Neida

Ikke skjær alle kreftpasienter over en kam. Eller drass de over samme hårbørsten. Eller hva det heter.

Personlig så ser jeg ikke på livet med andre øyne etter kreften. Jeg setter ikke enda mer pris på de små tingene. Jeg nyter ikke duften av vår mer enn før. Jeg passer heller ikke på å få mer ut av dagene enn jeg gjorde før. Verdsetter ikke mine nære og kjære enda mer enn jeg gjorde før.

Jeg fikk ingen oppvåkning.

Ei heller føler jeg at jeg har KJEMPET meg gjennom kreft. At jeg har sloss mot kreft-trollet. Føles slettes ikke som jeg har overvunnet noe. Det var heller sånn at jeg bare lå der og tok imot påtvunget behandling. Også ble jeg frisk.

Jeg var ikke redd heller. Ingen tanker om døden. Ingen tanker om alt jeg måtte skynde meg å si og gjøre før jeg evt skulle innta horisontalen i kista.Selvsagt skulle jeg bli frisk. Det tok jeg som en stor selvfølge.

Innimellom føler jeg forventninger om at jeg må føle sånn - fordi jeg har jo hatt kreft! Jeg må jo sette mer pris på livet nå. Finne mer lykke i hverdagsting og føle meg mer levende.

Neida.

Ikke alle tenker eller føler det slik.