Sider

16 februar 2012

Fortsatt symptomfri

...det slår meg hvor overraskende lite jeg visste om hva kreft-behandling gjør med kroppen og psyken i ettertid. Jeg har da egentlig følt meg ganske informert rundt det med brystkreft nemlig.

Men neida.

Jeg var virkelig ikke klar over at konsekvensen av å få cellegift/operasjon/stråling for å redde livet er at jeg må leve med stiv skulder, væskeansamlinger, tørre slimhinner i øye/munn, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, tidvis press/slitenhet i brystet og det å hele tiden være like lettrørt som ei nybakt bestemor.

Og jeg blogger ikke om dette om og om igjen for å ose bitterhet eller sanke sympati, men for å informere andre pasienter og pårørende samt venner og familie... Minne om at det er ikke alt som synes utenpå. Kreftfri er ikke nødvendigvis synonymt med "totally back to normal".

Det kommer og går litt dette senskade-opplegget, da....Nok om det.

Lysglimt finnes jo selvsagt!

Igår: 1 år siden siste strålebehandling. Idag: man overlevde 1-årskontrollen. Fortsatt symptomfri, som det så fjongt heter! 4 måneder til neste gang - fra og med juni blir det halvårlige kontroller.

Litt rart... 
...og litt fint.

8 kommentarer:

  1. Hei!
    Jeg har fulgt med deg litt - og mange ganger vært veldig enig i det du skriver.
    HAr lyst til å trekke fram dette med det rosa, glade og "jegersågladforatjegharfåttbrystkreftfordaforstårjegsåmyemeravlivet" uttalelser og særlig dette grusomme pållegget om å tenke positivt!!
    Har du lest en bok av Barbra Echenreic: Positiv brystkreft? Om hvordan positiv tenkning har tatt knekken på USA i sin alminnelighet og kreftrammede spesielt. En fin bok å lese for de av oss som liker sånt.
    En annen ting er kunsten å leve med 4mndrs intervaller (på en måte)og ingen til å føre skipet i riktig retning.
    Og det evige forklaringsbehovet man har om man ikke suser rett inn i 100% jobb med en gang og/eller har trent til Birken underveis med cellegiften eller ikke spiser riktig eller kanskje drikker for mye rødvin eller gjør alt annet feil og derfor burde takke seg sjæl for den kreften. Og ikke minst hvorfor man ikke er hoppende glad hver gang man har vært på kontroll, eller hvorfor man er deprimert og ikke lykkelig når all behandling er avsluttet.
    Ja,- som du ser. Jeg har mange tanker om sånt.
    Det var igrunnen bare det.

    SvarSlett
  2. Selveste Barbra så jeg første gang på Skavlan, og jeg har nevnt henne i ett eget innlegg her inne. Har veldig sansen for dama og det hun tenker om positivtet og rosa ting - faktisk så sansen at jeg skrev til henne på Facebook etter programmet og fikk svar også.

    Har stor forståelse for det du skriver her, ja. Ingen kan forstå hvordan alt dette føles før du har stått der i samme situasjonen sjøl...det gjelder jo mye her i livet såklart. Men jeg er jo også sjøl overrasket hvor lite positivitet og glede det er mulig for meg å dra ut av det å ha blitt frisk av brystkreft osv...Faktisk er det fortsatt en slags sorg å jobbe seg gjennom, og masse livsgnist ble borte på veien... veldig rart. Men veldig naturlig hvis man snakker med likesinnede....med samme bagasje.

    Setter pris på at du leser her samt deler med meg....

    Karianne

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei.

      Jeg har følgt bloggen din over noe tid, og det er ikke vanskelig å forstå alle problemene som har vært og er som følge av kreftsykdommen og ettervirkningene av behandlingen. Men det som slår meg (uten at det er ment som kritikk, men som et forsøk på positivt innspill) er at jo mer du fokuserer og funderer på alt rundt sykdommen, jo mer holder du liv i all elendigheten som sykdommen har medført. Et kjent psykologisk fenomen er at jo mer en klarer å fokusere på andre positive ting over tid, jo mer slipper alt det negative en har vært gjennom taket. Du har en veldig leseverdig blogg, men jeg er ikke overbevist om all den fokus du har på elendigheten som har vært fundering er til det beste for deg over sikt. Det er også kjent at det er nær sammenheng mellom psyken og fysisk forstring. Det er mange som har "dratt seg selv opp av elendighet" gjennom effektiv bruk at fysisk aktivitet. God fysikk gjør en mer rustet til det aller meste. Det er mulig jeg med dette har tråkket litt i salaten, med det er i så fall i beste mening.

      Slett
    2. Jeg skjønner hva du mener Anonym, men tror ikke du har tenkt over at denne bloggen kan hjelpe andre som er i samme situasjon som henne. Jeg selv har kreft, og føler at hun setter ord på ting man selv sliter med, og gjør at man føler seg normal.

      Det er jo også sånn at ved å snakke om ting eller skrive så får man det som er vondt ut av systemet. Man skal ikke sette lokk på vonde følelser ellers så er det lett at ting hoper seg opp og man blir smårar. I mange år har jeg holdt inne vonde ting, jeg plaget ikke andre med det, holdt det bare inni meg selv. Resultatet ble angst, depresjon og jeg ble et veldig sårt og innesluttet menneske.

      Stå på Kaja, og skriv om alt du vil.

      Slett
    3. Hei Anonym og Zonzi :) Helt supert at dere leser det jeg har å dele..... Det føles fint. Og det er lov å tolke teksten min som man vil - og å mene hva man vil - det er bare lærerikt og interessant! :)

      Jeg startet denne bloggen som en ventil å blåse ut via, de gangene jeg følte behov. Heller der en å slite ute venner og familie eller å dele for mye privat på feks Facebook. Dessuten liker jeg å skrive og det ble et bra sted for venner og familie å gå inn for å se hvordan jeg hadde det.

      Det er nok stor forskjell for fremmede og de som kjenner meg å lese det jeg skriver. Bekjente vet jo hvem jeg er, hva jeg står for, kjenner humoren og ironien min, vet hva jeg har opplevd før i livet, kjenner mine sinnstemninger og hvordan jeg fungerer - derfor vet de også at jeg ikke ligger og velter meg elendighet store deler av tiden og kan lese mine ord og samtidig høre min stemme. Dere som ikke kjenner meg kan kun tolke det jeg skriver, akkurat slik det sies. Og jeg kan enkelt se at det kan se ut som jeg er veldig negativ samt dypt nede i gjørma, dette er ganske enkelt fordi jeg skriver stort sett kun de gangene jeg har en liten nedtur. Dette er ikke en blogg om livet mitt, hverdagen min og de rundt meg og hva jeg driver med - den skal kun handle om kreftopplevelsen.

      Jeg er enig med deg, Anonym, i at man ikke skal dyrke sykdom, være sin sykdom eller søke sympati og generellt være negativ. Det kommer det ikkenoe godt av. Men, jeg syns heller ikke man skal løpe rundt å smile når man føler man ikke orker det.

      Og enig med deg også, Zonzi, i at det er en helt annen forståelse når man har gått samme kreft-stien selv. Det er rett og slett viktig å få ut all dritten som kommer i ettertid av en slik opplevelse, og jeg tar heller ut alt dette nå - enn å bære det i meg i flere år fremover... Kjent på nedstemthet og litt depresjon oppi dette jeg også - men kanskje ikke bare pga kreften, men ting man har båret med seg fra tidligere opplevelser i livet - noe som gjør heavy sykdom oppå dette igjen veldig vanskelig å bære....

      Salat-tråkking var ikke dette i det hele tatt, Anonym - jeg setter pris på dine meninger og innspill og ser det er godt ment - jeg forstår veldig godt jeg høres negativ ut.

      Egentlig er jeg også ei veldig danseglad, lattermild og sosial jente som har maaaasse annet å tenke på og bry meg om enn kreften....

