Da har jeg vært i jobb i ca en måned, etter nesten 2.5 års ufrivillig pause.
Det er jo interessant det! Sånn med tanke på helsa, mener jeg. Det har gått veldig fint, men sikkert nok fordi starten har vært veldig mild. Nå i starten jobber jeg kanskje 2-4 timer de dagene jeg er der, og hatt en fridag også innimellom. Flott og fleksibel start med masse forståelse; med tanke på hva jeg kommer fra.
Hvor sliten jeg er etter hver økt kommer også på hva dagens innhold har vært. Har det vært å sitte i ett møterom med masse prat, "støy" og konsentrasjon så er jeg helt klart mer prega selv om jeg sjøl ikke har bidratt med noe. Korttidshukommelsen min og alt det kognitive er jo ett lite sirkus for seg selv fortsatt - det kan være litt ubehaglig på direkten ovenfor kollegaer og sånn, men det er nå som det er. Lite jeg får gjort noe med. Har jeg sittet og stirret på Excel-ark og ikke helt klart å finne fokus eller glemt å puste samtidig, så merkes det godt samme kvelden. Men, dette vet jeg jo om fra før? Så jeg blir ikke skuffa eller oppgitt over at overskuddet er lite når jeg kommer hjem. Jeg har jo bare meg selv å tenke på så det går ikke ut over noen. Må jeg avlyse avtaler fordi fatiguen kommer litt kasta på etter jobbdagen - ja, så gjør jeg det. Det er bare slik det er - og heldigvis har jeg gode venner og bekjent som vet om situasjon og som forstår.
Selv om jeg har fleksible dager og kan starte på jobb etter lunsj om jeg vil, så merker jeg et økt søvnbehov. Dette har jeg egentlig ikke merket så mye til tidligere, bortsett fra at jeg er B-menneske og selvsagt liker å snu døgnet og å "murmle". Nå for tiden sover jeg både lenge på morran, samtidig som jeg ofte sover et par timer når jeg kommer hjem. Jeg har vondt for å våkne etter søvn, og det symptomet som går på at man har ett økt søvnbehov merker jeg for første gang etter kreftbehandlingen nå egentlig. Det beskrives av helsepersonell som en slitenhet som ikke går over ved søvn. Veldig tung og merkelig følelse...
Og jeg kan jo sikkert knytte den til jobbstarten min? Det er nok bare å leve jevnt, høre på kroppen, spise/drikke riktig og å akseptere at slik er det. "Bare".
Kommende uke blir spennende! På onsdag kl 09 møter jeg opp på St.Olav hospital for neste steg i brystrekonstruksjonen min. Mye raskere enn forespeilet på kontrollen på sensommeren! Gledelig overraskelse.
Det blir å gjenta det kirurgen gjorde i mars, nemlig å hente fett fra annet sted i kroppen for å fylle på rundt silikonbrystet der det trengs, samt under armen hvor det er skrapet for vev helt inn til beinet. Dette føles ømt og sårbart som tidligere sagt, så gleder meg til ny polstring der. Ikke nok fett å hente fra flankene denne gangen, så nå hentes det fra innside lår. Litt usikkert om det blir med lokalbedøvelse eller narkose, men må innrømme at jeg foretrekker det siste.
O'herlige narkose-søvn...
Forventer å bli gul og blå og øm på innsiden av lårene, kanskje også få tidenes gangsperre - og må gå med kompresjons-sykkelbukse i 2-4 uker etterpå. Fettet forsvant etter ca 1.5 uke forrige gang, så nå håper jeg det sitter mye lengre. Er helt vanlig å gjøre denne påfyllingen flere ganger for å få fettet til å sitte.
Fyrtårn på tuppen kan jeg nok fortsatt se langt etter da jeg fortsatt ikke har fått nok vev mellom huden og protesen til at det er noe å lage det av. Har begynt å innfinne meg med dette nå - og da tror jeg at jeg dropper tatovering også. Ikke så farlig for meg. Jeg bruker ikke brystvortene til noe uansett.
Tror jeg....
Imorgen kontakter jeg inntakskontoret på sykehuset og spør litt om hvor lenge jeg må være hjemme etterpå, hva slags kompresjonsplagg som er lurt og om det er bestemt om det blir lokalbedøvelse eller narkose. Jeg liker å være forberedt!! Frøken KonsekvensTenker.
Fortsettelse følger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar