Sider

28 august 2016

Rosa forventninger?

Det plukkes opp at det mange kreftoverlevere reagerer på, sliter med samt føler at vanskeliggjør kreftetterlivet er dette med at media ofte vinkler historier fra kreftoverlevere litt for "rosa" og som at takknemligheten henger over oss som en gledens sky hver eneste dag - selv om vi har senskader....

Det er jo mye debattert dette, både her på bloggen, diverse Facebook-grupper samt på kreftkamp.no og andre steder. Jeg husker da biologen Barbara Ehrenreich var på Skavlan og snakket om boken sin "Smile or Die", det traff så innmari hos meg! Hun fikk selv brystkreft og gjennom dette opplevde hun å bli påtvunget "The power of positivity" :

"Kreftofre er forventet å utstråle lykke - ellers vil du utsette deg selv og andre kreftpasienter som kommer i kontakt med deg, for giftig negativitet. Du kan også gjøre dine venner ukomfortable. Ehrenreich ble til og med fortalt av en kreftsykepleier at "cellegift jevner ut huden og hjelper deg ned i vekt!". Men, all fornektelse og heltemodig kakebaking distraherer bare pasienter fra å stille spørsmål ved deres behandling eller hvorfor de i det hele tatt fikk kreft. "

Så...jeg har jo på min egen etterlivs-kreftvei opplevd minsket interesse for mine blogginnlegg på min private Facebook, feks, eller å lese i andres ansikt at nå syter jeg...nå er det nok. Nå må du komme deg videre og ikke dyrke. Det har aldri blitt sagt! Må understreke det... Men man kjenner jo på det... Jeg vet maaaange av oss sliter med dette, flere ÅR etter ferdig behandling.

Alle vi vet jo hvordan dette med senskader sverter hverdagene våres, tankesettet og tar fra oss livsglede, kvalitet og energi....selv har jeg endelig klart å komme dit at jeg (unnskyld meg) driter i hva andre syns, tenker og mener. JEG vet hvordan jeg har det og hva jeg trenger, hva jeg må avlyse, når jeg må gå, når jeg trenger å ligge, når jeg må si fra hvordan jeg har det uten å forvente noe tilbake... Slike ting. Jeg har snudd til å tenke at det som faktisk er viktigst er ikke å få forståelse eller sympati - men å få sagt fra og satt grenser for meg selv og egen grense. Klarer jeg dette, er jeg mer happy enn om jeg anstrenger meg for mye for å klare / forklare.

Jeg er glad for at jeg har nådd det punktet! Det sparer meg sååå mye energi. Nå skal det sies at jeg verken har barn eller jobb nå, jeg har kun meg selv og min samboer i en liten leilighet å ta vare på samt ta hensyn til i det daglige. Dette er nok mye mindre utfordrende enn for de som har barn og hus og litt jobb fortsatt...

Hva tenker du skal til for at du skal klare å komme litt nærmere det  å (unnskyld meg igjen) drite i hva venner/periferien/sjef/kollegaer syns og mener og tenker om at du selv lever livet på dine egne premisser og setter helsa di først? Hvor går grensa for syting og fornuftig grensesetting? Klarer vi å blåse i hva som blir formidles i journalistens penn i media og heller se kun vår egen kreftetterlivs-hverdag?

KJØR DEBATT!! ;-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar