Sider

29 mars 2011

Ta ansvar for din egen kropp!

Rasjonell. Realist. Jordnær. Jeg er jo alt det?
Jeg svever ikke "der oppe" og fantaserer.

En kreftdiagnose tar begrepet "krisemaksimering" til nye høyder.

Kreftsenteret ble spontant oppsøkt idag. Det mentale trykket ble for stort. Har gått et par uker nå og kjent på "et eller annet" som virker å klamre seg til ribbeinet under armen. På operasjonssiden. Bortenfor arret. Noe ømt. Noe opphøyet. Ikke blåmerke...ikke væske...

"Den vanligste regionen brystkreft sprer seg til, er benet, etterfulgt av lungene og leveren. Behandling av metastatisk brystkreft fokuserer generelt på å lindre symptomer og forlenge en kvinnes levetid." 

Ble roet ned av kontaktsykepleier og kirurgen som opererte meg. Kirurgen ringer meg om 2 uker for å høre om jeg syns tilstanden er den samme...evt verre eller bedre. Godt å føle seg ivaretatt.

Nå - mer enn noen gang før - må jeg virkelig ta ansvaret for min egen kropp. Bare jeg kan kjenne samt si fra om endringer i kroppen. Om det bør sjekkes eller ei. Det fungerer ikke lenger å tenke "æsj, jeg lå sikkert litt forkjært i natt....".... "vondt'n er nok fra treninga, ja..."...

Man blir mildt sagt paranoid etter kreft. Du kan snakke og tenke rasjonellt til krampa tar deg. Men sannheten er faktisk at man regnes ikke som kreftfrisk før etter 10 år. Først da kan man friskmeldes av kreft. Enn så lenge er man "symptomfri".

Jeg er glad jeg ikke er redd. Det har spart meg for mye. Det var ikke det jeg tenkte da jeg fikk kreft. At herregud, tenk om jeg dør... Jeg tenkte "Herregud, nå går håret og verdens fineste pupp"... Men det er klart det har gjort noe med meg. Og jeg misliker at jeg må tenke sånn. Følge med på kroppen på en annen måte. Uten å bli paranoid. Jeg ser det ved å følge mine medsøstre i Cancer City. Styggedommen kan dukke opp igjen....

Så det er vanskelig å glede seg over å være såkalt ferdigbehandlet for kreft! Når man hele tiden skal være påpasselig og skeptisk og litt på tuppa over ting som skjer med kroppen... Fordi det skjedde jo såklart ting med kroppen før også. Man er jo tross alt kvinne. Vi vet hvordan kroppen kan forandre seg, noen ganger for alltid, noen ganger i faser, i perioder.... Annerledes nå. Det tar tid å bli kjent med kroppen på nytt.

"Du må tenke positivt og se fremover!!"

Vel....

Jeg skal få tak i han som fant opp kreften - han trenger jeg en alvorsprat med. Han trenger en skikkelig tupp i ræva!

2 kommentarer:

  1. Kjenner meg igjen i masse her, utrolig bra skrevet Karianne =)
    Er ikke lett å være "symptomfri" og glede seg over hver dag når du er totalt utslitt og kroppen har satt seg på bakbena. Har kjent at jeg siste uka har vært litt "lengre ned i trappa" enn jeg burde, og har måttet distansere meg litt fra å ta innover meg alt som blir skrevet rundt om kring. Men det var befriende å lese det du hadde skrevet.
    Klem Maritt

    SvarSlett
  2. Det er noen ganger skummelt å være medlem på sånne steder som BRYSTKRAFT. Man kan lese på seg verdens største paranoia. Så tror det er viktig å holde seg unna litt også!!... Misforstå meg rett, jeg har lært mye av BRYSTKRAFT-jentene!!... Men jeg passer på at jeg ikke lar meg selv drukne i andres opplevelser og helse-kart... Litt vanskelig.... Er jo en alvorlig, grusom sykdom. Takk for at du leser og støtter, Maritt. Jeg heier på deg, du heier på meg. Tjohoi! :) Klem Karianne

    SvarSlett