Nei takk.

Kreft passer meg ikke. Jeg takker nei. Men takk som byr!!

Jeg er født utålmodig. Jeg liker å kjapt legge ting bak meg for så å gå videre. Dette praktiserer jeg fra ende til annen, fra A til Å, fra morgen til kveld. Om det så gjelder å spise middag stående ved kjøkkenbenken med kjøleskapsdøra oppe og krana på fullt slik at jeg kjappest mulig kan hive i meg maten, rydde vekk samt vaske opp i en fei - eller å samle, brette og rydde vekk klær før jeg har rukket å puste ut oksygenet jeg nettopp trakk inn.

Kreft er visst ikke noe man gjør unna i en fei. Visse ting legger man bak seg, ting som konkret stod i kreft-timeplanen. Andre ting skal jeg visst leve med i flere år - hvis ikke resten av livet. Er det noe rart jeg står i stampe og tråkker og føler jeg sitter fast i gjørma og ikke kommer meg videre. Jeg får ikke lagt det bak meg!! NÅ! Kjapt og gæærnt!

Kreft passer meg ikke. Hmfr.
Nei takk.