Hva er meningen.........

Kanskje på sikt.
En ganske god stund frem i tid.
Så går det an å se på dette som ett gitt veivalg.
At man får muligheten til å stoppe opp og tenke. Sette ting i perspektiv.

Starte på nytt.
På flere måter enn en...

Virker ganske fjernt foreløpig.
Skal sove på det.

Go'natt.....

Livets kontraster....

Idag ble jeg glad! Legen sier kroppen min har startet å produsere egg-poser igjen! Ergo kan jeg være fruktbar igjen om noen uker! Det er gode nyheter - gir en følelse av å være nærmere den jeg var før diagnosen....

Ville feire! Sitte i solen! Nyte dagen!

Så kom nok en nedtur. Som har med AAP og lønn å gjøre. Jeg er så skuffa og lei meg nå at det gjør helt vondt i brystet. Det er tungt og vanskelig å bli syk i Norge. Veien til gata er jammen kort.

Kreft er urettferdig. Regelverket er urettferdig. Livet er urettferdig.

"Tenk positivt! Det ordner seg for snille jenter!". Dette gir dessverre ikke penger i kassa.

Note to self: Lønner seg ikke å stå på. Lønner seg å holde seg på nederste trappetrinn. Så blir ikke slaget så hardt - hver gang man blir slengt i bakken.

Ta ansvar for din egen kropp!

Rasjonell. Realist. Jordnær. Jeg er jo alt det?
Jeg svever ikke "der oppe" og fantaserer.

En kreftdiagnose tar begrepet "krisemaksimering" til nye høyder.

Kreftsenteret ble spontant oppsøkt idag. Det mentale trykket ble for stort. Har gått et par uker nå og kjent på "et eller annet" som virker å klamre seg til ribbeinet under armen. På operasjonssiden. Bortenfor arret. Noe ømt. Noe opphøyet. Ikke blåmerke...ikke væske...

"Den vanligste regionen brystkreft sprer seg til, er benet, etterfulgt av lungene og leveren. Behandling av metastatisk brystkreft fokuserer generelt på å lindre symptomer og forlenge en kvinnes levetid." 

Ble roet ned av kontaktsykepleier og kirurgen som opererte meg. Kirurgen ringer meg om 2 uker for å høre om jeg syns tilstanden er den samme...evt verre eller bedre. Godt å føle seg ivaretatt.

Nå - mer enn noen gang før - må jeg virkelig ta ansvaret for min egen kropp. Bare jeg kan kjenne samt si fra om endringer i kroppen. Om det bør sjekkes eller ei. Det fungerer ikke lenger å tenke "æsj, jeg lå sikkert litt forkjært i natt....".... "vondt'n er nok fra treninga, ja..."...

Man blir mildt sagt paranoid etter kreft. Du kan snakke og tenke rasjonellt til krampa tar deg. Men sannheten er faktisk at man regnes ikke som kreftfrisk før etter 10 år. Først da kan man friskmeldes av kreft. Enn så lenge er man "symptomfri".

Jeg er glad jeg ikke er redd. Det har spart meg for mye. Det var ikke det jeg tenkte da jeg fikk kreft. At herregud, tenk om jeg dør... Jeg tenkte "Herregud, nå går håret og verdens fineste pupp"... Men det er klart det har gjort noe med meg. Og jeg misliker at jeg må tenke sånn. Følge med på kroppen på en annen måte. Uten å bli paranoid. Jeg ser det ved å følge mine medsøstre i Cancer City. Styggedommen kan dukke opp igjen....

Så det er vanskelig å glede seg over å være såkalt ferdigbehandlet for kreft! Når man hele tiden skal være påpasselig og skeptisk og litt på tuppa over ting som skjer med kroppen... Fordi det skjedde jo såklart ting med kroppen før også. Man er jo tross alt kvinne. Vi vet hvordan kroppen kan forandre seg, noen ganger for alltid, noen ganger i faser, i perioder.... Annerledes nå. Det tar tid å bli kjent med kroppen på nytt.

"Du må tenke positivt og se fremover!!"

Vel....

Jeg skal få tak i han som fant opp kreften - han trenger jeg en alvorsprat med. Han trenger en skikkelig tupp i ræva!

Tenke, sanse, føle....

"Du må snakke om det. Få hjelp til å sortere, fordøye... Gå i terapi. Profesjonell hjelp."

Javel.

Det er mye som er terapi. Å ligge på gulvet i stjerne, stirre i taket og la tankene fare. Å jogge seg mentalt tom. Å snakke med noen som virkelig kjenner deg og som kan kunsten å lytte. Å høre musikk. Å le latterlig høyt, eller å hulke seg helt tom. Å hele tiden holde seg i aktivitet.

Min terapi er DANS. Du deler en opplevelse med noen. Smilet blir tvunget frem. Man forbuker samt får tilbake energi. Dans definerer meg som person. Dans er min absolutte lykke......

FOTO er terapi. Det å la seg drukne i natur, lys, inntrykk....og finne et utsnitt og forevige det. Jeg glemmer alt rundt meg når jeg og lille Ixus er på tur. Å finne perfekte motiv - for meg.... Å virkelig se det som er rundt seg. Det er lykke. Det er ro - en pause i livet... Det er min terapi.

Det er viktig å løse ting på sin måte. Finne ting som gir deg noe. Bare du vet hva som fungerer for deg. En prosess å finne frem til kanskje.........


Og får tankene over på noe annet ett lite eller langt øyeblikk.

Look good - feel better!!

Enhver blogg med respekt for seg selv har selvsagt ett og annet innslag om "sminke og sånn" - og denne bloggen er intet unntak, må vite. Vinklingen blir dog en litt annen enn fra de som var nominert til "Årets blogger 2010"....

Er det noe man ikke skal kimse av så er det at når man er fornøyd med det man ser i speilet - så blir også dagsformen litt bedre! Og dette gjelder ikke minst når man er alvorlig syk. Det fungerer! Så jeg vil råde alle i samme situasjon som meg om å være flink til å la joggebuksa ligge, bruke klær du er glad i med knalle farger og å daglig finne frem sminken. UANSETT. Det er utrolig hvor lite som skal til av litt mascara og rouge for at humøret skal bli hakket bedre. Og da mener jeg også når man kun er hjemme innen husets fire vegger - så ser man ikke så syk ut hver gang man får øye på seg selv i speilet i det daglige. Dette har jeg praktisert gjennom hele sykdomsperioden. Ikke bare føler man seg bedre, man får også bemerkninger fra andre om at man ser godt ut tross alt - det er fint å høre...

Det vil være faser hvor det ikke er så lett å bruke mascara osv grunnet at vipper og bryn forsvinner delvis eller helt cellegiftsbehandlingen. Derfor var det flott å få tilbud om å gå på 2 timers kurs med de proffe jentene i Look good - feel better. Dette er kurs for damer med kreft, og man lærer å sminke seg etter hvordan man ser ut i sykdomsperioden. Masse bra triks, god stemning, godt å møte andre i samme situasjon og gud bedre så mye dyr sminke vi fikk..... Fremhver man øynene og kinnebeina vil ikke det første man registrerer være den blankpolerte skallen.....

Jeg er DIOR-slave for resten av livet nu. Dumt for økonomien - bra for dagsformen...

En annen ting jeg har lyst til å tipse om er: bruk selvbruningskrem på skallen! Aldri føler man seg så syk som når man shaver av seg alt håret og står igjen der med en hvit badehette-look. Jevner man ut fargen så det matcher fjeset litt bedre, føler man seg tusen hakk bedre!....

Helt sant.

Nei takk.

Kreft passer meg ikke. Jeg takker nei. Men takk som byr!!

Jeg er født utålmodig. Jeg liker å kjapt legge ting bak meg for så å gå videre. Dette praktiserer jeg fra ende til annen, fra A til Å, fra morgen til kveld. Om det så gjelder å spise middag stående ved kjøkkenbenken med kjøleskapsdøra oppe og krana på fullt slik at jeg kjappest mulig kan hive i meg maten, rydde vekk samt vaske opp i en fei - eller å samle, brette og rydde vekk klær før jeg har rukket å puste ut oksygenet jeg nettopp trakk inn.

Kreft er visst ikke noe man gjør unna i en fei. Visse ting legger man bak seg, ting som konkret stod i kreft-timeplanen. Andre ting skal jeg visst leve med i flere år - hvis ikke resten av livet. Er det noe rart jeg står i stampe og tråkker og føler jeg sitter fast i gjørma og ikke kommer meg videre. Jeg får ikke lagt det bak meg!! NÅ! Kjapt og gæærnt!

Kreft passer meg ikke. Hmfr.
Nei takk.

Denne uken har vært tung....

Ingen liker å få ting tredd ned over hodet. Ingen liker å bli bestemt over. Ingen liker å bli fratatt råderett. Ingen liker å ikke ha muligheten til å velge. Ingen liker å bli straffet for noe man ikke ha gjort.

Slik føles det å få kreft.

Jeg ser på meg selv som veldig oppegående og ressurssterk, og jeg har en sterk psyke og ett godt selvbilde. Latteren sitter løst og galgenhumor funker på alt. Rundt meg har jeg et stort støtteapparat. Allikevel kjenner jeg det vanskelig å bruke mine verktøy for å takle dette jeg går igjennom! Jeg kjemper mot Goliat! Jeg kan tenke både" sånn og sånn" - allikevel kjenner man at det liksom ikke hjelper. Jeg sitter fast!!.... Og det føles som jeg skal være her en stund. Haka såvidt over vannet...

Jeg har nå gjennomgått all obligatorisk kreftbehandling, og tiden etterpå er mye tøffere enn jeg på forhånd tenkte. Det er akkurat som det var lettere å ta cellegift og stråling!!... Det har jeg jo fikset. Men slitenheten og frustrasjonen og humørsvingningene og urettferdighetsfølelsen som er så mye mer overveldende nå koster det mye krefter å kjempe mot...

...problemet er vel å få lagt dette bak seg. Når man hver eneste time hver eneste dag kjenner på ettervirkningene av sykdommen og behandlingen. Jeg kommer ikke unna!!

Jeg vil ikke ha kort hår! Hater det!
Jeg vil ikke ha arr over halve overkroppen!
Jeg vil ikke ha stikkende nervesmerter!
Jeg vil ikke ha tung arm og lymfesystem som ikke fungerer!
Jeg vil ikke ha slimhinner som er kaputt!
Jeg vil ikke ha hetetokter og overgangsaldersymptomer!
Jeg vil ha tilbake fruktbarheten min!
Jeg vil ikke gråte for alt og ingenting!
Jeg vil ikke ha protese-BH'er som ikke passer inn i klærne jeg ønsker ha på!
Jeg vil sole meg og ha en fin sommer jeg også!
Jeg vil ikke bli fratatt muligheten for å danse og trene pga lymfødem i armen!
Jeg vil utføre jobben min som før og ikke redusert!
Jeg vil ikke ha en ekstra agressiv brystkreft-type!
Jeg vil ikke gå med stadig angst for tilbakefall!
Jeg orker ikke lenger være NAV-slave og være i økonomisk krise!

Og mest av alt....jeg vil ikke ha alle bildene jeg har i hodet... Bilder og minner jeg ikke har bedt om.... Av meg selv gråtende på vei til Ullevål en mørk og stille morgen kl 0600...i snøvær og vind... uten hår, sminke, øyebryn, øyevipper.....mutters alene på vei for å fjerne brystet. Eller av meg selv gråtene i en stol på Kreftsenteret med gift på vei inn i årene.... Eller av meg selv falle sammen på ett legekontor sammen med kjæreste, onkolog og sykepleier.... Bilder av meg selv ta til tårene inne i en CT-maskin... Jeg vil ikke være kreftpasient!! Jeg vil ikke være "en av de der som har hatt kreft"...

