Alle er vi forskjellige.
Og godt er det...
Man kan lese og høre at det er vanlig å se på livet med nye øyne etter man har kavet seg gjennom kreft-sykdom. At man verdsetter de små tingene mer. At man slutter å syte og klage over både små og store ting i hverdagen, kanskje tenke litt mer på barna i Afrika. Reise mer, fortelle sine nære og kjære hva de betyr litt oftere, unne seg ting, nyte hvert minutt.
Det kan rett og slett virke som om livet blir bedre etter man har hatt kreft. Økt livsgnist.
Jeg syns det ble motsatt. Jeg har mistet mye livsgnist. "Noen" spente bein på meg og jeg orker ikke helt å reise meg igjen. Jeg tar meg i å gjøre ting halvveis, bry meg litt mindre om ting som var gøy før, nå liker jeg ting litt mindre enn jeg gjorde før...
Kreften tok rett og slett motet fra meg. Det koster UENDELIG mye krefter å reise seg igjen, merker jeg. Selv om jeg er frisk og føler meg helt normal nå. Ingen grunn til at jeg ikke kan fortsette å leve livet, men jeg mistet motet...ett eller annet sted på veien.
Og jeg vet du får lyst til å si at jeg må tenke positivt og bare stå på og kjempe meg videre... Det er veldig lett å si det... Jeg vil jo det jeg også. Men i perioder føler jeg meg veldig likegyldig og oppgitt. Hvorfor gidde liksom...
Det handler nok om at jeg ikke ønsker noen stor fall-høyde igjen. Jeg har falt brått og langt tidligere i livet...og nå igjen pga kreften. Kanskje sier kroppens forsvarsverk at hvis man ikke satser så mye eller klatrer så høyt så faller man heller ikke så langt....
...hvis et eller annet uhell skulle være ute igjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar