Sider

06 juni 2011

Det ytre - det indre

Det er fint. Det er godt. Det er rart. Det er slitsomt.
Noen ganger irriterende, provoserende...underlig.

Jeg tenker på det at omverdenen nå ser meg som "frisk og rask" og jeg ser visstnok veldig, veldig godt ut. Jeg har "blitt meg selv igjen", og folk er glad på mine vegne sier de. Omverdenen ser at jeg deltar på ting med energi, at jeg smiler og ler..

Noen ganger når jeg får høre at jeg ser godt ut, så skriker det inni meg. Jeg får nesten tårer i øynene og får lyst til å forklare at på innsiden holder jeg visse dager på å revne. At jeg mange øyeblikk nesten ikke klarer holde fasaden og må snu og løpe hjem. Det er så rart at man kan se så godt ut, se så frisk ut - og samtidig føle seg så dårlig på innsiden.

Det skal jo være en fin ting å høre at man ser godt ut etter kreftbehandling - så det føles litt rart å skrive at jeg nesten blir irritert av å høre det noen ganger. Men det er fordi den setningen får alt til å virke så enkelt...Hadde det bare vært slik!...at fordi man så godt ut så hadde man det bra. At det var alt det indre som strålte ut og gjorde meg pen og glad.

Jeg har det jo veldig greit for tiden. Ihvertfall sånn fysisk. Kreften føles veldig langt bak i det fjerne, faktisk. Stadig kommer meg små skritt fremover - helt uten at jeg merker det.

Mye henger igjen på den mentale siden. Alt jeg før taklet sånn passe, alle endringer jeg hadde utsatt, alle fremtidsplaner jeg burde ha, all trening jeg burde gjøre, alle vennskap jeg burde følge opp, alle ting jeg burde gjøre hjemme, alt jeg burde undersøke i forhold til ting og tang, all motivasjonen jeg mangler, jeg greier ikke lese pga konsentrasjonsmangel...alt dette er ting som surrer rundt i luften og jeg har problemer med å få landet alt.

Og det trenger jeg - jeg er en sånn person. Som liker å gå fremover hele tiden, legge ting bak meg. Bare takle det og gå videre. Krysse av på listen.

Noen vil jo si at alle mennesker til tider har det slik jeg beskriver her. Jeg også hadde det sånn slik livet mitt var før. Det er bare det at alt blir tusenvis av ganger forsterket etter alvorlige kriser i livet. Noe spiste opp energien og motivasjonen jeg sårt trenger til andre ting! Man gir litt opp...

Så noen ganger er det opprivende å høre at man ser godt ut. Fordi jeg har lyst til å forklare alt jeg bærer på innsiden istedet. Jeg er ikke utakknemlig - bare fryktelig sliten mentalt...og da er det synd at forklaringsbehovet er så stort. 

Normal på utsiden - råtten på innsiden.

Noen, gi meg en armkrok...

5 kommentarer:

  1. Forstår hva du prater om der. Når man ser frisk og kvikk ut, men ikke føler seg slik på innsiden, blir forventningene fra omverdenen vanskelig å takle. Spesielt når man føler på så mange bivirkninger, ikke bare fysisk, men spesielt også psykisk. Og i dagens samfunn er det jo litt tabu å prate om at man er sliten. Da er det desto vanskeligere å få forståelse for at det er ikke en normal slitenhet man prater om... Det er inspirerende å lese hva du skriver, da det føles helt likt slik jeg selv har følt det og fremdeles føler noen ganger.

    Heia deg! Klem

    SvarSlett
  2. Heia oss, Kristin!

    Det er fint (misforstå meg rett) at vi er flere i samme situasjon, som har samme tankesett og samme opplevelser. Det gjør ting i det minste bittelitt lettere... At man ikke er alene med å gjennomgå akkurat det man gjør.

    Det er ufattelig vanskelig å forsvare den rare slitenheten, jeg har en ny oppgave jeg skal lære meg på jobb nå - men jeg vet at jeg ikke klarer det nå - hodet henger ikke med og kommer ikke til å gjøre det heller. Men, hvis jeg sier fra om dette vet jeg at svaret bare vil bli "joda, men du kommer inn i det etterhvert! Vanskelig og stressende for alle i starten dette....".... Så hva skal jeg parere med da liksom.....så det ikke skal høres ut som man skylder på kreften i all evighet....

    Inte lett inte...

    Klem

    SvarSlett
  3. Hei Skjønnhet. Jeg har lest en stund om deg og snakk om å skrive bra. Jeg lever meg sånn inn i det du skriver - du burde så absolutt gi ut en bok. Selv er jeg frisk men nærmeste pårørende til en alvorlig syk. Jeg har involvert meg her ved å lese om dere "syke" for å kunne forstå bedre situasjonen på hvordan dere virkelig har det og hva jeg som nærmeste pårørende kan bidra med for å gjøre situasjonen lettere. Jeg er så imponert og har mistet munn og mæle mange ganger. Og du Tine er sååå skjønn - du bare vet det ikke selv ! Ta tiden til hjelp, du er ikke frisk nok ennå til å gå ut i arbeidslivet. Er sikker på når det blir aktuelt, så vil du også være klar til det. Hadde ikke vært bekymret å ansette deg - kan ut fra dine linjer se du er en sterk klok "jente" m/ben i nesen. Riktig god Pinse og videre god sommer. En god klem fra Unni ,)

    SvarSlett
  4. Meg igjen, beklager jeg skrev feil navn - Tine har også imponert meg - er litt bekymret for henne har ikke hørt noe på en lang stund. Men det var deg jeg skrev til Karianne. Nå fikk du en ekstra klemz Unni ,)

    SvarSlett
  5. Hei på deg, Unni!!!

    Tusen takk for inspirerende kommentar - jeg syns det er koselig at du følger bloggen min!! Håper virkelig det går bra med deg og dine....

    Hehe, jeg vet ikke hvem Tine er - men la oss håpe det går med henne også!! :)

    Pinse-klem til deg :)

    SvarSlett