Sider

24 januar 2014

Godt nytt puppe-år til meg!

Long time, no see.

Dagene og ukene flyr. Formen er helt grei, silikonoperasjonen er 4 måneder bak meg, og komplikasjoner og andre ulumskheter har holdt seg unna. Silikonprotesen er fortsatt skjev, noe som gjør kløfta fin, men forskjellen stor.

Fysikk ganske bra, psyke litt frynsete.

Jeg ba om time hos kirurg ei god stund før jul for å konfrontere de med de merkelige resultatet i september. Det var ikke så lett å gå inn på avdelingen uanmeldt, tårefylt og frynsete - men selv uten time fikk jeg tilslutt snakke med en sykepleier som også tilslutt klarte å hoste opp ass.legen som faktisk var med på akkurat min operasjon.

Det ble snørr og tårer og fotografering og trykking og forklaring og trøsting. Kom vel kanskje ikke så mye ut av det bortsett fra at man ble hørt og fikk tømt seg, og det hjelper alltid. Ass.legen skulle diskutere bildene og "case'n" min med resten av kirurg-teamet og jeg fikk ny time i desember. Skjedde ikke så mye mer der. Etter å ha roet meg ned og fått dagene tilbake til normalen psykisk etter dette møtet, så blir jo alt røsket opp og frem igjen på ny sykehustime.

Det er som om kroppen går helt i spinn og i forsvar med en gang jeg går av bussen og trer inn på sykehusområdet.

På desember-timen ble det mer tårer og mer kverrulering på om størrelse var rett eller gal i forhold til kropp og forhånds-avtaler. Kanskje, men bare kanskje kunne de bytte til en rund protese under snu-operasjonen som skal bestilles.... Men protesen jeg har nå skal ihvertfall snus hvis den blir værende...

Nå er det et nytt år, og imorgen formiddag har jeg min siste kirurg-time før evt operasjon for å korrigere resultatet - dette blir tidligst i mars/april siden jeg må vente minimum 6 mnd etter forrige operasjon før de rører vevet mitt noe mer.


Merker jeg er anspent før timen. Jeg føler de ikke helt skjønner problematikken; det med at jeg ikke passer inn i BH'er slik jeg ser ut nå. At jeg forstatt blir skjev, slik som man blir med løsproteser etter brystfjerings-operasjonen. Kirurger, fastlege og onkolog syns resultatet er flott, og at jobben er utført nydelig. Det er ikke så lett å sitte og høre på dette når man selv daglig opplever problematikken rundt det å ha to helt forskjellige størrelser på brystet, og er nødt til å face det hver gang man ser seg i speilet.

Andre kan si det ser bra ut og at det ikke synes - det er annerledes å føle det på kroppen.

Huden min så syltynn etter bryst-/vevsfjerningen i 2010 så det er jo rett inn på ribbeina på sida. Det er ømt og til tider smertefullt ved berøring, og jeg håper på å få sprøytet inn litt fett der etterhvert. Også for å lage mykere overgang mot protese-kanten. Dette ble nevnt og planlagt da jeg tilhørte Rikshospitalet - ikke hørt noe om dette på St.Olav. Hm.

Jammen meg mye rart en skal igjennom. 

Så har uken vært preget bortgangen til kjære Anbjørg... Det blir så nært når folk man føler man kjenner gjennom media, som har frontet sykdommen så inderlig som hun har, også får kreft og går bort. Tenker mye på at hun var "triple negative" som jeg også er - denne agressive styggedommen...

Det må vel gå bra, vel. 

Hvil i fred, Anbjørg...


4 kommentarer:

  1. Det virker uhørt at de ikke vil anerkjenne dine tanker og følelser omkring hvordan du opplever det nye brystet. Jeg kjenner at jeg blir sint når du forteller om dette. Jeg gjennomgikk selv en rekonstruksjon for ca en måned siden og er nå i prosessen med å fylle ekspanderprotesen før jeg skal få lagt inn silikon senere. Det er VÅRE bryst, det er VI som lever med de og kroppen vår. Andre kan ikke komme å mene og synse om hvordan VI skal oppleve ting.
    Jeg fikk selv en formanende pekefinger fra min kirurg om at NÅ måtte jeg forstå at det at jeg fikk nytt bryst var en bonus etter kreften, og at jeg skulle være glad for at jeg blir frisk! Selvsagt er jeg det, men jeg vil ha forståelse og anerkjennelse for at brystet mitt er en viktig del av meg som kvinne og menneske. Jeg har et liv, jeg har et ekteskap og jeg vil føle meg som en attraktiv kvinne. Jeg aksepterer ikke belærende pekefingre som forteller meg hvordan JEG skal føle og tenke. Å, jeg blir så sint altså......

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja!! Og det er slitsomt å bruke så mye krefter på å forklare seg til disse autoritetspersonene i hvitt noen ganger, da kommer tårene også føler man seg bare barnselig og dum og får ikke sagt det man ønsker. Så, jeg skrev brev forleden, det ble p å3,5 side, og jeg fikk forklart meg skikkelig i forkant av neste legetime, som er imorgen. Med bilder og alt. Forhåpentligvis slipper jeg da å forklare så mye imorra... Jeg har forberedt meg på å bli frustrert og skuffa, men håper det skal gå bra. En second opninion time dette på en måte...

      Takk for forståelsesfull kommentar, koselig at du leser bloggen - og masse lykke til i din prosess!!

      <3

      Slett
  2. Utifra et etisk ståsted så bør de imøtekomme deg på hva som er dine subjektive følelser og tanker omkring ditt bryst uten å bagatellisere dette. At du blir hørt med respekt, og at de ikke bagatelliserer deg. Still forventning om dette, og si det gjerne i klartekst. De forholder seg til din kropp/bryst med profesjonalitet, og når du forlater kontoret så er du bare en i en mengde for de. Du, derimot, lever i det/deg selv kontinuerlig, og skal heles i en tøff prosess som kreftbehandling er totalt sett. Du/vi forventer intet annet enn av vi får respekt for nettopp dette, og ikke får opplevelsen av å bli nedgradert og/eller ikke blir tatt på alvor. Mitt råd er at du retter ryggen din før du går i møtet, og forteller deg selv at du har ingen grunn til å føle deg hverken barnslig eller dum som hevder deg selv som både menneske og kvinne.
    Lykke til!
    Jeg hører gjerne hvordan det går.... om du føler for å fortelle.

    SvarSlett
  3. Ja, akkurat sånn er det faktisk. Det er vi som skal gå sånn resten av livet - det blir litt samlebånd for de i hvitt...
    Tusen takk for oppbacking, skriver nytt innlegg snart om hvordan det gikk idag!! :-)

    SvarSlett