Egentlig er jeg ganske flink. Det er jeg fullt klar over. Jeg heier på meg.
Både syns og vet jeg har taklet ting bra hele veien, helt fra den dagen jeg fant svulsten. Jeg har stått i hver prosess, grått mine tårer uansett hvor jeg har vært, hatt galgenhumor, gått uten parykk stort sett hele tiden, vært sosial, danset, hatt nettsjekkeprofil underveis m/bilder av meg selv uten hår, gått på dater, besøkt jobben, trent litt på SATS, vært flink til å være åpen, satt grenser og satt meg selv og mine behov først.
Det er overraskende mye mer vanskelig nå når alt er over! Masse små, dumme ting kan ødelegge dagsformen og få ting til å renne over og legge en mørk, tung sky over hele tilværelsen.
Dagen igår startet feks normalt og bra. 7 antrekk senere stod jeg i undertøyet og gråt fordi ting ikke passet som jeg hadde planlagt og sett for meg og ønsket meg og trengte. Slik frustrasjon kunne jo jeg stakkars jente ha før kreften også, men nå går det mer på at man har ett bryst mindre, en protese-BH som stikker frem både her og der samt at klær som før var fint og feminint fordi jeg hadde lengre hår ikke lengre passer eller ser bra ut fordi jeg har lagt på meg stillesittende kreft-kilo samt at jeg har gutte-kort hår jeg ikke har bestemt selv.
Og frustrasjonen er større over sånne "dumme" ting nå enn den var før. Nå gråter man liksom en time for slike ting, og det er da alt kommer frem........at man savner sånn man så ut før. Den man følte seg som før. Hun jeg ser i speilet er ikke sånn!! Jeg forstår at jeg kler kort hår og at ingen ser at jeg har vært syk, og jeg bryr meg ikke om at folk kan se at jeg bare har ett bryst eller ei.
Det handler vel om dette med valgfrihet som er tatt fra en. At fordi jeg har kreft blir jeg påtvunget en kort sveis, forandret klesstil pga annerledes overkropp, en skjør psyke som tåler ingenting, en slags mistet livsgnist, en fysisk dagsform jeg må ta hensyn til.....
Cellegift og stråling og operasjon var enklere. Alt dette andre som kommer etterpå er tøffere enn antatt!
Men. Jeg er tøffere enn toget. Det vet jeg.
Snart skal jeg ta igjen. Skal bare hvile litt. Eller mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar