Bære je ser Mjøsa...

"Pasienten" har tatt turen til hjemlige trakter; langweekend på Hamar!

Her kommer man til ferdig oppredd seng, godis som legger seg direkte på lårene, gode gratis-middager, velfylt kjøleskap, sene morgener, kaffe i sola, bilskyss hvor enn man måtte ønske, egen husnøkkel i fall det blir natterangling i sikk-sakk samt penger til garderobe når man vil på konsert.

Med andre ord - dette er helt klart stedet å være.

Dagene har vært litt bedre i det siste; sover mer i ett strekk på nettene blant annet. Eggproduksjonen som forsvant da cellegiftbehandlingen startet, er denne uken på plass igjen. Uvant, rart og fint. Spesielt for meg som ikke har rukket å få barn enda...

Kirurgen har ringt meg for å høre hvordan det går med flekken/opphøyningen jeg føler på det ene ribbeinet - vi ble enige om at jeg skal inn på skjellett-scan. Sånn for psykens skyld... Man får litt paranoia av å føle på det. Han sa han ville bli veldig overrasket hvis de fant noe lumsk.

Ellers sliter jeg litt for mye med lymfødemet på ryggen og under armen syns jeg. Det liker jeg ikke...syns ikke det blir noe bedre og jeg må legge favoritthobbyen på hylla for en god stund. Merker jeg blir verre når jeg har vært på dans... Inte bra inte. Det er jo min glede og lykkerus!

Min lymfeterapeut sier hele tiden "Jaja, dere unge skal nå alltid være så negative. Når en dør lukkes, så åpnes en annen vettu. Du kan sikkert danse noe annet eller skaffe deg en ny hobby!".... Lett å bare si sånn når man ikke står oppi det selv ;) Men er godt ment! Jeg ser hva hun sier...

Som jeg har skrevet i ett annet innlegg her så kan det vel kanskje på sikt gå an å tenke at dette er ett veiskille i livet.......siden man aldri kan bli den samme og det kanskje er ting man ikke kan gjøre mer, jobber man ikke kan ha....så kommer det kanskje noe annet nytt og bra ut av det?

Det er det lille positive jeg klarer å lire av meg idag :)