Sider

02 juli 2011

Nuet

Så hvordan går det egentlig, da?

Det er 4,5 mnd siden siste stråling og man er på veien tilbake mot normalitet.

Jeg har jobbet 20% i 3 måneder, fordelt på 2 halve dager i uka. På mandag øker jeg til 40% og planen er å jobbe 4 halve dager med fri hver onsdag. Jeg har tro på å jobbe få timer flere dager i uka fremfor å jobbe f.eks 2 lengre dager og ha fri resten.

Det går kjempefint å være på jobb, men jeg vil ikke risikere å bli for sliten av å jobbe litt lengre få dager. Jeg vil ha nok energi igjen til tiden etter jobb. Og jobber jeg 4 dager i uka så blir jeg også mer vant til de rutinene man hadde før, tenker jeg - altså at det er vanlig å gå på jobb hver dag. Arbeidsgiver plikter å tilrettelegge oppgaver slik at det ikke skal føles bortkasta eller for lite å være på jobb bare i 3-4 timer. Så det går fint.

Det er ikke bare arbeidsoppgaver og ansvar og slike ting man skal bli vant til igjen, det er jo også det sosiale og det å være blant folk og prestere profesjonelt - fremfor bare på hjemmebane. Vel så viktig!!

Slik tenker ihvertfall jeg. Så, heller jobbe få timer flere dager i uken for å bli vant til å ha noe fast hver dag. Så tenker jeg at jeg har jo muligheten til å jobbe en eller to lengre dager om jeg har lyst til å prøve meg. Jeg sjonglerer mine 40% som jeg vil.

Jeg spør ingen om det er greit at jeg legger det opp slik. Det jeg trenger for å komme på høyden igjen er det som bør være greit.

Går fortsatt til lymfeterapeut som anbefalt (1 gang i mnd'en) og armen føles mer eller mindre normal nå. Litt nervesmerter mellom tommel og pekefinger fortsatt, men merker lite til det. Jeg kan nå knyte skoene og re opp senga uten at armen ikke kan rettes helt ut. Væsken bak på ryggen øker litt innimellom, usikker på hva som trigger det. Men jeg kan danse og gå turer og gjøre hva jeg vil nå egentlig.

Så da gjør jeg nettopp det.

Nå på mandag er jeg kalt inn på kontrolltime etter forrige mandags mammografi. Kjenner jeg er litt spent på den siden jeg fortsatt har en liten klump i det gjenværende brystet, men onkologen mente ganske sikkert at dette ikke kjentes ut som noen svulst. Merker at jeg greier å tro på det, og det er fint.

Ellers bruker jeg en del energi på å forbanne sveisen og håret som er tykkere enn tykkest, bølgete og uregjerlig. Jeg føler meg ikke som meg selv og lengter etter lengre mer feminin hårsveis... Utrolig hvor mye en dårlig hårdag styrer humøret og selvbildet...prøv å ha dårlig hårdag HVER eneste dag... Videre sier jeg og skriver mye rart om dagen. Ord blir borte, og jeg hører stemmen min si ting jeg ikke planla inne i hodet. Veldig rar følelse å ikke klare å beskrive ting, og å rote seg bort midt inne i en forklaring, men dette er visst veldig normalt sånn i etterkant av cellegift/stråling.

Men. Alt i alt har vel alt gått ganske langt fremover i riktig retning nå, føler jeg?? Føler meg ganske normal igjen.

Jeg er jo mest skadeskutt mentalt. Ting som var problemer og bekymringer og sorger FØR kreften er forsterket nå, og gråte-lunta er myyye kortere. Det er slitsomt egentlig. Man gir litt opp når man møter så veggen som man kan gjøre i forbindelse med kreft. Har sagt det før og kan si det igjen : hvordan man takler alt dette vi går gjennom har mye å gjøre med hvor man var i livet før alt skjedde også. Gikk man den gangen rundt og var litt smålei hverdagen og holdt haka såvidt over vannet, så blir jo dette dobbelt så tøft etter kreft.

Så derfor er det vel at man ikke alltid føler seg letta og glad etter kreft og føler at NÅ går livet endelig videre... Man mister litt fotfestet rett og slett. Og det tar tid å føle seg "jorda" igjen...

Det mentale er min største utfordring. Jeg trenger endring nå. På de aller fleste plan.

Blanke ark.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar