Sider

23 februar 2017

Fjernt, men nært


Straks 7 år siden diagnosen.

Aldri har jeg vært så langt unna den dagen.
Aldri har jeg vært så nær den.
Som denne uka.

Vi går til kontroller, jevnt og trutt. Først hver tredje måned, så hver fjerde noen år - før man vanligvis går over til årlig  For min del ønsket onkologen å kontrollere meg hver sjette måned, så jeg dukker opp på hans kontor fast to ganger i året. 10 år med dating, heter det seg.

Føles det trygt? Ganske. Så trygg man kan føle seg ved kontroll av blodprøver og litt trykking.

De verste undersøkelsene er de man gjør selv. Fordi man skylder seg det når man har hatt kreft nemlig; å bli kjent med kroppen sin. Legge merke til endringer. Ha lav terskel til å ringe og be om undersøkelse om man oppdager noen vondter, kuler eller endringer som ikke forsvinner etter et par uker og som ikke har oppstått ved fall i skibakken eller skalling i nattbordslampa, sa onkologen.

Kulen traff hånda mi da jeg lå på sofaen og så søppel-tv for 4 uker siden. Såklart. Der var den igjen. Samme følelsen som for 7 år siden. Kulen traff hånda mi da også. Rasjonell og jordnær, realist så det holder. Men man klarer ikke stoppe beredskapstroppen som stormer gjennom kroppen fra issen til tærne. Den har ligget latent sånn cirka rett under huden i 7 år, og i og med at filteret forsvinner for alltid når man opplever traumer så går alt rett inn. Inn i rasjonelle tankebaner, snor seg mellom jordnære celler, gjør narr av realisten.

To the point; etter å ha vært på fremskyndet kontroll hos faste daten min på St. Olav ble det bestilt haste-ultralyd og mammografi. Etter 2 uker satt jeg på venterommet og dingla igår. Egentlig ganske rolig fordi da jeg var på kontrollen så følte jeg at ansvaret og følelsene rundt kulen ble overført til onkologen. Han kjente den, målte den og bekreftet det jeg også hadde kjent. Den var der, og den var hardere og mer konkret enn det man fant rundt. Da behøvde jeg liksom ikke bekymre meg like mye lengre, slik føltes det.

Jeg tok 2 mammografibilder, og måtte vente litt utenfor igjen. Så ble jeg kalt inn til ultralyd. Klær tas av, kropp legges på smal benk, rommet iskaldt, lys slukkes, lege blir konsentrert og taus foran skjermen. Det klikkes, bilder taes, en ekstra lege hentes inn for å konferere. Kan se ut som en cyste i en rekke av andre cyster. Enighet om at det må stikkes, hentes og celle-kontrolleres. Sånn "just in case", pga min historikk.

Full kollaps. Kroppen husket ALT! Alle stikk, alle redsler, alle tårer, alle benker, alle legers blikk, lange venteperioder, taushet, alvorlige nikk. 7 år raste gjennom kropp og hode på 5 sekunder. Angsten for smerter, ikke så mye angst for resultatet. Jeg hadde jo tross alt overlatt ansvaret til onkologen.

Kulen ligger bak brystvorta; kanskje det meste smertefulle stedet man finner. Fullt av nerver. Det ble bomstukket både en og to ganger, så lege nummer 2 måtte tilbake og stikke en tredje gang. Liggende, med armen fastlåst over hodet, sprutet tårer og vonde minner.

Resultat: de var nesten helt sikre på at det er en cyste, prøvene hadde ikke blitt sendt inn hvis ikke jeg hadde hatt kreft tidligere, og mammografibildet jeg måtte ta når alt var over var visst tilfredsttillende.

Så, hvorfor er jeg ikke glad? Hvorfor er jeg ikke letta og kjenner følelsene strømme gledelig gjennom kroppen....? Fordi det er ikke sånn det fungerer for alle.  Jeg er sur! Forbanna! Lei meg! Slike episoder koster så uendelig mye tid, krefter og følelser som jeg rett og slett ikke har råd til å sløse bort! Jeg har mer enn nok med senskadene jeg er blitt 100% arbeidsufør av.

Det er ikke glede som kommer først i panna på meg når jeg får beskjed om at det gikk bra denne gangen....det er følelsen av at jeg på en måte drar kreften med meg hele tiden. Resten av livet. Jeg blir aldri kvitt den. Kreften dilter i hælene mine hvor enn jeg går, uansett hvor bra det går med andre ting... Jeg må alltid følge med, alltid til sjekk om det er noe.... Full krisemaksimering hver gang.

Det koster. Jeg skulle så gjerne vært det foruten.

Jeg har en liten ert av en kul i det gjenværende brystet. Det er nok en cyste. Den er sikkert bare 0,4 mm stor, men den eier meg nå.

Skjønner du nå hvorfor kreften føles langt unna, men allikevel nært?

(jeg får det endelige resultatet av celleprøven 13. mars)


8 kommentarer:

  1. Du skriver så det nesten føles som det er meg som ligger der. Blir kvalm og tårene stikker.
    Tusen takk for at du deler!

    SvarSlett
    Svar
    1. Og det var Marit som ble unknown underveis her.. :D

      Slett
  2. Kjenner igjen redselen din. Ble innkalt til ultra lyd og mammografi etter jeg var på mammo i Januar. Reiste til Alicante og ga blaffen men var på st.Olav i går to stykker på ultralyd trodde de aldri ble ferdig .Kroppen i full beretskap. Men heldig vis de fant ingen ting. Glede javel men redselen forsvant ikke med en gang

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sånn er det Magnhild, alt føles så skummelt og kroppen går på høygir... Bra det gikk bra - og håper Alicante var skikkelig påfyll! God påske til deg :)

      Slett
  3. Kjære deg, for et levende mareritt. Hvordan går det, har du fått noe svar du kan forholde deg til? Jeg håper virkelig at det ikke er noe alvorlig. Når det er sagt så har jeg lest bloggen din gjennom de årene jeg selv har gjennomgått brystkreftbehandling. Begge brystene mine er fjernet/borte, og jeg er inne i rekonstuksjon ved DIEP, et langvarig tålmodighetsprosjekt. Imens plages jeg av frykt for hva som kan komme tilbake.. Vel, det er kanskje ikke sånt man sier/skriver høyt om.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, og takk for omtanke. De fant noen uregelessige celler som patologen helst ønsket flere av å undersøke, men onkologen og jeg ble enige om at vi skulle droppe ny traumatisk biopsi akkurat nå, og heller ta en ny kontroll om 2 måneder. Det blir da 15. mai....blodprøver og samtale. Så kjenner vi på den evt harde cysten og ser hva vi gjør.... Tror og håper det bare er normale forandringer som hardnet cysta. Koselig du har lest bloggen, jeg glemmer noen ganger at hele verden kan lese den, hehe.... Blir litt sånn "kjære dagbok"... ;) Riktig god påske!! Håper rekonstruksjonen gir deg ro etterhvert :)

      Slett
  4. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett