Sider

05 juni 2016

Afterlife Cancer Quiz

"Er det egentlig mulig for utenforstående å forstå hva det å ha fått kreft samt overlevd fullt og helt innbærer - og kan vi som har opplevd nettopp dette kreve at de gjør det?"

- Nei, dere kan ikke fullt og helt forstå, og vi kan ikke kreve det. MEN!....jeg kan kreve at du, som det oppegående mennesket du er, tar deg tid til å sette deg skikkelig inni det når temaet kommer opp. Respekter meg nok til at du tenker før du snakker. Er det virkelig sånn at jeg bare skal være positiv så ordner det seg? Har jeg ikke lov å være bitter selv om du sjøl mener det er skadelig å være det? Kan det tenkes at jeg innimellom vil ha sympati og noen å banne med istedet for velmente råd?


"Men hu var da to kvelder på dansing forrige uke, det stod på Facebook - hva er det hu klager over da....virker ikke så veldig syk, spør du meg"

- Really?? Jeg har faktisk opplevd det. I jobben jeg hadde da jeg ble kreftsyk. Er det i det hele tatt mulig å dømme noen fra et par-tre delte øyeblikk på Facebook? Det er kun det vellykkede som deles der, klager vi på. Men er det så rart, da....hvem skriver vel om samboerproblemer, kjønnsykdommer og legger ut bilder av bad hairdays der... Det skjuler vi alle for offentligheten. Det samme gjelder jo for meg og mine senskader...jeg vil dele da jeg har det fint! Da jeg opplevde litt glede til tross for alt! Jeg skriver ikke at det kostet meg en hoven arm og 2 dager på sofaen etter dansen. Igjen, tenk før du snakker og dømmer.


"Vil økonomisk sikret fremtid med uføretrygd gjøre at jeg slapper av og er letta fordi jeg nå slipper å anstrenge meg og jobbe?"

- Nope. Jeg vil jobbe! Uansett om det bare er 2 timer i uka! Jeg vil ha noe eget, noe viktig, noe som jeg får betalt for. Noe som hjelper andre. Føle meg som et viktig ledd, en del av noe større. Jeg opplevde alt annet enn lettelse da 100% arbeidsufør ble innvilget. Jeg følte meg tom. Og skriftlig dømt på et stykke papir. Forever. Fordi jeg var uheldig og fikk en alvorlig sykdom og overlevde.


"Er det virkelig sant at alle kan komme seg tilbake til jobb igjen om man ønsker det hvis helsa blir bedre, selv om man nå er 100% arbeidsfør? Og at derfor skal jeg ikke se så mørkt på at jeg har blitt det?"

- For veldig mange; JA. For meg; NEI. Det har vært en lang vei fra ferdig behandlet til arbeidsufør. Jeg har stått på som en gal! De siste 4 årene har vært jobbjakt og kreativitet og å søke rubb og rake av halve stillinger, selge meg inn hos vikarbyråer, bruke bekjente og andre kontakter, være i NAV-tiltak som skulle føre til arbeidstrening og jobb... (sistnevnte har vært en skrekk-opplevelse ift å respektere det jeg faktisk har vært gjennom). Det er rett og slett et faktum at hvis du ikke lengre kan jobbe full stilling og ikke har en fast jobb å gå tilbake til etter sykdommen, så faller du mellom 20 stoler.

Før du sa til meg at jeg kan jobbe igjen hvis jeg ble friskere....tenkte du da gjennom at jeg faktisk må selge meg inn som en person som ikke kan jobbe fullt, ikke kan jobbe fra morningen av, ikke klarer å konsentrere meg lenge av gangen og har hukommelsessvikt, noen ganger klarer jeg ikke å komme på jobb i det hele tatt...og ihvertfall ikke mer enn 20-30% i uka, max, klarer ikke varme rom, tar lett til tårene når jeg ikke lengre klarer det jeg fikk til før....

Det finnes ikke graderte stillinger. Ei heller arbeidsplasser hvor man kan få komme og jobbe såpass lite som mange av oss som har gjennomgått cellegift og stråling klarer. Og, dette vil ikke endre seg selv om jeg blir litt friskere av fatiguen. Jobbene finnes fortsatt ikke.


"Det virker som du har det så bra, kjærligheten blomstrer og samboerskapet går da så bra, det må da hjelpe veldig på situasjonen din.... "

- Nei. Og bare nei. Hva har samboerskap og kjæreste og armkrok med det at man ikke kan jobbe og tjene egne penger lengre å gjøre?? Absolutt ingenting. Jeg forventer faktisk full pakke. Jeg vil både ha samboer, jobb og egne opptjente midler. Slik som du har. Det ene bøter ikke på det andre! JA!...selvfølgelig setter jeg stor pris på å ha en "partner in crime", en bestevenn å dele livet med...men skuffelsen over å ikke få til arbeidslivet og at arbeidslivet ikke har bruk for det lille jeg får til vil alltid være der; aksept eller ikke.


"Du må ikke være bitter nå mer, det er ikke bra for deg"

- Ikke? Det er jeg uenig i. Jeg er absolutt bitter fordi jeg ikke kan gjøre det samme som deg. At jeg må slite med å få boliglån stort nok pga uføretrygd, at jeg ikke kan delta på alt jeg ønsker, at jeg ikke orker å trene enda det skal være bra for meg, at jeg opplever hukommelsesvikt i offentlige situasjoner med 7 par øyne mot meg. Jeg er bitter over å ikke kan få bestemme over kroppen og tida mi sjøl, at det fortsatt er kreften som bestemmer over hvordan jeg skal ha det og hva jeg skal få og få til.

Men det spiser meg ikke opp. Bitterheten, skuffelsen og sårheten er ikke mine fremste følelser. Men de kommer lett fremst i panna, selv om de ligger latent litt bak. Forsvarsverket er borte, de fleste som har opplevd et brutalt traume har det slik.


"....men du kan ikke forvente at utforstående skjønner alt dette, vi har våre liv og problemer vi også, er du ikke glad du overlevde og kan gå videre?"

- Korrekt, du kan ikke fullt og helt forstå. Men du kan gi meg tiden og toleransen din; tid til å lytte og prøve å forstå. Aksepter og RESPEKTER at jeg har det sånn. Og at slik er det for MEG, uansett hva du syns og mener jeg burde gjøre og føle isteden.

Hvis du spør meg hvordan det går, så må du regne med at jeg kanskje ikke har det så bra, og at jeg fortsatt har det samme å slite med som sist. Og selv om jeg sier at jeg ikke er glad og takknemlig for at jeg overlevde - så betyr ikke dette at jeg ønsker at jeg hadde vært død isteden.

Det er bare tungt å svelge det faktum at om 10 dager fyller jeg 42 år, uføretrygda og en skygge av meg selv, en liten brødel av hva jeg selv føler jeg kunne ha vært og fått utført.

mvh
ikke-deprimert realist m/samboer og evig redusert helse

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar