Sider

08 mai 2011

Sånn går nu dagan

Så liten man føler seg etter å ha blitt drasset gjennom helvete og tilbake igjen.

En skulle tro at gleden og lettelsen var større enn det den er. Glede over å ha "bestått med glans". Glede over at det gikk bra tilslutt. At oddsene var på min side. Jeg vil gjerne tenke sånn.

Men det som sitter i er hvor stort og tøft det er å forholde seg til ringvirkningene av det man har vært igjennom. Tror de fleste mener jeg skal se på det som småtteri og ting jeg burde takle med et smil nå som jeg har "vunnet over kreften", som det så fint heter.

Jeg syns ringvirkningene er det tøffeste, jeg! Denne fasen er tøffere enn cellegift og stråling tilsammen. Det er så mye folk ikke ser, så mye folk ikke vet... Derfor tenker jeg at man skal være forsiktig med hva man sier. Du kan ikke vite hvordan det er både underveis og etter kreftsykdom. Såklart.

For meg er ikke selve kreften det vanskelige. Det vanskelige er det jeg må leve med etterpå. Samt det at man var jo på ett sted i livet før alt dette skjedde. Også veltet kreften mye av det... Det er ikke bare å gå tilbake der man var og fortsette det livet. Akkurat nå dealer jeg med bivirkninger av selve behandlingen; man blir glemsk, ord blir borte, sorte hull i hjernen, slimhinner som ikke virker som de skal, noen ganger føles det som noen står på lungene mine, lymfødemet sprenger bak på ryggen, jeg har en væske-streng fra under armen helt ut til håndleddet....og jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen.

Da jeg fikk kreftbeskjeden var jeg endelig på ett godt sted i livet; var i ett nytt forhold, jeg hadde forholdsvis ny jobb jeg trivdes godt i, jeg var fornøyd med kropp og utseende etter mye trening til halvmaraton året før... Nå er jeg blitt singel, kan ikke utføre jobben min som jeg ønsker fordi jeg har fjernet nesten alle lymfene under armen, blitt fratatt turnustillegget fordi man får ikke gå i turnus når man driver arbeidsopptrening - derfor er jeg nesten klar for sosialen...og jeg har en skamfert kropp som er sliten av medisiner og behandling og har lagt på meg av stille-sitting og medikamenter.

Det er tungt å løfte seg selv ut av vakuumet. Spesielt når man bor alene og er singel. Man har lyst til at noen skal komme å redde en ut av alt! At man skal knipses ut av en vond drøm. Det er vanskelig å finne livslyst og motivasjon.

Samtidig kjenner jeg noen dager på at vi har ett valg. Du kan velge hvordan du vil tenke. Når man har kommet seg ett stykke unna alt. Man kan velge å ta det som det er og ta en dag av gangen og prøve å venne seg til sitt nye liv. Eller man kan velge å kjenne på de vonde, tomme følelsene og tenke på ting som var, ting man savner, ting man føler man taper. Men valget er ikke helt mitt eget enda, merker jeg! Uansett hvordan jeg prøver så heller jeg 70% mot å tenke på begrensningene, 30% heller mot å tenke på mulighetene... Lett for utenforstående å si man skal tenke positivt og se fremover...det funker ikke!!

Jeg mener selv jeg innehar bøtter med psykisk styrke, jeg er reflektert og realistisk og ikke typisk negativ. Jeg er fornuften sjøl og VET jo hvordan jeg bør opptre og tenke. Men det blir liksom som å svømme mot strømmen innimellom, verktøyene jeg innehar og er vant til å bruke virker ikke som de skal mot det å takle kreft-sykdom.

Jeg kjenner fremdeles på bitterheten. Jeg mener at noe er fratatt meg. Jeg føler jeg sitter i fengsel og tar en straff for noe jeg ikke har gjort. Jeg blir påtvunget å takle ting. Og ikke forstår jeg hva jeg skal lære av dette..... Det er ikke alltid sånn at motgang gjør deg hur sterk som helst. Ett sted går grensen og det bikker over og går andre veien. Man blir for svak. Man legger seg ned.

Når alt det er sagt - så går det ganske greit om dagen. Jeg har det ikke så ille. Jeg kom meg gjennom det. Kroppen er flink! Den greide seg, uten at jeg alltid jobbet så hardt - mer lå og tok imot og resignerte totalt. Allikevel jobber kroppen kontinuerlig med å heale meg. Veldig rart... At jeg mangler ett bryst tenker jeg utrolig nok ikke på i det hele tatt. Det gjør ikke vondt å se meg i speilet, jeg er ikke flau over kroppen min sånn sett. Det kommer av at jeg krisemaksimerte meg ut av mitt gode skinn de månedene før...tiden da jeg gikk på cellegift... Det var lange uker å forberede seg på samt sørge over operasjonen i det fjerne.

Dagens utfordringer går nå mest ut på å finne ut hvordan man skal kle seg i forhold til sol og sommer. Stråle-feltene litt opp på halsen, på skuldra samt bak på ryggen (er strålt fra undersiden og opp) må nemlig skånes mot sol! Huden har vært brannsår-tynn og skal ikke ha sollys på seg på minst ett år. Så nå blir det faktor 50 og å dekke seg mer til. Også jeg som elsker å ligge strakt ut og slikke sol, a gitt!

For første gang i mitt liv håper jeg på en skikkelig møkka-sommer ;-)

4 kommentarer:

  1. Jeg synes du er modig og har mange realistiske og reflekterte tanker!!! Når man får en diagnose, og under behandling er det så mye konkret å forholde seg til og å fokusere på.

    Så blir man kreftfri. PANG så er hverdagen der og den er snudd på hodet. Det er jammen ikke rart man trenger tid til å akseptere sin situasjon, se fremover og snu vonde tanker. Tror dessverre helsevesenet er litt for dårlige på å forberede pasienter på hvordan tiden etter behandling kan oppleves, og til å følge opp når hverdagen kommer. 70/30 så tidlig etter at du ble kreftfri er kjempebra!!!!

    SvarSlett
  2. Takk, Ciccone!!!

    For min del handler det mye om at 8 mnd før jeg fikk kreft så hadde jeg vært sykmeldt i 16 mnd pga noe annet, og var endelig på vei ut av møkka... Så når jeg fikk kreft og skjønte at jeg måtte være hjemme i minst 1 år til så ble det bare helt for mye for meg. Oppgitt.

    Veien tilbake er en brokete vei som alle takler individuelt. Men ja - det burde være mer oppfølging. Spesielt med tanke på hvordan og når gå igang med jobb osv... Tilbudene finnes jo rundt oss fortsatt, men vi må ta kontakt selv. Ofte sitter man jo helt apatisk etter dette kreftsjokket - da er det også vanskeligere å ta det skrittet å oppsøke hjelp og tilegne seg informasjon.

    SvarSlett
  3. Hei. Har fulgt bloggen din. Du har mange interessante tanker, du beskriver godt veien tilbake til å være/bli frisk både fysisk og pykisk. Jeg kjenner meg så godt igjen. Hverdagen preges av andre ting en før. En vet en burde være glad, men angsten slipper aldri helt taket, og en greier ikke bestandig være takknemlig og glede seg over å ha vunnet. Det er en brokete vei som du sier. Sender deg gode tanker.

    SvarSlett
  4. Hei du, anonym :) Og tusen takk for alle gode tanker....

    Det er så fint at du vil besøke bloggen min...og at du kjenner deg igjen!! Det er godt (les:tragisk) at vi er flere...

    SvarSlett