Sider

25 april 2011

Faser

Kreft-trollet bestemmer alt. Det er ihvertfall følelsen noen dager.

Hva jeg kan ha på meg og ikke. At jeg ikke kan sitte i sola på ett år uten å dekke meg til på stråleområdene. Hva jeg kan bruke kroppen min til. Hvordan jeg skal se ut på håret. Om jeg skal ha en god eller dårlig dag. Om jeg klarer å stråle ut hvem jeg er. Eller var... Hvem er jeg egentlig?

Det er flere faser. Jeg har kommet meg gjennom mange av de! Med hodet hevet og humoren i behold.

Fasen som jeg nå snart er ferdig med og kan legge bak meg er litt rar. Det er fasen hvor man unnskylder seg for at man har hatt kreft. En merkelig følelse, og noe jeg virkelig ikke står for en gang. Jeg kan feks få et kompliment for at jeg er så kul med kort-kort hår, og før noen får stavet "julenisse" sier jeg noe sånt som..."Å, takk for det du! Hyggelig å høre. Jeg ser egentlig ikke sånn ut, da. Jeg har egentlig ikke kort hår. Det er pga cellegift, skjønner du. Det er ikke sånn jeg egentlig ser ut. Egentlig har jeg ikke krøller en gang."

Hæ?? Hvorfor sier man sånn? Jeg syns det er en kjemperar ting å si - samtidig renner ordene ut på autopilot.

Det samme gjelder når man får høre at man ser godt ut, eller man skal forklare at man er SÅNN sliten og ikke SÅNN sliten... Eller når jeg feks har stått i ett prøverom og diskuterer med ekspeditøren hvordan plagget ser ut på osv...så sier jeg plutselig og helt ut av det blå : "Du skjønner, jeg har bare ett bryst, jeg. Har hatt kreft". Hvorpå kvinnemennesket svarer at det hadde hun aldri sett hadde jeg ikke påpekt det.

Så hvorfor i alle dager påpeker jeg det, da?? Latterlig. En slags unnskyldning.

Refleksjon har lært meg at det går på selvbildet. At man ikke helt har funnet sin plass etter det som har skjedd enda. Husk, vi er revet i stykker kroppslig og mentalt. Brutt fullstendig ned. Man svever litt og prøver å lande ting. Bli seg sjøl igjen. Vant med kroppen. Vi som er kreftpasienter går hvert sekund rundt og kjenner på det som skjer og har skjedd. Og noen ganger føles det som at det synes utenpå, og da forsvarer vi oss.

Ganske rart...

Fordi jeg synes jo virkelig at jeg ikke skal behøve å gjøre sånt. Jeg er meg, take it or leave it. Vet at alle andre fortsatt ser på meg som den jeg alltid har vært og liker meg for den jeg er.

Nå må jeg også komme dit igjen. Jeg liker meg selv, jeg er glad i kroppen min, har alltid hatt godt selvbilde. Ting er bare litt fremmed fortsatt...

Tida er min bestevenn. Snart skal jeg ta makta over kreft-trollet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar