Herregud!!

Idag har jeg vært hos psykolog. 

Ikke det at jeg nødvendigvis følte jeg trengte å oppsøke en, men jeg har innimellom blitt anbefalt av sykepleiere og onkologer samt kirurgen å kanskje benytte meg av tjenesten grunnet alt vi er igjennom som kreft-pasienter. Jaja, tenkte jeg tilslutt - kanskje kunne jeg i det minste få noen tips med tanke på hvordan forholde seg til jobb og det å ikke presse seg og hvordan øke jobb-prosenten osv. Dette lærer vi jo fint lite om av leger og sykepleiere i etterkant av kreftbehandlingen nemlig. Så jeg ba om en henvisning til psykolog, da.

Og man vet man får en litt rar og dårlig start når jeg blir vist inn på kontoret og sier "Jeg tar av meg på beina, jeg..." og psykologen bråstopper og spør "Å?? Syns du det er bedre?"...Huh? Videre satt dama i en KONGE-stol av en annen verden, sånn massasje-stol-lignende sak med ett digert pledd oppi - mens jeg måtte nøye meg med en pinnestol. Jeg må le :))

Gikk ut døra hos psykologen kl 1315 og sjelden har jeg vært mer sint og provosert!!! Herregud, for ett udugelig menneske med null sosiale antenner! Og virkelig : hun kan da umulig vite noe om kreft og hva det gjør med ett menneske og livet etterpå??!! Det er nesten så jeg fikk lyst til å be henne lese bloggen min så kanskje hun ville lære ett triks eller 10!

I am in total chock.

For det første så er jeg ikke 16 år, men 37. Så vær snill å snakk til meg deretter. For det andre så si aldri til en pasient som er liten og svak etter å ha bekjempet kreft........aldri!!....at "Nei.....hm....jeg forstår ikke helt hva du vil ha fra meg, jeg....?...hva du vil jeg skal hjelpe deg med.....? Jeg kan ikke helt se at det er noe jeg kan gjøre for deg?....hm...?..."...

Herregud, det er jo hårreisende! Jeg satt jo der og snufset litt og fortalte om hvordan livet mitt ble snudd på hodet i fjor - og om alle ringvirkninger jeg har med å gjøre nå i ettertid. Snakk om å sparke noen som er nede og ta fra folk håpet!! Hvorfor er hun der da?

Jammen meg godt jeg er ganske sterk som person og føler meg rimelig oppegående, en annen stakkar kunne jo falt helt sammen!

Call me stupid, men jeg tenkte jo kanskje det kunne være interessant å høre henne fortelle hvordan andre pasienter tenkte og følte, det er jo jobben hennes - å lose kreftpasienter gjennom opplevelsen. Kanskje kunne hun ha noen erfaringer fra andre som kunne passe inn i hva jeg synes er trøblete i MITT kreft-etterliv? Kanskje kunne hun nikke og si at hun forstår hva jeg snakker om, si at det er helt normalt å føle sånn - og kanskje isåfall SE UT SOM hun forstod noe av det jeg sa?

Jeg VET flere vil kjenne seg igjen og forstå hva jeg mener når jeg sier at det kan føles som en straff å få kreft. At det føles som å straffes for noe man ikke har gjort, sitte i fengsel uten grunn. Fordi det er liksom ikke noe man får gjort - man føler seg bundet på hender og føtter og noen kommer og tar brystet ditt og drar teppet unna under føttene våre - også sitter vi igjen og skjønner ikke hva vi har gjort for å fortjene å måtte gå gjennom alt dette.

Psykologen svarte følgende på dette (etter å ha sett forundret på meg i 1 minutt uten å si ett ord) :

"Ja....men du....hvem er det du føler at har gitt deg kreft, da? Siden du sier du føler det er noen som straffer deg? Hvem er denne "noen"?..."

HUH??? Jeg mente det jo som en slags metafor! Som en slags beskrivelse på hva vi som får kreft FØLER!! Og det sa jeg.

Da svarte hun at "Jammen du sa jo istad at det føles som at noen straffer deg - hvem er dette?"

Nei. Jeg må slutte å skrive om det - jeg blir smårar. Godt det er helg og at det står en papp-vin i kjøkkenvinduet mitt nå, merker jeg.

God pinse til dere alle - og GOD BEDRING til psykologen!!!!!