Skrevet 15.februar, siste stråledag...

Man kan aldri sette seg inn i hvordan opplevelsen av å få en kreftdiagnose er....ei heller hvordan kreftbehandlingen takles og hvordan det er å komme ut igjen på andre siden av det hele. Med mindre man har kjent det på kroppen selv.

En ting er helt sikkert - kreftfrisk føles ikke nødvendigvis ut som det å være frisk!

Jeg har en del uker nå følt forventning om at jeg skal være letta over at alt er over....glad for å ha overlevd kreft... For mange som blir redd da de får kreft er dette sikkert et normalt reaksjonsmønster. For meg er det ikke det... Jeg er fortsatt lei meg og bitter fordi kreften rammet meg, sorgen over hva dette har gjort og fortsatt gjør med kroppen min hver dag er større enn det å ha overlevd kreften. Jeg måtte akseptere at jeg fikk det, og jeg resignerte og mottok behandling som man må. Men allikevel er jeg fortsatt opprørt over at jeg måtte gjennom alt dette.

Det er ikke bare å si og tenke "Motgang gjør meg sterk!" og "Tenk positivt og se fremover!" og tro at det hjelper en. For det første er det viktig for meg å STÅ I HVER ENESTE PROSESS og ikke hoppe over noe. Det å miste en kroppsdel og få livet snudd på hodet gir en stor sorg, og sorg må bearbeides. Så det som er riktig for meg er å først takle det vonde og all sorgen, før jeg kan se fremover og være positiv.

Jeg har siden jul gruet meg litt til denne dagen, siste strålebehandling. Jeg har kjent jeg har brygget på en skikkelig reaksjon, og siste ukene har jeg liksom gått og holdt haka såvidt over vannet for å greie å gå gjennom det jeg skal hver dag. Stråling har ikke vært noe ork eller noe ubehagelig eller vondt, det har vært ett mål for dagen, noe å gjøre rett og slett. Men nå er denne dagen her som en slags foreløpig sluttstrek på 9 mnd hvor jeg har blitt drasset gjennom noe ufrivillig....man senker skuldrene og slipper å være sterk lengre, og da er det ikke rart at man kan få en reaksjon fylt av sorg og urettferdighet fremfor lettelse og glede.

Jeg er ikke negativ. Jeg er realist og jordnær. Jeg kjenner meg selv veldig godt og har en sterk psyke. Vet jeg lander på beina, og at alt vil gå bra med litt tid.

Det folk glemmer er at selv om man er kreftfrisk, så er man ikke fullstendig frisk igjen allikevel. Cellegift og stråling gjør ting med kroppen, noe av det rettes opp med tida, andre ting vil forbli sånn resten av livet. Dette er også ting man aldri ba om eller ønsket seg, så selv om du kanskje tenker at dette er småtteri når man fikk oppleve å bli frisk av en alvorlig sykdom - så er det ikke lett å leve med bivirkningene heller....:

....våkne hver dag til speilbildet av en skamfert overkropp, ødelagte slimhinner som ikke virker enda, hetetokter døgnet rundt fordi kroppen går inn i overgangsalderen ved cellegiftbruk, stor sannsynlighet for at eggproduksjonen er borte for alltid og at barnløshet er ett faktum, nedsatt konsentrasjonsevne, slitenhet, flere år å vente på nytt bryst, unngå å være i sola 2 somre, hvis muligheten allikevel kommer tilbake så kan jeg ikke prøve bli gravid på minste 2 år....

Akkurat nå er alt litt vanskelig å ta inn og å leve med. Men man bare gjøre så godt man kan!

En annen ting.... Sommeren 2008 ble jeg langtidssykmeldt pga en annen diagnose..på samme tid kom jeg meg ut av et dårlig forhold, mistet jobboppdraget mitt og mamma fikk brystkreft. Jeg var sykmeldt og hjemmegående i 1,5 år med ups and downs før jeg endelig følte meg frisk og klar for ny jobb i ny bransje, og startet å leve vanlig hverdagsliv igjen. Så tar det kun 8 mnd og jeg får kreft.....:-/ Jeg var på tidenes opptur etter 3 utrolig dårlige foregående år og hadde ikke rukket å fylle opp lagrene mine enda - så når kreftdiagnosen kom føltes det som å stupe ut i et basseng uten vann. Fra fullstendig opptur til fullstendig nedtur.

Så...det må tas i betraktning at det er ikke bare kreften og "der og da" som kan føles vanskelig å takle...man har bagasje med på lasset. Og : selv om jeg er utrolig takknemlig for alle supre venner og god familie som har støtte meg enormt denne vanskelige perioden, så føles det som at jeg har gått gjennom alt alene... Og det har jeg jo. Man må gå skrittene selv, ta behandlingen selv...og det kan til tider føles utrolig ensomt...

Før jeg kan tenke fremover og legge ting bakover og være positiv - så må jeg stå i hver prosess, kjenne litt på hvordan det er å slippe å være sterk hver dag, sørge ferdig og takle urettferdighetsfølelsen.

Dette føles viktig og riktig for meg. Alle er vi forskjellige - og godt er det!! :)

TUSEN TAKK ALLE SAMMEN FOR ALL STØTTE OG OMTANKE DEN SISTE TIDEN!!!

Det varmer og er gull verdt......