Sider

05 september 2011

Videre, videre

Igår slettet jeg meg fra de to siste kreft-temagruppene på Facebook.

Jeg har hatt veldig stor nytte av å lese om samt bli kjent med andre kreft-jenter via disse gruppene. Vite ting man ikke får vite av leger, dele sorger og bekymringer, støtte andre nye kreft-rammede, selskap i søvnløse netter....

Men, kreft skal jo ikke bli en hobby!

Det er heller ikke bra å ha en underliggende frykt fordi man leser om hva andre opplever med sin kreft....når en selv sitter i egen sofa og er "friskmeldt". Det blir feil å hele tiden bli tatt tilbake til sykdommen sin ved at det popper opp meldinger på Facebook.

Idag kjenner jeg meg litt lettere og friere, og at kreften er enda litt lengre bak meg. Det er nok garantert fordi jeg ikke lenger er medlem av disse gruppene.

Blikket fremover!...skyhøye kneløft!

Det står på resepten.

2 kommentarer:

  1. Hei! Jeg liker det du skriver, det er så gjenkjenbart.. Det gjelder å stadig finne balansen.. Gjør det ikke? Og veien endres mens vi går.. Behov endres.. Og vi ser ting fra en annen vinkel og tar en sving vekk fra noe.. inn på noe annet.. Og den veien vår, finnes det uheldigvis ikke noen kart over.. for det landskapet vi går i har ikke så mange prata om før.. eller delt erfaringer fra og tegna med.. Jeg vandrer min vei etter endt kreftbehandling .. Annen type kreft..Livet i gave ja..Men jeg har fått en annen gave.. En tillegges diagnose.. Jeg lever ja.. Er glad.. Eh.. Ja, noen ganger.. Møkklei av å måtte orke hver dag.. Hver dag koster vilje, vilje.. Høye kneløft står på resepten her også.. Stå på du tapre kvinne.. La oss ta høye kneløft i lag.. Kanskje vi burde starte en inspisrasjon-styrkeløftgruppe for oss? Jeg tror vi er mange som opplever denne følelsen: vilje-styrke-slitne-gladtrist-men-lever-tross-alt-følelsen... Fortsatt høyekneløft inn i ettermiddagen. Hilsen Sol

    SvarSlett
  2. Hei der!! Så koselig at du liker det jeg prøver alt jeg kan å formidle...det er så viktig for meg å forklare mine omgivelser hva dette dreier seg om det vi gjennomgår, og det vi prøver å legge bak oss og forlate. Folk tror at vi får kreft, går gjennom behandling også er vi superlykkelig etterpå fordi vi klarte det uten å død. Men det er jammen meg så utrolig mye mer enn det...og det forstår bare vi som har gjennomgått det...fint og fælt at vi er flere...hvis du skjønner hva jeg mener.

    Men. Hva annet kan vi gjøre enn å bare forsøke å stotre videre - og være den beste utgaven av oss sjøl som klarer å være.

    Kaja .)

    SvarSlett