Sider

22 november 2011

World's strongest person?!

Motgang gjør deg sterk, sier man.

Hvorfor er dette noe man sier og tror veldig fast på uansett setting? Hvor sterk kan man egentlig bli? Jeg liker ikke dette ordtaket i det hele tatt - og er veldig lei av å høre det. Tenker man over hva ordtaket egentlig sier eller er det nok en frase som man lirer av seg altfor ofte på auto-pilot for å "trøste og støtte"...

Opp til et visst punkt gjør motgang deg sterk, tror jeg, men hvis motgangen aldri tar slutt og utfordringene hele tiden blir for store, da gir selv den sterkeste av oss opp. Blir man sparker mange nok ganger, klarer man til slutt ikke å reise seg og blir liggende nede...

Kanskje opplever omverdenen meg som sterk fordi det virker som jeg er flink pike og reiser meg etter hver utfordring livet dessverre har skjenket meg...igjen og igjen. Men ikke si at jeg er sterk...fordi det er ikke sånn. Det er bare sånn at livet går videre, helt av seg selv. Og selv om jeg smiler og ler og deltar og gir - så er det ikke dermed sagt at jeg er sterk og tåler hur mye motgang som helst nå...

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger blir jeg virkelig fornærmet når noen sier "fy søren, du er så sterk Karianne". Det føles som om noen tilegner meg en egenskap jeg ikke har, kroppen min reagerer umiddelbart og jeg går i forsvar og får ett sterkt forklarings-behov.

Etter livets utfordringer føler jeg meg veldig sårbar, det har vært naturlig å bygge seg ett forsvarsverk. 

Inntil et visst punkt i livet følte jeg meg sterk. At jeg evnet å bruke mine verktøy til å takle motgang og utfordringer. Man finner en måte å takle livet på... Som jeg har skrevet før så kjempet jeg meg ikke gjennom kreften. Jeg lot det skje - la kropp og psyke i andres hender og lot meg behandle. Følte meg fullstendig maktesløs og satset på at behandling og legers ekspertise ville "fikse" meg. Jeg hadde null styrke og tillot meg å være svak - fordi det føltes naturlig. Jeg hadde ingen opparbeidet styrke å hente ut lengre.

"Motgang gjør deg sterk" passer ikke på meg nå. Jeg er ikke tøff, jeg føler meg ikke sterk - og kreften er ikke noe jeg noengang kommer til å føle at jeg "kom styrket ut av".

Dette er ikke å være negativ eller bitter.
Det er bare slik det er, og ikke noe jeg har bestemt meg for å tenke.

Mitt liv, mine opplevelser, mine følelser.

2 kommentarer:

  1. Godt skrevet, Kaja!
    Man sier også at man vokser med oppgaven, men jeg har aldri følt meg SÅ liten og forsvarsløs som i 'krefttiden'. Nå har 'de fleste' glemt at jeg var hårløs, mager og blek og mener jeg er super-woman, så feil kan man ta. Jeg passer på å se bra ut, er det så rart? Gjør du det, ja da har du ingen senvirkninger og tanker, alt er bare glede iflg omverdenen. Stopp verden, jeg vil av !!!!
    God klem fra
    Liv

    SvarSlett
  2. Hei Karianne. Er einig i det du skriver om motgang - blir den for voldsom bryter den bare ned og en mister motet og kansje håpet, og da blir det fort vanskelig. Det er vanskelig å sette seg inn i dine utfordringer med kreftsykdommen, men forsår at det river og sliter i deg påde fysisk og mentalt. Kan ikke si at jeg kjenner deg personlig men har faktisk dansa swing med deg et par ganger hos Fasting i Oslo. Uansett, ønsker deg alt godt videre. Lykken har en tendens å dukke opp når en minst venter det. Mvh Reidar

    SvarSlett