Denne gangen gikk det bra...

Så det er sånn det skal bli fremover...

Det er ikke rart man blir anspent og ikke alltid helt greier å nyte og å slappe av selv om man kalles kreft-frisk. Greit at man får en litt urealistisk angst og frykt med en gang man er ferdig med en kreft-kamp og har overvunnet.

Men det blir som jeg hele tiden har tenkt; dette skal jeg leve med for resten av livet. Den kan dukke opp igjen! Kreften.

Idag. Imorgen. Neste måned. Neste år. Om noen år.

Det har vært en lang og emosjonell dag med masse tårer. Men kan se ut som det endte godt denne gangen. De fant ikke kreftceller på biopsien og heller ingen tumor på bilder eller ultralyd. Selv om de bekreftet at de kunne føle den kulen jeg også føler er der.

Det ble en intens ferd mot resultatet! Jeg var til undersøkelse i en time og ti minutter. På ett tidspunkt var det 4 personer inne på rommet; det ble konferert og diskutert og undersøkt. Kulen jeg fant satt langt ned under brystet og tett opp mot brystveggen - visstnok vanskelig å få tak på og å se på ultralyd. Men det ble kalt inn til second opinion, og terskelen for biopsi er lav når man finner noe konkret å teste, så det ble tatt celleprøve. Ved første øyekast kunne man ikke se noe galt, sa biopsimannen...men det fantes alltids en liten sjans for at han ikke traff helt godt med nåla... "Jeg har jo ikke røntgensyn" som han sa.

"...men følg med om den vokser/endrer seg."

Glad jeg fikk mammografi, ultralyd og biopsi helt på sparket! Det sparte meg for mye angst og venting. Hurra for flinke og raske og pågående kontaktsykepleiere ved Kreftsenteret!

Jeg skal inn til kirurg innen 14 dager pga skjelett-testen imorra. Da skal jeg rett og slett spørre om å få fjernet det gjenværende brystet. Jeg orker ikke mange sånne dager som idag. Hvis det er en liten risiko for at kreften kan dukke opp igjen i dette brystet, vil jeg ha det vekk.

Da kanskje jeg kan føle litt mer livskvalitet.

Fy søren, dette er jammen vanskelig å legge bak seg. Er det noe rart bitterheten herjer og at det ikke fungerer spesielt bra å tenke postivt som folk ber meg gjøre...

"Noen" har jo lagt beslag på livet mitt.

Tar det aldri slutt....

Så var den plutselig der.

En liten kul i det brystet jeg har igjen. Behøver jo ikke være noe selvsagt. Men jeg er helt utkjørt etter forrige kreft-kamp, overskuddslagrene er fortsatt nesten tomme. Tåler lite.

Kom fort inn til lege idag. Venter nå på mammografi og ultralyd kl 1430. Så blir det vel å vente 1 uke eller 2 på svaret... DET er tortur, det... Samme hva det er - jeg vil vite!

Brystet har føltes tungt en 5-6 uker... Det gjorde det forrige gang også. Ikke tørt å sjekke brystet selv før idag tidlig.

Imorgen skjelett-cytografi pga den ømme forhøyningen på venstre ribbein. Så blir det å vente på det svaret der også. Selv jordnære meg blir jo helt paranoid. Men mest blir jeg sliten og tårefull.

Hvor mye skal man tåle, sier jeg bare....

Faser

Kreft-trollet bestemmer alt. Det er ihvertfall følelsen noen dager.

Hva jeg kan ha på meg og ikke. At jeg ikke kan sitte i sola på ett år uten å dekke meg til på stråleområdene. Hva jeg kan bruke kroppen min til. Hvordan jeg skal se ut på håret. Om jeg skal ha en god eller dårlig dag. Om jeg klarer å stråle ut hvem jeg er. Eller var... Hvem er jeg egentlig?

Det er flere faser. Jeg har kommet meg gjennom mange av de! Med hodet hevet og humoren i behold.

Fasen som jeg nå snart er ferdig med og kan legge bak meg er litt rar. Det er fasen hvor man unnskylder seg for at man har hatt kreft. En merkelig følelse, og noe jeg virkelig ikke står for en gang. Jeg kan feks få et kompliment for at jeg er så kul med kort-kort hår, og før noen får stavet "julenisse" sier jeg noe sånt som..."Å, takk for det du! Hyggelig å høre. Jeg ser egentlig ikke sånn ut, da. Jeg har egentlig ikke kort hår. Det er pga cellegift, skjønner du. Det er ikke sånn jeg egentlig ser ut. Egentlig har jeg ikke krøller en gang."

Hæ?? Hvorfor sier man sånn? Jeg syns det er en kjemperar ting å si - samtidig renner ordene ut på autopilot.

Det samme gjelder når man får høre at man ser godt ut, eller man skal forklare at man er SÅNN sliten og ikke SÅNN sliten... Eller når jeg feks har stått i ett prøverom og diskuterer med ekspeditøren hvordan plagget ser ut på osv...så sier jeg plutselig og helt ut av det blå : "Du skjønner, jeg har bare ett bryst, jeg. Har hatt kreft". Hvorpå kvinnemennesket svarer at det hadde hun aldri sett hadde jeg ikke påpekt det.

Så hvorfor i alle dager påpeker jeg det, da?? Latterlig. En slags unnskyldning.

Refleksjon har lært meg at det går på selvbildet. At man ikke helt har funnet sin plass etter det som har skjedd enda. Husk, vi er revet i stykker kroppslig og mentalt. Brutt fullstendig ned. Man svever litt og prøver å lande ting. Bli seg sjøl igjen. Vant med kroppen. Vi som er kreftpasienter går hvert sekund rundt og kjenner på det som skjer og har skjedd. Og noen ganger føles det som at det synes utenpå, og da forsvarer vi oss.

Ganske rart...

Fordi jeg synes jo virkelig at jeg ikke skal behøve å gjøre sånt. Jeg er meg, take it or leave it. Vet at alle andre fortsatt ser på meg som den jeg alltid har vært og liker meg for den jeg er.

Nå må jeg også komme dit igjen. Jeg liker meg selv, jeg er glad i kroppen min, har alltid hatt godt selvbilde. Ting er bare litt fremmed fortsatt...

Tida er min bestevenn. Snart skal jeg ta makta over kreft-trollet.

Å gi og få...

Tid for refleksjon.

I natt kjenner jeg litt på hvor spesielt det er å dele innerste og private tanker med "hele verden". Jeg glemmer litt at jeg åpner et vindu inn til mitt innerste - og de jeg har i tankene når jeg skriver er kanskje mine venner og bekjente samt familie...men alle andre kan jo nå også titte inn....

Rett inn på sjela :)

Det som gjør det så veldig spesielt og fint og rewarding er tilbakemeldingene fra folk jeg ikke kjenner. Folk som takker for at jeg deler, takker for at jeg setter ord på ting de har gått og kjent på i flere år, men som de kanskje ikke har greid eller orket å sette ord på. Så gjør jeg det for dem. Enda min intensjon aller mest var å skrive det ut av mitt eget hode. Jeg visste ikke det skulle bli sånn... Det begynte som noe egoistisk som JEG trengte - også ble det til en fellesskaps-følelse.

Så. Man går gjennom noe tungt på egen hånd og har nok med seg sjøl. Men via bloggskriving blir man minnet på at det finnes mange i samme situasjon. Ikke at noen av oss fortjener det, men jeg liker at dere finnes....forståelsen man får fra likesinnede er helt unik og helt uunnværlig.

Bare vi forstår hvordan det virkelig føles.

Takker også alle dere andre super-bloggere i Cancer City - dere inspirerer, jeg heier masse på oss!

Aktiv skjærtorsdag

Man er i en recovery-fase. Ting går litt tregt.

Det er kanskje å ta i litt å jogge på SATS, gå tur til Grünerløkka samt danse salsa et par timer på en og samme dag? Vel, har man fått ånden så har man fått den.

"Gode dager" har fått en ny betydning etter kreften så når de først kommer er det bare å gripe sjansen å hive seg over det man kunne tenke seg å gjøre som man vanligvis ikke orker lengre. Eller - andre råder jeg jo til å hvile selv når man har fått litt overskudd - fordi det gjelder å FYLLE overskuddslagrene før man begynner å forbruke! Men...

Noen ganger får man bare la lymfødem være lymfødem, stråleslapphet være stråleslapphet og danse fletta av alle - og heller ta straffa en dag eller tre etterpå.

Man må jo leve!... Riktig GOD PÅSKE!

Princess Leia; en foregangs-figur?..

I kveld er jeg FULL av ideer.

Kunne kanskje dette vært noe for Kreftforeningen å produsere? Hodeplagg for brystkreftpasienter som må gå på cellegift og mister håret. Samtidig har man beholdere på siden for bryst-protesene, i fall de gnager på ribbeina i bh'en og må tas ut litt.

I think we have a winner!!

Litt galgenhumor må man ha innimellom. Det har ihvertfall jeg.

Egentlig har jeg hatt en ganske god påskedag idag. Trippet rundt med kreft-krøller i håret og nye tøysko. Med litt sånne vår-sommerfugler i magen.

Gikk til innkjøp av FAST-shampo'n, som påstår å gjøre så håret vokser fortere! Hvordan kan noe utenfra få håret til å vokse kjappere innenfra? Me not know. Ølgjær er sikkert bedre.

Igår var en dårlig dag. Kjempet mot tårene på jobben. Unngikk folk så mye som mulig. Vanskelig når kollegaer og bekjente kommer bort og sier det er bra jeg er frisk og rask igjen. Også føler man seg som alt annet enn nettopp det. For vanskelig å forklare, så det blir bare å smile et høflig strek-smil, og knipe igjen tårene.

Men noen dager dårlige - andre dager gode. Det er fint.

Og sånn er jo livet for alle, forsåvidt......

Kommentarer!

Mange spør hvorfor de ikke får kommentert mine innlegg her inne.

For å kommentere trenger man bare å klikke på "kommentarer". Får du ikke skrevet noe så er det fordi du må ha en konto, enten hos Google eller noen av de andre alternativene som kommer opp i den lille rullgardinen. Har du ikke konto hos noen av alternativene som kommer opp, så velg feks Google og registrer deg med din hotmailadresse og tilhørende passord feks, det gjorde jeg.

Du kan også bli en "follower" av min blogg - trykk på FØLG-knappen som ligger litt nede på høyre side.

Koselig at du vil lese det jeg har på hjertet!!

Galleriet / Skalleriet

Diagnosen er mottatt....dette er noen få uker før jeg måtte rake av meg håret...

Tappert smil - få minutter etter jeg hadde brukt barbermaskina....

En av to parykker - gjaldt å benytte sjansen og skaffe meg en frisyre/hårfarge som jeg ikke hadde hatt før!!

Tok også med en parykk til, mer lik meg i frisyre og hårfarge....

Skautet var kjekt...de dårlige dagene hvor man følte seg MEGET naken uten hår...

...men det ble til at jeg gikk slik mesteparten av tiden, selvbruningskrem på skallen for å jevne ut ;) Parykk ble bare bryderi, og jeg ble for opptatt av hvordan den satt på eller ei. Muligens på en snei ;)

November - siste cellegift inn i årene. Jeg fikk flagg - hurra!!

....og 3 uker etterpå var 4 svulster, 1 bryst og 16 lymfekjertler borte.

Første håret tilbake!! Knapt synlig, men what a feeling! Tegnede bryn og korte vipper...

Grått hår, intet nytt under solen med andre ord ;) Jeg er jo vant til å være L'oreal-brun ;))

Skikkelig med hår! Litt glansvask i... bryn og vipper på plass!!

April 2011 - nytt hår, litt lengre og krøller. Litt nærmere "normalen" igjen...selv om jeg aldri har hatt en eneste krøll tidligere.

Ung kvinne søker....!

Dra meg baklengs inn i fuglekassa.

Hvor finner man single, flotte, staute karer som liker jenter med en pupp og guttesveis?? Finnes det egne nettsider for sånt? Evt. støttegrupper?

De bør også like humørsvingninger grunnet store traumer, lymfødem som føles som tennisball samt jenter som noen dager må ta pause halvveis opp i trappa.

Nevnte jeg "Fetter Anton"-bølger og afrokrøller i håret?

Dette ordner seg. Forventer lange køer.

Lett!

Bære je ser Mjøsa...

"Pasienten" har tatt turen til hjemlige trakter; langweekend på Hamar!

Her kommer man til ferdig oppredd seng, godis som legger seg direkte på lårene, gode gratis-middager, velfylt kjøleskap, sene morgener, kaffe i sola, bilskyss hvor enn man måtte ønske, egen husnøkkel i fall det blir natterangling i sikk-sakk samt penger til garderobe når man vil på konsert.

Med andre ord - dette er helt klart stedet å være.

Dagene har vært litt bedre i det siste; sover mer i ett strekk på nettene blant annet. Eggproduksjonen som forsvant da cellegiftbehandlingen startet, er denne uken på plass igjen. Uvant, rart og fint. Spesielt for meg som ikke har rukket å få barn enda...

Kirurgen har ringt meg for å høre hvordan det går med flekken/opphøyningen jeg føler på det ene ribbeinet - vi ble enige om at jeg skal inn på skjellett-scan. Sånn for psykens skyld... Man får litt paranoia av å føle på det. Han sa han ville bli veldig overrasket hvis de fant noe lumsk.

Ellers sliter jeg litt for mye med lymfødemet på ryggen og under armen syns jeg. Det liker jeg ikke...syns ikke det blir noe bedre og jeg må legge favoritthobbyen på hylla for en god stund. Merker jeg blir verre når jeg har vært på dans... Inte bra inte. Det er jo min glede og lykkerus!

Min lymfeterapeut sier hele tiden "Jaja, dere unge skal nå alltid være så negative. Når en dør lukkes, så åpnes en annen vettu. Du kan sikkert danse noe annet eller skaffe deg en ny hobby!".... Lett å bare si sånn når man ikke står oppi det selv ;) Men er godt ment! Jeg ser hva hun sier...

Som jeg har skrevet i ett annet innlegg her så kan det vel kanskje på sikt gå an å tenke at dette er ett veiskille i livet.......siden man aldri kan bli den samme og det kanskje er ting man ikke kan gjøre mer, jobber man ikke kan ha....så kommer det kanskje noe annet nytt og bra ut av det?

Det er det lille positive jeg klarer å lire av meg idag :) 

Etterhvert blir det bedre...

Nå har jeg såvidt begynt å smake på arbeidslivet igjen; 2 halve dager i uka. Har sovet 2,5 time som slakt etterpå, begge arbeidsdagene jeg har hatt til nå. Det går veldig greit å være der, men merker det etterpå. Blir sliten mentalt av å putte på seg et ansikt, være tilstede mentalt, ha masse inntrykk rundt seg igjen.

Folk spør om jeg ikke syns det er godt å starte på jobb igjen. Jo, man skulle jo kanskje tro det... Selv føler jeg ett veldig vakum eller en slags tomhet. Både når jeg er på jobb samt hjemme... som man har stoppet litt opp og gitt opp liksom?

Og det er litt vanskelig å være på jobb og bli oppfattet som jeg gjorde før og bli snakket til som før - men samtidig gå å bære på noe tungt og vanskelig som folk ikke ser. Jeg trekker meg litt unna for å unngå spørsmål og egne reaksjoner, og for å ikke vise at det er litt vanskelig å være meg selv blant andre innimellom. Det er lov.

Merker godt at jeg fortsatt er i den fasen at jeg skulle ønske at ting var slik de var før... At jeg var den jeg var før... For jeg var faktisk i en veldig fin periode av livet mitt akkurat da det skjedde. I perioder orker jeg liksom ikke ta fatt og se fremover, og jeg merker det går trått å legge ting bak seg.

Litt tidlig kanskje...Det er bare 8 uker siden strålebehandlingen ble avsluttet...

Selv om fornuftige delen av meg veldig godt vet at aksept samt det å innse at man aldri blir den samme igjen er det beste - så vil jo ikke det si at det ikke er lov å tygge litt på saker og ting, og fortsatt sørge litt. Det var dette med å stå i hver eneste prosess...ikke hoppe over noe.

Det tror jeg veldig på.

Jeg føler meg nok litt tom. Mistet litt gnist og mot. Jeg er litt "whatever". Og jeg tillater meg å være det - jeg bruker så mye energi på å holde hodet hevet de gangene jeg kjenner jeg egentlig ikke greier nettopp det.

Det beste er å være tro mot seg selv!
Hver eneste centimeter av seg selv; fra innerst til ytterst.

Kvelden har vært litt crappy. Imorgen må bli bedre.

I natten...

Det er rart.

Man kjenner ting på kroppen.
Gjør seg sine tanker.
Legger merke til nytt.
Leser og lærer.

Så holder man pusten.
Sier ingenting. Forteller ingenting.
Knapt til seg selv.

Jeg er redd det skal gå troll i ord hvis jeg sier det høyt.

Sånn føles det noen øyeblikk.
Jeg holder pusten.

Deoxyribo Nucleic Acid (DNA)

GEN-TESTING på Radiumhospitalet er unnagjort.

Behøver ikke å vente noe svar før om ca 6 mnd'er, sa damen. Finner de noe tydelig arvelig får jeg svar før sommeren og lillesøster blir også testet i samme slengen.

Masse informasjon i forkant og det var satt av god tid til evt. spørsmål. Alt i alt et godt møte. Mye mer å snurre tankene rundt selvsagt - men greit for slekten å vite om man er bærer av noe arvelig. Så kan man evt ta forhåndsregler videre... Fikk beskjed om å være klar over at vi også kunne få beskjed om økt risiko for livmorhalskreft hvis vi har noen av de arvelige brystkreftgenene. Dette ser man dessverre at henger sammen.


Rart å tenke på...at hvis jeg har ett av de arvelige kreft-genene så var det allerede i unnfangelsesøyeblikket bestemt at jeg skulle få brystkreft...

Første dag på jobb...

Første dag på jobb etter kreft-diagnosen idag.

Det føltes....hvis jeg har noen følelser rundt det i det hele tatt, er litt i vakum...det føltes slitsomt og litt rart og litt zombie. Jeg var der, men var ikke der... På en måte.

Både pga fraværet i 10 mnder og fordi cellegift og stråling kan ta fra deg hukommelsen i perioder, så kommer det nok til å bli litt "voldsomt" å gå igang. Mentalt slitsomt. Bare det å forholde seg til støy og at andre prater rundt meg.

Men den kneika må man gjennom uansett når man velger å starte på igjen. 2 halve dager i uka. Det klarer jeg!

Mandag blir det endelig gen-testing. Jeg er tredje ledd brystkreft og jeg vil vite om jeg er bærer av skumle gen. Både for meg selv, mine slektninger samt for mine evt døtre; hvis det skulle vise seg at jeg kan få barn etter all denne dritten.

Jammen meg mye rart man må igjennom her i livet...

Kinesio-tape

Dagens behandling overstått. Lymfeterapi.

16 lymfekjertler under armen ble operert vekk. Armen og skulderen trenger hjelp til å fjerne væskeansamling. Armen føles som full av sand noen ganger. Andre ganger ikke.

Idag forsøkte vi noe nytt. Kinesio-tape...klistret på hoved-hevelsen.

"Kinesiotaping er smertefri behandling og det finnes flere teknikker og metoder for å sette tapen på. Behandlingen skal kunne påvirke muskelfunksjonen, aktivere lymfesystemet og aktivere kroppens eget smertekontrollerende system. Den gir også støtte for å bedre leddfunksjonen. Kinesiotapen er strekkbar og tøyelig, og ”jobber” for kroppen på en helt annen måte. Tapen finnes i ulike farger, og skal også være allergivennlig"

Tapen kan sitte på i opptil 14 dager om jeg vil. Spent på om det virker!

Min mandag

Luft. Lys. Sol.
Kaffe og bok på Fru Hagen. 

Dagens date.
Mr Saabye Christensen.

Min nye favoritt-cafe.
Colletts Cafe.
Shabby chic. Gotta love it!

Det går an

Sånn tror jeg det er. Eller kan være... Blir.

Dette fikk jeg:

Ny kropp.
Ny selvinnsikt.
Nye venner.
Ny hverdag.
Ny tidsregning.

Før og etter alvorlig diagnose.

Slutte og lete, slutte å prøve og finne tilbake.
Den jeg var finnes ikke mer.

Bli kjent med seg selv på nytt. Når man er klar.

Aksept tror jeg det kalles.

Me, myself and I....

Nå ble jeg litt trist av å lese min egen blogg :)))
Jeg er jo en glad, sprø og fnisete person innimellom de tøffe takene!!...

En ting er viktig å huske. 

Man ER ikke sin sykdom. Man HAR en sykdom.

Ringvirkninger........

Det er veldig vanskelig å ikke smake på bitterhets-følelsen.

"Pass deg så du ikke blir bitter!!" "Du må se fremover!!" "Vær glad du ble kvitt kreften!" "Tenk positivt!" "Nå kan du gå videre!!" "Tenk på de som har det verre enn deg!"

Men jeg er bitter! Og jeg syns det er urettferdig at jeg fikk kreft! Og når jeg sitter her og hver dag må kjenne på at jeg er i økonomisk krise fordi jeg må leve på småkronene som NAV gir så blir jeg jo hele tiden minnet på at jeg hadde kreft, samt minnet på hvordan jeg hadde det før alt dette skjedde. Man må nemlig over på AAP (les:trygd) når sykepengeretten på 1 år har gått ut. Og min var ute allerede i juni...

Jeg vil tilbake til sånn livet mitt var før...tilbake til den personen jeg var før...

Du kan prøve å tenke så positivt du bare orker!! Men det gir ikke penger på konto, ei heller gjør det meg mer glad for at jeg er ferdigbehandlet og symptomfri.

Selv om man blir sett på som blid og glad og pen og ressurssterk og frisk og sunn og morsom og flink, så føles det på innsiden som om livet er ødelagt og at jeg må kjempe tungt fremover uansett. Det kommer til å henge ved meg i månedsvis. Man går feks ikke rett i 100% jobb etter en alvorlig diagnose. Det må skje gradvis. Ergo vil jeg være på trygd i flere måneder enda. Dette føles skummelt når man leier bolig alene i en av verdens dyreste byer.

For oss som har turnus-jobb så er det sånn at vi mister turnus-tillegget når vi så smått går igang igjen fordi vi skal jobbe i en liten prosentdel i starten og er ikke del av noen turnus-plan. Turnustillegget utgjør mye av  månedslønnen! Og - når jeg først kommer meg ut i 100% jobb igjen kan jeg ikke være syk før det har gått 6 mnd, fordi jeg har ingen sykepengerett etter å ha vært borte så lenge fra jobb.

Og har man egentlig noen garanti for at man skal klare å holde seg i 100% jobb i 6 mnd når man har hatt kreft? Nope.

Det er skremmende. Det gir klump i magen å bekymre seg for økonomi. Og dette er en av grunnene til at jeg ikke har kommet ut på andre siden av kreftopplevelsen med en letta, glad følelse og økt livslyst...Føler meg dog veldig frisk og fit for fight fysisk i det minste. Gudskjelov...

Jeg er bitter. Foreløpig.
Nå skal jeg ut og pante flasker.

Les denne, fra Dagbladet....:

...og bakom lurer kreften...

Salsa er lykke....!!!

Dans er min lykke og min medisin.

Det fungerer alltid! Om man er syk, sur, lei eller rett og slett bare helt seg selv :)
Man kan ikke la være å smile når man danser. Og smiler man, føler man seg litt bedre - enten man vil eller ei.

Det er cubansk salsa som er greia - det kan danses både med og uten hår, har jeg (personlig) funnet ut ;)

Her er ett av mine favorittklipp fra Cuba - her danses "rueda"; synkron-salsa kan man vel kalle det...:

Leonard Cohen...

Jeg leste noe fint idag.

There is a crack in everything.

That's how the light gets in...

Tankevekkende!

Før og etter

Det å takle en kreftdiagnose handler ikke bare om selve sykdommen, behandlingen eller andre ting rundt den situasjonen man er i der og da. Det klarer vi! Kroppen er rar sånn....selv om vi ikke anstrenger oss i det hele tatt, bare legger oss ned og gir litt opp i affekt og tar imot behandlingen vi får - så heales vi....sakte men sikkert. Mentalt også - selv om vi ikke anstrenger oss..... Det stemmer at tiden leger alle sår... Om de ikke leges helt, så blir det ihvertfall ganske mye bedre...

Med tida.

Men før vi fikk kreft hadde vi også vårt å stri med; alle som en. Være seg økonomi, trivielle jobbting, familie-feider, dårlig selvbilde, dårlig selvtillit, ting vi gruet oss til, andre små og store problemer med helsa... Eller motsatt; livet var feiende flott, man nøt sol og sommer, hadde drømmeferie i siktet, ny kjæreste, ny jobb etter karriere-bytte, var fornøyd med både kropp og sjel... K R E F T . Snakk om å stupe ut i basseng uten vann!

For noen vil nok det å få kreft gjøre at andre problemer og utfordringer blir til småtterier i forhold. Man er glad bare man overlever. For andre vil kreften være noe som kommer i tillegg. Og når vi kommer oss ut på andre siden av kreft-reisen, prøver vi å fortsette der vi slapp. Også blir nedturen så stor når man merker at det ikke fungerer sånn! Ting er forsterket! Man tåler mindre! Man prøver og prøver....men fordi man er så mentalt nedkjørt og ikke helt finner igjen seg selv, så blir disse problemene man hadde før - som selvsagt fortsatt er der - veldig mye mer vanskelig å takle.... Ting er tyngre nå!

Sånn opplever ihvertfall jeg det.

Og for folk rundt meg er dette kanskje både vanskelig å forstå samt lett å glemme... Jeg er ikke negativ. Jeg er rasjonell, jordnær og realist av natur.

Jeg gleder meg til ting lander litt! Både de små og de store...

Jeg er flink! Men...

Egentlig er jeg ganske flink. Det er jeg fullt klar over. Jeg heier på meg.

Både syns og vet jeg har taklet ting bra hele veien, helt fra den dagen jeg fant svulsten. Jeg har stått i hver prosess, grått mine tårer uansett hvor jeg har vært, hatt galgenhumor, gått uten parykk stort sett hele tiden, vært sosial, danset, hatt nettsjekkeprofil underveis m/bilder av meg selv uten hår, gått på dater, besøkt jobben, trent litt på SATS, vært flink til å være åpen, satt grenser og satt meg selv og mine behov først.

Det er overraskende mye mer vanskelig nå når alt er over! Masse små, dumme ting kan ødelegge dagsformen og få ting til å renne over og legge en mørk, tung sky over hele tilværelsen.

Dagen igår startet feks normalt og bra. 7 antrekk senere stod jeg i undertøyet og gråt fordi ting ikke passet som jeg hadde planlagt og sett for meg og ønsket meg og trengte. Slik frustrasjon kunne jo jeg stakkars jente ha før kreften også, men nå går det mer på at man har ett bryst mindre, en protese-BH som stikker frem både her og der samt at klær som før var fint og feminint fordi jeg hadde lengre hår ikke lengre passer eller ser bra ut fordi jeg har lagt på meg stillesittende kreft-kilo samt at jeg har gutte-kort hår jeg ikke har bestemt selv.

Og frustrasjonen er større over sånne "dumme" ting nå enn den var før. Nå gråter man liksom en time for slike ting, og det er da alt kommer frem........at man savner sånn man så ut før. Den man følte seg som før. Hun jeg ser i speilet er ikke sånn!! Jeg forstår at jeg kler kort hår og at ingen ser at jeg har vært syk, og jeg bryr meg ikke om at folk kan se at jeg bare har ett bryst eller ei.

Det handler vel om dette med valgfrihet som er tatt fra en. At fordi jeg har kreft blir jeg påtvunget en kort sveis, forandret klesstil pga annerledes overkropp, en skjør psyke som tåler ingenting, en slags mistet livsgnist, en fysisk dagsform jeg må ta hensyn til.....

Cellegift og stråling og operasjon var enklere. Alt dette andre som kommer etterpå er tøffere enn antatt!

Men. Jeg er tøffere enn toget. Det vet jeg.

Snart skal jeg ta igjen. Skal bare hvile litt. Eller mye.