Det er fint å stå på trappene til masse nytt.
Men litt slitsomt også. Man vil så VELDIG fremover med livet! En får behov for å legge alt bak seg i en vill fart når man først kjenner det har gått bittelitt fremover...vil liksom at alt skal skje på en gang!
Og helst burde det skje i går.
Med ett bedre selvbilde og "tingenes tilstand" litt mer tilbake til normalen så ønsker man seg kjæreste og bekreftelse. NÅ. Og når man ikke lengre kan utføre gammel jobb som ønsket så vil man ha en ny jobb. NÅ.
Og grunnen til at det helst bør skje NÅ er jo at man vet at eksempelvis disse to tingene ville være med å løfte en litt opp og frem. Opp på ett nytt plan - videre inn i fremtiden. Og når en eller to positive ting skjer så starter gjerne ballen å rulle, og det ene drar det andre med seg. Det vet vi jo.
Hvordan finner man seg forresten ny jobb når man jobber begrenset prosent pga kreft? Hva sier man på jobbintervjuet?
Og nøyaktig når på første date svipper man inn setningen "...å ja, og forresten så har jeg bare en pupp...."....??
Mye å finne ut av om dagen, merker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar