn. Fordi det er liksom ikke noe man får gjort - man føler seg bundet på hender og føtter og noen kommer og tar brystet ditt og drar teppet unna under føttene våre - også sitter vi igjen og skjønner ikke hva vi har gjort for å fortjene å måtte gå gjennom alt dette.
Psykologen svarte følgende på dette (etter å ha sett forundret på meg i 1 minutt uten å si ett ord) :
"Ja....men du....hvem er det du føler at har gitt deg kreft, da? Siden du sier du føler det er noen som straffer deg? Hvem er denne "noen"?..."
HUH??? Jeg mente det jo som en slags metafor! Som en slags beskrivelse på hva vi som får kreft FØLER!! Og det sa jeg.
Da svarte hun at "Jammen du sa jo istad at det føles som at noen straffer deg - hvem er dette?"
Nei. Jeg må slutte å skrive om det - jeg blir smårar. Godt det er helg og at det står en papp-vin i kjøkkenvinduet mitt nå, merker jeg.
God pinse til dere alle - og GOD BEDRING til psykologen!!!!!
Ikke det at jeg nødvendigvis følte jeg trengte å oppsøke en, men jeg har innimellom blitt anbefalt av sykepleiere og onkologer samt kirurgen å kanskje benytte meg av tjenesten grunnet alt vi er igjennom som kreft-pasienter. Jaja, tenkte jeg tilslutt - kanskje kunne jeg i det minste få noen tips med tanke på hvordan forholde seg til jobb og det å ikke presse seg og hvordan øke jobb-prosenten osv. Dette lærer vi jo fint lite om av leger og sykepleiere i etterkant av kreftbehandlingen nemlig. Så jeg ba om en henvisning til psykolog, da.
Og man vet man får en litt rar og dårlig start når jeg blir vist inn på kontoret og sier "Jeg tar av meg på beina, jeg..." og psykologen bråstopper og spør "Å?? Syns du det er bedre?"...Huh? Videre satt dama i en KONGE-stol av en annen verden, sånn massasje-stol-lignende sak med ett digert pledd oppi - mens jeg måtte nøye meg med en pinnestol. Jeg må le :))
Gikk ut døra hos psykologen kl 1315 og sjelden har jeg vært mer sint og provosert!!! Herregud, for ett udugelig menneske med null sosiale antenner! Og virkelig : hun kan da umulig vite noe om kreft og hva det gjør med ett menneske og livet etterpå??!! Det er nesten så jeg fikk lyst til å be henne lese bloggen min så kanskje hun ville lære ett triks eller 10!
I am in total chock.
For det første så er jeg ikke 16 år, men 37. Så vær snill å snakk til meg deretter. For det andre så si aldri til en pasient som er liten og svak etter å ha bekjempet kreft........aldri!!....at "Nei.....hm....jeg forstår ikke helt hva du vil ha fra meg, jeg....?...hva du vil jeg skal hjelpe deg med.....? Jeg kan ikke helt se at det er noe jeg kan gjøre for deg?....hm...?..."...
Herregud, det er jo hårreisende! Jeg satt jo der og snufset litt og fortalte om hvordan livet mitt ble snudd på hodet i fjor - og om alle ringvirkninger jeg har med å gjøre nå i ettertid. Snakk om å sparke noen som er nede og ta fra folk håpet!! Hvorfor er hun der da?
Jammen meg godt jeg er ganske sterk som person og føler meg rimelig oppegående, en annen stakkar kunne jo falt helt sammen!
Call me stupid, men jeg tenkte jo kanskje det kunne være interessant å høre henne fortelle hvordan andre pasienter tenkte og følte, det er jo jobben hennes - å lose kreftpasienter gjennom opplevelsen. Kanskje kunne hun ha noen erfaringer fra andre som kunne passe inn i hva jeg synes er trøblete i MITT kreft-etterliv? Kanskje kunne hun nikke og si at hun forstår hva jeg snakker om, si at det er helt normalt å føle sånn - og kanskje isåfall SE UT SOM hun forstod noe av det jeg sa?
Jeg VET flere vil kjenne seg igjen og forstå hva jeg mener når jeg sier at det kan føles som en straff å få kreft. At det føles som å straffes for noe man ikke har gjort, sitte i fengsel uten grunn. Fordi det er liksom ikke noe man får gjort - man føler seg bundet på hender og føtter og noen kommer og tar brystet ditt og drar teppet unna under føttene våre - også sitter vi igjen og skjønner ikke hva vi har gjort for å fortjene å måtte gå gjennom alt dette.
Psykologen svarte følgende på dette (etter å ha sett forundret på meg i 1 minutt uten å si ett ord) :
"Ja....men du....hvem er det du føler at har gitt deg kreft, da? Siden du sier du føler det er noen som straffer deg? Hvem er denne "noen"?..."
HUH??? Jeg mente det jo som en slags metafor! Som en slags beskrivelse på hva vi som får kreft FØLER!! Og det sa jeg.
Da svarte hun at "Jammen du sa jo istad at det føles som at noen straffer deg - hvem er dette?"
Nei. Jeg må slutte å skrive om det - jeg blir smårar. Godt det er helg og at det står en papp-vin i kjøkkenvinduet mitt nå, merker jeg.
God pinse til dere alle - og GOD BEDRING til psykologen!!!!!
06 juni 2011
Det ytre - det indre
Det er fint. Det er godt. Det er rart. Det er slitsomt.
Noen ganger irriterende, provoserende...underlig.
Jeg tenker på det at omverdenen nå ser meg som "frisk og rask" og jeg ser visstnok veldig, veldig godt ut. Jeg har "blitt meg selv igjen", og folk er glad på mine vegne sier de. Omverdenen ser at jeg deltar på ting med energi, at jeg smiler og ler..
Noen ganger når jeg får høre at jeg ser godt ut, så skriker det inni meg. Jeg får nesten tårer i øynene og får lyst til å forklare at på innsiden holder jeg visse dager på å revne. At jeg mange øyeblikk nesten ikke klarer holde fasaden og må snu og løpe hjem. Det er så rart at man kan se så godt ut, se så frisk ut - og samtidig føle seg så dårlig på innsiden.
Det skal jo være en fin ting å høre at man ser godt ut etter kreftbehandling - så det føles litt rart å skrive at jeg nesten blir irritert av å høre det noen ganger. Men det er fordi den setningen får alt til å virke så enkelt...Hadde det bare vært slik!...at fordi man så godt ut så hadde man det bra. At det var alt det indre som strålte ut og gjorde meg pen og glad.
Jeg har det jo veldig greit for tiden. Ihvertfall sånn fysisk. Kreften føles veldig langt bak i det fjerne, faktisk. Stadig kommer meg små skritt fremover - helt uten at jeg merker det.
Mye henger igjen på den mentale siden. Alt jeg før taklet sånn passe, alle endringer jeg hadde utsatt, alle fremtidsplaner jeg burde ha, all trening jeg burde gjøre, alle vennskap jeg burde følge opp, alle ting jeg burde gjøre hjemme, alt jeg burde undersøke i forhold til ting og tang, all motivasjonen jeg mangler, jeg greier ikke lese pga konsentrasjonsmangel...alt dette er ting som surrer rundt i luften og jeg har problemer med å få landet alt.
Og det trenger jeg - jeg er en sånn person. Som liker å gå fremover hele tiden, legge ting bak meg. Bare takle det og gå videre. Krysse av på listen.
Noen vil jo si at alle mennesker til tider har det slik jeg beskriver her. Jeg også hadde det sånn slik livet mitt var før. Det er bare det at alt blir tusenvis av ganger forsterket etter alvorlige kriser i livet. Noe spiste opp energien og motivasjonen jeg sårt trenger til andre ting! Man gir litt opp...
Så noen ganger er det opprivende å høre at man ser godt ut. Fordi jeg har lyst til å forklare alt jeg bærer på innsiden istedet. Jeg er ikke utakknemlig - bare fryktelig sliten mentalt...og da er det synd at forklaringsbehovet er så stort.
Normal på utsiden - råtten på innsiden.
Noen, gi meg en armkrok...
Noen ganger irriterende, provoserende...underlig.
Jeg tenker på det at omverdenen nå ser meg som "frisk og rask" og jeg ser visstnok veldig, veldig godt ut. Jeg har "blitt meg selv igjen", og folk er glad på mine vegne sier de. Omverdenen ser at jeg deltar på ting med energi, at jeg smiler og ler..
Noen ganger når jeg får høre at jeg ser godt ut, så skriker det inni meg. Jeg får nesten tårer i øynene og får lyst til å forklare at på innsiden holder jeg visse dager på å revne. At jeg mange øyeblikk nesten ikke klarer holde fasaden og må snu og løpe hjem. Det er så rart at man kan se så godt ut, se så frisk ut - og samtidig føle seg så dårlig på innsiden.
Det skal jo være en fin ting å høre at man ser godt ut etter kreftbehandling - så det føles litt rart å skrive at jeg nesten blir irritert av å høre det noen ganger. Men det er fordi den setningen får alt til å virke så enkelt...Hadde det bare vært slik!...at fordi man så godt ut så hadde man det bra. At det var alt det indre som strålte ut og gjorde meg pen og glad.
Jeg har det jo veldig greit for tiden. Ihvertfall sånn fysisk. Kreften føles veldig langt bak i det fjerne, faktisk. Stadig kommer meg små skritt fremover - helt uten at jeg merker det.
Mye henger igjen på den mentale siden. Alt jeg før taklet sånn passe, alle endringer jeg hadde utsatt, alle fremtidsplaner jeg burde ha, all trening jeg burde gjøre, alle vennskap jeg burde følge opp, alle ting jeg burde gjøre hjemme, alt jeg burde undersøke i forhold til ting og tang, all motivasjonen jeg mangler, jeg greier ikke lese pga konsentrasjonsmangel...alt dette er ting som surrer rundt i luften og jeg har problemer med å få landet alt.
Og det trenger jeg - jeg er en sånn person. Som liker å gå fremover hele tiden, legge ting bak meg. Bare takle det og gå videre. Krysse av på listen.
Noen vil jo si at alle mennesker til tider har det slik jeg beskriver her. Jeg også hadde det sånn slik livet mitt var før. Det er bare det at alt blir tusenvis av ganger forsterket etter alvorlige kriser i livet. Noe spiste opp energien og motivasjonen jeg sårt trenger til andre ting! Man gir litt opp...
Så noen ganger er det opprivende å høre at man ser godt ut. Fordi jeg har lyst til å forklare alt jeg bærer på innsiden istedet. Jeg er ikke utakknemlig - bare fryktelig sliten mentalt...og da er det synd at forklaringsbehovet er så stort.
Normal på utsiden - råtten på innsiden.
Noen, gi meg en armkrok...
05 juni 2011
Perspektiv
 |
| Layers... |
Some people come into our lives and quickly go.
Some people move our souls to dance.
Some people make the sky more beautiful to gaze upon.
They stay in our lives for a while, leave footprints on our hearts...
....and we will never be the same.
Gjennom vanskelige og livsomveltende opplevelser finner man ut hvem ens virkelige venner er. Det er litt traumatisk, men også rensende og godt på en måte.
Det er fint å lære og kjenne hvem og hva som gir god energi...og motsatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)