      ...det er bare at det er noe jeg er nødt til å lære meg å leve med....fordi man blir jo ikke erklært kreftfri på årevis og disse kontrollene man har gjør at man minnes på tøffe opplevelser jevnt og trutt - litt trått å gå videre på en måte.

      Tilslutt; jeg kan kun snakke for meg selv, men noe av det som gjorde kreften ekstra tung for meg var at jeg var jo aldri syk...jeg følte meg ikke syk...jeg fant bare en kul. Jeg var i kjempegod form psykisk, hadde ny kjæreste, en ganske ny jobb og var på høyden av livet. Frisk og rask. Så finner jeg en kul - må ta cellegift, operasjon og stråling som gjør meg svak, syk, redusert, lei meg og dårlig - ergo finner jeg ingen glede ved å bli frisk. Fordi jeg var jo ikke syk! Følte meg ikke syk. Behandlingen gjorde meg syk. Tror gleden og positiviteten hadde vært større hvis jeg hadde vært veldig dårlig først...og vært redd for å ikke overleve...da hadde jeg vært utrolig letta for å endelig bli frisk og føle meg bedre.

      Men den opplevelsen har ikke jeg hatt....

      Slett
  3. Deler mine tanker selv om jeg ikke har vært i samme situasjon. Jeg er fullstendig klar over at alle takler ting ulikt og opplever sykdom på forskjellig måte. Det er bare mine spontane tanker til innlegget og kommentarene.

    Jeg tenker også at man ikke skal undervurdere positiv tenkning. Jeg bruker selv mulighetsloven i mitt liv, og har hatt stor glede og selvutvikling av den. Tror likevel det er viktig å bearbede underliggende sorg. Man kan ikke bare legge lokk på vonde følelser og tenke at de forsvinner. De har liksom en tendens til å boble opp til overflaten igjen... sett i sammenheng med hva en kreftbehandling gjør med et menneske, så er ett år etter ferdig behandling egentlig ganske kort tid....

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ciccone ;) Man er som man er, tenker jeg :) Jeg er verken positiv eller negativ som person; jeg kaller meg jordnær og reflektert. Og måten jeg har taklet kreften på overrasker jo meg også, jeg trodde det skulle bli helt annerledes, siden jeg føler meg ressursterk både på den ene og den andre måten. Psyken har helt klart spilt meg et puss oppi alt - og når man legger til andre opplevelser i livet samt at man havner i NAVs klør og store økonomiske problemer ved å bli langtidssyk, ja - da er det vanskelig å kave seg ut av gjørma :) Det vet jeg du forstår samt sikkert ser mye av i din jobb - det er jo derfor du har ganske stor forståelse også.... Du har sett det nært, mye av det jeg beskriver...

      Ett år føles lite, ja...og jeg ser laangt frem mot 100% jobb :) Men det er bare å bruke tida...og prøve å kose seg på veien :)

      Jeg tar sorgen først - bare slik kan jeg gå videre....

      Slett
  4. For en befrielse det er å komme inn hit på bloggen å konstatere at det jeg tenker å føler ikke er så " feil" alikevel. Tusen takk for det du deler med oss. ;) Jeg har selv vært kreftfri i over 1 år nå. Men kjenner meg så veldig igjen i alt det du skriver.Jeg har valgt å jobbe 100% mye pga økonomi selvfølgelig. Er forferdelig slitsomt med en liten sønn på 3 år som fortsatt skal ha like mye fokus og mammatid. Og alle har en viss mening om hva du bør gjøre for å få energien tilbake. ;) Men som du sier,man blir liksom aldri helt ferdig med den sykdommen. Er mye senskader som alltid vil følge oss. Selv om man gjør sitt beste, positiv fokus og har en god tro på at ting ordner seg tilslutt. Det gjør jo det, er bare det at man må få lufta de negative tankene til tider også. Slik at man er rusta til å gå videre. ;) Masse masse lykke til videre. Du er en inspirasjon! Stooor mandagsklem fra meg. ;)

    SvarSlett