Det er for tøft. Det føles som ett overgrep.....både mentalt og fysisk. Urettferdigheten og bitterheten kommer til å sitte i litt. Jeg føler meg bitte, bitte liten.....

Jeg savner meg selv.

Men - jeg forstår det kommer til å gå lettere med tida. Det er bare ikke riktig for meg å krampe-tenke positivt akkurat nå. Det fungerer ikke. Jeg er i sorg. Men, gudskjelov er noen dager lettere enn andre... Jeg føler bare jeg har mistet meg sjøl...jeg liker ikke meg selv sånn jeg er eller ser ut nå. Selv om andre sier jeg er fin og er så flink og ser så frisk ut.... Ting blir ikke som før - jeg må starte på nytt.

Det blir bedre. Gudskjelov....

Å se andres situasjon...

Noe av det mest energi-krevende for meg i denne prosessen, har vært at jeg alltid jobber så hardt for at folk skal forstå meg riktig! Forstå akkurat hva jeg går gjennom, nøyaktig hvordan det føles...og hvordan JEG takler det.... Jeg kjenner jeg vil ikke at folk skal dra konklusjoner kjapt for så å gi meg oppmuntring og råd basert på dette. Det er nok utrolig dumt å bruke masse energi på dette - men sånn er nå jeg en gang skrudd sammen. Jeg må liksom forklare meg ihjel. Og det behøver jeg jo egentlig ikke??

Samtidig vil jeg presisere at jeg vet at alt som blir sagt fra alle de rundt meg er jo kun basert på omsorg og gode ønsker for meg. Det forstår jeg!! Og jeg tar det med meg og putter det i hjertet mitt. Og er det ikke slik at vi snakker på autopilot når det gjelder å trøste og støtte...sånn er det bare.

...men alle vet vi hvor lett det er å gi råd og oppmuntring basert på fri tolkning samt hvordan man selv tror man hadde valgt å gjøre det i samme situasjon - istedet for å tenke seg litt om og prøve å forstå.... Og det kan man jo ikke....man forstår ikke med mindre man har stått der selv og må face kreft-beskjeden. Virkelig ikke....

Viktigst for meg er nok å føle respekt for min måte å takle det på, min måte å ha det på. Fordi jeg kan ikke kreve forståelse. Men det er godt at noen lytter og nikker bare.... Det er ikke alltid man ønsker eller trenger råd og oppmuntring...

Idag har jeg via en venninne som dessverre er i samme situasjon som meg blitt påminnet om nettopp dette jeg skriver om her. At det er for lett for noen å "jump to conclusions" og denne gangen gjorde det bare vondt verre!

MEN - alle er vi forskjellige, alle har vi frihet til å tenke, si og mene hva vi vil. Som regel er alt godt ment! :)

Skrevet 15.februar, siste stråledag...

Man kan aldri sette seg inn i hvordan opplevelsen av å få en kreftdiagnose er....ei heller hvordan kreftbehandlingen takles og hvordan det er å komme ut igjen på andre siden av det hele. Med mindre man har kjent det på kroppen selv.

En ting er helt sikkert - kreftfrisk føles ikke nødvendigvis ut som det å være frisk!

Jeg har en del uker nå følt forventning om at jeg skal være letta over at alt er over....glad for å ha overlevd kreft... For mange som blir redd da de får kreft er dette sikkert et normalt reaksjonsmønster. For meg er det ikke det... Jeg er fortsatt lei meg og bitter fordi kreften rammet meg, sorgen over hva dette har gjort og fortsatt gjør med kroppen min hver dag er større enn det å ha overlevd kreften. Jeg måtte akseptere at jeg fikk det, og jeg resignerte og mottok behandling som man må. Men allikevel er jeg fortsatt opprørt over at jeg måtte gjennom alt dette.

Det er ikke bare å si og tenke "Motgang gjør meg sterk!" og "Tenk positivt og se fremover!" og tro at det hjelper en. For det første er det viktig for meg å STÅ I HVER ENESTE PROSESS og ikke hoppe over noe. Det å miste en kroppsdel og få livet snudd på hodet gir en stor sorg, og sorg må bearbeides. Så det som er riktig for meg er å først takle det vonde og all sorgen, før jeg kan se fremover og være positiv.

Jeg har siden jul gruet meg litt til denne dagen, siste strålebehandling. Jeg har kjent jeg har brygget på en skikkelig reaksjon, og siste ukene har jeg liksom gått og holdt haka såvidt over vannet for å greie å gå gjennom det jeg skal hver dag. Stråling har ikke vært noe ork eller noe ubehagelig eller vondt, det har vært ett mål for dagen, noe å gjøre rett og slett. Men nå er denne dagen her som en slags foreløpig sluttstrek på 9 mnd hvor jeg har blitt drasset gjennom noe ufrivillig....man senker skuldrene og slipper å være sterk lengre, og da er det ikke rart at man kan få en reaksjon fylt av sorg og urettferdighet fremfor lettelse og glede.

Jeg er ikke negativ. Jeg er realist og jordnær. Jeg kjenner meg selv veldig godt og har en sterk psyke. Vet jeg lander på beina, og at alt vil gå bra med litt tid.

Det folk glemmer er at selv om man er kreftfrisk, så er man ikke fullstendig frisk igjen allikevel. Cellegift og stråling gjør ting med kroppen, noe av det rettes opp med tida, andre ting vil forbli sånn resten av livet. Dette er også ting man aldri ba om eller ønsket seg, så selv om du kanskje tenker at dette er småtteri når man fikk oppleve å bli frisk av en alvorlig sykdom - så er det ikke lett å leve med bivirkningene heller....:

....våkne hver dag til speilbildet av en skamfert overkropp, ødelagte slimhinner som ikke virker enda, hetetokter døgnet rundt fordi kroppen går inn i overgangsalderen ved cellegiftbruk, stor sannsynlighet for at eggproduksjonen er borte for alltid og at barnløshet er ett faktum, nedsatt konsentrasjonsevne, slitenhet, flere år å vente på nytt bryst, unngå å være i sola 2 somre, hvis muligheten allikevel kommer tilbake så kan jeg ikke prøve bli gravid på minste 2 år....

Akkurat nå er alt litt vanskelig å ta inn og å leve med. Men man bare gjøre så godt man kan!

En annen ting.... Sommeren 2008 ble jeg langtidssykmeldt pga en annen diagnose..på samme tid kom jeg meg ut av et dårlig forhold, mistet jobboppdraget mitt og mamma fikk brystkreft. Jeg var sykmeldt og hjemmegående i 1,5 år med ups and downs før jeg endelig følte meg frisk og klar for ny jobb i ny bransje, og startet å leve vanlig hverdagsliv igjen. Så tar det kun 8 mnd og jeg får kreft.....:-/ Jeg var på tidenes opptur etter 3 utrolig dårlige foregående år og hadde ikke rukket å fylle opp lagrene mine enda - så når kreftdiagnosen kom føltes det som å stupe ut i et basseng uten vann. Fra fullstendig opptur til fullstendig nedtur.

Så...det må tas i betraktning at det er ikke bare kreften og "der og da" som kan føles vanskelig å takle...man har bagasje med på lasset. Og : selv om jeg er utrolig takknemlig for alle supre venner og god familie som har støtte meg enormt denne vanskelige perioden, så føles det som at jeg har gått gjennom alt alene... Og det har jeg jo. Man må gå skrittene selv, ta behandlingen selv...og det kan til tider føles utrolig ensomt...

Før jeg kan tenke fremover og legge ting bakover og være positiv - så må jeg stå i hver prosess, kjenne litt på hvordan det er å slippe å være sterk hver dag, sørge ferdig og takle urettferdighetsfølelsen.

Dette føles viktig og riktig for meg. Alle er vi forskjellige - og godt er det!! :)

TUSEN TAKK ALLE SAMMEN FOR ALL STØTTE OG OMTANKE DEN SISTE TIDEN!!!

Det varmer og er gull verdt......