Noe av det mest energi-krevende for meg i denne prosessen, har vært at jeg alltid jobber så hardt for at folk skal forstå meg riktig! Forstå akkurat hva jeg går gjennom, nøyaktig hvordan det føles...og hvordan JEG takler det.... Jeg kjenner jeg vil ikke at folk skal dra konklusjoner kjapt for så å gi meg oppmuntring og råd basert på dette. Det er nok utrolig dumt å bruke masse energi på dette - men sånn er nå jeg en gang skrudd sammen. Jeg må liksom forklare meg ihjel. Og det behøver jeg jo egentlig ikke??
Samtidig vil jeg presisere at jeg vet at alt som blir sagt fra alle de rundt meg er jo kun basert på omsorg og gode ønsker for meg. Det forstår jeg!! Og jeg tar det med meg og putter det i hjertet mitt. Og er det ikke slik at vi snakker på autopilot når det gjelder å trøste og støtte...sånn er det bare.
...men alle vet vi hvor lett det er å gi råd og oppmuntring basert på fri tolkning samt hvordan man selv tror man hadde valgt å gjøre det i samme situasjon - istedet for å tenke seg litt om og prøve å forstå.... Og det kan man jo ikke....man forstår ikke med mindre man har stått der selv og må face kreft-beskjeden. Virkelig ikke....
Viktigst for meg er nok å føle respekt for min måte å takle det på, min måte å ha det på. Fordi jeg kan ikke kreve forståelse. Men det er godt at noen lytter og nikker bare.... Det er ikke alltid man ønsker eller trenger råd og oppmuntring...
Idag har jeg via en venninne som dessverre er i samme situasjon som meg blitt påminnet om nettopp dette jeg skriver om her. At det er for lett for noen å "jump to conclusions" og denne gangen gjorde det bare vondt verre!
MEN - alle er vi forskjellige, alle har vi frihet til å tenke, si og mene hva vi vil. Som regel er alt godt ment! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar