Sider

04 februar 2016

Feil i kortstokken

  • Jeg syns jeg er veldig god på å glede meg på andres vegne. Jeg fylles latterlig lett opp av andre sine sommerfugler og oppturer. Det er både givende og gledelig, så jeg drar medmenneske-kortet med stor letthet.

    ...men sittende hjemme ser jeg det er så stort sprik mellom mitt eget og andres liv.

    Jeg står igjen mens "de andre" reiser videre i livene sine. Står og ser på at de får til ting, at de føler at det er bruk for dem, at de satser til høyre og venstre og får premier for det, gjør seg erfaringer via utdanning og arbeid. Det er slik man utvikler seg, og slikt som trigger nye ting. Og når det går andres vei på den måten så blir jeg veldig glad for de, men så minner det meg også om at visse viktige ting overhodet ikke gikk MIN vei.

    Jeg føler jeg mista det kortet der. Både helsekortet og jobbkortet.

    Jeg står igjen ensom i situasjonen, mens andre reiser videre. Kan ikke noe for det, men det er sånn det føles, og det er så tungt å takle. Jeg klarer ikke bare være letta for å slippe å jobbe, slippe å kjempe, slippe prøve å skape muligheter for meg selv. Jeg vil også kjenne på følelsen av å tjene egne penger, oppnå ting, få jobbmuligheter, bli sett fordi jeg er god på noe, føle at samfunnet trenger meg....slik som andre gjør. Det holder ikke bare å bli godt likt. Man må føle at det er bruk for seg og at man skaper noe, legger igjen noe bra bak seg. Viktig følelse. 

    Det kortet jeg står igjen med er trygde-kortet. 

    Jeg venter på svar på søknad om å få bli 100% arbeidsufør. Hva i alle dager skjedde med meg og livet mitt? Det kræsja før jul, det. Fastlege og attføringskonsulent plukket meg opp igjen og sa at "nok er nok". Jeg har prøvd og kjempet lenge og hardt nok, sa de nesten i kor. Takk, da tar jeg en premie for all den langvarige innsatsen der, sa jeg.

    Problemet er bare at premien er 100% uføretrygd. 

    Arbeidsutprøvingen er over, og samfunnet klarer ikke ikke gi meg lave nok prosent-jobber til at jeg klarer å fungere slik det forventes at jeg skal. Etterhvert som det forskes mer og bedre så overlever heldigvis flere og flere sin kreftsykdom. Men samfunnet er overhodet IKKE klar for denne tsunamien av kreftoverlevere. Vi har ting å bidra med vi også - vi trenger bare mer eller mindre tilrettelegging. Der har samfunnet en lang vei å gå......

    Jeg er glad for alt jeg har. Godt selvbilde, nær og fin familie på begge sider, forståelsesfull og aksepterende snill samboer, en trygg og god plass å bo, livet i behold. Men ikke mange forstår at alt dette ikke hjelper på det faktum at jeg ikke kan jobbe litt og tjene egne penger. Ikke ta alt du har for gitt - tenk før du snakker....

    Jobbtilbud-kortet! Det ønsker jeg meg. At noen skal se meg som en ressurs, uansett skavanker. 

    Enn så lenge må jeg klare meg med det jeg har, prøve å føle meg letta over å slippe jobbkjempingen akkurat nå, øve meg på å klare fysisk aktivitet igjen, klare å nyte det å kunne gå på cafe på dagtid uten å ha dårlig samvittighet. Tenke at jeg fortjener det etter all innsatsen siste 5,5 årene. 

    Da kan jeg i det minste bruke klippekortet mitt på Starbucks. Og vet du, i løpet av 2016 sier ryktene at jeg får selveste honnør-kortet også. Deisende ned i postkassa sammen med svaret på uføretrygd-søknaden. Kan ta buss, trikk og tog og gå på kino i timesvis - på halv pris. 

    Jeg har visst glemt å si fra til livet at jeg faktisk ikke liker kortspill
  • I det hele tatt. 



6 kommentarer:

  1. Så fint du har beskrevet dette! Vanskelig situasjon å komme i! Kommer noen nye gode kort til deg etterhvert, så ressursterk du ser ut til å være :-D Men kanskje ikke der du tror eller m en gang... Lykke til videre :-D

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  3. Ja! Der sier du det. Alle trenger å føle de kommer til nytte, at de har en funksjon i samfunnet. Uansett hvor liten den er.... men når man går slik, men noe usynlig. Så hagler fordommene, frekke ting mot 'navere' blir plutselig personlig. Man er en av dem, eller er man? Blikkene 'er ikke du frisk da? Kreften er jo borte'. Jeg bruker å si -Jeg er frisk fra kreften, men... For det er et men. Falt noen tårer når jeg leste, for kjente meg igjen...men du har gått slik mye lengre en meg, så krysser fortsatt for at det går over her i gården.

    Håper du finner noen gode kort å ta med deg <3 <3 God klem!

    SvarSlett
  4. Hei du Mia! Ja, enig i alt du skriver her, gjenkjennende... Jeg føler meg ikke som en som må være 100% ufør faktisk! Jeg har ting å bidra med. Men det er vanskelig å finne en arbeidsgiver som aksepterer at våre dager aldri er helt like, og at ting aldri er forutsigbart for oss. Hadde vært spennende med en jobbe-hjemme-fra-jobb som feks litt webadmin på en side eller i en gruppe, svare på mail, slike ting... :) Da kunne man jobbet på tider som passet en selv. Men. 100% ufør nå behøver jo ikke å bety ufør for alltid, det går an å gjøre om hvis formen skulle bli mer stabilt bedre, det er fint å tenke på :) Ønsker deg masse masse god helse, Mia - vi snakkes (både her og der)

    Klem fra Karianne :)

    SvarSlett