Sider

11 juni 2011

Nok er nok

Når uhellet først var ute, så var jeg kanskje heldig allikevel.

Jeg hører feks andre pasienter forteller om at de ikke kan drikke rød saft fordi det minner dem om den ene cellegift-posen vi fikk. Eller at det er lukter eller mat-varer de ikke lenger orker... Husker at sykepleierne advarte om dette i starten. At det ikke var spesielt lurt å bruke favoritt-parfymen sin i cellegiftperioden, eller spise favorittmaten sin. Fordi vi kunne forbinde dette med cellegift for alltid etterpå. Andre har måttet kvittet seg med klærne de brukte - de orket ikke synet av de etterpå.

Er visst ikke sånn, jeg. Det er ingenting spesielt jeg spiser eller har på meg som jeg forbinder med at jeg var syk for litt siden. Men det er allikevel en ting jeg ønsker å holde meg unna.

Kreftsykehusene har mye tilbud til pasientene. Som pusterom, trening m/veileder, samtalegrupper og andre diverse kurs og tilbud. Kjempefint. Men jeg er ikke så interessert, jeg. En fyr på Vardesenteret sa det kunne være lurt å avtale med en veileder å komme og trene styrke på Radium'n hver 14de dag. Slik at det ble noe av. Eller komme og bruke bassenget. Og det samme med at jeg har blitt anbefalt å bruke støttestrømpe for å skåne armen...

Det er bare det at hvis jeg skal fly på kreftpasient-tilbud i tide og utide så blir jeg liksom påminnet det hele tiden! Og nå har jeg jo kommet meg forbi sykdommen. Jeg vil ikke gå på disse stedene og trene eller sosialisere - da er jeg jo plutselig en kreftpasient igjen og omgis av "de-der-som-har-kreft". Og hver gang jeg evt skal dra på meg støttestrømpa så blir jeg påminnet at jeg har hatt kreft. Selv om jeg vet at det nok er bra for armen å bruke den...

Og akkurat nå har jeg ett stort behov for å ikke gå 10 skritt tilbake, men å holde meg der jeg er samt små-trippe litt fremover når det føles naturlig. Jeg føler meg ikke lengre som en kreft-pasient og har også kommet meg forbi det stadiet hvor man går og tror man har fått tilbakefall.

Her skal jeg være. Så får Kreftsykehusene klare seg uten meg fremover.

Yay.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar