Sider

25 juni 2011

En bekymringsfull tilhørighet

Gjennom kreften møter man masse nye mennesker. Og da tenker jeg ikke på sykehuspersonell. Man treffer mennesker som er i samme situasjon som en selv. Likesinnede å dele med. Bare de forstår nøyaktig hva man går gjennom. Tanker, følelser, bivirkninger, ettervirkninger... Noen man kan være lei seg og frustert sammen med. Være seg i samtalegrupper, Facebookgrupper eller via blogger.

Det er fint.

Det som derimot ikke er så fint med det, er at det er ikke alle det går så bra med. Mennesker man har delt noe nært med og som man har blitt godt kjent med på kort tid får andre beskjeder enn deg selv på legekontroller... Jeg har også opplevd å lese at ei som har delt og skrevet i en Facebookgruppe har forlatt oss for godt... Og det er veldig sterk lesing. Ikke minst fordi det er grunnet en sykdom man selv nettopp har hatt. Ei som har hatt nøyaktig det samme sykdomsforløpet som en selv.

Så selv om jeg heier veldig på å oppsøke likesinnede og å lese om ting på nettet - så skal man vite hva det gjør med en også. Blir det for sterkt og for mye å ta inn, og hvis det gjør deg bekymret og redd - så tapper man bare ut av egen energi og skaper unødige ekle tanker som tar plass.

Kjenn din besøkelsestid i slike grupper...

Det er annerledes å lese om kreftforskning eller familieskjebner i aviser og blader nå enn før. Nå skjønner jeg så veldig hva det snakkes om. Og man blir trist - og litt satt tilbake.

Jeg har fått en tilhørighet jeg ikke ønsker. Jeg har blitt "en av de som har hatt kreft".

4 kommentarer:

  1. Du setter ord på noe viktig. En tankevekker!

    SvarSlett
  2. Takk....ikkeno hyggelig tema å forholde seg til, men dog ett faktum at det er på bordet.

    SvarSlett
  3. Ja, det ER en vond side av dette også. Og jeg er veldig enig. Men hvis man blir kjent med mennesker i samme situasjon, så har man kontakt utenom disse gruppene også. Og da nytter det ikke å kjenne sin besøkstid. Jeg ville uansett ikke vært bekjentskapet foruten. Og når noen man kjenner, og som er/ikke er samme situasjon dør, så er det fryktelig vondt. På mange måter. Både fordi man mister en venn, og fordi man naturlig nok identifiserer seg med den personen. Vi er alle forskjellige, og vi må føle selv hvor grensen går når det gjelder å oppsøke grupper/surfe diagnosen på nett. OG vi må huske på å støtte hverandre og andre i samme situasjon. Ingen andre kan forstå hvordan det er å ha/ har hatt denne sykdommen.

    Klem fra Vanja

    SvarSlett
  4. Hei hei Vanja...skjønner veldig godt hva du mener. Det er veldig godt og givende og kjenner andre i samme situasjon, og noen får man nærmere vennskap med. Og da blir det veldig sterkt om noe hender... Grøss. Dette er noe av det vondeste med å ha fått kreft. Greit så overlever vi kanskje, men vi må jo leve med ett helt annet forhold til kreft enn før. Det er dette som gjør det så vanskelig å nyte at man faktisk kommer seg gjennom det...

    Klem tilbake

    SvarSlett