Jeg jobber på samme sted som jeg selv var pasient.
Jobbtreningen er godt igang. Var spent på hvordan det ville være å traske i gangen der jeg selv har så mange bilder på netthinnen fra. Mange vonde minner, mange sterke øyeblikk jeg ikke vil tas tilbake til med mindre jeg bestemmer det selv.
Men det går overraskende greit.
Jeg klarer å se stolen jeg satt i. Reagerer ikke på synet av den rød FEC-posen. Sier hei til de som satte gifta i årene mine. Leverer blant annet blod og cellegift til avdelinger jeg selv var i... Og det går helt greit.
Det må ha noe med rollen man går inn i når man er på jobb. Det gjør det mulig for meg å skille. Jeg er også veldig empatisk av meg og føler veldig for de damene jeg ser sitte i stolene nå...med skaut eller parykk på. Litt sånn forvirret og ensom i blikkene sine... Tapre smil.
Det er ikke trist å se det. Føler vel mer for å gå bort å si at: "Det går bra!! Du klarer det!! Se på meg - du kan ikke se det på meg nå idag at jeg også satt der du sitter for et halvt år siden!!".
Kanskje besøkstjenesten snart hadde vært noe for meg.
29 august 2011
Sammen....eller helt alene...
Det er leit å lese om nye kreftpasienter.
Fine jenter som står på terskelen til det jeg nettopp har vært gjennom; yngre som eldre. Å lese all frykten og hjelpesløsheten mellom linjene de skriver tar meg rett tilbake til der jeg selv var for et drøyt år siden.
Merker meg at flertallet av de rammede som skriver på forumene er gift, samboer og stort sett har barn. Mange har funnet svulster gjennom ammeprosessen og fått store byrder lagt til mamma-hjertene sine. Skår i gleden... Det er vondt og mye å takle, mindre å gi til barna, livspartneren er under press, forholdet testes. Og aller mest skal man bruke mest mulig energi på seg selv.
Det blir en ny og vanskelig hverdag! Jeg føler for dere alle sammen...virkelig...
...men jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker dere er heldige som har noen nær. En skulder å hvile på, en til å tørke tårer, barnesmil som fjerner kreft-tanker i løpet av mange av dagens øyeblikk...en varm kropp å ligge inntil i skumle, lange natte-timer... En som er glad i deg og som er der i hele prosessen. Ei hånd å holde i.
For uansett hvor vanskelig dere føler det er å prøve å strekke til for deres nærmeste underveis i sykdommen, de dere bor under samme tak med....så skal jeg love at det er vel så vanskelig, hvis ikke mer vanskelig, å sitte og ta på seg hele kreft-helvetet alene - i en 1-roms i hovedstaden. Aldri før har man trengt så mye aksept og bekreftelse som nå, aldri før har man hatt så stort behov for å bli sett og å bli godtatt, aldri før har man følt så mye for en klem og en armkrok, aldri før har man slitt sånn for å finne igjen fotfestet....finne igjen seg sjøl.
Når man så står på andre siden av sykdommen har man mistet litt livsgnist, gitt litt opp, føler seg liten og svak og usynlig. Det er vanskelig å vise hvem man er, å by på seg selv...glemme at man har mistet en kroppsdel...og en ganske stor bit av ens psykiske "jeg".
Hvor vanskelig er det ikke da å fortsatt ha håp om å snart møte han som skal bære en på gullstol gjennom resten livet... Min bedre halvdel.
Å være sterke sammen er litt bedre enn å prøve og være sterk alene.
Jeg vil bli tatt med storm. Det er alt jeg ber om.
Fine jenter som står på terskelen til det jeg nettopp har vært gjennom; yngre som eldre. Å lese all frykten og hjelpesløsheten mellom linjene de skriver tar meg rett tilbake til der jeg selv var for et drøyt år siden.
Merker meg at flertallet av de rammede som skriver på forumene er gift, samboer og stort sett har barn. Mange har funnet svulster gjennom ammeprosessen og fått store byrder lagt til mamma-hjertene sine. Skår i gleden... Det er vondt og mye å takle, mindre å gi til barna, livspartneren er under press, forholdet testes. Og aller mest skal man bruke mest mulig energi på seg selv.
Det blir en ny og vanskelig hverdag! Jeg føler for dere alle sammen...virkelig...
...men jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker dere er heldige som har noen nær. En skulder å hvile på, en til å tørke tårer, barnesmil som fjerner kreft-tanker i løpet av mange av dagens øyeblikk...en varm kropp å ligge inntil i skumle, lange natte-timer... En som er glad i deg og som er der i hele prosessen. Ei hånd å holde i.
For uansett hvor vanskelig dere føler det er å prøve å strekke til for deres nærmeste underveis i sykdommen, de dere bor under samme tak med....så skal jeg love at det er vel så vanskelig, hvis ikke mer vanskelig, å sitte og ta på seg hele kreft-helvetet alene - i en 1-roms i hovedstaden. Aldri før har man trengt så mye aksept og bekreftelse som nå, aldri før har man hatt så stort behov for å bli sett og å bli godtatt, aldri før har man følt så mye for en klem og en armkrok, aldri før har man slitt sånn for å finne igjen fotfestet....finne igjen seg sjøl.
Når man så står på andre siden av sykdommen har man mistet litt livsgnist, gitt litt opp, føler seg liten og svak og usynlig. Det er vanskelig å vise hvem man er, å by på seg selv...glemme at man har mistet en kroppsdel...og en ganske stor bit av ens psykiske "jeg".
Hvor vanskelig er det ikke da å fortsatt ha håp om å snart møte han som skal bære en på gullstol gjennom resten livet... Min bedre halvdel.
Å være sterke sammen er litt bedre enn å prøve og være sterk alene.
Jeg vil bli tatt med storm. Det er alt jeg ber om.
22 august 2011
Yes - I can!
Noen ganger blir jeg betenkt angående dette med slitenheten...
Er jeg mindre sliten enn jeg tror?
Orker jeg mer enn jeg tenker at jeg gjør?
Hviler jeg for mye?
Lever jeg for snilt og snevert?
Tar jeg for mye hensyn til det jeg tror er dårligere form enn jeg har?
Skylder jeg ubevisst på at jeg for seks måneder siden avsluttet kreftbehandling?
Lar jeg apatien styre meg mer enn jeg behøver når jeg føler meg litt tom og...sliten?
Igjen savner jeg en bok a la "Kreft for Dummies". Det ser ut til at jeg må skrive den selv.
Jeg tror alle disse tankene kommer av at jeg nå føler at jeg balanserer livet mitt bra i den situasjonen jeg er i. Det må være slik at det er veldig riktig for meg å jobbe 40% akkurat nå fordi jeg da også har energi igjen til dansehobbyer og jogging. Dans gir masse glede, godt humør og noe å leve lenge på, jogging gir masse energi samt tømmer hodet for unødvendige tanker og bekymringer.
Problemet blir da at jeg føler at alt går såpass bra nå om dagen at jeg i visse stunder funderer på om jeg skulker på en måte...
Burde jeg jobbet mer siden jeg er i ganske god fysisk form og orker det jeg vil akkurat nå? Burde jeg ha dårlig samvittighet for at jeg nå plutselig orker trene mot halvmaraton? Må jeg passe meg for å fortelle folk på jobb hva jeg har gjort i helga og i fritida ellers?
Masse rare tanker.
Fasiten tror jeg er å klappe seg selv på skuldra for alt man orker - akkurat nå. Jeg har lov å føle meg litt på høyden! Jeg har lov å føle at det går bra! Det gjør godt å føle mestring og det er fint å føle litt normalitet i hverdagen.
Så får behovet for å gå fremover komme av seg selv...når det føles naturlig.
YES - I CAN!
Er jeg mindre sliten enn jeg tror?
Orker jeg mer enn jeg tenker at jeg gjør?
Hviler jeg for mye?
Lever jeg for snilt og snevert?
Tar jeg for mye hensyn til det jeg tror er dårligere form enn jeg har?
Skylder jeg ubevisst på at jeg for seks måneder siden avsluttet kreftbehandling?
Lar jeg apatien styre meg mer enn jeg behøver når jeg føler meg litt tom og...sliten?
Igjen savner jeg en bok a la "Kreft for Dummies". Det ser ut til at jeg må skrive den selv.
Jeg tror alle disse tankene kommer av at jeg nå føler at jeg balanserer livet mitt bra i den situasjonen jeg er i. Det må være slik at det er veldig riktig for meg å jobbe 40% akkurat nå fordi jeg da også har energi igjen til dansehobbyer og jogging. Dans gir masse glede, godt humør og noe å leve lenge på, jogging gir masse energi samt tømmer hodet for unødvendige tanker og bekymringer.
Problemet blir da at jeg føler at alt går såpass bra nå om dagen at jeg i visse stunder funderer på om jeg skulker på en måte...
Burde jeg jobbet mer siden jeg er i ganske god fysisk form og orker det jeg vil akkurat nå? Burde jeg ha dårlig samvittighet for at jeg nå plutselig orker trene mot halvmaraton? Må jeg passe meg for å fortelle folk på jobb hva jeg har gjort i helga og i fritida ellers?
Masse rare tanker.
Fasiten tror jeg er å klappe seg selv på skuldra for alt man orker - akkurat nå. Jeg har lov å føle meg litt på høyden! Jeg har lov å føle at det går bra! Det gjør godt å føle mestring og det er fint å føle litt normalitet i hverdagen.
Så får behovet for å gå fremover komme av seg selv...når det føles naturlig.
YES - I CAN!
08 august 2011
OneBoob-Girl
La oss se sannheten i øynene; jeg hadde jo Nord-Europas fineste pupper før kreften. Seriøst.
Kirurgen stakk av med den flotteste av de - og her sitter man tilbake med en høyre-pupp som er en forskremt, stakkarslig utgave av seg selv. Den er såklart meget preget av situasjonen.Frøken Høyre-pupp har etterhvert fått selskap av en spretten, litt for happy gummi-pupp til venstre for seg; godt innpakket i "singel forever"-BH'er.
....og slik går nu dagan. Går overraskende greit. Vi lever alle 3 i fin forsoning hver eneste dag.
Men man gjør jo seg tanker fremover. Hvordan blir det å få ett nytt bryst egentlig... Jeg har resignert litt, merker jeg. Siden alt allikevel ble ødelagt da brystet forsvant så har jeg gitt litt f... i hele greia. Jeg gleder meg ikke lengre til bryst-rekonstruksjon. Jeg har istedet fått bekymringer som folk flest slipper å tenke på:
Jeg bekymrer meg for ulikheten mellom nytt og opprinnelig bryst. Hvor like kan de egentlig bli? Og jeg som er en stoffskifte-person som går ofte opp og ned i vekt...dette vil jo gå utover puppene størrelsemessig...men bare den ene!!.. Og jeg kjenner meg selv godt - jeg kommer til å bli GAL av forskjellen på brystene... Idag har jeg en brystprotese som er skremmende lik det brystet jeg har - ergo: meget fornøyd!...
Det er på en rar måte bedre at det ene er helt borte og at man kan tilpasse med løspupp, fremfor å ha ett som er operert på plass for alltid som ikke vil være synkron med det opprinnelige.....
AGH.
Rare tanker?? Ja, kanskje...men de produseres helt av seg selv. Kommer nok av at jeg var fornøyd med det paret jeg hadde... Frustrerende,
Har ikke vært hos plastisk kirurg for vurdering enda, men jeg går nok for saltvannsprotese da det er kortest ventetid på dette for tida.
(her kan du lese om de forskjellige metodene: BRYSTREKONSTRUKSJON
Ja ja. Sånn går nu dagan.
Foreløpig har jeg det helt fint som OneBoob-Girl, jeg...
Kirurgen stakk av med den flotteste av de - og her sitter man tilbake med en høyre-pupp som er en forskremt, stakkarslig utgave av seg selv. Den er såklart meget preget av situasjonen.Frøken Høyre-pupp har etterhvert fått selskap av en spretten, litt for happy gummi-pupp til venstre for seg; godt innpakket i "singel forever"-BH'er.
....og slik går nu dagan. Går overraskende greit. Vi lever alle 3 i fin forsoning hver eneste dag.
Men man gjør jo seg tanker fremover. Hvordan blir det å få ett nytt bryst egentlig... Jeg har resignert litt, merker jeg. Siden alt allikevel ble ødelagt da brystet forsvant så har jeg gitt litt f... i hele greia. Jeg gleder meg ikke lengre til bryst-rekonstruksjon. Jeg har istedet fått bekymringer som folk flest slipper å tenke på:
Jeg bekymrer meg for ulikheten mellom nytt og opprinnelig bryst. Hvor like kan de egentlig bli? Og jeg som er en stoffskifte-person som går ofte opp og ned i vekt...dette vil jo gå utover puppene størrelsemessig...men bare den ene!!.. Og jeg kjenner meg selv godt - jeg kommer til å bli GAL av forskjellen på brystene... Idag har jeg en brystprotese som er skremmende lik det brystet jeg har - ergo: meget fornøyd!...
Det er på en rar måte bedre at det ene er helt borte og at man kan tilpasse med løspupp, fremfor å ha ett som er operert på plass for alltid som ikke vil være synkron med det opprinnelige.....
AGH.
Rare tanker?? Ja, kanskje...men de produseres helt av seg selv. Kommer nok av at jeg var fornøyd med det paret jeg hadde... Frustrerende,
Har ikke vært hos plastisk kirurg for vurdering enda, men jeg går nok for saltvannsprotese da det er kortest ventetid på dette for tida.
(her kan du lese om de forskjellige metodene: BRYSTREKONSTRUKSJON
Ja ja. Sånn går nu dagan.
Foreløpig har jeg det helt fint som OneBoob-Girl, jeg...
07 august 2011
Lær opp dine omgivelser
"Når en kollega får kreft"....
Det heter et fint hefte som gis ut av Kreftforeningen. Det er laget for arbeidsgivere og kollegaer som et oppslagsverk som kan brukes hvis man plutselig står med et konkret problem når en medarbeider får en alvorlig sykdom. Det tar opp temaer som tilrettelegging av arbeid, hva den syke ansatte kan slite med underveis og etterpå, hva kollegaer kan gjøre og ikke gjøre samt har forslag til hvilke temaer man bør ta opp med den syke.
Jeg syns dette er et knallbra hefte og er informativt selv for meg. Det er akkurat som heftet gir meg lov til å føle det jeg gjør; både på jobb og i hverdagen ellers. Gir man heftet til arbeidsgiver han man noe å vise til hvis man skulle føle at man kommer opp i situasjoner hvor det er litt vanskelig å forklare hvordan man føler og har det. Det kan til tider føles som at andre tror man "faker" og at man prøver å utnytte situasjonen og sluntre unna...
Det viser seg jo at man stadig får komplimenter på hvor frisk og rask man ser ut til tross for at man nettopp gjennomgikk tøff kreftbehandling, og det kan til tider oppleves at folk tror at man er friskere enn det man egentlig er. Og det blir vanskeligere å si at man ikke orker å gjøre "den og den" oppgaven nå fordi man har en dårlig senskade-dag...
I kveld bladde jeg litt i det og leste om nettopp senskader som feks tretthet, hukommelsessvikt, manglende konsentrasjonsevne, vanskeligheter med å finne ord, hjertebank, pustebesvær og nedsatt muskelkraft/koordinasjon.
Jeg ble nesten litt glad og letta da jeg leste om dette igjen, fordi da vet jeg at det jeg føler innimellom faktisk er helt normalt. Så behøver jeg ikke anstrenge meg for å bli annerledes akkurat nå. Jeg har lov til å ha det sånn.
Det er bare å bruke tiden.
Det heter et fint hefte som gis ut av Kreftforeningen. Det er laget for arbeidsgivere og kollegaer som et oppslagsverk som kan brukes hvis man plutselig står med et konkret problem når en medarbeider får en alvorlig sykdom. Det tar opp temaer som tilrettelegging av arbeid, hva den syke ansatte kan slite med underveis og etterpå, hva kollegaer kan gjøre og ikke gjøre samt har forslag til hvilke temaer man bør ta opp med den syke.
Jeg syns dette er et knallbra hefte og er informativt selv for meg. Det er akkurat som heftet gir meg lov til å føle det jeg gjør; både på jobb og i hverdagen ellers. Gir man heftet til arbeidsgiver han man noe å vise til hvis man skulle føle at man kommer opp i situasjoner hvor det er litt vanskelig å forklare hvordan man føler og har det. Det kan til tider føles som at andre tror man "faker" og at man prøver å utnytte situasjonen og sluntre unna...
Det viser seg jo at man stadig får komplimenter på hvor frisk og rask man ser ut til tross for at man nettopp gjennomgikk tøff kreftbehandling, og det kan til tider oppleves at folk tror at man er friskere enn det man egentlig er. Og det blir vanskeligere å si at man ikke orker å gjøre "den og den" oppgaven nå fordi man har en dårlig senskade-dag...
I kveld bladde jeg litt i det og leste om nettopp senskader som feks tretthet, hukommelsessvikt, manglende konsentrasjonsevne, vanskeligheter med å finne ord, hjertebank, pustebesvær og nedsatt muskelkraft/koordinasjon.
Jeg ble nesten litt glad og letta da jeg leste om dette igjen, fordi da vet jeg at det jeg føler innimellom faktisk er helt normalt. Så behøver jeg ikke anstrenge meg for å bli annerledes akkurat nå. Jeg har lov til å ha det sånn.
Det er bare å bruke tiden.
05 august 2011
CANCER 9-1-1
Hvem kan man ringe, eller hvor kan man slå opp for å spørre hva ens neste grep bør være??
Venner og jobben spør meg innimellom når og hvordan jeg har tenkt å øke jobb-prosenten min neste gang... Hva slags plan jeg har....
Plan?!...jeg har da ikke akkurat doktor-grad i kreft.... Jeg vet ikke!! Og dette er noe av det vanskeligste i det nye etterlivet. Det står ikkeno sted, det sies fint lite om det og man har ingen å spørre. Selv kreft-legene skakker bare litt medfølende på hodet når vi spør, og sier sakte at "...ja...jo....du må lytte til kroppen og ikke presse deg...men vi ser ingen grunn til at du ikke kan gå tilbake til det du gjorde før...det er individuelt hvor lang tid folk som har hatt kreft bruker på dette....lykke til da, vennen.."
AGH!
Det er jo ingen hjelp i det... Jeg savner en "Kreft for Dummies"! Jeg vil ha ett oppslagsverk. Vi eks-pasienter ønsker jo slettes ikke tilbakefall, slitenhetssyndrom eller å forverre vår egen situasjon og det at dette ansvaret kun ligger på kun oss selv føles litt mektig innimellom! Jeg syns rett og slett det er for mye å forvente...
Såklart er det individuelt hvor lang tid man bruker på å komme seg til hektene igjen, men det er vanskelig å vite om man bør gå fra 10% til 40% arbeid....eller hvile frem til man orker å jobbe 50% direkte.....eller om man skal gå alle trinn sånn smått fremover... Jeg har i juli økt til 40% jobbing og ANER ikke hvordan jeg skal gjøre det neste gang...om jeg bør innom 50% eller om jeg skal opp til 60%... Og hvor mange måneder jeg bør bruke på hvert trinn...
Og når arbeidsgiver spør hvordan jeg ser for meg at det blir fremover (selvsagt for å vise interesse og omsorg), så merker jeg det trigger litt stress og prestasjonsangst samtidig som jeg blir litt irritert over spørsmålet... Jeg kan jo ikke vite hva slags form jeg er i om 1, 2 eller 3 måneder!! Det blir jo som at normalt friske folk heller ikke går rundt og antar at de får influensa i september.
Vi vet ikke.
Det er også verdt å tenke litt på at det etter såpass mange måneder hjemme-liv raskt kan bli en hvilepute det å ha hatt kreft og vært vant til å være sliten. At man kanskje ikke står på nok, tror man er mer sliten enn man er, at man ubevisst bruker redselen for å bli dårlig igjen som en grunn til å ikke øke mer enn man gjør... Man blir sliten av å bare gå hjemme og gjøre minst mulig også! Så ikke bland det sammen med feks slitenhet etter stråling. Og en annen ting: vi var jo slitne innimellom før vi fikk kreft også..... Helt normalt, det.
Det blir prøve- og feile-metoden fremover. Høre på kroppen, ta det pent i svingene og porsjonere ut oppspart energi. Det er bare at det er så mye, mye viktigere nå i livet enn noen gang ellers...
Litt overveldende....egentlig.
Venner og jobben spør meg innimellom når og hvordan jeg har tenkt å øke jobb-prosenten min neste gang... Hva slags plan jeg har....
Plan?!...jeg har da ikke akkurat doktor-grad i kreft.... Jeg vet ikke!! Og dette er noe av det vanskeligste i det nye etterlivet. Det står ikkeno sted, det sies fint lite om det og man har ingen å spørre. Selv kreft-legene skakker bare litt medfølende på hodet når vi spør, og sier sakte at "...ja...jo....du må lytte til kroppen og ikke presse deg...men vi ser ingen grunn til at du ikke kan gå tilbake til det du gjorde før...det er individuelt hvor lang tid folk som har hatt kreft bruker på dette....lykke til da, vennen.."
AGH!
Det er jo ingen hjelp i det... Jeg savner en "Kreft for Dummies"! Jeg vil ha ett oppslagsverk. Vi eks-pasienter ønsker jo slettes ikke tilbakefall, slitenhetssyndrom eller å forverre vår egen situasjon og det at dette ansvaret kun ligger på kun oss selv føles litt mektig innimellom! Jeg syns rett og slett det er for mye å forvente...
Såklart er det individuelt hvor lang tid man bruker på å komme seg til hektene igjen, men det er vanskelig å vite om man bør gå fra 10% til 40% arbeid....eller hvile frem til man orker å jobbe 50% direkte.....eller om man skal gå alle trinn sånn smått fremover... Jeg har i juli økt til 40% jobbing og ANER ikke hvordan jeg skal gjøre det neste gang...om jeg bør innom 50% eller om jeg skal opp til 60%... Og hvor mange måneder jeg bør bruke på hvert trinn...
Og når arbeidsgiver spør hvordan jeg ser for meg at det blir fremover (selvsagt for å vise interesse og omsorg), så merker jeg det trigger litt stress og prestasjonsangst samtidig som jeg blir litt irritert over spørsmålet... Jeg kan jo ikke vite hva slags form jeg er i om 1, 2 eller 3 måneder!! Det blir jo som at normalt friske folk heller ikke går rundt og antar at de får influensa i september.
Vi vet ikke.
Det er også verdt å tenke litt på at det etter såpass mange måneder hjemme-liv raskt kan bli en hvilepute det å ha hatt kreft og vært vant til å være sliten. At man kanskje ikke står på nok, tror man er mer sliten enn man er, at man ubevisst bruker redselen for å bli dårlig igjen som en grunn til å ikke øke mer enn man gjør... Man blir sliten av å bare gå hjemme og gjøre minst mulig også! Så ikke bland det sammen med feks slitenhet etter stråling. Og en annen ting: vi var jo slitne innimellom før vi fikk kreft også..... Helt normalt, det.
Det blir prøve- og feile-metoden fremover. Høre på kroppen, ta det pent i svingene og porsjonere ut oppspart energi. Det er bare at det er så mye, mye viktigere nå i livet enn noen gang ellers...
Litt overveldende....egentlig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)