Helt tilstede

Jeg leser KK.

Arver de av mamma. En bunke hver gang vi sees. Har ikke følt noen blogger-trang i det siste, men idag fant jeg inspirasjon i nettopp KK.

Jeg ELSKER å reflektere. Refleksjon er viktig for meg. Jeg liker nuet. Å være tilstedet i nuet. Ta inn hver situasjon, kjenne litt på ting. 

Fast spaltist Mia Törnblom skriver følgende om nettopp dette:

"For noen år siden skulle Dalai Lama holde et foredrag i New York. 5.000 mennesker hadde kommet for å høre på ham og satt allerede på plass før flyet hans hadde landet. Sikkerhetsvaktene som skulle frakte ham til arenaen, satt og ventet. 

Så lander flyet endelig, og Dalai Lama kommer langsomt gående gjennom utgangen, for så å sette seg ned på nærmeste benk. Han lukker øynene og holder håndflatene mot hverandre. Sikkerhetsvaktene blir enda mer stresset når de tenker på folkemengden som sitter og venter. 

Tilslutt tar en av dem mot til seg og sier "Unnskyld, herr Dalai Lama, men vi har det litt travelt....". Dalai Lama ser opp på sikkerhetsvakten og svarer rolig:

"Jeg har landet, men ikke sjelen min, så jeg må vente på den." Så lukker han øynene igjen. 

Her har vi forskjellen på de fleste av oss og Dalai Lama. Han er bedre trent i å kjenne etter om hele han har kommet frem, eller om halvparten av ham fortsatt er oppe i luften, på toalettet eller hvor det nå kan være. Og han har også mot og klokskap til å vente til han er klar. 

Refleksjon handler for en stor del om å vente på seg selv og sjelen sin. "

Og jeg er så enig...det er så herlig sagt!....refleksjon handler en hel del om å vente på seg selv og sjelen sin...

Jeg var god i refleksjon før også. Underveis og etter kreftopplevelsen ble det enda mer av det. For det første får man mye tid til det grunnet venting på legetimer, prøver, neste behandling, resultater...og for det andre så kjente jeg at det rett og slett var nødvendig. Kropp og hodet bobler over av informasjon som skal fordøyes, det sprengte på innsiden. Så for meg har det vært fint å sette ting i perspektiv og fordøye "hva det måtte være" jevnlig... Ta det med en gang det dukker opp. Levet i nuet...

...men som artikkelen i KK også sier så er ikke dette noe vi alle er så godt trent i. Vi bør øve oss på å sette oss ned og kjenne på øyeblikket, puste dypt, ta imot det som måtte komme av tanker og følelser. Finne balanse, være tilstede i seg selv.

Utrolig givende og interessant.

Nå som Norge står i ro, fordøyer sjokket og har fått en dørgende stillhet, ett forsterket samhold...så tror jeg også på refleksjon. Kjenne på ting, plassere ting... Være tilstede i øyeblikket. Reflektere over hva som er viktig og riktig for deg, for dine nærmeste... en øvelse i å ikke la stresset og det overfladiske styre deg...

Vent på sjelen.

Den trenger å lande.

Veldig sant

Helene Madsen Skjemstad skrev dette i gruppen FRAMSNAKKING på Facebook; fint:

"Det er helt iorden å være egoistisk iblant. 

Mange mennesker svikter seg selv fordi de er redde for å virke egoistiske. Bare ordet egoistisk er nok til at det farer en strøm av skyldfølelse gjennom oss. Men vi er alle nødt til å finne en balanse mellom å ta vare på oss selv og å ta hensyn til alle andres følelser.

Vi er alle en del av et større samfunn. Ingen av oss er fri for ønsket om anerkjennelse fra andre. Mennesket er et sosialt vesen, og åpne forhold krever en viss porsjon gjensidig avhengighet eller samhørighet på det følelsesmessige området.

Det jeg snakker om her, er å bevare vår emosjonelle integritet, å være tro mot oss selv så vi ikke brenner oss ut. 

Det kan være fortere gjort enn vi aner."

...og aldri har det vel vært så viktig å være tro mot deg selv og dine behov som i tiden etter kreft!

What's my name again?!...

Svikt i hukommelse og konsentrasjon.

En flott og interessant bivirkning av cellegift- og strålebehandling. Fører selvsagt til masse klønete og pussige uttalelser og situasjoner, og man får virkelig satt seg på prøve og sett seg sjøl i ett nytt lys. Mildt sagt!...

For min del merkes det best på den måten at ord blir borte, selv om hjernen min er veldig klar på hva jeg har lyst til og er i ferd med å si. Men så kommer det ut en helt annet setning kanskje, eller det viktige hoved-ordet blir borte. Noen ganger føles det som at jeg kan komme på det bare jeg roer ned litt og tenker meg litt om...andre ganger er det bare midt i forklaringen å si "Spør meg igjen en gang til uka!"

Borte vekk altså.

Andre ganger merkes det best når jeg blir spurt om noe konkret og må svare på direkten. Som da jeg var på date og vi snakket om reising. Jeg fortalte at jeg hadde vært 11 ganger i Syden, og han spurte hvor... Jeg måtte tenke en stor mengde sekunder før jeg kom på kun Kreta og Thailand, resten var "gone with the wind" altså. Selv om jeg klart så for meg turene inne i hodet mitt og hvem jeg reiste dit med... Det ble jo litt pinlig, merket jeg!

En annen viktig ting jeg er litt lei meg og frustrert over er at jeg har lyst til å huske ting som gjelder mine venner. Ønske de lykke til på ting de har fortalt meg at de skal...huske å spørre hvordan det var på "det og det" i helgen...huske å spørre om ting som er viktig for de. Vise interesse og omsorg! Det er bare det at jeg klarer ikke huske det nå for tida...før de forteller det selv.

En får bare håpe at jeg ikke blir sett på som selv-opptatt. At de tror jeg har lullet meg for mye inn i eget sykdomsbilde og har mistet all interesse for de rundt meg. For slik er det ikke.

Det er bare konsentrasjonen og hukommelsen som svikter nå i en periode, og det kommer av behandlingen.

Nå må jeg huske å legge meg.

Superwoman i gjørma

Alle er vi forskjellige.
Og godt er det...

Man kan lese og høre at det er vanlig å se på livet med nye øyne etter man har kavet seg gjennom kreft-sykdom. At man verdsetter de små tingene mer. At man slutter å syte og klage over både små og store ting i hverdagen, kanskje tenke litt mer på barna i Afrika. Reise mer, fortelle sine nære og kjære hva de betyr litt oftere, unne seg ting, nyte hvert minutt.

Det kan rett og slett virke som om livet blir bedre etter man har hatt kreft. Økt livsgnist.

Jeg syns det ble motsatt. Jeg har mistet mye livsgnist. "Noen" spente bein på meg og jeg orker ikke helt å reise meg igjen. Jeg tar meg i å gjøre ting halvveis, bry meg litt mindre om ting som var gøy før, nå liker jeg ting litt mindre enn jeg gjorde før...

Kreften tok rett og slett motet fra meg. Det koster UENDELIG mye krefter å reise seg igjen, merker jeg. Selv om jeg er frisk og føler meg helt normal nå. Ingen grunn til at jeg ikke kan fortsette å leve livet, men jeg mistet motet...ett eller annet sted på veien.

Og jeg vet du får lyst til å si at jeg må tenke positivt og bare stå på og kjempe meg videre... Det er veldig lett å si det... Jeg vil jo det jeg også. Men i perioder føler jeg meg veldig likegyldig og oppgitt. Hvorfor gidde liksom...

Det handler nok om at jeg ikke ønsker noen stor fall-høyde igjen. Jeg har falt brått og langt tidligere i livet...og nå igjen pga kreften. Kanskje sier kroppens forsvarsverk at hvis man ikke satser så mye eller klatrer så høyt så faller man heller ikke så langt....

...hvis et eller annet uhell skulle være ute igjen...

Jada.

...så fikk jeg brev fra avdelingen for plastisk kirurgi og rekonstruksjon.

Jeg er rutinemessig henvist til samtale hos plastisk kirurg for at han/hun skal se hva slags rekonstruksjon som passer best for min kropp. Og så blir jeg satt på rett venteliste.

Brevet sa jeg hadde rett på samtale hos denne kirurgen innen juni 2013. Huh??! Spurte onkologen min om dette virkelig var sånn jeg trodde det var - og han sa at det tok lang tid nå fordi Ullevål og Radiumhospitalet er slått sammen på dette feltet.

Herregud. Jeg er 37 år. Det føles sykt å vente så lenge på nytt bryst når jeg er der jeg er i livet....

..og selve ventingen starter jo egentlig ikke før jeg får vært hos denne fordømte plastikk-kirurgen!!!!

Nuet

Så hvordan går det egentlig, da?

Det er 4,5 mnd siden siste stråling og man er på veien tilbake mot normalitet.

Jeg har jobbet 20% i 3 måneder, fordelt på 2 halve dager i uka. På mandag øker jeg til 40% og planen er å jobbe 4 halve dager med fri hver onsdag. Jeg har tro på å jobbe få timer flere dager i uka fremfor å jobbe f.eks 2 lengre dager og ha fri resten.

Det går kjempefint å være på jobb, men jeg vil ikke risikere å bli for sliten av å jobbe litt lengre få dager. Jeg vil ha nok energi igjen til tiden etter jobb. Og jobber jeg 4 dager i uka så blir jeg også mer vant til de rutinene man hadde før, tenker jeg - altså at det er vanlig å gå på jobb hver dag. Arbeidsgiver plikter å tilrettelegge oppgaver slik at det ikke skal føles bortkasta eller for lite å være på jobb bare i 3-4 timer. Så det går fint.

Det er ikke bare arbeidsoppgaver og ansvar og slike ting man skal bli vant til igjen, det er jo også det sosiale og det å være blant folk og prestere profesjonelt - fremfor bare på hjemmebane. Vel så viktig!!

Slik tenker ihvertfall jeg. Så, heller jobbe få timer flere dager i uken for å bli vant til å ha noe fast hver dag. Så tenker jeg at jeg har jo muligheten til å jobbe en eller to lengre dager om jeg har lyst til å prøve meg. Jeg sjonglerer mine 40% som jeg vil.

Jeg spør ingen om det er greit at jeg legger det opp slik. Det jeg trenger for å komme på høyden igjen er det som bør være greit.

Går fortsatt til lymfeterapeut som anbefalt (1 gang i mnd'en) og armen føles mer eller mindre normal nå. Litt nervesmerter mellom tommel og pekefinger fortsatt, men merker lite til det. Jeg kan nå knyte skoene og re opp senga uten at armen ikke kan rettes helt ut. Væsken bak på ryggen øker litt innimellom, usikker på hva som trigger det. Men jeg kan danse og gå turer og gjøre hva jeg vil nå egentlig.

Så da gjør jeg nettopp det.

Nå på mandag er jeg kalt inn på kontrolltime etter forrige mandags mammografi. Kjenner jeg er litt spent på den siden jeg fortsatt har en liten klump i det gjenværende brystet, men onkologen mente ganske sikkert at dette ikke kjentes ut som noen svulst. Merker at jeg greier å tro på det, og det er fint.

Ellers bruker jeg en del energi på å forbanne sveisen og håret som er tykkere enn tykkest, bølgete og uregjerlig. Jeg føler meg ikke som meg selv og lengter etter lengre mer feminin hårsveis... Utrolig hvor mye en dårlig hårdag styrer humøret og selvbildet...prøv å ha dårlig hårdag HVER eneste dag... Videre sier jeg og skriver mye rart om dagen. Ord blir borte, og jeg hører stemmen min si ting jeg ikke planla inne i hodet. Veldig rar følelse å ikke klare å beskrive ting, og å rote seg bort midt inne i en forklaring, men dette er visst veldig normalt sånn i etterkant av cellegift/stråling.

Men. Alt i alt har vel alt gått ganske langt fremover i riktig retning nå, føler jeg?? Føler meg ganske normal igjen.

Jeg er jo mest skadeskutt mentalt. Ting som var problemer og bekymringer og sorger FØR kreften er forsterket nå, og gråte-lunta er myyye kortere. Det er slitsomt egentlig. Man gir litt opp når man møter så veggen som man kan gjøre i forbindelse med kreft. Har sagt det før og kan si det igjen : hvordan man takler alt dette vi går gjennom har mye å gjøre med hvor man var i livet før alt skjedde også. Gikk man den gangen rundt og var litt smålei hverdagen og holdt haka såvidt over vannet, så blir jo dette dobbelt så tøft etter kreft.

Så derfor er det vel at man ikke alltid føler seg letta og glad etter kreft og føler at NÅ går livet endelig videre... Man mister litt fotfestet rett og slett. Og det tar tid å føle seg "jorda" igjen...

Det mentale er min største utfordring. Jeg trenger endring nå. På de aller fleste plan.

Blanke ark.