Jeg er verdensmester i å akseptere. Heldigvis.
Hvis kroppen min forteller meg at den er sliten, så hviler jeg. Med en gang. Og ikke med frustrasjon over at jeg må hvile. Det er da ganske deilig å slappe av hvis man trenger det?... ligge på sofaen og trykke TV eller blad i sladremagasin... Jeg blir ikke skuffet hvis jeg plutselig må avlyse en avtale eller plan fordi jeg kjenner jeg ikke orker. Fordi jeg vet jo det ikke blir noe morsomt eller givende å delta når man bare er andpusten og ikke føler seg som seg sjøl og kan delta som man ønsker. Da er det bare godt å slappe av...
Og siden jeg faktisk greier å tenke slik og å være veldig avslappet rundt det å ha lite energi i perioder - så bruker jeg ikke opp energien min på å jobbe imot...være frustert og lei...jeg aksepterer at sånn er det.
Jeg er verdensmester i å være lat!
Og jeg har jo vært forberedt på dette lenge. Informasjon i forkant av behandling sier at vi i verste fall må påberegne oss mange, mange måneder med slitenhet. Og at ingen vet hvor lenge det kan vare, men at vi kan selv hjelpe ved å ta det med ro og hvile både før og etter vi blir slitne. Og det er helt greit for meg.
Man får takle dette individuelt såklart - men mitt beste godhjertede og velmente råd er at man må prøve og akseptere slitenheten og at det vil bli sånn på ubestemt tid. Nyt å kunne hvile, nyt å ha lov til å ta vare på deg sjøl. Noen har flere de vil strekke til for, men krev din plass!...
Prøøøøøv å spare energien du bruker på å være "sliten-frustrert" og "strekker-ikke-til"-følelsen til du skal være supermamma, supervenninne, superpartner og en super utgave av deg selv i ditt nye etterliv!
...som kan komme før du aner det - hvis du er snill mot deg sjøl nå i forkant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar