Sider

11 februar 2015

Seks år igjen...

På søndag er det 4 år siden døra til Ullevål sykehus smalt igjen bak meg etter siste strålebehandling, og med lykkeønskninger om "a happy life" vandret jeg alene ut i det store intet....

Slik føltes det ihvertfall. Og, slik ting har blitt så er jeg glad jeg ikke visste det jeg vet nå.

Ikke så lett å forstå for andre kanskje, men det er utrolig vanskelig å sette pris på at man er symptomfri og tilsynelatende ferdig med kreftsykdommen og behandlingen når senskadene herjer. Det tar jo mer og mer over kroppen, og ikke minst hodet? Jeg hadde håpet det skulle gå andre veien...

Jeg gikk på en smell i jula. Det er vel naturlig å kjenne på kroppen at man har begynt å starte og jobbe igjen etter over 2 år hjemme - men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle føle meg så satt tilbake. Det har vært mye fokus på å føre et stabilt og jevnt energiregnskap, veldig utfordrende. Det anbefales for oss å leve på det jevne, hvile mye før og etter eskapader av alle slag og ikke stresse.

Men så kommer jo selve LIVET. Det er jo nettopp slik? Ujevnt, stressfullt og uforutsigbart.

I mellomtiden nå har jeg også nå hatt mammografi og ultralyd av det gjenværende brystet. Jeg har hatt mye uforklarlige smerter i det noen måneder. Ikke at dette i seg selv nødvendigvis er et tegn på kreft; kun hvis man har en hurtigvoksende type. Og det var jo det jeg hadde. De minuttene på bordet under ultralyden var noe av det verste jeg har opplevd. Kroppen i full beredskap, hjertet slo nok ikke før etterpå og stresset presset på pusten. Da legen endelig snakket etter nøye konsentrasjon på skjermen så fikk jeg beskjed om at jeg har en del små cyster - men ingen var det slik størrelse på at han synes det var nødvendig med celleprøver. Jeg fikk spurt masse spørsmål og krisemaksimert. Fullstendig utslitt etterpå.

Fikk streng beskjed om å ta kontakt med sykehuset snarlig hvis jeg kjente mer unormale smerter.

Jeg er "symptomfri". Ikke "kreftfri". Og slik blir det i 6 år til. Med min hissige brystkreft-type følges man opp i hele 10 år etterpå. Det syns jeg faktisk er veldig betryggende, men blir også en jevnlig påminning om hva man en gang ble rammet av. Det heter seg at ved min diagnose så faller tilbakefallsprosenten kraftig når man har overlevd de 5 første årene etterpå.

Fire år har gått....kanskje jeg klarer å slappe litt mer av neste år....

Torsdag 19. februar er det kontroll hos onkologen igjen. Blodprøver har jeg tatt idag, nå er det bare å prøve og slappe av frem til da - og håpe på det beste.

KRYSS FINGRE FOR MEG!

8 kommentarer:

  1. For et press det til tider er å ha opplevd dette å bli syk! jeg hadde en annen type enn deg, og det er seks år siden, men jeg tenker på det hver dag, ubevisst er jeg var for symptomer........... Jeg ønsker deg lykke til, jeg ønsker deg bedre dager!!! Jeg ser du allerede har vært til lege, forresten,,,,, Min neste kontroll er i Mai.
    Gode tanker fra meg, Marit

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det henger absolutt i, Marit.......det setter spor i psyken og kroppen husker...... Håper kontrollen i mai gikk bra og at du har gode dager nå!! Klem

      Slett
  2. Enig med deg, det ER virkelig vanskelig å ta innover seg at man er frisk. Da jeg fikk den såkalte friskmeldingen etter avsluttet behandling, så klarte jeg ikke å bli glad. Mennesker 'gratulerte' meg, og jeg stod som et slags spørsmålstegn, og turte ikke å ta inn over meg glede over at jeg skal være frisk. En vakuumfølelse, en surrealistisk følelse av nummenhet både fysisk og psykisk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Beklager sent svar, jeg ser ikke kommentarene lengre? Og er sjelden på bloggen egentlig.......mye er lagt bak meg? Dog kort vei til opplevelsen uansett....fallhøyden stor, forsvarsverket fortsatt nedrevet.....

      Enig med deg i det du skriver her, man blir helt rar inni seg.... Føler meg på ingen måte frisk heller....med alle senskadene som følger og kontrollene man går til.......

      Håper du har det bra!!

      Slett
  3. Lenge siden sist, men tida flyr avsted, og ting har skjedd på privaten ser jeg. Jeg prøver liksom å være 'normal', men nå er jeg glad det er påskeferie :-D Håper møte med onkologen var bortkasta tid, he he, vi liker det best :-D Ha en fin påske og kos deg med hva du vil ;-)
    God klem fra Liv

    SvarSlett
    Svar
    1. Hm, jeg får visst ikke beskjed om bloggkommentarer lengre, dette er jo lnge sidend! Men hei, Liv! Takk for hilsen... Det var dette med å føle seg normal oppi alt, da.... ;-) Jammen meg en kunst! Det går opp og ned fortsatt....straks 5 år etter ferdigbehandling...... Hvordan går det med deg nå? Klem tilbake :-))

      Slett
  4. Hei! Jeg er i ferd med å få rekonstruert brystet som ble fjernet, og så langt har jeg en protese operert inn, og som er blitt ekspandert over tid. I siste møte med plastikk kirurgen så sa han at han ville benytte fett transplantasjon for å bygge opp igjen brystet mitt. Hjelp??! Hvordan vil det bli? - Blir jeg et slags forsøksdyr.. blir det i det hele tatt bra? Jeg ser at du har erfaring med nettopp dette, og ber om råd?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!! Beklager sent svar, jeg får ikke alltid mailbeskjed om kommentarer i tide og da så jeg denne kommentaren først nå, dessverre....

      Hvilket sykehus er du på? Fett-transplantasjon er ikke fælt eller vondt eller rart eller noe som helst egentlig. Ikke etter det andre vi har vært gjennom! Hvis ikke resultatet blir helt som kirurg ønsker med protese så er det veeeeldig vanlig å benytte fett fra andre steder av kroppen. Det er bare fint. Dessuten myker det opp huden også, det å sprøyte inn fett..... Det er ikke alltid fett fester seg, så man må gjerne gjøre det både 2 og 3 og 4 ganger... Fettet vandrer i kroppen, på en måte... Jeg har gjort det 2 ganger og har oppnådd kun mer mykhet i huden. Vurderer å fylle på mer senere, konsenterer meg mest om andre ting i livet for tiden.

      Hvordan går det med deg?

      Slett