World's strongest person?!

Motgang gjør deg sterk, sier man.

Hvorfor er dette noe man sier og tror veldig fast på uansett setting? Hvor sterk kan man egentlig bli? Jeg liker ikke dette ordtaket i det hele tatt - og er veldig lei av å høre det. Tenker man over hva ordtaket egentlig sier eller er det nok en frase som man lirer av seg altfor ofte på auto-pilot for å "trøste og støtte"...

Opp til et visst punkt gjør motgang deg sterk, tror jeg, men hvis motgangen aldri tar slutt og utfordringene hele tiden blir for store, da gir selv den sterkeste av oss opp. Blir man sparker mange nok ganger, klarer man til slutt ikke å reise seg og blir liggende nede...

Kanskje opplever omverdenen meg som sterk fordi det virker som jeg er flink pike og reiser meg etter hver utfordring livet dessverre har skjenket meg...igjen og igjen. Men ikke si at jeg er sterk...fordi det er ikke sånn. Det er bare sånn at livet går videre, helt av seg selv. Og selv om jeg smiler og ler og deltar og gir - så er det ikke dermed sagt at jeg er sterk og tåler hur mye motgang som helst nå...

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger blir jeg virkelig fornærmet når noen sier "fy søren, du er så sterk Karianne". Det føles som om noen tilegner meg en egenskap jeg ikke har, kroppen min reagerer umiddelbart og jeg går i forsvar og får ett sterkt forklarings-behov.

Etter livets utfordringer føler jeg meg veldig sårbar, det har vært naturlig å bygge seg ett forsvarsverk. 

Inntil et visst punkt i livet følte jeg meg sterk. At jeg evnet å bruke mine verktøy til å takle motgang og utfordringer. Man finner en måte å takle livet på... Som jeg har skrevet før så kjempet jeg meg ikke gjennom kreften. Jeg lot det skje - la kropp og psyke i andres hender og lot meg behandle. Følte meg fullstendig maktesløs og satset på at behandling og legers ekspertise ville "fikse" meg. Jeg hadde null styrke og tillot meg å være svak - fordi det føltes naturlig. Jeg hadde ingen opparbeidet styrke å hente ut lengre.

"Motgang gjør deg sterk" passer ikke på meg nå. Jeg er ikke tøff, jeg føler meg ikke sterk - og kreften er ikke noe jeg noengang kommer til å føle at jeg "kom styrket ut av".

Dette er ikke å være negativ eller bitter.
Det er bare slik det er, og ikke noe jeg har bestemt meg for å tenke.

Mitt liv, mine opplevelser, mine følelser.

Tilbakeblikk i natten

Det mest såre jeg sitter igjen med etter kreften er alle bildene som for alltid blir sittende på netthinnen.

 

Bilder av meg selv liggende på ett pledd på en stor gressplen i Oslo, omringet av masse bikini-/shorts-kropper, glade smil, masse latter. Alle tilsynelatende avslappede og bekymringsfrie. Det var formiddagen etter ultralyd/biopsi-dagen.

 

Jeg trykket ut samtalen med legen og la mobilen i gresset ved siden av meg. Plutselig gikk alt i sakte film, lydene ble svakere, alt virket mer i det fjerne… Stemmen i telefonen sa jeg hadde 4 ondartede svulster. Kreft.

Og her lå jeg helt alene på ett pledd i parken i blå bikini. Tårene trillet store og mange bak solbrillene.

Alle de andre rundt meg visste ingenting. De leste blader, grillet, slikket sol, kastet på hodet og lo høyt. De visste ikke at akkurat i det øyeblikket ble livet mitt snudd på hodet. 

Det er et veldig sterkt og sårt øyeblikk å måtte ha som minne...vanskelig å viske ut.  

Akkurat som den morgenen jeg fikk brystet operert vekk (17. november er det 1 år siden faktisk...). Klokka var før 0600, og lyden av stillhet var overveldende. Det snødde sakte og tett, store snøfiller. Ingen spor i snøen foran meg. Hele sykehusområdet virket øde og forlatt, det var helt mørkt. 

 

Jeg husker jeg følte meg helt tom bortsett fra en voldsom sorgfølelse som presset på. Jeg var i siste fase av en 4 måneder lang krisemaksimering.Tanken var at jeg måtte prøve å være modig og holde maska. Om tre kvarter ville jeg ligge i narkose. Om ett par timer til ville alt være over. 

 

Men det gikk ikke å være sterk, når jeg følte meg så liten som jeg aldri hadde gjort før. Jeg gråt fra jeg gikk av bussen til jeg merket narkosen sige inn i kroppen.

 

Det siste minnet jeg har fra før narkosen er at kirurgen var usynlig innom og klemte hånda mi mens jeg sovnet. I ettertid er dette kanskje det sterkeste og mest følelesladde minnet jeg har. At kirurgen viste seg som et menneske i tillegg til yrkestittelen. Han følte med meg der jeg lå på bordet i stjerne og lot tårene trille ned på metallbordet. 

Dette er bilder jeg aldri blir kvitt, og innimellom er jeg litt bitter på det. Jeg er ikke interessert i å ha dette lagret på hjernebarken. Det er for tøft...

Andre "minner" (senskader) er hakket lettere å forholde seg til. Jeg sliter med tørre slimhinner fortsatt og da spesielt i øynene og munnen. Utrolig ubehagelig og irriterende. Videre tåler jeg veldig dårlig varme, jeg blir helt slått ut av varme tette rom eller å sitte i solsteiken....jeg som vanligvis elsker varme. Nå blir jeg rett og slett uvel av det. 

Så var det dette med at språket mitt er redusert til nivået lik en 12-åring, ord blir borte og setningene er ofte rare. Hukommelsen min byr også på store svarte hull når man skal svare på selv de enkleste ting. Helt vanlige senskader som blir bedre etterhvert, ubehagelig og irriterende. Man føler seg dum. Spesielt når andre kommenterer problemet med utsagn som "Jammen du, det gjør jeg også ofte - glemmer ting hele tiden, jeg." Det er jo ikke SÅNN....

Væskeansamlingen på ryggen og i overarmen kommer og går litt, det er visst helt normalt etter strålebehandling har jeg fått forklart. Ikke noe mindre ubehagelig og begrensende av den grunn. 

Noe annet er at jeg har blitt utrolig sår og lettrørt. Jeg tyr lett til tårene både av sorger og gleder, og føler meg liksom veldig liten og skadeskutt. Dette kjennes ut som noe som kommer til å sitte i veldig lenge... Merker det feks veldig godt når jeg møter litt motstand, være seg hva som helst... Da knekker man liksom sammen og får et lite mini-sammenbrudd. 

Ett sted jeg merker det ekstra godt er hos legen når jeg skal ta blodprøver. Jeg har aldri vært noe bekymret for nålestikk, men nå er det som om smerten er så utrolig mye større? Tror det kommer av at jeg har fått nok...jeg har blitt stukket nok...tålt nok vondter dette året...dette lille blodprøve-stikket tar meg liksom rett tilbake til all kreft-behandlingen i løpet av et sekund...tårene presser på.

Ikke så rart man føler seg liten, sår og skadeskutt....har jo liksom blitt overkjørt og filleristet og tygd på og spyttet ut igjen...  

0-punkt

31. mars ble det blogget at kanskje ville det på tross av alt komme noe godt ut av kreftopplevelsen tilslutt... ( "Hva er meningen..." )

Forrige uke skjedde det noe i den retning. Ganske helt av seg selv.

Jeg har plutselig fått ny jobb. En jobb hvor jeg kan bruke opplevelsen min det siste året til å hjelpe andre. Dette blir mange skritt videre fra og med 1.desember - på flere måter enn en!

Spent...

Det er ikke like lett å blogge lengre. Jeg har ikke så mye på kreft-hjertet som før. Og det var jo egentlig planen også? At når kreft-opplevelsen ble mer og mer i det fjerne så skulle tilslutt ikke bloggen eksistere lengre. Bloggen er en ventil for meg, jeg skriver for meg selv - ikke for andre.

Så. Jo færre blogg-innlegg - jo bedre har jeg det kanskje?

Skal ikke dyrke kreften.
Den var jo ingen ny hobby jeg fikk meg lissom.

Sånn!

Kontrolltime etter UL ferdig. Alt i orden. Ingen grunn til bekymring. Det betyr vel at man kan legge sykdomsgreiorna på hylla faktisk. Neste kontroll-time kommer om 4 mnd'er.

Vel.

Jeg har svaret på gen-testen i vente hvert øyeblikk forresten. Svaret på den kan jo fort fremkalle pasient-følelsen igjen, antar jeg. For flere enn meg - lillesøstra venter også i spenning.

Er det arvelig brystkreft får man vel også beskjed om at man har økt risiko for underlivskreft, det henger sammen de greiene der. Samt at jeg nok må ta en avgjørelse på om jeg vil fjerne det siste brystet eller ei. Er vel kanskje ingen grunn til å sitte å vente på å få tilbake kreften hvis man kan slippe?

Men. Enn så lenge føler jeg meg ganske nært "frisk" (les : symptomfri), legger alt bak meg og retter blikket fremover.

Eller forresten, først skal jeg lene meg bakover.
Det er jo helg.