Jeg har kjent på begge deler. Og er uenig med dere som sier det er like ille uansett.
Den helgen jeg fant svulsten, overnattet jeg hos min nye kjæreste for første gang. Vi hadde kjent hverandre i litt over 2 uker. Snakk om flying start.
Han valgte å bli. Forklarte med omsorgsfull og lun humor at det var ikke håret eller puppen min han var forelsket i. Han var med på de første store nedturene, sammenbruddene og tunge stundene. Men mest av alt løftet han meg opp, gav meg en form for normal hverdag oppi det hele. Jeg klarte å glemme, klarte å kjenne på andre følelser enn de kreft-relaterte, vi hadde bøttevis med galgenhumor og jeg klarte fint å se fremover.
Men det var ikke meningen at det skulle bli oss to. Uansett er jeg han evig takknemlig og jeg tror det var ei mening med at vi møttes akkurat på det tidspunktet vi gjorde.
Siden den gang har jeg taklet det alene. Jeg har fantastiske venner, bekjente og familie. Men det å ikke ha den ene spesielle gir en bestemt alene-følelse. Uansett.
Jeg misunner de som har mann og barn og egen familie oppi det hele. Det å ha noen å stå opp for, kjempe mot sykdommen for, noen som tar tankene vekk fra kreften og ringvirkningene, noens skulder å lene hodet på, noen som tørker tårer og taust forstår, noen som løfter sammen med deg eller for deg, noen som fortsatt har en inntekt mens en selv blir ruinert og må over på trygd. Det hjelper!
Vet noen av dere vil protestere og si det er vanskelig med egen familie oppi kreftopplevelsen også. Fordi man føler man ikke strekker til...at man ikke får vært den kona, mannen, forelderen man ønsker å være..
Ser den. Uansett er jeg ikke i tvil om hva jeg syns var best - det var å ha en person nær meg. Noen som gav meg litt fremtidshåp og lys i tunnelen. Kreft er grusomt uansett hvem som får det. Men jeg er ikke redd for å si at jeg er uenig med noen av dere.
Det er verre å ha kreft når man er alene...
....i det minste VELDIG, veldig annerledes.
Hei. Jeg er gift og har en voksen datter. Jeg er helt enig med deg. Jeg har hatt noen ved min side som jeg kan vise fortvilelse og følelser til. Selv om det og har gitt meg dårlig samvittighet. Men det må være mye tyngre å være alene. Jeg har flere ganger vært glad for jeg har sluppet det. Men jeg er nok ikke så tøff. Sender deg gode tanker. Du virker som ei flott jente! Marit
SvarSlettHei Marit, takk og takk!! :) Fint du forstår...
SvarSlettJeg tenker fremover på ting de rundt kanskje ikke tenker på. Alle som kjenner meg sier såklart det ikke har noe å si det jeg har blitt utsatt for - at jeg er den samme uansett. Jo, men de skal ikke sitte på date med en pupp :-) Eller prøve å finne både seg selv og en livspartner. :) Sånn tenker man på litt dårligere dager.
Men jeg vet det ordner seg tilslutt ;)
Du er helt sikkert tøffere enn du tror du også, håper du har det bra!