Sider

02 februar 2012

Flink, jeg da...

Folk spør fordi de bryr seg. Omtanke. Viser interesse. Fint.

Men hver gang får jeg en litt dårlig følelse i magen... Jeg blir skuffa selv liksom! Over hvor lang tid ting tar. Har ikke noe behov for å skynde meg heller. Men noen ganger kommer det påminnelser, stort sett på jobb egentlig...:

"Jobber du fullt nå eller?"

....jeg blir så skuffa når jeg hører meg sjøl svare...jeg får nok følelsen at andre forventer mer av meg enn det, men det er jo ikke det de mener...de bare spør..fordi de bryr seg.... 

Vanskelig å forklare.

Det har straks gått ett år. Og da lurer jeg innimellom på hvor lang tid det tar før jeg jobber 100%. Ikkeno stress såklart! Reflekterer... Noen ganger føler jeg meg litt survete og pinglete når jeg må tenke eller si at jeg er egentlig ganske sliten og at det svir i brystet....eller når jeg føler for å avlyse noe...eller å hele tiden gå og kjenne på en god del senskader som andre ikke ser, og å selv vite at det å ha ork til ting på fritiden ikke er det samme som å orke økt jobb-prosent.

Ingen kreftoverlevere skal behøve å forklare seg, og jeg gjør svært sjelden faktisk. Men det kommer krypende en viss følelse noen ganger...som ikke er spesielt god...

Selvskapt, egentlig...En slags dårlig samvittighet.

Også var det dette med økonomien... Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler presset økonomisk...jeg jobber for lite til å få det til å gå rundt, rett og slett...også skal jeg liksom ta det med ro og passe helsa og ikke presse meg selv...samt ha litt penger til hyggelige og givende ting...

Inte bra inte...
...men sånn går nu dagan.

6 kommentarer:

  1. Samme greia her, her kommer noen av kommentarene jeg får: "SÅ godt du ser ut, i full jobb nå, eller?". "Du er frisk nå?". "Har du lagt på deg litt? det kler deg". "Skal du spare til langt hår igjen?". Bla bla bla ?????
    Løp for livet sier jeg bare!!!!!
    Klem fra Liv

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei på deg, Liv - ja, det er et slit noen ganger alle disse spørsmålene, men så vet vi jo innerst inne at det bare er ment som omsorg og positiv oppmerksomhet.....det er bare det at det kan føles veldig tøft innimellom! Og det har vi lov til :) Men stakkars de rundt som bare prøver så godt de kan å vise omsorg og støtte.... Er ikke så greit! :)
      Klem tilbake

      Slett
  2. Skjønner det er slitsomt og at det trigger negative tanker når man gjentatte ganger får disse spørsmålene. Tror det er ganske vanlig å reagerer på det hvis man har vært alvorlig syk, eller er kronisk syk. Men, jeg tror jo folk spør fordi de bryr seg om, og gjør det i god tro. Hvordan kan man vise interesse og omsorg i stedenfor?

    SvarSlett
  3. Hei på deg, snuppa :)
    Ble litt feil dette innlegget - vanskelig å få frem det man vil si noen ganger - poenget her var ikke de som spør og bryr seg - det var mer hvordan følelser og tanker dukker opp i en selv, at man blir usikker på hvor langt man burde kommet nå, forventinger som man ikke har til seg selv i det hele tatt men som ligger der allikevel...jeg blir overrasket hvordan dette dukker opp når visse spørsmål stilles... Det var ihvertfall det jeg forsøkte å si :) Ikke å si at jeg er lei alle som spør og bryr seg.... :) Fordi det er naturlig og fint, ja....

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisann!
      Hvordan i huleste kan vi forlange at personer rundt oss skal forstå, når det er to svar her som har misforstått det DU skriver, som er en av 'oss'.
      God helg fra undrende

      Slett
    2. Hei på deg! :)
      Jeg forlanger ikke at folk rundt meg skal forstå, det kan man ikke forvente...men fordi det kan være greit at omgivelsene vet hvor jeg står og hvordan jeg opplever egen krefterfaring og forholde seg til meg deretter, ja - så skriver jeg altså om det her...så godt jeg kan.... :) Lære opp sine omgivelser kan være ganske lurt i mange tilfeller. Så styrer man litt hvordan man ønsker å oppfattes.

      Slett