Sammen....eller helt alene...

Det er leit å lese om nye kreftpasienter.

Fine jenter som står på terskelen til det jeg nettopp har vært gjennom; yngre som eldre. Å lese all frykten og hjelpesløsheten mellom linjene de skriver tar meg rett tilbake til der jeg selv var for et drøyt år siden.

Merker meg at flertallet av de rammede som skriver på forumene er gift, samboer og stort sett har barn. Mange har funnet svulster gjennom ammeprosessen og fått store byrder lagt til mamma-hjertene sine. Skår i gleden... Det er vondt og mye å takle, mindre å gi til barna, livspartneren er under press, forholdet testes. Og aller mest skal man bruke mest mulig energi på seg selv.

Det blir en ny og vanskelig hverdag! Jeg føler for dere alle sammen...virkelig...

...men jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker dere er heldige som har noen nær. En skulder å hvile på, en til å tørke tårer, barnesmil som fjerner kreft-tanker i løpet av mange av dagens øyeblikk...en varm kropp å ligge inntil i skumle, lange natte-timer... En som er glad i deg og som er der i hele prosessen. Ei hånd å holde i.

For uansett hvor vanskelig dere føler det er å prøve å strekke til for deres nærmeste underveis i sykdommen, de dere bor under samme tak med....så skal jeg love at det er vel så vanskelig, hvis ikke mer vanskelig, å sitte og ta på seg hele kreft-helvetet alene - i en 1-roms i hovedstaden. Aldri før har man trengt så mye aksept og bekreftelse som nå, aldri før har man hatt så stort behov for å bli sett og å bli godtatt, aldri før har man følt så mye for en klem og en armkrok, aldri før har man slitt sånn for å finne igjen fotfestet....finne igjen seg sjøl.

Når man så står på andre siden av sykdommen har man mistet litt livsgnist, gitt litt opp, føler seg liten og svak og usynlig. Det er vanskelig å vise hvem man er, å by på seg selv...glemme at man har mistet en kroppsdel...og en ganske stor bit av ens psykiske "jeg".

Hvor vanskelig er det ikke da å fortsatt ha håp om å snart møte han som skal bære en på gullstol gjennom resten livet... Min bedre halvdel.

Å være sterke sammen er litt bedre enn å prøve og være sterk alene.

Jeg vil bli tatt med storm. Det er alt jeg ber om.